Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

tirsdag 30. november 2010

Trene i en fryseboks? Og litt statistikk

Desember melder sin ankomst og det merkes både på gradestokken og på humøret.
Jeg er ikke spesielt værpåvirkelig, med unntak av gikta da, som verker på de sureste dagene.Humøret er stort sett godt, uansett ytre omstendigheter. Men selv for en med rikelig overskuddsenergi, er november lang, mørk og tung. Mulighetene til uteaktiviteter begrenser seg, og sola skimtes(på en god dag) gjennom ruta på kontoret. Så desember med sine tente lys og vissheten om at det snart går mot lysere tider, ønskes hjertelig velkommen!

Verre er det med antall blå på gradestokken. I 2009 startet sprengkulden 14.12; dette vet jeg da Njaal ble operert på denne tiden, og jeg peste byen rundt med to blofrossne barn for å komme meg på sykebesøk. Denne kulda varte og rakk, og det ble visserligen  en sånn vinter som våre barn kan minnes tilbake til, og si at "da jeg var barn, da var det ordentlig vinter med masse snø".

Og nå er vi i gang igjen. I morges var det knitrende 14 minus, og da tenker jeg at å bevege seg ute begrenser seg selv. Joda, man kan kle på seg og ha det riktig så hyggelig, men å trene? Jeg har satt en grense for meg selv på -10 grader, og leser her at det nok er fornuftig når man kun kan bevege seg i et nokså trafikert strøk, og ikke er interessert i lett jogg, men i en skikkelig økt. Jeg ser at i denne artikkelen har de forskjøvet på nedre grense for kuldegrader, men det forklarer seg ut fra hvilket nettsted artikkelen er hentet fra... Så for meg er valget enkelt. SATS, here I come!

Dagens økt på mølla var et ork, mest fordi det var stress fra ende til annen. Løpe til toget, innom to barnehager med ditto irritasjon over at uteklær stadig blir borte. Få i seg en halv fiskekake og komme seg til trening. Av og på med lag på lag med klær på barn som ligner mer på kålormer enn noe annet. Feil sko og  svimlende varmt lokale på SATS var ikke det optimale, men på tross av dette: 49.28 min på 10 km, inkludert 1 km oppvarming. Dette er vel det raskeste jeg noen gang har løpt en hel mil på mølla, så alt i alt er jeg fornøyd.

På slutten av måneden bør man vel oppsummere? Her er noen tall fra min trening november 2010:

Antall løpte km: 135
Snittfart: 5.23 min/ km (unnskyld, var det sneglefart du sa?)
Snittkm  pr. tur: 8 ( her blir det skjerpings)

Antall timer trening / instruering på SATS :26

Og så noen litt vagere antagelser og mindre dokumentert, men like mye gjennomført:

Antall timer på sykkel: 4.5
150 spensthopp
24 solhilsen
200 armhevinger
250 knebøy
150 markløft
100 skulderpress
og sikkert et firetallig siffer med antall sit-ups (og lignende)
Ganske mye av dette i november

Her sier historien ingenting om tilført belastning på de ulike øvelsene. Men jeg har brukt rikelig med tid og krefter på trening.

Og tilslutt et spørsmål og undring over hvor mye tid og energi (fyskisk og mentalt) bruker en som ser slik ut, på trening? Og får man da tid til noe hyggelig? Som å blogge og gommle knekkebrød?


søndag 28. november 2010

Et sporty julebord og sorger på forskudd

Når SATS arrangerer julebord hører trening til. Igår samlet vi oss for en 1,5 timers økt før selve feiringen kunne ta til. Og for en super oppladning!
Alle høstens nyheter ble presentert; inkludert en nyhet som foreløpig er "hemmelig", men som kommer på et senter nær deg medio mars 2011.

Ingunn setter opp guarden


Vi fikk prøvd oss på Piloxing, en time inspirert av boksing, pilates og dans. Høres rart ut, men tørr du å skyggebokse, er det gøy.

Deretter ble det en smakebit av SATS Energy,og dette var saker. Enkelt og hardt; jeg fikk litt assosiasjoner til 90-tallets high impact, med mye bedre koreografi selvsagt.

Så var det min tur å instruere den spreke gjengen i Tabata. HøyIntensitetIntervalTrening er for de som virkelig ønsker og tørr å ta i. Øvelsene er basic og kan være alt fra spensthopp, armhevinger, burpies, sprint...her er det bare fantasien som setter grenser. Man velger ut 6-8 øvelser og kjører i 20 sekunder etterfulgt av 10 sekunders pause, åtte ganger. Så er det pause i 40 sekunder før man går løs på neste øvelse. Her får man hilst på melkesyra!

Avslutningsvis var det Zumba , og dette var min største utfordring. Å få denne stive kroppen til å bli en fyrrig, rumpevrikkende, latino danseguri er mildt sagt latterlig vanskelig. Og jeg må innrømme at det stedet som fikk mest trening var nettopp lattermusklene. Men jeg forstår godt at dette er noe veldig mange tenner på. Du glemmer faktisk at du er på trening, og tida flyr.

Etter julebord og en bra treningsuke, var  det ikke vanskelig å velge bort fysisk aktivitet til fordel for samvær med familie. Da været idag la opp til inneaktiviteter, tok vi turen til Bøler bad. Mest plask og lek, men jeg fikk testet den nye badedrakten (skrekk og gru) og tatt noen lengder. Og der jeg kavet, gikk det opp for meg at om 9 måneder har jeg planlagt å gjennomføre triathlon . Og det innebærer svømming.

Jeg er glad i å svømme, men god? Brystsvømming går bra, men det er kanskje forventet at jeg skal crawle? Njaal lo godt av mine tafatte forsøk, så her trengs det eksperthjelp! Men jeg skal ikke ta sorgene på forskudd. Det er  mange lange måneder til jeg sprinter ut i Sognsvann i min smekre våtdrakt, i uforskammet god form og klar for en real utfordring.

fredag 26. november 2010

Løpe-date

Man stifter nye bekjentskaper under de underligste omstendigheter. Idag har jeg testet en ny arena; bloggerverden. Det har seg sånn at når man blogger, er man gjerne  i overkant interessert i ett tema, og søker seg  til andre med liknende interesser.
På denne måten møttes Marit og jeg. Våre veier krysset på SATS også, men det er løpegleden som brakte oss sammen.

Idag hadde vi avtalt å løpe hjem fra jobb.
Selv endene fryser

På Vaterland bru møttes to frosne og spente jenter; hvordan blir det å løpe og bli kjent på en og samme gang, i - 10 grader  opp en  laang bakke? Jeg for min del håpet på at Marit var ineressert i å komme hjem, ikke nødvendigvis å komme hjem fort.

Sprek og blid, my kind 'a girl!
Og det ble en veldig hyggelig tur. Skravla gikk, og selv Kongsveien kjentes lett med selskap. Føret var ikke verst, noen isete partier her og der, men helt ok uten brodder. Tempoet er kanskje ikke noe å skrive hjem om, men vi var vel skjønt enige om at man må ha noen rolige turer også.

Og hjem kom jeg, passe sliten og bittelitt kald, men veldig fornøyd. Jeg fikk løpt og skravla; og håper at dette kan være starten av et hyggelig og sporty løpefellesskap! For å løpe er bra, og dele det med noen: enda bedre!

søndag 21. november 2010

Push the tempo...

...synger Fat Boy Slim, en sang jeg forøvrig må huske å få inn på spillelisten.

Dagens mål var nettopp å sette opp farta. Og da ble det et naturlig valg å trekke inn på SATS  istedet for å halke rundt ute.
Jeg hadde bestemt meg for å kjøre 1000 meters intervaller, men var usikker på hvor mange jeg skulle orke.
Det ble tilslutt 4 med tempo på 4.26, 4.22, 4.20 og 4.24- 4.18 min/ km. Pausene ble på 3 min, ca. 500 meter.

Intervallene var helt ok, men jeg følte det ble litt à la 4x 4, og konkluderer med at jeg liker bedre feks. å kjøre pyramide på 1-2-3-4-5-4-3-2-1 min med halve tida på pauser.
Tempo er jeg litt usikker på; det var jo tungt men jeg klarte å kjøre opp tempo de siste 250 meterne. Burde jeg da kjørt bittelitt raskere hele veien? Hmm, ikke godt å vite.

Uansett, nå er denne treningsuka over og jeg kan notere meg 37 km løping. Det er nærmere 40 km enn 30 km, og da er jeg fornøyd.

Nå synker jeg ned i sofaen med min livrett; Wasa havreknekke (burde være sponset av Wasa, da jeg på en gjennomsnittlig dag drar i meg 9 knekkebrød...) og en kaffe latte og leser siste nr. av Aktiv trening.

fredag 19. november 2010

I gode og onde dager?

"Det er ingen andre" sa jeg, mens jeg strøk en hånd over det matte ansiktet mitt. " Det er bare det at jeg gir og gir, men får liksom ingenting tilbake. "  
"Ingenting?? Vi hadde det da så bra forrige uke, da var du ikke vond å be."
" Jeg vet " svarte jeg, og dro pusten tungt før jeg fortsatte: " Det er ikke deg, det er meg. Jeg mister gnisten liksom, når det ikke blir noe driv, noe fremgang. Ett skritt frem, og to tilbake. Jeg blir så sliten. Jeg tror ikke jeg orker mer..."

"SÅ TA TRIKKEN DA!!"

Nei, dette er ikke en samtale mellom meg og min kjære Njaal, men min indre monolog på vei hjem fra jobb idag. Til fots. Opp Kongsveien. Det var T U N G T !

Jeg var gira og klar. Men noen dager funker det bare ikke. Sekken var for løs.Stramme, uups, ikke så stramt at jeg mister pusten. Brodder, på eller av? Av. Glipp, glipp. Musikk, ja takk, litt motivasjon. Nei, med  sekk på ryggen blir det  krøll med hodetelefonene, som ligger i en bøyle bak i nakken. Bort med den. Nå, løp! Gjennom Grønland og Gamlebyen og så: opp, opp, opp den beryktede og berømte  Kongsveien
Bakken gikk egentlig ganske greit, jeg hadde ok tempo opp på glatta; det var først på Nordstransplatået at det begynte å butte imot. Jeg tenkte å være smart (glemte : Don't think, run!) og tok Solveien, uten å tenke på at den er langt mer kupert enn alternativet. Flott utsikt og ditto flotte hus hjalp ingenting. Jeg var helt på felgen, og måtte gå. Snakk om å bite i det sure eplet. 

Jeg kom meg hjem til slutt, og kunne konstatere at tempoet tross alt ikke var så verst. Men dette var en tung affære mentalt, og det var ingen og klage til , da ungene og Njaal er på familiebesøk hele helgen.

Likevel er det ett par  ting som gjør at jeg vet at jeg kommer til å bli i dette (løpe) forholdet, til tross for de "onde dagene":
  1. Jeg kom meg hjem (til fots). Jeg motsto den overveldende følelsen av å være utro (og ta trikken).
  2. Det er sinnsykt deilig på de gode dagene. Da er alle tunge stunder glemt.
  3. Det er ikke den ting en kvinne ikke utstår når man kan shoppe seg glad (selv om det ble en totalt mislykket shoppetur, uten det jeg skulle ha, men med bot).
Noe ble det likevel: et kupp av en jakke til løping på kalde dager, nedsatt 80 % og vel så det:
Tierra Splitfire Lady Jacket
Så da var det ikke så gæli likevel da.

tirsdag 16. november 2010

And the magic number is...

Idag var det dags for ett nytt forsøk med  max V02 test. Sist gang streika teknikken midt i klimakset, og det var jo mildt sagt nedtur. Så idag var jeg klar og gira; så gira som man kan bli på denne formen for selvpining vel og merke.

Det ble et hyggelig gjensyn med personlig trener Stefan Oud og SATS Bislett. Uten så mye om og men var det bare å kaste seg på mølla og starte oppvarmingen. Vi ble enige om å legge utgangsfarten litt lavere enn ved forrige forsøk, og det tror jeg var lurt.
Etter 10 min rolig oppvarming var det på med den klaustrofobiske masken, og ytterligere 5 minutter med forberedelser. Selve testen startet i 12,5 km/ t, og tempoet økte til 13,5 før Stefan økte stigningen med 1% for hvert minutt.

Selve testen tok ikke mer enn 8 minutter. De siste to var selsagt de verste, da var farten på 13,5 -14 km/ t og en stigning på 4 %. Melkesyra spredte seg kjapt helt ut i fingertuppene, og det er fasinerende å tenke på hvor ubehagelig det hele føles når det står på. Man vil og vil, men får det rett og slett ikke til. Kroppen skriker ut i protest, og all sunn fornuft tilsier at nå er det nok. Optimisten Stefan gjode sitt aller beste for å få meg til å holde ut enda ett minutt, men den gang ei. Det festligste var jo at med en gang jeg fikk igjen pusten, klarte jeg å lire av meg : " jeg hadde nok klart litt til". Stefan kunne trøste meg med at de aller fleste sier det, men det sitter nok bare i kjeften.
Her er formen min, svart på hvitt. Eller?


Uansett, resultatet ble 56,9 ml/kg/min og det er jo slettest ikke dårlig, tror jeg. I følge diverse tabeller er dette et excellent resultat.



Og nå; målretta intervalltrening i 5 måneder og en ny test våren 2011.

mandag 15. november 2010

Kranglete knær

Titt og ofte sier kroppen ifra med sitt tydeligste språk; smerte! En  stikkende, brennende, verkende, ilende, dunkende, hamrende eller sviende følelse ett eller annet sted på kroppen er enerverende, irriterende og ergelig! Og som for så mange andre som finner glede i å løpe, er det knærne mine som ofte surmuler.
Det skal med en gang sies at jeg hverken er lege eller fysioterapeut, bare en skarve sykepleier med google og egen kropp som refreranse. Så her serveres ingen sannheter eller forskningsrapporter, kun egen, etter hvert nokså brede, erfaring.

Runners knee eller løpekne kommer av en muskel/sene i låret glir over lårbenets ytre del og fører til smerte og irritasjon.Ved stor belastning og ensidig løping over tid blir muskelen i låret øm p.g.a. friksjonen med lårbenet og resulterer i smerte. Slik jeg har forstått det har smerten som stråler fra kneet, sin rot i hofta.
Det sier seg vel selv at den beste medisin er hvile, og såkallt alternativ trening. Ja, ja, hørt det før. Men  er det ingenting annet enn stakkers endorfinjunkie kan gjøre? Gå tur er liksom ikke et alternativ.

Etter å ha lest relativt mye om løperkne, har jeg rett og slett prøvd meg frem og funnet ut hva som hjelper for meg. Ikke noe hokus pokus, og vel verdt å gi et forsøk. Det kan ihvertfall ikke skade.

For det første har jeg selvklart redusert aktivitet som fører til smerte. Prøvd å unngå løping på asfalt, og kommet meg ut på grus eller på mølla. Videre har jeg forsøkt å finne løyper med minst mulig nedoverbakker, da det har fremprovosert ytterligere smerter. Etter endt økt har jeg brukt ispose (eller frosne grønnsaker) i 10-15 minutter. Jeg har også løpt med støttebandasje på kneet.


Men det aller beste for meg har vært å tøye, og gjøre noen enkle styrkeøvelser.

Her kommer noen tips til styrkeøvelser:

One Leg Squat
  • Stand with your injured leg on a step.
  • Slowly bend you knee until the heel of your other foot touches the ground.
  • Then slowly straighten your knee.
  • When this feels easy, hold weights.

image depicting a one leg squat exercise - instructions for this exercise are left of this image

Hip Squat (gluteal)
  • Stand with your un-injured side against a wall.
  • Squeeze your buttocks together and hold.
  • Keep squeezing your buttocks through the entire set.
  • Slowly bend your injured knee approximately 45°.
  • Hold for 1 count, then slowly straighten your knee.
image depicting a hip squat exercise - instructions for this exercise are left of this image

Og så var det noen strekk-øvelser




Det er ikke lett å få "tak", så det gjelder å prøve seg frem.

De upersonlige illustrasjonene er et resultat av en festlig passiar mellom meg og Njaal og et usselt mobilkamera. Takk til Google, nok en gang.


Uansett er  min erfaring at man får skyndte seg langsomt og ta kroppens signaler på alvor. Det er mye god helse i hvile også.

Flere gode styrke- og strekkøvelser







søndag 14. november 2010

Ukeslutt og mål for vinterhalvåret

Da er nok en helg snart slutt. Og det har vært en fin og aktiv helg for min del.

Fredag morgen hadde jeg planlagt å løpe til jobb, men etter å ha sjekket værmeldingen tenkte jeg det var best å la være. Ingen god start på dagen å skli rundt i sørpe. Turen gikk til SATS der jeg fikk en fin økt på tredemølla. Nok en gang måtte jeg  erkjenne at det å løpe på mølla på mange måter er tyngre enn å løpe ute. Men jeg fikk nå gjort unna noen kilometer før jobb.

Lørdag hadde Njaal og jeg bestemt oss for en langtur på fylkesvei 34, langs vakre Randsfjorden.
Randsfjorden, paradis på jord

Forholdene var sågar langt unna det ultimate. Kombinasjonen av bilister som overskrider fartsgrensa på det groveste og det glatte føret gjorde at vi  valgte å utsette turen til dagen etter. Helt til min søster E gjorde sin entrè på hytta. Hun hadde nå likevel tatt med seg løpetøy, så da var det ingen unnskyldning. Siden forholdene langs veien ikke var optimale var det kun ett alternativ; opp lia.

Denne bakken, som strekker seg over snaue 2,5 km fordelt på 242 høydemeter har vi forsert mange ganger. Og hver gang tenker jeg : aldri mer! Det er et blodslit, og denne turen ble intet unntak. Når det i tillegg lå 5 cm kram snø på bakken, så kom melkesyra fortere enn forventet. Men vi kom opp, alle mann. Njaal var frisk og rask og fortsatte turen; E og jeg sluntret tilbake til hytta. E har vært opptatt med sin nye lidenskap, seiling, de siste månedene og var fortvilet over hvor fort formen daler. Men hun har syvmilsstøvler og en vilje av stål, så jeg tenker det der ordner seg fort.
Søstrene sisters


Idag var det duket for en ny tur. Njaal og jeg har funnet ut at på de litt lenger turene ( for oss over 10 km) er det progressiv fartsøkning som gjelder. Da bremser vi de første kilometerne for så  å øke tempo gradvis. Det er vanskelig med kupert terreng, men vi får det ganske greit til, takket være programmet Endomondo . Og den mentale effekten av å kjenne at en kan øke tempo litt etter litt og fortsatt ha mer å gå på 500 meter fra mål, er veldig motiverende.

I løpet av denne helgen har jeg bestemt meg for vinterens mål når det gjelder løping. Jeg skal forsøke å gjøre unna 40 km i uka. Urealistisk hvis vinteren blir veldig kald og snørik som ifjor, men så lenge jeg er nærmere 40 enn 30, er det ok. Også med tanke på at jeg har 3-5 faste økter på SATS i uka i tillegg. Så vi får nå se. Kan hende jeg får jukse litt med langrenn. Denne uka er jeg ihvertfall i mål! Kjapt utregnet har jeg løpt så og si nøyaktig 40 km fordelt på 4 turer.

Ny uke og nye muligheter i morgen. Og på tirsdag, nytt forsøk med max VO2- test. Uææh!

fredag 12. november 2010

Når blir mye for mye?

Igår leste jeg en interessant notis i avisen om Ivrige langrennsløpere . Spørsmålet er om dette grenser opp til galskap? Helt sikkert ikke for de det gjelder, men for Ola Nordmann; garantert!

Det samme gjelder det jeg oppfatter som vanlig trening og bruk av tid. Mange synes nok at jeg er overmåte ivrig og kanskje også litt irriterende entusiastisk. Får jeg dårlig samvittighet overfor barna, spurte en kollega. Jo, svarte jeg, det hender vel. Men så tenkte jeg litt over det.  Dårlig samvittighet for hva? Fordi jeg bruker tid på meg selv og min helse? Går det utover min funksjon som mor? Overhodet ikke. Jeg tror derimort at jeg er et ganske godt forbilde for mine barn, som lærer dem å sette pris på fysisk aktivitet. Og så langt det lar seg gjøre, så blir de involvert slik at trening også kan være en familieaktivitet på alles premisser. Og ja, for å få tiden til å strekke, er det  noen tjenester i hjemmet  jeg betaler andre for å gjøre.

Så spørsmålet er, hva er mye og når bikker det over til å bli  for mye? Referert til den artikkelen over og  ser man for eksempel på Birken- deltakere som  ikke gjør noe annet enn å snakke, tenke, puste, mene, forvente og sikkert  tidvis forbanne Birken, så mener jeg at det grenser opp til fanatisme. Akkurat som noen tenker at å ta seg en treningsøkt lenge før hanen galer er rene vannvidd. Eller jeg som undrer meg over hva som er gleden i å løpe rundt på Bislett i 12 eller for  ikke å snakke om 24 timer i strekk? Det der er og blir et mysterie for meg.

Men det er  godt vi er forskjellige. Uansett hva du velger å bruke tida di på; ha en god helg!

tirsdag 9. november 2010

"Den store utfordringen" eller kunsten å tape med stil

Jeg kan skryte av at jeg har en hel del veldig spreke venninner. Stort sett er dette damer jeg har blitt kjent med på SATS. Vi har en viktig ting til felles, nemlig treningsgleden.
Min tidligere SATS kollega og venninne Hanne er, eller ihvertfall var, av den oppfatning at jeg er innmari sterk. Nesten i sånn Pippi- klasse. Jeg vet sannelig ikke hvor dette stammer fra; det kan ikke være at jeg har vært ute og slarvet og vært bittelitt stor i kjeften vel?
http://trendyteamet.blogg.no/1285675545_neste_happening__benk.html

Vel, idag skulle dette ihvertfall testes ut. Så vi troppet opp på Elixia Kolbotn, først for å delta på Corebar med gründer Anita Tonne. Regner med at de andre deltakerne fikk med seg at vi var der, for å si det sånn. Noe helt nytt for meg, og moro! Coretrening er jo A og Å for å orke og lykkes i all annen trening.
Min venninne Tonje, en del av Corebar-teamet

Deretter var det over til benkpress. Her visste jeg at jeg var helt sjanseløs, jeg har trent benkress kanskje 5 ganger i hele mitt liv. Men den som gir seg er en dritt og så videre.
Benkpress...?
Ikke vant jeg og ikke er jeg veldig lei meg for det. Lærdommen er at skal man bli god på noe, så må man trene og øve. Du blir god på det du gjør.

Slaget er tapt, men håpet lever!

I morgen skal jeg ut og løpe!

lørdag 6. november 2010

GöteborgsVarvet

Fra GöteborgsVarvet
Så lettpåvirkelig er jeg. Leste en blogg. Tenkte, det hørtes jo moro ut. Fortrengte Oslo halvmaraton 2009. Snakket med mannen, han var med. Fant ut litt på nettet, meldte oss på. Hmm, hotellplass var ikke enkelt eller billig å oppdrive, men hva har man kredittkort til? Så da blir det Göteborg i sköna maj. Jippi! Og litt uææh, hva har jeg gjort...

fredag 5. november 2010

Perfekt start på helgen

Idag klarte jeg ikke å dy meg. Etter en lang uke på kontoret og mye innetrening, måtte jeg rett og slett  kjenne vinden i håret og luft under vingene.
På denne årstiden er det en kamp å rekke noe som helst før sola går ned, men jeg raste hjem fra jobb, sa hei og hadet til familie og kom meg raskt av gårde.
Solnedgang sett hjemmefra
Turen idag gikk i  forholdvis raskt tempo; jeg lengtet etter å få løpe fra meg og denne runden ikke er så lang. Derimot så er den rimelig kupert, og noen steder var det såpass glatt at jeg angret på at broddene ble liggende hjemme. Ellers hadde jeg den litt vel råflotte (og trange) nye 2XU tightsen på meg, inspirert av http://siljaifarta.blogspot.com .Det er en treningsøkt i seg selv å få den på, men så sitter den som "second skin" og virket veldig bra.

Dagens tur:
http://www.endomondo.com/workouts/3937393
Jeg klarte å miste mobilen i bakken på toppen av den siste stigningen, og dermed datt GPS ut. De siste 700 meterne fikk jeg altså ikke med. Tempoet taper seg rimelig mye fra Fiskevollen og opp den siste bakken, det er ikke mer enn i overkant av 130 høydemeter (Endomondo lyver her!), men det kjennes.

Ellers fikk jeg noe å tenke på på tampen av dagen på jobb, noe jeg fikk tid til å reflektere over på turen.

"Den største prosess og utfordring i livet mitt har vært å innse at alle ikke er, gjør og tenker som meg. Enda større utfordring er det å innse at de heller ikke ønsker å være, gjøre eller tenke som meg."

Sånn er det litt med meg og trening. Den største selvfølgelighet og mest naturlige ting for meg, men sånn er det selvsagt ikke for alle.Og det må man jo bare respektere. Men det må lov å "misjonere" litt likevel;-)

God treningshelg!

mandag 1. november 2010

All work, no play?

Mye av dette denne uka


I det jeg bladde i kalenderen min idag, kunne jeg konstatere at ukas trening stort sett vil foregå på SATS.

Jeg føler  meg priviligert som kan kombinere jobb og trening. Å jobbe i  SATS er noe av det morsomste og mest motiverende jeg gjør. Jeg får møte folk i alle aldre, forfatninger og fasonger, noen super- energiske og andre som nesten må sveives i gang. Og jeg får ta del i mange menneskers håp og ønske om et sunnere og sprekere liv, mer energi i hverdagen, en kropp med mindre ondter og belastninger; målene er like mange som det finnes medlemmer.



Ikke akkurat Guds frie natur, men fint likevel
Når jeg er på SATS, jobber jeg. Ja, jeg er i bevegelse, men det er først og fremst jobb og ikke min trening det handler om. Egentrening er derfor et viktig uttrykk i treningsbransjen. Og det er selvklart at det bør prioriteres. For sin egen del, for faktisk å kunne tåle den tidvis harde og monotone treningen år etter år. Men man skal også være et godt forbilde. Ingenting er verre enn en instruktør som til stadighet må knytte skolissen fordi vedkommende ikke er i god nok form til å henge med på sin egen time.

Så egentrening blir det så som så med denne uka. Jeg er på SATS 6 av 7 dager, og den syvende skal vel brukes til å hvile? Men en liten økt på mølla skal jeg nok få presset inn.

Idag da jeg våkna med en følelse av en detoneringsklar atombombe i hodet, var det greit å kunne gå en rask tur, og det var så vakkert ute! Kanskje ikke trening for meg i ordets rette forstand, men balsam for sjelen og den beste medisin for hodepine.

Tåka hang tungt over fjorden og Oslo-gryta. Over; strålende sol
Så jeg ser frem til mange gode timer inne med fulle hus denne uka, og tenker at kneet sikkert har godt av å få litt pause fra løping. Så kommer jeg heller sterkere tilbake neste uke. Og da skal jeg visst ta benkpress også ("den store utfordringen"). Iiiik!