Onkel reisende Mac

Den siste uka har jeg vært på konstant reisefot. Først med jobb, deretter med min bedre halvdel. Begge deler veldig hyggelig og kjærkomne avbrekk i hverdagen. Men slettes ikke optimalt med tanke på maraton tre uker unna.
Jeg liker skjema, forutsigbarhet og planlegging. Jeg skriver opp i boka når, hvor og hvordan det skal løpes og trenes. Men på tur med jobben, med lange dager og ukjente omgivelser, er det ikke så lett å legge opp treninga etter skjema. Dessuten hører det jobbsosiale også med. Tempo måtte ofres til fordel for selskap.

Fantastiske omgivelser rett utenfor Kristiansund

Det å jogge sammen med kollegaer og samarbeidspartnere er en finfin måte å knytte uformelle kontakter og bånd. Man kan sågar løse små og store verdensproblemer på en løpetur. Noen burde ta med han fyren i Syria på en real økt!

Vel hjemme, pakket jeg om og satte kursen mot London. Mest hygge, men også løping, sto på planen. Jeg er en stor tilhenger av sightseeing-løp, og med langtur på planen kan man slå to fluer i ett smekk. Broren min mente vel og merke at N og jeg burde oppføre oss som normale folk, løpe mindre og kose oss mer. Vi klarte begge deler!

Været var strålende, men det ble svært varmt. Opp mot 30 grader er hard kost for en nordboer som meg. Vi bøtta ned med vann, men det mister sin effekt etterhvert. Selv for en ikke-brus-drikker som meg kommer det til et punkt der kun en ting duger; cola. Effekten var dessverre kort, og vi var noe desperate etter en vannfontene da vi entret Hyde Park på returen.



I disse svære grøntområdene i sentrale London gikk det ikke bare ett, men to,  mosjonsløp av stabelen denne søndagen. Det ene var et 10 km løp med veldig mange deltakere, det andre var et rent kvinneløp på 5 km. I forbindelse med dronningens 60 -års jubileum og det nært forestående OL står hele London på hodet, og plutselig ble vår rute avskåret av en løpende, pesende, svettende masse. Tett i tett, som en mur av klamme kropper, desperate etter å krysse mållinja. Pokker! What to do? Snu og løpe en lang, ukjent omvei? Nope fra ditto slitne og svette løpere. Eller la massene føre deg fremover? Yes! Første og siste gang jeg passerer en målstrek uten å ha chip og deltakernummer.
For ordens skyld må det nevnes at vi var snikpassasjerer i en knapp kilometer og kom i mål sammen med de som hadde brukt drøye 80 minutter på denne mila. Ikke der vi pleier å være, men gleden og mestringen over å være i mål er den samme uansett hvor lang tid man bruker på ferden.

Her fra det andre løpet. Rosa var tydeligvis tema, det samme var strutteskjørt og stor stemning. Løping var det så som så med...

Etter en langtur var det perfekt å sette seg på en sightseeing-buss, slurpe i seg iskaffe og la såre føtter hvile.
Dagen etter fikk de stakkers føttene kjørt seg, inn og ut av butikker. Men jeg er en helt elendig shopper. Selv ut fra Nike Town kom jeg tomhendt ut!

Dette blir siste uke med full maratontrening, inkludert en siste lang langtur på ca. 30 km. Men noe særlig lenger unna hjem skal jeg ikke med det første. Borte bra, hjemme best!

Alle gode ting er ikke tre

Alt som går opp må gå ned er blitt mitt nye mantra. Naturlig nok når årets mål 1 av 2 er et maratonløp med særdeles mye oppoverbakker. Da trøster det godt å tenke på at motbakkene etterfølges av utforbakker. Nå skal det sies at å løpe nedover når bena i utgangspunktet begynner å gå over i flytende form, er utfordrende. Det føles som om knærne er på vei ut av kroppen.

Så må også oppturer en eller annen gang erstattes med nedturer. Vanligvis kan jeg si at jeg har èn god løpeøkt etterfulgt av én litt tyngre. Den ene dagen føles det som å fly, den neste drar man tømmerstokker etter seg.

Derfor var det svært gledelig å få to fantastisk fine økter denne uka.
Onsdag valgte jeg å løpe fra jobb, flatt og fint langs kaia, Frognerstranda og mot Bygdøy. Oppvarming etterfulgt av 1x1 km og 4 x 2 km intervaller, med 2 minutters pauser, gikk lekende lett. Jeg har beinhard tro på at desto lengre løp, desto lenger bør intervallene være. I 9-10 minutter raste jeg av gårde, og prøvde å løpe strengt etter puls. I siste intervall gikk tempo ned og pulsen opp, men det var uansett mer enn godkjent.

18.mai var jeg klar for å svi av store mengder karbohydrater, og dagens gjøren og laden tillot kun løping til jobb. Lenge siden sist, og det at jeg blir stadig mer seig og trøtt om morgenen gjorde at jeg bremset litt i starten. Men bena var ivrige etter å komme seg på kontoret, og jeg kunne kvittere med ny rekord (?) til jobb. Og to fantastiske økter på rad!

Men at det skulle gå bra tre turer på rad, strider mot alle naturens lover. Skaubygda ble bortprioritert, men langtur må man ha. Når venner i Drøbak inviterer til heldag og grilling, så får en skvise inn en transportøkt. Nei, jeg løp ikke hele veien til Drøbak, det var mer enn langt nok de ca. to milene til Ski. Og for å gjøre en lang lidelseshistorie kort, det var tungt, seigt, varmt, det var tunga nede på knærne og hjertet opp i halsen. Og så de berømte tømmerstokkene da. Hver eneste lille bakke føltes som et fjell. Ja jøss- det er i motbakker det går oppover, det skal være sikkert og visst.

Men belønningen kan ingen klage på!