Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

søndag 30. oktober 2011

365 dager, 1871 km

Det er så og si nøyaktig ett år siden jeg begynte å bruke Endomondo. Etter at jeg fikk Garmin klokke, har jeg også loggført løpinga på Garmin Connect. Men siden til Garmin  er nokså trist og grå, og dessuten er Bing- kart noe makkverk. Derfor har jeg tatt meg ekstraarbeidet med dobbel loggføring. Det er noe med å se sine tilbakelagte kilometer bokført, se utviklingen fra måned til måned, sammenligne tempo, antall økter og ikke minst, se hva mine (få) Endomondo-venner finner på. Og det beste av alt, det er gratis.

Og siden ett år er gått, er det på tide med en liten oppsummering.

Jeg har altså tilbakelagt 1871 kilometer i løpesko, fordelt på 198 økter. Det betyr ca. 9.5 km i snitt pr. tur. Gjennomsnittstempo har vært 5.16 min/ km, eller 11.4 km/t, om du foretrekker å sammenligne kroppen med et maskineri.

Til tross for en lang, kald og snørik vinter ifjor, ble det 590 km fra desember 2010 til mars 2011. Til sammenlikning med  vår, sommer- og høstmånedene april til og med oktober, da ble det nesten dobbelt så langt, 1069 km. I snitt løper jeg 16 turer i måneden, men et stykke unna målet om 40 km i uka.

Og hva har jeg fått igjen?
Holmlia. Home, sweet home.


Øvelser i god påkledning med Njaal
Winter wonderland på Gran

Stranda i Hua Hin, Thailand

Starten på Fredrikstadløpet

"Seiersrus" etter Skaubygdaløpet, med Marit

Brooklyn Bridge

Folkehav på Göteborgsvarvet

This one was for Grethe, 10 K in NY

Helsinki med truende tordenvær

Laaang tur i sommerskog, med Marit

Fullført Oslo Halvmarathon

Nervøs, men klar, før Oslo Triathlon

Oslo, en iskald ettermiddag i desember

Alt dette, og mye, mye mer, for kun 6 dager, 15 timer og 20 minutter...

onsdag 26. oktober 2011

Vanskelige valg?

Livet består av mange valg. Noen er lettere å ta enn andre. Å velge å snooze 20 minutter om morgenen er enkelt, å la være å gå innom kaffebar før jobb, fordi tida ikke strakk til hjemme til dagens obligatoriske kaffe latte, er vanskelig.  Bli liggende i den varme, myke sofaen eller kaste seg ut i regnet og mørket. Løpe til høyre eller venstre vel ute av døra?
Skogen i 12 km/t
Når det kommer til trening, handler valgene for meg ikke om skal -skal ikke, men mer om å velge rett tidspunkt for å slippe å velge bort så mye annet. Min familie og venner vet at trening, og særskilt løping, betyr svært mye for meg. Derfor støtter de meg, eller velger ihvertfall ikke å protestere så altfor høylytt når jeg  skal bare"stikke ut og løpe en tur" . Og så gjør jeg så mye av alt det andre livet har å by på etterpå. Dette er et bevisst valg jeg har tatt, det er slik jeg har valgt å føre livet mitt. Galskap og egoisme mener sikkert noen, helt nødvendig for min mentale og fysisk helse og generelle velvære, tenker jeg.

Men til tross for at jeg stort sett velger trening før de andre tingene, tar jeg meg selv i å fundere i ny og ne over hva som virkelig er viktig i livet. Og at det hele må være i en slags balanse.


I 2011 har jeg deltatt på 11 løp/ konkurranser, altså 11 "amputerte" helger. Og jeg elsker det! Men det opptar mye fysisk og mental tid og tilstedeværelse.
Oslo Triatlon 2011, en herlig tidstyv
Førstkommende lørdag hadde jeg store planer om Lørenskog halvmaraton. Så kom jeg på at jeg skal, for en gangs skyld, være med på fredagspils med jobben. Deretter har jeg muligheten til å gjøre noe så eksotisk som å gå på kino. Det blir en sen aften. Så kan jeg velge å bruke hele lørdag ettermiddag til å tenke og planlegge et løp som spiser opp hele ettermiddagen. Jeg kan velge å løpe med nummerlapp på brystet mot klokka. Tenke på minutter per kilometer, og legge opp et strategisk løp for ikke å møte veggen. Og på det beste få en ok tid, og en god opplevelse, som sitter i kroppen utover hele kvelden og gjerne litt ut i neste dag.

Eller, så kan jeg velge å stå opp med barna, spise lang frokost og tulle rundt i pysj så lenge vi gidder. Så dra på meg løpetøy og stå utenfor døra og velge til høyre eller venstre,  i skogen eller langs fjorden, akkurat etter hva som passer meg best der og da.Løpe på følelse, etter lyst og dagsform. Være tilbake før lunsj, og fortsatt ha tid til å dra til byen, gå på kafe, kikke i butikker og loffe rundt. Velge å henge en halvtime i lekebutikken, og si "nei, vi skal ikke ha det der" hundreogørten ganger. Spise klissete lørdagsgodt foran barne-tv, og sovne på sofaen lenge før detektimen.

Ja, det er noen valg som er klart enklere enn andre!

lørdag 22. oktober 2011

Herrrlige Hytteplanmila!

Fo de uinnvidde er Hytteplanmila et 10 km løp rett utenfor Hønefoss. Lite (i år ny rekord med ca. 800 løpere), men seriøst. Nivået er høyt, og forventningene likeså. Dette er nemlig en perseløype. Den er relativt flat og har lite svinger og kurver. Dessuten går løpet såpass sent på året at værforholdene er perfekte for rask, svett løping. For mange er dette avslutning på løpesesongen.


Njaal og jeg plukket opp Marit, og deretter hennes kollega Vidar. Koselig å fylle opp bilen med spente og forventningsfulle løpere. Og i dette løpet var det fullt av kjente og ukjente fjes; diverse bloggere (veldig koselig å ha noen man "kjenner" og slå av en løpeprat både før og etter) og ikke minst min sykkelvenninne Thrude og hennes samboer. Thrude debuterte i mosjonsløp, men fra syklinga vet hun at riktig utstyr gjelder...
Nye, kule Adidas og fartssokker. Dette lukter svidd asfalt!

Det blir alltid så som så med oppvarming, men med barnevakt på plass og god tid, fikk jeg noen runder rundt den gjørmete parkeringsplassen. Det lukter tigerbalsam, og stemningen er litt spent. Selv om mange er seriøse elitemosjonister, er stemningen likevel avslappet og uhøytidelig. Det liker jeg.

Jeg stilte med midt mellom 45 minutter og 50 minutter feltet. Og så er det, nok en gang som julekvelden på kjerringa, pang og LØP!

Thrude forsvant fra meg etter de første 200 meterne, og selv om jeg var fast bestemt på å ikke starte hardt, var første kilometer gjort unna på 4.18. Litt for fort for mitt nivå pt, men tempoet stabiliserte seg selv etterhvert. For uansett hva folk sier og skriver om løypa, så er den jo ikke flat. Mellom 3 og  4 km ser man en lang rekke av løpere som snor deg oppover, langt foran deg. Men så kommer man ut på flata igjen, og da er det mulig å skru opp tempo litt igjen. Jeg passerte 5 km markering da klokka viste 22 og noe, og det var så og si identisk med fjorårets løp. Jeg kastet i meg en slurk med sportsdrikke, og tenker at på neste milsløp er det strengt tatt ikke nødvendig å drikke i det hele tatt.

Fra 6 kilometer følte jeg meg som den siste løper på jord. Jeg løp i en luke, uten noen umiddelbart verken foran eller bak. Greit det, men litt ensomt og kanskje vanskeligere å holde et jevnt tempo? Og der jeg møtte på folk, var det jeg som passerte, og ikke omvendt. For det gikk smidig. Ikke en tanke om at det var tungt, ingen lunefulle tanker om å sakke ned. Jeg hadde full kontroll, og det fyllte kropp og hode med en deilig mestringsfølelse. I ettertid er det lett å si at jeg hadde mer å gi, men da ville ikke følelsen vært så god i etterkant, og jeg kunne gått på en stjernesmell?

Ved 8 kilometer sto en ensom fotograf, og han peppet meg med å si at jeg snart kunne gi alt jeg hadde.

Og den siste kilometeren, som langt fra var den raskeste, måtte jeg ha full fokus. Pulsbakken,  de siste 200 meter, var det et slit, men jeg føler jeg fikk trøkket til med det jeg hadde, og er spent  på å se hvordan innsatsen var i år, sammenliknet med ifjor.

Vel i mål kom det kjente fjes rekende på en fjøl, og alle hadde satt ny pers. Moro! Thrude grusa de fleste, og beviser at sykkelformen også kan brukes til løping. Intet annet enn imponerende.Og neste helg løper vi Lørenskog halvmaraton begge to. Da skal jeg jeg gjøre mitt beste for å gi henne litt real konkurranse.
Blide og fornøyde etter et godt løp som belønnes med kaffe og boller

Og hvordan det gikk i minutter og sekunder? Jeg er innenfor det magiske 45-tallet. Ikke med en voldsom margin, men forbedringen fra ifjor er på 30 sekunder, og opplevelsen var langt bedre! Og det lille jeg kunne se av resultatlister, var jeg på 6. plass i min aldersklasse, og det skal en hobbymosjonist og småbarnsmor være fornøyd med!

Og nå? Fiskeburger og øl!




mandag 17. oktober 2011

Tredemølle i sakte film

Sånn ca. 5 dager før sesongens siste store løpehappening, Hytteplanmila, er det nok en gang dags å gå tilbake i treningsdagboka. Og konstatere at et av 2011's hårete mål, å løpe mila på 45-og-noe nok må vente til neste sesong. Det har rett og slett ikke blitt nok tempo og terskel, sone 4 + og fandens oldemor.
Fra Hytteplan 2010. Et par meter før mål, rimelig pumpa.

KK-mila forrige lørdag være en slags utslagsgivende testløp, men det utgikk. Jeg prioriterte samvær med barna og gode venner, og det var kun en stakket stund der ute på Brygga, mens 2000 spreke damer  varmet opp og stemninga var upåklagelig, at jeg angret. 30 minutter senere stappet jeg i meg kake, og pludret tårevåt med en nyfødt baby i armene. Da var hele løpet glemt. Og når jeg i etterkant leser om gåing fire i bredden og KK-mila som slettes ikke var en mil, vet jeg at jeg valgte riktig. Livet er mer enn bare løping.

Idag sto en siste, hard, intervalløkt på menyen. Ikke at det teller verken fra eller til i forhold til lørdagens løp. Men greit å teste form og fart. Så fremt det er noe fart å teste da.

Ca. 3 km oppvarming og deretter 5 x 4 minutters intervaller. 0.5 % stigning, 4.26 min/ km (13.5 km/t). 3 minutters pause med gå => jogg. Full guffe med musikk på øret, all fokus på lette steg; sterk, rask, utholden. Klokka tikket så ulidelig sakte. 100 meter kjentes som det tredobbelte. Det var varmt og klamt, skolissene (jeg har t.o.m Fastlaces...) var for stramme eller løse. På TV'n viste de "Verdens verste flyulykker". Njaal løp som en vind på mølla ved siden av, i det som syntes dobbel fart, lett og ledig. Jeg snublet meg gjennom de fire minuttene. Femte runden ble gjennomført i kraft av å være en sann masochist.

Jadda. Mølleløping er usannsynlig trist og meningsløst etter alle de fine turene ute de siste månedene. På en av mine favorittruter løper jeg forbi et treningssenter og jeg smiler alltid litt medfølende av de som står der inne og traver på stedet, som gullfisker i et akvarium. Sist løp jeg på mølla i august. Håper snøen og kulda holder seg borte en stund til, sånn at det blir to måneder til neste gang.

Hytteplanmila får bli en hard treningsøkt, og alle sekunder under fjorårets 46.21 taes som et stort bonus! Det blir kjentfolk, familie som skal heie, masse bloggere og gode boller (er de så eksepsjonelt gode eller smaker alt godt etter løping?) Dessuten har jeg har store planer om også i år å vinne en av de flotte utrekkspremiene (I fjor vant jeg et par Asics løpesko, i str. 43)

Og sist, men ikke minst, blir det fra min side, om ikke resultater, så attitude!
                                                Go hard or go home. Som i Oslos Bratteste.


mandag 10. oktober 2011

Store oppgaver skal en begynne på, ikke tenke på

Tittelen er et sitat fra ingen ringere enn Julius Cæsar. Store ord mot store mål.
 
I disse dager har jeg blogget i ett år. Når jeg vender tilbake og leser om hva som opptok meg ifjor, er ting stort sett status quo. Men noen har endringer har det vært. 
Triathlon er ikke lenger er et skummelt, uovervinnelig, monster. Halvmaraton-distansen har gått fra å være en fjern bekjent, til en god venn.  Iveren, gleden og ydmykheten over å kunne bruke kroppen,  er stor. Skavankene holdes på en armlengdes avstand.

I et løpende liv, er det for meg en naturlig progresjon. Man går fra å pine seg selv gjennom en joggetur av "plikt", til å nyte og glede seg til den den samme turen. Etter et par dagers fravær, kribler det  i bena etter å komme seg ut. Fra å juble i seiersrus etter første fullendte mila på mølla, er veien kort til å tenke at å snøre på seg løpeskoene for noe mindre en 10 km nesten er bortkastet.
Og nå har jeg kommet dithen, at å ikke vurdere den ultimate distansen, nesten er utenkelig. Alt annet ville vært brudd på en naturlig utvikling.

Maraton. Jeg smaker på ordet. Det smaker salt. Svette, og kanskje noen tårer? Det smaker søtt, sånn som det lukter når du flyr forbi et epletre i full blomst i skumringen en vårkveld. Jeg aner også et snev av bitterhet. Å trene kroppen mot å fullføre over 4 mil i løpesko på asfalt,  blir sjelden helt skadefritt. Men mest smaker det av seier. Personlig seier. Ett tygg, og du er hekta!
Jeg prøver å forestille meg hva, hvordan, hvor, hvorfor. 

Hva?: å løpe, mulig jogge, med stor sannsynlighet også å gå, 42195 meter.

Hvordan?: med målrettet, planlagt, lystbetont, trening og ditto skadefrihet.

Hvor?: denne lappen lyser mot meg 7.5 time hver dag. Så jeg ikke glemmer det. Høsten 2012, i en europeisk by, nær deg.

Hvorfor?: Fordi jeg fortjener, liker, frykter, respekterer, ønsker, vil og kan det!

Å forberede seg på maraton (eller den første turen, mila, konkurransen) koster og krever litt. For meg har det vært en modningsprosess. Det har tatt tid å innse at det ikke trenger å koste så mye mer krefter, vilje og innsats, enn hva jeg allerede legger i løpetreningen. 
Jeg kommer til å legge meg på same procedure as last year når vi nå går inn i høst- og vintermørket. Det vil si å opprettholde løpinga, fortrinnsvis ute, uansett vær og føre. 
Fra Parksprinten 12.12.2010
Ganske beskrivende for vinterløpesesongen 2010/2011
Ved snøsmelting er et godt grunnlag lagt, og sammen med et par tre delmål i form av halvmaraton i første halvår 2012 bør jeg være nokså godt forberedt før jeg 3-4 måneder før Selve Løpet spikrer et program jeg kan følge. 
Og ved disse tider til neste år, kan jeg, med et triumferende, sikkert litt selvgodt smil, og et lett skuldertrekk konstatere at : maraton? Been there, done that!

Jeg har søsken som fyller 40 neste år, og som den snille lillesøsteren jeg er, tenkte jeg at et startnummer i maraton ville være en passende gave. Merkelig nok ble det ikke umiddelbart full tenning fra verken den ene eller den andre, men jeg gir meg ikke så lett. Vi kunne jo hatt matchende t-skjorter med slektsnavnet på og alt (Jeg vet at begge er inne her og snikleser).

Etter en litt rolig forrige uke, sammen med tøy og bøy på akilles, var jeg idag veldig klar for en løpetur. Det burde, med tanke på den nært forestående Hytteplanmila og ønsket om en ny 10 km pers, blitt intervaller. Men jeg tror dessverre PB-toget på mila er kjørt for denne gang, og med bemerkelsesverdig lite motstand ble skulle og burde erstattet med noe langt mer behagelig.

Takk Marit for at du blir med og bidrar til at en i utgangspunktet litt kjip mandag i oktober fylles med frisk luft, endorfiner, løpeglede og skravlings. For ikke å nevne tryggheten i de skumle, mørke partiene uten gatelys ;-)

torsdag 6. oktober 2011

Ulvehunger!

I tiden etter Oslo halvmaraton har jeg hatt et problem. Jeg er så sulten!
Dette fenomenet, som jeg kaller ulvehunger, er kanskje et lite problem i den store sammenhengen, men rimelig plagsomt.
De første dagene etter en lang, hard løpetur, er det greit å være litt i ubalanse, og da er jeg stort sett flink til å  fylle på med det kroppen ber om. Men hvor lenge skal det vare? Kanskje det blir for lenge fra selve aktiviteten til påfyllingen starter?

Etter en anstrengelse litt utenom det vanlige, det være seg trening eller konkurranse, passer jeg først og fremst på å få i meg væske. Vann, kanskje litt Cola, og så noe litt mer matnyttig, som Litago eller Yt.
            Favoritten!

Og så sklir det ned en banan. Med mindre jeg har tatt meg helt ut, da er matlysten redusert til null. Etter noen timer, og så fort hverdagen tillater det, er det middag eller  mat i en aller annen form. Jeg legger meg aldri sulten (og gleder meg hemningsløst til frokost).

Ellers spiser jeg 4 hovedmåltid hver dag, og supplerer med et knekkebrød, frukt, nøtter og/ eller youghurt som mellommåltid. Og drikker mye vann. Men likevel er jeg konstant sulten. Vekta (uten at jeg veier meg) er konstant, så det må jo bety at det enten sitter i hodet, eller så er det ikke nok næring i det jeg får i meg. Men energinivået er det ikke mye å si på. Det er svært sjelden at jeg har en dårlig treningsøkt, fordi jeg ikke har ork.

Etter en liten analyse, kan jeg si at på en vanlig uke løper jeg 3-4 økter, ca. 40 km. I tillegg har jeg 2-4 relativt anstrengende timer på SATS i uka, og så 1,5 time yoga. Og en styrkeøkt, nå for tiden med PT (og det er det schwung over!). Kjapt oppsummert blir det omtrentlig 10 treningstimer i uka, og det er jo ikke så voldsomt?

Det skal også sies at jeg de siste treningsøktene har merket denne ammoniakklukta (ketose). Og da er det vel underskudd for en som meg som absolutt ikke spiser lavkarbo?

Er dette noe å bry seg med? Kan jeg ikke bare spise? Joda, men det blir så altfor ofte at jeg støvsuger skapene for alt som er søtt.

Hva gjør dere andre sprekinger? Har du noen gode tips til god, rask, næringsrik mat, i fast eller flytende form, ev. et kosttilskudd, som kan stoppe meg fra å spise en hest?!


søndag 2. oktober 2011

En sykt bratt bakke, Oslos Bratteste faktisk

Bilde lånt fra Kondis, foto: Frode Klevstul
Det er vanskelig å forestille seg 20 % stigning. Hvor bratt kan det være? Jeg synes dette bildet illustrerer det godt. Og jeg tror ikke dette er fra det bratteste henget en gang...

Jeg fikk sitte på med bil til startområdet, og slapp dermed å gå ned løypa. Det, kombinert med tykk tåke, gjorde at jeg var fullstendig intetanende for hva som ventet.
Startområdet
Som tidligere nevnt, var det svært mange mer eller mindre kjente ansikter som stilte til start, inkludert en drøss med spreke instruktører og medlemmer både fra SATS og Elixia. Dette gjorde at skravla gikk og stemningen var god.
Vel og bra med mye hyggelige treningsfolk ved start, men når jeg skal ha råd om løping, velger jeg meg løpere. Siri ga noen gode råd rett før start, og det jeg fikk med meg aller best var "ikke gå ut for hardt". Mottatt!
Det at Oslos Bratteste har valgt rene kvinne og mannspuljer er helt genialt. Vet ikke hvordan de raskeste gutta opplever det, siden de sikkert tar igjen kvinnene og vel så det. Men for meg var det veldig greit å knive om plassen i den bratte og ugjestmilde løypa med folk som i utgangspunktet er utrustet med den samme fysikken og mentaliteten rundt konkurranse som meg.

Jeg startet nokså langt frem i min pulje, og det ble litt trangt om plassen helt i børjan. Tror jeg løp de første 100 meterne, og så var det bratt, så bratt, oppover. Å gjøre noe annet enn å gå, var uaktuelt. Jeg hadde heller verken lyst eller mulighet til å løfte blikket, og hadde ikke oversikt over hvor mange som lå foran meg. Men jeg passerte deltakere jevnt og trutt i "helveteshenget" eller hva den kalles. Den føltes også uendelig lang, og da jeg kom til 2000 meter igjen-merket, hadde jeg ikke krefter til å være misfornøyd.

Etter mye pust og pes og undring over hvorfor det alltid dukket opp nye, bratte heng, var jeg endelig på det punkt der ikke alle muskler i underkropp måtte mobiliseres maksimalt. På et eller annet tidspunkt hadde jeg også brutt ut av tåka, og sol og blå himmel tok meg varmt velkommen. Ikke at jeg brydde meg om det der og da, men temperaturen steg merkbart. Nedoverbakken var svært velkommen, og dette var vel det eneste partiet der jeg kunne "løpe". Fikk ikke noe særlig tempo over det og ble passert av et par, tre stykker. Men det var en deilig avveksling.

Vel var dette en skikkelig fysisk prøvelse, men også hodet fikk kjørt seg. Jeg stengte alle negative tanker ute, og gjontok fremover, oppover. I et lite svakt øyeblikk fikk jeg det likevel for meg, at jeg skulle vente på noen av de jeg visste lå der bak. Det gikk heldigvis fort over.

I den siste delen var det tilbake til marsj, med noen tafatte innslag av jogg, etter strenge rop fra tilskuere. Her var det ikke noe pause å få, på toppen av et heng kom det myndig ..." og så opp i løp igjen!" Ai, ai, captain, og takk for det!

Hele veien oppover knivet jeg med ett par jenter. Rett etter passering av 250 meter til mål, hadde hun ene et støtteapparat. Og siden jeg var dønn sliten, og i utgangspunktet elendig til å oppfatte og bedømme tid og avstand, trodde jeg at dette var siste innspurt. Det var også plassert en Red Bull- bue, sånn oppblåsbar, der fremme, og jeg tok det for gitt at det var mål. Så jeg presset ut de siste kreftene, og hadde jeg hatt mer å gå på, hadde jeg nok langet ut en saftig regle, da jeg oppdaget at det slettes ikke var mål. Neida, den var ytterligere 150 meter lenge fremme. Og oppe. Der og da gikk jeg helt ned i kjelleren og hentet opp det aller, aller siste. Det var ikke mye, men det fikk meg opp. Og det jeg registrerte der, var en Røde Kors feltbåre. Hadde den stått 1,5 meter nærmere, hadde jeg nok segnet om der.

Som du sikkert forstår, synes jeg Oslos Bratteste var usannsynlig bratt og tungt. Det tyngste jeg har gjort, om man i det hele tatt kan sammeligne. Innsatsen ble belønnet med en overraskende god tid, 23.14, og plasserte meg som nr. 39 av alle kvinner. Milevis unna toppen, men også med de spreke venninnene på behørig avstand.
Det mest fornøyelige er at jeg er sulten etter mer. Ikke akkurat der og da, med ufattelig sure muskler og blodsmak i munnen, men helt klart dagen derpå.

Toppen arrangement som for min del gled knirkefritt, flott premie, der medaljen er erstattet med en anvendelig lue, nydelig vær, god stemning og viktigst av alt, en skikkelig utfordring. Skal gjentas neste år!

 Her poserer et knippe spreke damer. Vi kapret denne pokalen fra to menn, som hadde den som premie etter en kameratslig feide. Den er opprinnelig fra et hundestevne eller noe. Vi følte oss uansett svært verdig den!

PS. Legg merke til hvor lite hets som fremkommer av dette innlegget ift. mine SATS venninner, som mente de kunne utfordre meg i motbakkeløp. Ja, noen av dere tok mer i benkpress enn meg. Men jeg tror at vi nå, ihvertfall for denne gang, har parkert diskusjonen om hvem som er sprekest.