Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

lørdag 26. november 2011

Kræsj, boom, bæng!

Jeg skriver kort, for ikke å overlesse leseren med for mange sinte følelser, anger, smerte, angst, bitterhet, etterpåklokskap og tilløp til panikk.

En ting er sikkert: november + kveld +regn + skog + mørkt + løpe = dømt til å gå galt. Ankelvrikk og brista eller knekte ribben. Jadda.

Så her sitter jeg da, forvitrer, støver ned, blir fra en dag til neste, en sur, bitter,  ynkende kjærring.

Kreker meg rundt, bedøver kroppen med smertestillende og raske karbohydrater. Drømmer om lette, sterke ben på bar asfalt, svette, endorfiner og smertefri og bevegelig overkropp.


I'll be back.....
Sarah Conner i Terminator. Tøffeste dama på lerret ever!

søndag 20. november 2011

Langtur, antall km tilbakelagt eller tid anvendt?

Hva gjør man når begge voksne ønsker langtur på en og samme dag, mens det fortsatt er dagslys, uten at det går på bekostning av verdifull familietid? Og når barnevakt ikke er en mulighet? Da får man planlegge og være litt over middels interessert i å få det til.

Jeg hadde planlagt avmarsj i god til før 0930. Men da vår lille, levende vekkerklokke sov til 0815, ble det hele litt forsinka. Pytt, pytt, jeg var uthvilt!
Ut og av gårde langs en usedvanlig trafikkstille Mossevei. I poden streiket, men det gikk bra, da tåken omtrent var til å ta på og alle lyder rundt meg ble behagelig dempet. Jeg løp i et jevnt, uanstrengt tempo og tenkte på alt og ingenting. Vips så var jeg ved operaen, og kunne konstatere at turistene var på plass også før kirketid.

Jeg fortsatte utover mot Aker Brygge, og det er takknemlig for litt stive ben fra gårsdagens innsats på SATS å få løpe på flatmark. Lett og ledig videre langs Frognerstranda, og en liten sløyfe inn på Bygdøy, før jeg hadde brukt mine tilmålte 1 time og 40 minutter, og tilbakelagt 19 km.

For idag var nemlig avtalen at Njaal skulle kjøre til et møtepunkt. Der overtok jeg en ferdig oppvarmet bil og iskald flaske Solo, og han la av gårde; samme tur som meg, men motsatt vei. Snakk om å møtes på halvveien.
Lille E var storfornøyd i bilen etter tur på lekeplassen med pappa, og etter en kjapp dusj bakte vi boller til glede for en sliten Njaal. Og så var det fortsatt rikelig med tid til diverse søndagshygge i hjemmet.


Jeg merker at kroppen godt klarer av disse langturene i moderat tempo. Jeg er langt fra så satt ut i etterkant, nå som langturene gjentas ukentlig. Ingen vondter melder seg verken underveis eller etter, men jeg har gjort det for vane å bruke kompresjonsstrømper etter langturene, gjerne natten over. Vet ikke om det har en fysisk effekt, men bena kjennes mindre tunge og hovne.

Så er spørsmålet hvorvidt jeg utover vinteren og våren skal øke antall kilometer eller tid på bena, med tanke på marathon. Det lille jeg har lest, har vært at langturene skal være rolige (her har jeg litt å hente) og at de helst skal være over 90 minutter i varighet. Men hva er viktigst, å sluke kilometer etter kilometer, eller venne kroppen til å være i bevegelse over en stadig lenger periode? Kan noen av dere O Kloke Marathonløpere ( eller andre som har en formening) hjelpe meg?



lørdag 12. november 2011

3- sjøers løpet 2011

Stavanger viste seg fra sitt aller beste idag. Sol fra skyfri himmel og 10 varmegrader. Dessverre ble denne idyllen forstyrret av en skarp, frisk bris. Men det er sånt man får ta, her på vestlandet.

I går var vi innom for å hente startnummer, og det var alt det var. Absolutt intet atåt, ja unntatt 4 sikkerhetsnåler da. Løpet er billig, men tatt i betraktning alle sponsormulighetene denne oljebyen burde ha, er det litt svakt. Men ok, jeg kan leve uten t-skjorta, som aldri passer uansett.

Løpet startet klokke 14, og det er et vanskelig tidspunkt. Hele dagen går man i et vakum; det nytter ikke å unnlate seg familielivet bare for at man skal ut og springe en tur om ettermiddagen. Men jeg fikk spist og hvilt og spist og lekt og gått i butikken og vært innom lekeplassen, så dagen ble ikke bare løping.

Og ja, klokka ble passert i lomma!
Wrecked, poor, naked and blind; det var sånn det føltes. Men har man lovet seg bort på bloggen, så har man.

Det var drøye 1000 påmeldte til løpet, jeg har ingen aning om hvor mange som faktisk startet. Stilte meg ganske (for ) langt fremme i feltet og når startskuddet gikk, var det bare å følge strømmen. De første kilometerne følte jeg at det gikk fort. Tidvis var det trangt om plassen, men det ble lite dytting og knuffing. På et tidspunkt vekslet jeg et par ord med Njaal, som også løp klokkeløs. Jeg delte mine tanker om at dette gikk radig, og han var enig. Så da var det enten slik at Stavanger-folket er i knallgod form eller at de ville ligge strødd langs løype noen kilometer før mål.

Njaal forsvant, og det gjorde mange andre også. Idag, mer enn noen gang tidligere, følte jeg at alle løp forbi meg. Tankene svartnet, og ikke bare en gang ville jeg fiske frem klokka for å bekrefte at dette gikk sakte, så sakte. Hodet jobbet og formante, bena var langt fra samarbeidsvillige. Ved 10 km ga jeg mentalt opp og tenkte at bare jeg kommer i mål på under to timer, så ville det vel være en grei treningsøkt. Jeg hadde et voldsomt tankekjør der en stund. Heldigvis klarte jeg å skru av av, og satte en fot foran den andre.

Idag fikk jeg nok en gang oppleve merkelig løpekultur. Ett par med barnevogn (sprekt, så all respekt for det!)  løp sammen, og hun ledet ann. Men nå er det dessverre sånn at stiller du med vogn, og vil fort frem, så stareter du enten helt foran eller helt bakers. Og du passerer på venstre side. Det nytter ikke å prøve å komme fort bakfra og få de som har skjønt sin plass og holder helt til høyre, til å flytte seg. Og kjører du på noen, så er "unnskyld" et fint ord som også kan brukes når man løper!

Videre er det underlig at noen alltid skal ut, på nøyaktig samme tidspunkt og i samme løype som 1000 godt forhåndsannonserte løpere, motstrøms! Og at verdensherredømmet til USA strekker seg helt til en lite vann på norges vestkyst ble bevist av en svær brande på lørdagstur, som ba oss løpere "mind your step!". Samme kar hadde visst taklet en løper sånn at hun lå langflat. Makan!

Løypa var som tidligere beskrevet kupert, og på et tidspunkt kjempet jeg for livet i motbakke og -vind. Jeg prøvde å finne en rygg å henge meg på, men det gikk enten for fort eller sakte. Og jeg løp helt uten begrep om tid og fart. Siden jeg mentalt ikke var innstilt på maks innsats verken før eller underveis i løpet, var kroppen vanskelig å flytte fremover."Sånn er det å ha et hode, men ikke en kropp" tenkte jeg (var på en flott forelesning med tittelen "Sånn er det å ha et hode, ikke bare en kropp" tidligere denne uka.)

Når jeg passerte 21 km tenkte jeg at det jammen hadde begynt å skumre, og at jeg sikkert hadde så vidt klart 2-timers grensa. Det ble en halvhjertet sluttspurt før klokka ble fisket opp, og overraskende nok viste den 1.45.21. Og det var en gledelig overraskelse med tanke på negative tanker, bakker og motvind. Og ikke er jeg mer kjørt enn at jeg kan tilgi løpet for at medaljen er erstattet med et slags diplom

Så sant som det er sagt!



torsdag 10. november 2011

Langt fra fantasi til virkelighet

Jeg har tatt turen vestover, til Stavanger. Og hva passer vel bedre, enn å kombinere familiebesøk med et lite halvmaraton?

3-sjøers løp går av stabelen lørdag 12.11.11. Dette er altså et halvmaraton rundt tre vann i Stavanger. Det er egentlig litt festlig at de kaller det for 3 sjøer, med tanke på at Stavanger faktisk er omgitt av fjord, og sånt sett er disse tre sjøene som plaskedammer å regne.

Løpet går stort sett på grus/ tursti , og er nokså kupert. Det er mange korte, men bratte bakker. Så dette er ikke en perse-løype, men en bra tur og en fin utfordring. Tror det er ca. 1000 forhåndspåmeldte, hvor av 40 % kvinner! Det er mot normalt i mosjonsløp.
Her ser du løypekartet

I kveld testet N og jeg deler av løypa, nemlig Stokkavannet. Det var svært folksomt rundt vannet; forståelig nok, ettersom det er en greit belyst løype, fint underlag og dessuten var det en flott kveld med måneskinn og vindstille.


Det er blitt lite med intervalltrening den siste tiden, og det merkes. Følelsen i hodet var at jeg beinfløy, var rask og lett i kroppen. Dette går jo bra og relativt uanstrengt , tenkte jeg. Og fort, ikke minst. Optimismen før lørdagens løp steg. Helt til jeg tittet på klokka. Så langt det kan være mellom  følelse og virkelighet! Det jeg antok var(under) 4.40 tempo, altså +-10 km fart, var langt unna gjennomsnitt fra Fredrikstad halvmaraton.Og ikke en gang der de beste transport-turene til og fra jobb er. Blææ! De korte, bratte bakkene dro også snittida kraftig ned. Jeg som  følte meg så smidig og sterk. I virkeligheten subbet jeg knapt med bena over bakken.

Uansett ble det en fin tur på drøye 12 km. Og i løpet av denne timen besluttet jeg det jeg så ofte har tenkt på. Denne halvmaraton skal klokka legges i lomma, og jeg skal kun løpe på følelse. Lytte til kroppen og dagsformen, og ikke henge meg opp i minutter og sekunder. Mane frem den gode følelsen, løpegleden. Lokke frem runners high. Og sånn sett avslutte løpesesongen 2011 med et smil om munnen!

søndag 6. november 2011

Å løpe på måfå

Søndag uten planer = mulighet for langtur.
Njaal ville trene inne, så jeg så mitt snitt til å gjøre noe jeg ofte har tenkt på. Å bare løpe, uten noe mål og mening. Eller mening gir det alltid, langturer. Å sette en fot foran den andre, velge til høyre eller venstre i neste kryss, bare følge kroppen dit den tar meg. Avtalen var at N skulle trene 1 time for deretter å ringe meg, og plukke meg opp, hvor enn jeg da måtte befinne meg i Oslo og omegn.

Utgangspunktet for dagens tur var Hauketo. Uansett hvordan du vrir og vender på det, så ligger Hauketo i en dump og for å komme enten hit eller dit, må man oppover. De første fem av dagens  18 kilometer førte meg opp til byens tak, Ekeberg. Det gikk sakte men sikkert, uanstrengt og lett i både ben og pust. Litt overraskende med tanke PT-time på fredag og 2 timer på SATS på lørdag. I ettertid ser jeg jo at de første kilometerne gikk så sakte som de aldri har gjort før, men hva gjør vel det, så lenge følelsen var god?

Vel oppe på Ekeberg, fant jeg ut at jeg skulle velge en ny vei nedover mot Oslo-gryta og da får man denne utsikten som belønning:
Fra litt tidligere i år
Visste du forresten at Edvard Munch sitt Skrik er inspirert av nettopp denne utsikten?
Sånt finner man ut når man tar seg tida til å se seg om.

Vel nede i byen fulgte jeg veien forbi Operaen, langs Vippetangen og ut forbi Aker Brygge. Passende var det en kar som vasket bilen der ute på kaia(!), så jeg kunne fylle på vannflaska. Trykket i meg en halv Maxim-gele, rett og slett i mangel av sukkerholdig drikke i heimen. Har nå funnet et triks for å slippe å fylle munnen med skvipet, nemlig og legge tuben langt inni munnen og således få geleen langt bak i svelget. Pju smaker det uansett.

Omtrent ved disse tider forventet jeg at Njaal skulle ringe, så jeg planla å løpe utover Frognerstranda og bli møtt av en varm bil sånn ca ved Sjølyst. Men det varte og rakk før noen ringte, og jeg kjente irritasjonen vokse (blodsukkeret synke). Etter 1 t og 25 minutter gravde jeg frem telefonen, og lekset opp mannen for dårlig disponering av tida. Da ble det en bitte liten omvei inn på Bygdøy, før jeg kunne skru av klokka ved passerte 18 km og 1 time 37 minutter.


En deilig langtur i godkjent tempo. I utgangspunktet er dette det tempo jeg tenker maraton kan fullføres i. Så bli det sikkert justert og rejustert i løpet av de neste 11 månedene...