Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

torsdag 30. desember 2010

Ut med det gamle, inn med det nye!


2010 har vært et godt år. Jeg har tatt lappen, fullført videreutdanning og ikke minst, begynt å blogge! De to første tingene føltes som et nødvendig onde underveis; det siste har kun vært positivt. En helt ny verden har åpnet seg, og plutselig føles det som om bekjentskapskretsen er blitt utvidet med likesinnede, løpe- og treningsglade mennesker. Og de aller fleste har jeg ikke en gang møtt i det virkelige liv.
Marit, en som skjønner galskapen og deler lidenskapen

Hva 2011 bringer med seg, vet jeg ikke. Det blir vel business as usual?  100 % jobb og 4 faste timer i uka  pluss annenhver helg på SATS. Barn, mann, venner og familie... jeg skal gjøre mitt beste for å kombinere en travel hverdag med tid til løping. Og her skal det ikke bare løpes, tempoet skal opp! Ja, for ikke å glemme at jeg skal lære å crawle og bli fortrolig på sykkelsetet før  Triathlon . 

Jeg leser en del andre blogger, og er skjønt enig med flere om at man må ha litt hårete mål. Hele hverdagen min er på så vis litt hårete? Men det er ikke snakk om å orke eller gidde, prioritere ditt eller datt, det er bare sånn jeg er. Jeg er rastløs, utålmodig, egen og blir hissig og irritert dersom jeg ikke får tid for meg selv. Like mye som jeg er opptatt av trygghet, forutsigbarhet og planlegging. Disiplinert på mye, helt ryggradsløs på annet.
Ta for eksempel dette med mat og vekt. Jeg har aldri hatt en baderomsvekt, og ord som slanking  og lavkarbo eksisterer ikke i min verden. Ei heller nei-mat og "burde ikke spist..". All fornuft tilsier at jeg kunne løpt fortere eller blitt sterkere hvis jeg la om kostholdet, men så fornuftig er jeg ikke. Ei heller så disiplinert.

Uansett, her er mine treningsmål for 2011:
  • Være skadefri- minst mulig med ondter. Dette betyr å trene fornuftig og allsidig, og hvile.
  • Løpe 40 km i uka- eller minst 130 km i måneden.
  • Få en god løpsopplevelse på halvmaraton (2009 var det bære helt forjævlig!)
  • Løpe 10 km på 45 min-, eller raskere.
  • Be The Best I can be på SATS, triathlon og alt det andre jeg skal være med på.
  • Blogge videre, og få med flere lesere som forhåpentligvis blir inspirert til snøre på løpeskoa.
  • Spise litt mindre godteri og litt mer protein. 
 Og sist, men ikke minst:
  • Banke SATS/ Elixia jentene i benkpress, push-ups, knebøy, markløft, press, bro, ski, løp, svømming, sykling, sekkeløp, hekling, strikking, koking, steking, baking, Facebook; YOU NAME IT; I`LL DO IT!

Yes girlies, you better watch out!
 
 


tirsdag 28. desember 2010

Tid til det meste

I dag var jula nådeløst over. Ungene måtte vekkes og ble jaget på dør før de hadde fått i seg frokost en gang. Heldigvis var stemningen i barnehagene svært rolig og avslappet. For min del må jeg innrømme at dagen på jobb ikke var den mest produktive i 2010.

Og godt er det for idag skulle jeg bruke energien til så mye annet!

Planen var klar, Njaal og jeg hadde en date på Vaterland bro fem minutter etter et Oslo kommune "stenger" i romjula. Vi var klare for den morderiske Kongsveien, med ditto fortau; snøbrøyterne i kommunen var visst ikke på jobb i dag i det hele tatt.

På vei oppover, der jeg skuet over Oslo og mest på min kjæres rygg;måtte jeg erkjenne at min 12 år eldre mann løper r..a av meg! Han satte i ett voldsomt tempo oppover, og så ikke ut til å bry deg det grann om å løpe i  5 cm tykk potetmel. På toppen tenkte jeg at jeg skulle ta han igjen, men han lå alltid ett par skritt forann. Eller rettere sagt, jeg tok han i oppløpet. Tanken på bilen som sto og ventet på Hauketo stasjon ga meg nye krefter, og jeg sprintet i "mål".Her kan du se dagens løp, med høydekurve og det hele. I love my Garmin!

Klokka var tre og ungene skulle hentes i to barnehager. Svett kropp+ - 12 grader = rim på innsiden av bilruta, uansett om du setter på varmeanlegget på full guffe. Jeg hadde heldigvis ektra skift liggende, men var likevel stivfrossen når jeg endelig kunne kaste meg i dusjen.

Hive innpå rester av hjemmelaget pizza og av sted til akebakken.
Erle var meget motvillig til å posere. AKE!

Hui så det går i en time eller så, før vi sluntret hjemover til dagens høydepunkt for en 5-åring: knuse (og da mener jeg totalødelegge!) pepperkakehus. Deretter var det dusjedags for de små, før jeg leste to Ludde-bøker (for sånn ca femhundreåttiendegang) og ett kapittel i Doktor Proktors prompepulver, mens Njaal pakket til den forestående Stavanger- turen. Inn og ut av oppvaskemaskinen, vaske og henge opp nok ett lass med treningstøy, lete etter pepperkakesmuler på de merkeligste steder ... og nå sitter jeg her. Med et glass rødvin og min nest beste hobby etter trening, å skrive om det (og mye annet vissvass). Og jammen rekker jeg Grace Anatomy også!

Så man har tid til jobb, trening, kjæreste, middag, lek, natta-rutiner, husarbeid og tv'n. Men det gjelder å henge i!




fredag 24. desember 2010

IkkesaaUperfekt å springe julen inn!

Tidlig formiddag, julaften, nydelig sol, knitrende snø og ikke så avskrekkende temperatur på -10 grader. Alt lå til rette for en deilig tur i behagelig tempo.
Holmlia på sitt beste
Turen jeg valgte idag er en av favorittene. Den er nokså flat de første 4 km, forbi Søndre Ås gård og til Kolbotn. Derfra går det seigt oppover  mot Tårnåsen i godt over 1,5 km. Gårsdagens 75 knallharde minutter på SATS kjentes godt i bena. Noen ganger kjennes det å løpe som å fly. Opp bakken idag var det mer som å krabbe. Men jeg kom meg opp og ut på flata, og da var det godt igjen. Bortsett fra at en sur motvind sved i ansiktet og jeg trodde linsene skulle fryse fast på øyeeplet. Vel, fullt så ille var det vel ikke, men jeg hadde fine små frosne dråper på øyenvippene ihvertfall.
Kongeveien, litt uskarp, som synet
Vel hjemme etter i overkant av en time og med 12,3 tilbakelagte km møtte jeg Njaal i døra, han skulle løpe samme turen før han ikler seg forkleet og starter på julemiddagen.

Garmin klokke og GPS fungerte helt utmerket idag, i motsetning til i forgårs. Da var jeg litt ivrig på avtrekkeren, og startet klokka før GPS hadde "funnet satelitter". Førts når jeg kome hjem oppdaget jeg at den ikke hadde koblet seg på, grrrr! Men her er dagens harde fakta .

Da er det vel ikke noe mer å si enn riktig god jul!

søndag 19. desember 2010

Test av ny Garmin klokke i løpevær for spesielt interesserte

De siste årene er jeg blitt mer og mer interessert i duppeditter. Jeg har hatt et par-tre ulike puls klokker, skritteller og nå senest har jeg brukt programmet endomondo. Det er et gratisprogram lastet ned på en android- telefon, og er GPS basert. Slå på GPS, sette på programmet, trykk start og "free your endorphines!" Vel hjemme er det bare å koble seg på et trådløst nettverk, og vips så har man løype, fart og diverse andre mer eller mindre interessante data både på mobil og på PC. Et genialt program, spør du meg.

Men jeg ønsker også å kunne følge puls og hastighet der og da, og da er det ikke så smidig med en mobiltelefon. Derfor har jeg brukt Polar RS300x med GPS. Det er bare det at det er skikkelig makkverk av en GPS, og den har bare blitt liggende i skuffen.

Det nyeste tilskuddet er en Garmin 210.

Jeg hadde egentlig siklet på en 110, en rosa sådan, men både Njaal og mannen på Løplabbet mente at dette var en bedre klokke. Ja vel da.

Til tross for etegildet hjemme hos og far igår, fristet egentlig ikke en løpetur idag. -10, snø og isende vind lokker frem sofagrisen i oss alle. Men jeg måtte bare teste klokka!

Av utseende synes jeg klokka er maskulin, derav ønsket om en rosa. Men nå ble det ikke sånn. Den er veldig enkel å betjene, og GPS koblet seg på umiddelbart. Bra størrelse på knappene og godt lys på skjermen gjør det enkelt å følge puls, tid og hastighet underveis. Vel hjemme må klokka kobles til PC, de dyrere modellene har Wi-fi overføring av data. Og vips så har man det foran seg, svart på hvitt.
Prøveløp i ruskevær

Vel inne på  "min side" på Garmin, oppdaget jeg noen festligheter
I can learn to like this!

Enn så lenge er dommen : njaa, litt usikker. Må testes mer. Men jeg er positiv, selv til svart.

onsdag 15. desember 2010

Moooot normalt

Jeg vil anta at de aller fleste mennesker har mer enn nok med gode unnskyldninger for å slippe å trene. Eller som en kollega av meg sa: " i desember sklir treninga helt ut. Jeg tar liksom en mental pause fra trening". Og sånn er det vel. Det er mye annet å ta seg til. Ingen unnskyldning  er for dårlig til å slippe å gjøre noe mange gjør av plikt, fordi de vet at de og bør. Her kunne jeg kommet med en lang tirade om både det ene og det andre, men som skrevet tidligere, og noe jeg stadig må minne meg selv på om:

Ikke alle tenker, mener eller velger å gjøre som meg. Og de ønsker heller ikke å tenke, mene eller gjøre som meg.

Uansett, er dagen idag mot normalt for meg. Det er onsdag, klokka er treningstid. Og her sitter jeg, med laptop på fanget, drikker te og propper i meg pepperkaker(det siste er ikke helt unormalt).

Hvorfor? Jeg følte virkelig ikke for det idag. Riktignok er jeg ikke helt i form, men jeg har ikke feber og er ikke nedsylta. Litt forkjølet bare. For en ubarmhjertig sykepleier som jeg er, er det ingenting som kontraindikerer trening her. Jeg var klappet og klar i treningstøy, barnevakten var på vei ...men nei. Ikke idag. Og når denne kroppen (hodet), som ytterst sjelden hopper over en trening, der ingen unnskyldning er god nok til å la være, gir signaler om at idag skal sofaen prioriteres, ja, da er det bare å lystre.
 
 
 
Perfekt anledning til å starte på boka jeg fikk til bursdagen. Så får den nye Garminklokka ligge i esken en dag eller to til.



søndag 12. desember 2010

Kontrastenes helg

Fredag- en flott, rask langtur i Oslogryta
Innimellom fagdag og jelebord ble det tid til en løpetur rundt i Oslos gater.
Aker Brygge
Før jeg flyttet ut til "distriktet" løp jeg en del i sentrum, men da på kjente plasser på Oslo øst.
På fredag hadde jeg bestemt meg for å teste løyper kjent fra Oslo (1/2) Maraton og Sentrumsløpet. Først og fremst fordi jeg ville ha det flatt, og med bare fortauer. Morn du! Det var som å løpe i kvikksand. Det føltes  umulig å holde tempo oppe, og leggmuskulaturen fikk kjørt seg. Men det ble en fin tur  på ca 12 km med snittfart på 5.04 min/km.En deilig tur med mye mennesker, julepynta gater og vinduer. Godt å få klarna hodet og kjent at kroppen lystrer. Det var en fryd å hoppe i dusjen og gjøre seg klar for julebord.

Lørdag- rødvinshjerne kramper seg rundt på landet
Dunk, dunk, dunk. Hysj! Jeg prøver å sove litt her. Hæ? Er det inni hodet mitt det dunker? Vel, så ille var det vel ikke, men natta ble kort  og de 5-6 rødvinsglassene hadde satt sine spor i en uherdet kropp.
Uansett var det bare å kaste seg rundt, pakke bilen og komme seg av gårde til Gran, der mine foreldre holder til. Der ble det pepperkakebaking (og spising av deig) til den store gullmedaljen. Jeg hadde lovet Njaal en løpetur, og var egentlig ikke vond å be. Men så snart det første skrittet var tatt, kjente jeg at dette kom til å bli et slit.
Vinterstemning på Gran
Jeg fikk, som vanlig, velge løype og tempo. Men det var ikke mye til hjelp. Beina var ufattelig seige, og selv nye Mizuno Wave Rider 13 kunne ikke hjelpe til.
Bursdagsgave til meg fra meg
Opp de korte men bratte bakkene ble farten redusert til det minimale; små små parkinson-aktige skritt oppover. Med blylodder rundt anklene. Gentlemannen Njaal ville ikke løpe i forveien, men han klarte ikke å bremse ned farten, forståelig nok.

Forlatt av min mann
Men ok da, så fikk jeg tid til å nyte omgivelsene i den blå timen. Utrolig flott kulturlandskap langs Pilgrimsleden over Granavollen   

En sliten engel i snøen

Søndag- fort og gæli i Fornerparken
Burshda! Jeg velger meg... parksprint .
Nydelig sol  med ett ensifret antall minus. 3 raske kilometer sammen med ett tyvetalls andre.
The man of my dreams er med meg, også på løping
Når man har med barn å gjøre, føler jeg at man uansett har litt dårlig tid. Sånn ble det idag også, og det gikk utover oppvarmingen.  To halvslappe joggerunder straffet seg når starten plutselig gikk.
Den første av tre runder gikk fort, men så spredte melkesyra seg. Siste gang opp den lille stigningen i Frognerparken var helt grusom og jeg følte bena ikke ville lystre. Men sprekingen bak med barnevogn skulle jeg da jammen  klare å holde bak meg.
Up, up and away.
I mål  kom jeg, etter litt forvirring på hvor målstreken egentlig befant seg, på 13.17. Nokså fornøyd med tida, men som jeg alltid sier, her er det potensiale for forbedring.

Til min store glede vant jeg påmelding til Sentrumsløpet  og fikk så vidt hilst på både primus motor Siri og Astrid .  I bilen på vei hjem til bursdagsfeiring var Njaal og jeg skjønt enige om at onsdagstreningene på vårparten nok kan komme til å foregå i regi av treningscamp .

I morgen blir det garantert hviledag og tonnevis med Lusse-katter.

onsdag 8. desember 2010

ikkesaaperfekt: Triathlon

ikkesaaperfekt: Triathlon: "13.08.2011 står jeg på startstreken på Oslo Triathlon, kort distanse. 750 meter svømming 20 km sykling 5 km løp. Dette krever forbered..."

mandag 6. desember 2010

Sisu og mental trening

I dag 6. desember, er det Finlands nasjonaldag. Og jeg må si at selv etter 23 år i Norge, prøver jeg beinhardt å opprettholde et visst finsk image.

Den trauste, tause einstøingen, svettende i sauna med tunge tanker om meningen med livet har en viss appell til meg. Til tider kommer dette mer eller mindre frem i meg. Jeg sliter med å forholde meg til menneskene rundt meg og bare vil ut og bort. Ikke prate, bare være. Finne frem selve nerven i alle finner; Sisu: et uttrykk for indre kraft og pågangsmot.
Finsk folkesjel. Alene. I sauna.
Og da er løping tingen. Ut i naturen, ingen å forholde seg til. Kun meg og mitt tungsinn, lyden av skrittene mot bakken og den jevne, tunge pusten. Frihet og uavhengighet til verden rundt meg.

Men så er det de 23 årene da. De har helt klart hatt en innvirkning på det genetiske tungsinnet. Det er blitt erstattet med
Typisk norsk
evig optimisme, klem og "koselig", "oss" og et behov for å tilhøre et felleskap. Småprat med en kaffekopp og en vaffel.

For på en side er løping for meg en enmannssport, alene og uavhengig. Men giiid så tungt og kjedelig det kan bli i lengden ' a gitt. Jeg erkjenner mitt behov for selskap og småpjatt (og at jeg er en elendig finne).

På turen hjem fra jobb idag gikk det i og for seg ganske bra. I oppoverbakke og kornete snø opprettholdt jeg et snittempo på 5.06 min/ km. Men det var jo langt ifra like hyggelig som de to siste gangene på samme løype, sammen med Marit .

Jeg kjedet meg litt, og tror at jeg trenger mer mental trening. Altså finne roen inni hodet mitt, være tilstede og fokusert på her og nå. Jeg er enorm til å planlegge og  er nokså rastløs. Jeg må rett og slett finne roen.

Derfor var gleden stor da jeg idag fikk vite at jeg etter nyttår igjen skal igang med yoga på SATS. Det er noe jeg setter veldig stor pris på og ser verdien av, både fysisk og mentalt. Men jeg har rett og slett ikke prioritert det de siste årene.

Etter nyttår blir det derfor en hel del misjonering om yoga og dens positive effekter. For ikke å snakke om svømming og sykling... må forresten melde meg på Oslo Triathlon idag. Kanskje det er fulltegnet alt?

onsdag 1. desember 2010

En liten tur i fryseskapet

Jeg skrev jo så ivrig igår om kulde og luftveier og bla, bla, bla. Men å ta onsdags-/ kjærestetreninga inne på SATS? No way.
Så det var bare å pakke på seg.
Sjekk "grilldressen"

Ullsokker, kompresjonstights under vintertights, sports- BH, ulltrøye, tynn fleece og jakke. Tykke slalom-hansker, buff ,refleksvest og lue. Og løpesko og brodder så klart. Puh, det føltes som noen ekstra kilo å drasse på, men sannheten er at det nok var gårsdagens møllemil som fortsatt satt i bena. Så turen ble kort, under 7 km, men løypa er rimelig kupert, så absolutt en god treningsøkt.
Småkjølig

Så da svelger jeg mine ord fra igår og medgir at det å løpe ute til tross for mange minusgrader egentlig går bra. Men neste gang skal jeg bytte ut iskalde kompresjonstights med ordinære ullstilongs. Og den helt tilfeldig valgte (og grusomt stygge!) ett-eller-annet-svensk-fotballag-supporter-lua i et-eller-annet-syntetisk-materiale må vike for en for eksempel Gore lue. Godt jeg har bursdag snart.Også med tanke på at jeg er en dag nærmere Oslo triathlon (påmelding starter 6.12), og skjønner at det krever en hel del med utstyr, for ikke å snakke om trening...

tirsdag 30. november 2010

Trene i en fryseboks? Og litt statistikk

Desember melder sin ankomst og det merkes både på gradestokken og på humøret.
Jeg er ikke spesielt værpåvirkelig, med unntak av gikta da, som verker på de sureste dagene.Humøret er stort sett godt, uansett ytre omstendigheter. Men selv for en med rikelig overskuddsenergi, er november lang, mørk og tung. Mulighetene til uteaktiviteter begrenser seg, og sola skimtes(på en god dag) gjennom ruta på kontoret. Så desember med sine tente lys og vissheten om at det snart går mot lysere tider, ønskes hjertelig velkommen!

Verre er det med antall blå på gradestokken. I 2009 startet sprengkulden 14.12; dette vet jeg da Njaal ble operert på denne tiden, og jeg peste byen rundt med to blofrossne barn for å komme meg på sykebesøk. Denne kulda varte og rakk, og det ble visserligen  en sånn vinter som våre barn kan minnes tilbake til, og si at "da jeg var barn, da var det ordentlig vinter med masse snø".

Og nå er vi i gang igjen. I morges var det knitrende 14 minus, og da tenker jeg at å bevege seg ute begrenser seg selv. Joda, man kan kle på seg og ha det riktig så hyggelig, men å trene? Jeg har satt en grense for meg selv på -10 grader, og leser her at det nok er fornuftig når man kun kan bevege seg i et nokså trafikert strøk, og ikke er interessert i lett jogg, men i en skikkelig økt. Jeg ser at i denne artikkelen har de forskjøvet på nedre grense for kuldegrader, men det forklarer seg ut fra hvilket nettsted artikkelen er hentet fra... Så for meg er valget enkelt. SATS, here I come!

Dagens økt på mølla var et ork, mest fordi det var stress fra ende til annen. Løpe til toget, innom to barnehager med ditto irritasjon over at uteklær stadig blir borte. Få i seg en halv fiskekake og komme seg til trening. Av og på med lag på lag med klær på barn som ligner mer på kålormer enn noe annet. Feil sko og  svimlende varmt lokale på SATS var ikke det optimale, men på tross av dette: 49.28 min på 10 km, inkludert 1 km oppvarming. Dette er vel det raskeste jeg noen gang har løpt en hel mil på mølla, så alt i alt er jeg fornøyd.

På slutten av måneden bør man vel oppsummere? Her er noen tall fra min trening november 2010:

Antall løpte km: 135
Snittfart: 5.23 min/ km (unnskyld, var det sneglefart du sa?)
Snittkm  pr. tur: 8 ( her blir det skjerpings)

Antall timer trening / instruering på SATS :26

Og så noen litt vagere antagelser og mindre dokumentert, men like mye gjennomført:

Antall timer på sykkel: 4.5
150 spensthopp
24 solhilsen
200 armhevinger
250 knebøy
150 markløft
100 skulderpress
og sikkert et firetallig siffer med antall sit-ups (og lignende)
Ganske mye av dette i november

Her sier historien ingenting om tilført belastning på de ulike øvelsene. Men jeg har brukt rikelig med tid og krefter på trening.

Og tilslutt et spørsmål og undring over hvor mye tid og energi (fyskisk og mentalt) bruker en som ser slik ut, på trening? Og får man da tid til noe hyggelig? Som å blogge og gommle knekkebrød?


søndag 28. november 2010

Et sporty julebord og sorger på forskudd

Når SATS arrangerer julebord hører trening til. Igår samlet vi oss for en 1,5 timers økt før selve feiringen kunne ta til. Og for en super oppladning!
Alle høstens nyheter ble presentert; inkludert en nyhet som foreløpig er "hemmelig", men som kommer på et senter nær deg medio mars 2011.

Ingunn setter opp guarden


Vi fikk prøvd oss på Piloxing, en time inspirert av boksing, pilates og dans. Høres rart ut, men tørr du å skyggebokse, er det gøy.

Deretter ble det en smakebit av SATS Energy,og dette var saker. Enkelt og hardt; jeg fikk litt assosiasjoner til 90-tallets high impact, med mye bedre koreografi selvsagt.

Så var det min tur å instruere den spreke gjengen i Tabata. HøyIntensitetIntervalTrening er for de som virkelig ønsker og tørr å ta i. Øvelsene er basic og kan være alt fra spensthopp, armhevinger, burpies, sprint...her er det bare fantasien som setter grenser. Man velger ut 6-8 øvelser og kjører i 20 sekunder etterfulgt av 10 sekunders pause, åtte ganger. Så er det pause i 40 sekunder før man går løs på neste øvelse. Her får man hilst på melkesyra!

Avslutningsvis var det Zumba , og dette var min største utfordring. Å få denne stive kroppen til å bli en fyrrig, rumpevrikkende, latino danseguri er mildt sagt latterlig vanskelig. Og jeg må innrømme at det stedet som fikk mest trening var nettopp lattermusklene. Men jeg forstår godt at dette er noe veldig mange tenner på. Du glemmer faktisk at du er på trening, og tida flyr.

Etter julebord og en bra treningsuke, var  det ikke vanskelig å velge bort fysisk aktivitet til fordel for samvær med familie. Da været idag la opp til inneaktiviteter, tok vi turen til Bøler bad. Mest plask og lek, men jeg fikk testet den nye badedrakten (skrekk og gru) og tatt noen lengder. Og der jeg kavet, gikk det opp for meg at om 9 måneder har jeg planlagt å gjennomføre triathlon . Og det innebærer svømming.

Jeg er glad i å svømme, men god? Brystsvømming går bra, men det er kanskje forventet at jeg skal crawle? Njaal lo godt av mine tafatte forsøk, så her trengs det eksperthjelp! Men jeg skal ikke ta sorgene på forskudd. Det er  mange lange måneder til jeg sprinter ut i Sognsvann i min smekre våtdrakt, i uforskammet god form og klar for en real utfordring.

fredag 26. november 2010

Løpe-date

Man stifter nye bekjentskaper under de underligste omstendigheter. Idag har jeg testet en ny arena; bloggerverden. Det har seg sånn at når man blogger, er man gjerne  i overkant interessert i ett tema, og søker seg  til andre med liknende interesser.
På denne måten møttes Marit og jeg. Våre veier krysset på SATS også, men det er løpegleden som brakte oss sammen.

Idag hadde vi avtalt å løpe hjem fra jobb.
Selv endene fryser

På Vaterland bru møttes to frosne og spente jenter; hvordan blir det å løpe og bli kjent på en og samme gang, i - 10 grader  opp en  laang bakke? Jeg for min del håpet på at Marit var ineressert i å komme hjem, ikke nødvendigvis å komme hjem fort.

Sprek og blid, my kind 'a girl!
Og det ble en veldig hyggelig tur. Skravla gikk, og selv Kongsveien kjentes lett med selskap. Føret var ikke verst, noen isete partier her og der, men helt ok uten brodder. Tempoet er kanskje ikke noe å skrive hjem om, men vi var vel skjønt enige om at man må ha noen rolige turer også.

Og hjem kom jeg, passe sliten og bittelitt kald, men veldig fornøyd. Jeg fikk løpt og skravla; og håper at dette kan være starten av et hyggelig og sporty løpefellesskap! For å løpe er bra, og dele det med noen: enda bedre!

søndag 21. november 2010

Push the tempo...

...synger Fat Boy Slim, en sang jeg forøvrig må huske å få inn på spillelisten.

Dagens mål var nettopp å sette opp farta. Og da ble det et naturlig valg å trekke inn på SATS  istedet for å halke rundt ute.
Jeg hadde bestemt meg for å kjøre 1000 meters intervaller, men var usikker på hvor mange jeg skulle orke.
Det ble tilslutt 4 med tempo på 4.26, 4.22, 4.20 og 4.24- 4.18 min/ km. Pausene ble på 3 min, ca. 500 meter.

Intervallene var helt ok, men jeg følte det ble litt à la 4x 4, og konkluderer med at jeg liker bedre feks. å kjøre pyramide på 1-2-3-4-5-4-3-2-1 min med halve tida på pauser.
Tempo er jeg litt usikker på; det var jo tungt men jeg klarte å kjøre opp tempo de siste 250 meterne. Burde jeg da kjørt bittelitt raskere hele veien? Hmm, ikke godt å vite.

Uansett, nå er denne treningsuka over og jeg kan notere meg 37 km løping. Det er nærmere 40 km enn 30 km, og da er jeg fornøyd.

Nå synker jeg ned i sofaen med min livrett; Wasa havreknekke (burde være sponset av Wasa, da jeg på en gjennomsnittlig dag drar i meg 9 knekkebrød...) og en kaffe latte og leser siste nr. av Aktiv trening.

fredag 19. november 2010

I gode og onde dager?

"Det er ingen andre" sa jeg, mens jeg strøk en hånd over det matte ansiktet mitt. " Det er bare det at jeg gir og gir, men får liksom ingenting tilbake. "  
"Ingenting?? Vi hadde det da så bra forrige uke, da var du ikke vond å be."
" Jeg vet " svarte jeg, og dro pusten tungt før jeg fortsatte: " Det er ikke deg, det er meg. Jeg mister gnisten liksom, når det ikke blir noe driv, noe fremgang. Ett skritt frem, og to tilbake. Jeg blir så sliten. Jeg tror ikke jeg orker mer..."

"SÅ TA TRIKKEN DA!!"

Nei, dette er ikke en samtale mellom meg og min kjære Njaal, men min indre monolog på vei hjem fra jobb idag. Til fots. Opp Kongsveien. Det var T U N G T !

Jeg var gira og klar. Men noen dager funker det bare ikke. Sekken var for løs.Stramme, uups, ikke så stramt at jeg mister pusten. Brodder, på eller av? Av. Glipp, glipp. Musikk, ja takk, litt motivasjon. Nei, med  sekk på ryggen blir det  krøll med hodetelefonene, som ligger i en bøyle bak i nakken. Bort med den. Nå, løp! Gjennom Grønland og Gamlebyen og så: opp, opp, opp den beryktede og berømte  Kongsveien
Bakken gikk egentlig ganske greit, jeg hadde ok tempo opp på glatta; det var først på Nordstransplatået at det begynte å butte imot. Jeg tenkte å være smart (glemte : Don't think, run!) og tok Solveien, uten å tenke på at den er langt mer kupert enn alternativet. Flott utsikt og ditto flotte hus hjalp ingenting. Jeg var helt på felgen, og måtte gå. Snakk om å bite i det sure eplet. 

Jeg kom meg hjem til slutt, og kunne konstatere at tempoet tross alt ikke var så verst. Men dette var en tung affære mentalt, og det var ingen og klage til , da ungene og Njaal er på familiebesøk hele helgen.

Likevel er det ett par  ting som gjør at jeg vet at jeg kommer til å bli i dette (løpe) forholdet, til tross for de "onde dagene":
  1. Jeg kom meg hjem (til fots). Jeg motsto den overveldende følelsen av å være utro (og ta trikken).
  2. Det er sinnsykt deilig på de gode dagene. Da er alle tunge stunder glemt.
  3. Det er ikke den ting en kvinne ikke utstår når man kan shoppe seg glad (selv om det ble en totalt mislykket shoppetur, uten det jeg skulle ha, men med bot).
Noe ble det likevel: et kupp av en jakke til løping på kalde dager, nedsatt 80 % og vel så det:
Tierra Splitfire Lady Jacket
Så da var det ikke så gæli likevel da.

tirsdag 16. november 2010

And the magic number is...

Idag var det dags for ett nytt forsøk med  max V02 test. Sist gang streika teknikken midt i klimakset, og det var jo mildt sagt nedtur. Så idag var jeg klar og gira; så gira som man kan bli på denne formen for selvpining vel og merke.

Det ble et hyggelig gjensyn med personlig trener Stefan Oud og SATS Bislett. Uten så mye om og men var det bare å kaste seg på mølla og starte oppvarmingen. Vi ble enige om å legge utgangsfarten litt lavere enn ved forrige forsøk, og det tror jeg var lurt.
Etter 10 min rolig oppvarming var det på med den klaustrofobiske masken, og ytterligere 5 minutter med forberedelser. Selve testen startet i 12,5 km/ t, og tempoet økte til 13,5 før Stefan økte stigningen med 1% for hvert minutt.

Selve testen tok ikke mer enn 8 minutter. De siste to var selsagt de verste, da var farten på 13,5 -14 km/ t og en stigning på 4 %. Melkesyra spredte seg kjapt helt ut i fingertuppene, og det er fasinerende å tenke på hvor ubehagelig det hele føles når det står på. Man vil og vil, men får det rett og slett ikke til. Kroppen skriker ut i protest, og all sunn fornuft tilsier at nå er det nok. Optimisten Stefan gjode sitt aller beste for å få meg til å holde ut enda ett minutt, men den gang ei. Det festligste var jo at med en gang jeg fikk igjen pusten, klarte jeg å lire av meg : " jeg hadde nok klart litt til". Stefan kunne trøste meg med at de aller fleste sier det, men det sitter nok bare i kjeften.
Her er formen min, svart på hvitt. Eller?


Uansett, resultatet ble 56,9 ml/kg/min og det er jo slettest ikke dårlig, tror jeg. I følge diverse tabeller er dette et excellent resultat.



Og nå; målretta intervalltrening i 5 måneder og en ny test våren 2011.

mandag 15. november 2010

Kranglete knær

Titt og ofte sier kroppen ifra med sitt tydeligste språk; smerte! En  stikkende, brennende, verkende, ilende, dunkende, hamrende eller sviende følelse ett eller annet sted på kroppen er enerverende, irriterende og ergelig! Og som for så mange andre som finner glede i å løpe, er det knærne mine som ofte surmuler.
Det skal med en gang sies at jeg hverken er lege eller fysioterapeut, bare en skarve sykepleier med google og egen kropp som refreranse. Så her serveres ingen sannheter eller forskningsrapporter, kun egen, etter hvert nokså brede, erfaring.

Runners knee eller løpekne kommer av en muskel/sene i låret glir over lårbenets ytre del og fører til smerte og irritasjon.Ved stor belastning og ensidig løping over tid blir muskelen i låret øm p.g.a. friksjonen med lårbenet og resulterer i smerte. Slik jeg har forstått det har smerten som stråler fra kneet, sin rot i hofta.
Det sier seg vel selv at den beste medisin er hvile, og såkallt alternativ trening. Ja, ja, hørt det før. Men  er det ingenting annet enn stakkers endorfinjunkie kan gjøre? Gå tur er liksom ikke et alternativ.

Etter å ha lest relativt mye om løperkne, har jeg rett og slett prøvd meg frem og funnet ut hva som hjelper for meg. Ikke noe hokus pokus, og vel verdt å gi et forsøk. Det kan ihvertfall ikke skade.

For det første har jeg selvklart redusert aktivitet som fører til smerte. Prøvd å unngå løping på asfalt, og kommet meg ut på grus eller på mølla. Videre har jeg forsøkt å finne løyper med minst mulig nedoverbakker, da det har fremprovosert ytterligere smerter. Etter endt økt har jeg brukt ispose (eller frosne grønnsaker) i 10-15 minutter. Jeg har også løpt med støttebandasje på kneet.


Men det aller beste for meg har vært å tøye, og gjøre noen enkle styrkeøvelser.

Her kommer noen tips til styrkeøvelser:

One Leg Squat
  • Stand with your injured leg on a step.
  • Slowly bend you knee until the heel of your other foot touches the ground.
  • Then slowly straighten your knee.
  • When this feels easy, hold weights.

image depicting a one leg squat exercise - instructions for this exercise are left of this image

Hip Squat (gluteal)
  • Stand with your un-injured side against a wall.
  • Squeeze your buttocks together and hold.
  • Keep squeezing your buttocks through the entire set.
  • Slowly bend your injured knee approximately 45°.
  • Hold for 1 count, then slowly straighten your knee.
image depicting a hip squat exercise - instructions for this exercise are left of this image

Og så var det noen strekk-øvelser




Det er ikke lett å få "tak", så det gjelder å prøve seg frem.

De upersonlige illustrasjonene er et resultat av en festlig passiar mellom meg og Njaal og et usselt mobilkamera. Takk til Google, nok en gang.


Uansett er  min erfaring at man får skyndte seg langsomt og ta kroppens signaler på alvor. Det er mye god helse i hvile også.

Flere gode styrke- og strekkøvelser







søndag 14. november 2010

Ukeslutt og mål for vinterhalvåret

Da er nok en helg snart slutt. Og det har vært en fin og aktiv helg for min del.

Fredag morgen hadde jeg planlagt å løpe til jobb, men etter å ha sjekket værmeldingen tenkte jeg det var best å la være. Ingen god start på dagen å skli rundt i sørpe. Turen gikk til SATS der jeg fikk en fin økt på tredemølla. Nok en gang måtte jeg  erkjenne at det å løpe på mølla på mange måter er tyngre enn å løpe ute. Men jeg fikk nå gjort unna noen kilometer før jobb.

Lørdag hadde Njaal og jeg bestemt oss for en langtur på fylkesvei 34, langs vakre Randsfjorden.
Randsfjorden, paradis på jord

Forholdene var sågar langt unna det ultimate. Kombinasjonen av bilister som overskrider fartsgrensa på det groveste og det glatte føret gjorde at vi  valgte å utsette turen til dagen etter. Helt til min søster E gjorde sin entrè på hytta. Hun hadde nå likevel tatt med seg løpetøy, så da var det ingen unnskyldning. Siden forholdene langs veien ikke var optimale var det kun ett alternativ; opp lia.

Denne bakken, som strekker seg over snaue 2,5 km fordelt på 242 høydemeter har vi forsert mange ganger. Og hver gang tenker jeg : aldri mer! Det er et blodslit, og denne turen ble intet unntak. Når det i tillegg lå 5 cm kram snø på bakken, så kom melkesyra fortere enn forventet. Men vi kom opp, alle mann. Njaal var frisk og rask og fortsatte turen; E og jeg sluntret tilbake til hytta. E har vært opptatt med sin nye lidenskap, seiling, de siste månedene og var fortvilet over hvor fort formen daler. Men hun har syvmilsstøvler og en vilje av stål, så jeg tenker det der ordner seg fort.
Søstrene sisters


Idag var det duket for en ny tur. Njaal og jeg har funnet ut at på de litt lenger turene ( for oss over 10 km) er det progressiv fartsøkning som gjelder. Da bremser vi de første kilometerne for så  å øke tempo gradvis. Det er vanskelig med kupert terreng, men vi får det ganske greit til, takket være programmet Endomondo . Og den mentale effekten av å kjenne at en kan øke tempo litt etter litt og fortsatt ha mer å gå på 500 meter fra mål, er veldig motiverende.

I løpet av denne helgen har jeg bestemt meg for vinterens mål når det gjelder løping. Jeg skal forsøke å gjøre unna 40 km i uka. Urealistisk hvis vinteren blir veldig kald og snørik som ifjor, men så lenge jeg er nærmere 40 enn 30, er det ok. Også med tanke på at jeg har 3-5 faste økter på SATS i uka i tillegg. Så vi får nå se. Kan hende jeg får jukse litt med langrenn. Denne uka er jeg ihvertfall i mål! Kjapt utregnet har jeg løpt så og si nøyaktig 40 km fordelt på 4 turer.

Ny uke og nye muligheter i morgen. Og på tirsdag, nytt forsøk med max VO2- test. Uææh!

fredag 12. november 2010

Når blir mye for mye?

Igår leste jeg en interessant notis i avisen om Ivrige langrennsløpere . Spørsmålet er om dette grenser opp til galskap? Helt sikkert ikke for de det gjelder, men for Ola Nordmann; garantert!

Det samme gjelder det jeg oppfatter som vanlig trening og bruk av tid. Mange synes nok at jeg er overmåte ivrig og kanskje også litt irriterende entusiastisk. Får jeg dårlig samvittighet overfor barna, spurte en kollega. Jo, svarte jeg, det hender vel. Men så tenkte jeg litt over det.  Dårlig samvittighet for hva? Fordi jeg bruker tid på meg selv og min helse? Går det utover min funksjon som mor? Overhodet ikke. Jeg tror derimort at jeg er et ganske godt forbilde for mine barn, som lærer dem å sette pris på fysisk aktivitet. Og så langt det lar seg gjøre, så blir de involvert slik at trening også kan være en familieaktivitet på alles premisser. Og ja, for å få tiden til å strekke, er det  noen tjenester i hjemmet  jeg betaler andre for å gjøre.

Så spørsmålet er, hva er mye og når bikker det over til å bli  for mye? Referert til den artikkelen over og  ser man for eksempel på Birken- deltakere som  ikke gjør noe annet enn å snakke, tenke, puste, mene, forvente og sikkert  tidvis forbanne Birken, så mener jeg at det grenser opp til fanatisme. Akkurat som noen tenker at å ta seg en treningsøkt lenge før hanen galer er rene vannvidd. Eller jeg som undrer meg over hva som er gleden i å løpe rundt på Bislett i 12 eller for  ikke å snakke om 24 timer i strekk? Det der er og blir et mysterie for meg.

Men det er  godt vi er forskjellige. Uansett hva du velger å bruke tida di på; ha en god helg!

tirsdag 9. november 2010

"Den store utfordringen" eller kunsten å tape med stil

Jeg kan skryte av at jeg har en hel del veldig spreke venninner. Stort sett er dette damer jeg har blitt kjent med på SATS. Vi har en viktig ting til felles, nemlig treningsgleden.
Min tidligere SATS kollega og venninne Hanne er, eller ihvertfall var, av den oppfatning at jeg er innmari sterk. Nesten i sånn Pippi- klasse. Jeg vet sannelig ikke hvor dette stammer fra; det kan ikke være at jeg har vært ute og slarvet og vært bittelitt stor i kjeften vel?
http://trendyteamet.blogg.no/1285675545_neste_happening__benk.html

Vel, idag skulle dette ihvertfall testes ut. Så vi troppet opp på Elixia Kolbotn, først for å delta på Corebar med gründer Anita Tonne. Regner med at de andre deltakerne fikk med seg at vi var der, for å si det sånn. Noe helt nytt for meg, og moro! Coretrening er jo A og Å for å orke og lykkes i all annen trening.
Min venninne Tonje, en del av Corebar-teamet

Deretter var det over til benkpress. Her visste jeg at jeg var helt sjanseløs, jeg har trent benkress kanskje 5 ganger i hele mitt liv. Men den som gir seg er en dritt og så videre.
Benkpress...?
Ikke vant jeg og ikke er jeg veldig lei meg for det. Lærdommen er at skal man bli god på noe, så må man trene og øve. Du blir god på det du gjør.

Slaget er tapt, men håpet lever!

I morgen skal jeg ut og løpe!

lørdag 6. november 2010

GöteborgsVarvet

Fra GöteborgsVarvet
Så lettpåvirkelig er jeg. Leste en blogg. Tenkte, det hørtes jo moro ut. Fortrengte Oslo halvmaraton 2009. Snakket med mannen, han var med. Fant ut litt på nettet, meldte oss på. Hmm, hotellplass var ikke enkelt eller billig å oppdrive, men hva har man kredittkort til? Så da blir det Göteborg i sköna maj. Jippi! Og litt uææh, hva har jeg gjort...

fredag 5. november 2010

Perfekt start på helgen

Idag klarte jeg ikke å dy meg. Etter en lang uke på kontoret og mye innetrening, måtte jeg rett og slett  kjenne vinden i håret og luft under vingene.
På denne årstiden er det en kamp å rekke noe som helst før sola går ned, men jeg raste hjem fra jobb, sa hei og hadet til familie og kom meg raskt av gårde.
Solnedgang sett hjemmefra
Turen idag gikk i  forholdvis raskt tempo; jeg lengtet etter å få løpe fra meg og denne runden ikke er så lang. Derimot så er den rimelig kupert, og noen steder var det såpass glatt at jeg angret på at broddene ble liggende hjemme. Ellers hadde jeg den litt vel råflotte (og trange) nye 2XU tightsen på meg, inspirert av http://siljaifarta.blogspot.com .Det er en treningsøkt i seg selv å få den på, men så sitter den som "second skin" og virket veldig bra.

Dagens tur:
http://www.endomondo.com/workouts/3937393
Jeg klarte å miste mobilen i bakken på toppen av den siste stigningen, og dermed datt GPS ut. De siste 700 meterne fikk jeg altså ikke med. Tempoet taper seg rimelig mye fra Fiskevollen og opp den siste bakken, det er ikke mer enn i overkant av 130 høydemeter (Endomondo lyver her!), men det kjennes.

Ellers fikk jeg noe å tenke på på tampen av dagen på jobb, noe jeg fikk tid til å reflektere over på turen.

"Den største prosess og utfordring i livet mitt har vært å innse at alle ikke er, gjør og tenker som meg. Enda større utfordring er det å innse at de heller ikke ønsker å være, gjøre eller tenke som meg."

Sånn er det litt med meg og trening. Den største selvfølgelighet og mest naturlige ting for meg, men sånn er det selvsagt ikke for alle.Og det må man jo bare respektere. Men det må lov å "misjonere" litt likevel;-)

God treningshelg!

mandag 1. november 2010

All work, no play?

Mye av dette denne uka


I det jeg bladde i kalenderen min idag, kunne jeg konstatere at ukas trening stort sett vil foregå på SATS.

Jeg føler  meg priviligert som kan kombinere jobb og trening. Å jobbe i  SATS er noe av det morsomste og mest motiverende jeg gjør. Jeg får møte folk i alle aldre, forfatninger og fasonger, noen super- energiske og andre som nesten må sveives i gang. Og jeg får ta del i mange menneskers håp og ønske om et sunnere og sprekere liv, mer energi i hverdagen, en kropp med mindre ondter og belastninger; målene er like mange som det finnes medlemmer.



Ikke akkurat Guds frie natur, men fint likevel
Når jeg er på SATS, jobber jeg. Ja, jeg er i bevegelse, men det er først og fremst jobb og ikke min trening det handler om. Egentrening er derfor et viktig uttrykk i treningsbransjen. Og det er selvklart at det bør prioriteres. For sin egen del, for faktisk å kunne tåle den tidvis harde og monotone treningen år etter år. Men man skal også være et godt forbilde. Ingenting er verre enn en instruktør som til stadighet må knytte skolissen fordi vedkommende ikke er i god nok form til å henge med på sin egen time.

Så egentrening blir det så som så med denne uka. Jeg er på SATS 6 av 7 dager, og den syvende skal vel brukes til å hvile? Men en liten økt på mølla skal jeg nok få presset inn.

Idag da jeg våkna med en følelse av en detoneringsklar atombombe i hodet, var det greit å kunne gå en rask tur, og det var så vakkert ute! Kanskje ikke trening for meg i ordets rette forstand, men balsam for sjelen og den beste medisin for hodepine.

Tåka hang tungt over fjorden og Oslo-gryta. Over; strålende sol
Så jeg ser frem til mange gode timer inne med fulle hus denne uka, og tenker at kneet sikkert har godt av å få litt pause fra løping. Så kommer jeg heller sterkere tilbake neste uke. Og da skal jeg visst ta benkpress også ("den store utfordringen"). Iiiik!

onsdag 27. oktober 2010

Løping på ukjente plasser og et vondt kne


I skrivende stund sitter jeg i København, spiser pastasalat fra en plastikkboks og drikker rødvin fra kjøkkenglass. Ah, hva var vel livet uten et realt hotellopphold?


Jeg er på studiereise med jobb, og i motsetning til mange av mine kollegaer som ser på dette som en anledning til å skulke treninga, er dette for meg en gyllen anledning. (Forholdsvis) lange morgener, alene på badet, masse tid på ettermiddagene, fri fra daglige plikter; det er ensbetydende med masse tid til trening.

Takk være det helt geniale programmet Endomondo, var jeg godt forberedt på dagens løpetur. Løypa var klarlagt på forhånd, og ble jeg usikker på om jeg var på rett vei, var det jo bare å sjekke GPS. Genialt, spør du meg.
http://www.endomondo.com/workouts/3740784

En fin tur og en god start på en lang dag. Og selv om klokka ikke var mer en syv, var det masse folk ute på løpetur. Det liker jeg.

Det jeg ikke liker, er at kneet er vondt. Eller rettere sagt senen bak, på utsiden av kneet, fra bakside lår. Stivt og ubehagelig. Vet fortsatt ikke om det er de nye skoene eller søndagens tur. Men jeg får la være å løpe resten av uka, og se om det roer seg. Irriterende å aldri være helt fri for en aller annen vondt'e, men som de sier: den skade du ikke har hatt er den du kommer til å få. Så imorgen og sikkert på fredag også, blir det innetrening på SATS. Må jo trene meg opp til "den store utfordringen". Ligger forøvrig nokså dårlig ann,  kjenner jeg.

Eller må jeg jo si at jeg har hatt en god "langtur" idag også, 2,5 time fra butikk til butikk, det tar på. Resultat: som forventet, særdeles lite!

søndag 24. oktober 2010

Langtur med nye sko

Dagens tur var et kamikaze- opplegg. Ikke siden oppkjøringen til Oslo Maraton 2009 har jeg løpt langtur, og ihvertfall ikke uten en makker. Men idag hadde jeg jo nye sko og teknikk friskt i minne.

Duppedittene var på plass, det samme med en håpløs rumpetaske som er altfor stor og et gedigent irritasjonsmoment. Og irritert var vel bare forbokstaven da jeg bestemte meg for å dumpe tasken etter 26 min eller vel 5 km. Mobilen skulle i lomma, og helt tilfeldigvis skulle jeg sjekke at Endomondo var i gang. Men smarte meg hadde glemt tastelås og det viset seg at den hadde levd sitt eget liv etter 1,3 km. Faktisk var jeg nå ute og gikk på skøyter!

Turen gikk ganske greit til, fra Holmlia om Hvervenbukta mot Ingierstrand og Bekkensten. Måtte jobbe med å holde tempo nede og prøvde å fokusere på teknikk. På vei tilbake ble jeg møtt av en iskald nordavind, gjett om jeg var glad for den noe ukledelige lua da? På tilbaketuren kjente jeg også antydning til irritasjon på utsiden av høyre kne. Jeg velger å tro at den kommer grunnet antall km og ikke på grunn av de nye skoene.

Running Workout | Endomondo

Jeg har enda ikke lært meg å legge ut Endomondo-bildet på bloggen, men linken viser turen, minus de første 5 km og den siste bakken/ snarveien. Den valgte jeg rett og slett å gå.

Uansett, en lang tur ihvertfall i antall minutter. Jeg var ute i 87 minutter og unnagjorde altså et sted mellom 15,5-16,5 km.
Resultat: øm på utsiden av kneet, usikker på de nye skoene, sur fordi jeg ikke får til Endomondo helt og fordi det der teknikk-gnålet faktisk ødela mye av gleden ved turen idag.

Men til uka blir det løping gatelangs (og på SATS) i Kongens by.

lørdag 23. oktober 2010

Nye sko og lynkurs i løpeteknikk

Mizuno Wave Presicion 11
Igår hadde jeg gleden av å unne meg ett par nye løpesko. Ikke at det skorter på sko, men de gamle Wave Riderne har tjent meg trofast i over ett år, så det var absolutt på tide.
Jeg tok turen til Løplabbet på Ski Storsenter og det er en fornøyelse å bli betjent av noen som kan sakene sine!
Jeg var eneste kunde og fikk derfor full oppmerksomhet. Og et lynkurs i løpeteknikk. For det var et sørgelig syn. I opptak slow motion var det helt tydelig at jeg lander kraftig på hælen. Ganske ille å se på, men trøsten er at  det er tips og triks å jobbe med, og de ansatte tok seg virkelig tid til å vise og korrigere. Ved siste skopar jeg prøvde, var teknikken noe forbedret.

Noe jeg må jobbe med er overkroppen og tenke på at armene skal svinge fra å hente en drops i baklommen til å putte den i munnen. Videre må jeg jobbe med å treffe bakken med foten like foran eller under hofta. Videre fikk jeg råd om å ta lengre skritt når jeg løper på mølla og lene meg mer fremover med overkroppen.

Disse små tingene skal jeg øve på. Så imorgen den dag er det ut på tur med de nye skoene og da skal teknikk være i fokus.

fredag 22. oktober 2010

Max VO2 test (eller å løpe til utmattelse, og litt til)

Idag var dagen for litt seriøs selvpining. Jeg tok turen til fantastiske SATS Bislett og ble møtt av personlig trener Stefan Oud; et vandrende bevis på svensk kundeservice og imøtekommenhet.

Jeg har lenge ønsket å utføre Max VO2 test. Litt for at det er gøy å få et tall på formen sin, men også for at jeg da har noe å jobbe med gjennom hele vinteren.

Litt fakta først (kilde: NIH)
Desto hardere musklene arbeider, desto mer luft trengs. For å kunne øke oksygenopptaket,VO2 Max, må man trene opp hjertet og lungene. Lungevolumet er konstant, men man kan øke kraften lungene puster med, og hvor raskt man klarer å puste inn og ut. Hjertevolumet kan i liten grad økes, men også her kan man forbedre slagkraften, slik at hjertet kan pumpe mer blod ut i kroppen.
Det som kan  gjøres for å bedre VO2 Max er trening med høy intensitet, altså i sone 4 og 5, intervalltrening.

Man skal ikke  trene for mye VO2 Max fordi man må ha rom for å trene Anaerob Terskel (AT), som er ekstremt viktig for utholdenheten.

Desto hardere man jobber desto mer melkesyre produseres. Så lenge intensiteten ikke er for hard vil kroppen kvitte seg med mer melkesyre enn det den produserer. På et punkt vil ikke kroppen klare dette og man får en opphoping av melkesyre i muskulaturen. Dette nivået kalles anaerob terskel. Når man driver med utholdenhet jobber man hovedsaklig med en intensitet rett under AT. Derfor er det avgjørende å ha en høy AT for å ha god utholdenhet. 
Den viktigste treningen man gjør for å bedre AT er trening i sone 3, altså trening på en intensitet like under AT.

onsdag 20. oktober 2010

En evighetsmaskin?

I store deler av mitt voksne liv har jeg trent. I perioder mye, i perioder hardt. Og dessverre også nokså ukritisk og ensidig. Og det er da ikke et sted på kroppen som ikke har klaget over denne behandlingen.
Skulder, arm, rygg, kne, hofte, lyske, fotblad, tær, håndledd, you name it. Ikke akkurat smerte, men en bankende, gnagende, brennende, stikkende, ilende eller murrende følelse, alene eller kombinert. Og dermed er jeg jo ganske var på "smerter" og analyserer og tolker kroppen opp og ned i mente. Herlighet som jeg er konge av Google når noe ikke føles riktig. Snakk om selvdiagnostisering.

Men til tross for disse små skavankene, er jeg utrolig fornøyd med kroppen min. For en trofast tjener og et takknemlig redskap. Hver dag (eller ihvertfall når det flyter) takker jeg noe(n) for at jeg er frisk og rask og for at kroppen faktisk kan og orker. Dermed prøver jeg også å være grei med kroppen. Ikke sånn min- kropp-er- mitt- tempel- opplegg, til det er mine inntak av raffinert sukker og alkohol altfor store. Men jeg hviler når det trengs, spiser når jeg er sulten og ikke minst, går til kyndige fagfolk når det trengs.
Akupunktur, et forsøk på å løse opp i ryggen
Min reddende engel er manuell terapeut Pia ved Aktifys. Etter mange besøk hos lege, kiropraktor og naprapat var det endelig en som hadde noe vettugt å komme med. Ikke ta bort det som gjør vondt, men å jobbe med årsaken. Så får tiden vise om det hjelper, nok.

Dagens behandlig var noe ubehagelig, for å si det sånn. Den såre og stive ryggen var ikke klar for den planlagte langturen på asfalt, så det ble med en fin tur i skogen på grusvei. Og Endomondo var på plass, men jeg har ikke helt funnet ut hvordan jeg kan dele løypa med bilde her... Uansett, så var det samsvar med fotsensor og Endomondo, Polar-GPS opptrer som en unge i trassalder!
http://www.endomondo.com/workouts/t2cX5JYGsCQ

lørdag 16. oktober 2010

Hytteplanmila. Sesongen er over! Lenge leve en ny sesong!

Helgen ble innledet med en snarvisitt innom hytta på Randsfjorden. Perfekt oppladning til Hytteplanmila med sauna og bad. Sauna holdt 80 grader, vannet 3-4 grader. Det er i vekslingen der man kjenner at man lever.
Bryggen ved Randsfjorden
I dag tidlig bar det av gårde mot Hønefoss, og Hytteplanmila. Selv om vi var ute i god tid, ble det likevel litt stress før start, så oppvarmingen ble så som så. Uansett fikk jeg, eller rettere sagt Njaal, en svært hyggelig overraskelse, når vi hentet startnummer. Det viste seg at jeg hadde vunnet en uttrekkspremie; Asics Gel-kayano 16. I str. 44. Det er godt å kunne glede mannen!
Før løpet. Legg merke til lua. Hyvä Suomi!
Jeg trengte meg inn i startfeltet "under 50 min" ca. 1 min før startskuddet gikk. Pang! Løp! Nydelig vær og avslappet stemning i kombinasjon med en relativt flat løype gjorde at jeg satte i et (for meg) forrykende tempo. GPS var på min side idag, og 1 km var unnagjort på 4.12 min. Da jeg passerte 5 km og tok meg tid til en ordentlig drikkepause, viste klokka godt under 23 min. I forkant hadde jeg planlagt at dersom tida var på min side, var det  bare å gasse på. Men det er jo ikke så enkelt da.

 Jeg fant meg litt selskap på veien sånn ca halvveis. En ung jente, Oda, sikkert ikke mer en 15-16 år. Fra et eller annet lokalt idrettslag, med en trener på sykkel som oppmuntret (?) henne til å ta igjen en lagvenninne som lå 15 sek lenger frem i feltet. Jeg og Oda vekslet på å dra hverandre, og jeg følte det  var på sin plass å komme med litt oppmuntrende ord underveis. Fra sidelinja kommer det alltids et og annet heia-rop, men å heie på hverandre underveis, det er det ikke mye av.

 Mellom 6 og 8 km var det litt stigning og da var det tungt! De velkjente tankene: "hvorfor gjør jeg dette? Kan jeg ikke bare ta en liiiten gåpause her mon tro?" blander seg med "dette er ikke smerte. Du har født barn. Alle andre har det like jævlig som deg". Og sånn går no' tida.

Siste 400 meterne var en nokså kjip stigning. Det var tydelige spor rett etter målstreken på at det ikke bare var jeg som ga alt og vel så det.


Njaal løp med (en sur) Erle i vogna og fullførte med stil!

Tida ble 46.21 og det er jeg  ganske fornøyd med. Det er en forbedring på 1,15 min fra Tunnelløpet i juni. Fortsatt et stykke til målet på 45 min, men nå som en sesong er over, er det dags å forberede seg på en ny.

Til uka blir det max VO2- test ved SATS Bislett og så er det bare å kjøre på frem mot våren!