Tredemølle i sakte film

Sånn ca. 5 dager før sesongens siste store løpehappening, Hytteplanmila, er det nok en gang dags å gå tilbake i treningsdagboka. Og konstatere at et av 2011's hårete mål, å løpe mila på 45-og-noe nok må vente til neste sesong. Det har rett og slett ikke blitt nok tempo og terskel, sone 4 + og fandens oldemor.

Fra Hytteplan 2010. Et par meter før mål, rimelig pumpa.

KK-mila forrige lørdag være en slags utslagsgivende testløp, men det utgikk. Jeg prioriterte samvær med barna og gode venner, og det var kun en stakket stund der ute på Brygga, mens 2000 spreke damer  varmet opp og stemninga var upåklagelig, at jeg angret. 30 minutter senere stappet jeg i meg kake, og pludret tårevåt med en nyfødt baby i armene. Da var hele løpet glemt. Og når jeg i etterkant leser om gåing fire i bredden og KK-mila som slettes ikke var en mil, vet jeg at jeg valgte riktig. Livet er mer enn bare løping.

Idag sto en siste, hard, intervalløkt på menyen. Ikke at det teller verken fra eller til i forhold til lørdagens løp. Men greit å teste form og fart. Så fremt det er noe fart å teste da.

Ca. 3 km oppvarming og deretter 5 x 4 minutters intervaller. 0.5 % stigning, 4.26 min/ km (13.5 km/t). 3 minutters pause med gå => jogg. Full guffe med musikk på øret, all fokus på lette steg; sterk, rask, utholden. Klokka tikket så ulidelig sakte. 100 meter kjentes som det tredobbelte. Det var varmt og klamt, skolissene (jeg har t.o.m Fastlaces...) var for stramme eller løse. På TV'n viste de "Verdens verste flyulykker". Njaal løp som en vind på mølla ved siden av, i det som syntes dobbel fart, lett og ledig. Jeg snublet meg gjennom de fire minuttene. Femte runden ble gjennomført i kraft av å være en sann masochist.

Jadda. Mølleløping er usannsynlig trist og meningsløst etter alle de fine turene ute de siste månedene. På en av mine favorittruter løper jeg forbi et treningssenter og jeg smiler alltid litt medfølende av de som står der inne og traver på stedet, som gullfisker i et akvarium. Sist løp jeg på mølla i august. Håper snøen og kulda holder seg borte en stund til, sånn at det blir to måneder til neste gang.

Hytteplanmila får bli en hard treningsøkt, og alle sekunder under fjorårets 46.21 taes som et stort bonus! Det blir kjentfolk, familie som skal heie, masse bloggere og gode boller (er de så eksepsjonelt gode eller smaker alt godt etter løping?) Dessuten har jeg har store planer om også i år å vinne en av de flotte utrekkspremiene (I fjor vant jeg et par Asics løpesko, i str. 43)

Og sist, men ikke minst, blir det fra min side, om ikke resultater, så attitude!

                                                Go hard or go home. Som i Oslos Bratteste.