2013- oppsummert

En liten uke igjen av 2013, og da er det på sin plass med en liten oppsummering.

Treningsmessig har året vært både- og. Jeg satte meg noen realistiske mål, som jeg ikke oppnådde. Men  jeg depper ikke av den grunn! Dette året har lært meg et og annet som jeg ikke ville vært foruten. Og dessuten kan det å ikke nå sine mål ett år gi desto mer blod på tann!

Jeg liker å planlegge, og allerede senhøsten 2012 var neste års planer spikret. Jeg skulle spurte i Fredrikstad, løpe lange motbakker og gjenoppta triatlon.

Året startet ikke særlig bra. Jeg prøvde å ta mitt samfunnsansvar og donerte blod i god tro. Det funka dessverre svært dårlig for meg, og jeg var ganske på felgen i mange uker. Det, sammen med en nyoppdaget 'vondte' under høyre tåball gjorde at jeg tok en liten løpefri periode, og trente mye alternativt. Men med vårens innmarsj, var jeg klar for å trampe asfalt igjen! I begynnelsen av april fikk jeg en fin formtest på 5 km Fredrikstad. Ikke i racerfart akkurat, men jeg var såre fornøyd. Nå hadde jeg i det minste noe å jobbe ut ifra.

Deretter konsentrerte jeg meg om Nibbeløpet, eller Geiranger halvmaraton. Jeg forberedte meg på en 21 km lang motbakke så godt en Oslo-jente kan, med bakkeintervaller og testløp til Tryvann.

Tryvannstårnet, out of reach

Akk ja. Jeg kunne løpet alle motbakkene i Oslo og omegn, og vært like lite forberedt på det som ventet.

Jeg håper jeg en gang i fremtiden får anledning til å kjøre fra Geiranger og oppover mot Dalsnibba med familien, nyte den mektige utsikten og hårnålssvingene, og si, ikke lite stolt, 'ja barn, denne bakken har moren deres løpt opp.' Det var tungt og bratt og langt, det var kramper og enda var det langt igjen til toppen. Men vi klarte det!

Marit sprudler som alltid. Jeg var nokså betuttet

Det andre store målet i år var Oslo triatlon, olympisk distanse. Jeg var med i sprinten i 2011, og har virkelig sansen for triatlon. Jeg liker veien, ikke nødvendigvis målet. Og veien mot en triatlonkonkurranse er spekket med utfordrende moro. 

Jeg kastet meg på et nytt crawl-kurs, og utover våren kunne jeg endelig crawle flere hundre meter sammenhengende. Ikke fort, med i det minste fremover, uten full panikk og vann-i-ansiktet-angst. Klok av skade fra 2011, hadde jeg også flere svømmeturer i Sognsvann før selve konkurransen. Jeg ble ikke tatt av verken dodraugen eller nøkken!

Og så fikk jeg endelig kjøpt meg en egen racersykkel. Det ble mange fine sykkelturer i løpet av sommeren. Fordelen med sykkel er jo at man kan dekke store områder på forholdsvis kort tid. Det er disse fantastiske, varme sommerettermiddagene jeg fortsatt lever på, gjennom den tunge, mørke vinteren. 

2013 var rett år å legge ferien i Norden. 4.5 uke, 2-3 regnværsdager

Et av sommerens høydepunkt, løpetur til Spåtind med storebror

Triatlon ble akkurat så gøy og slitsomt som forventet. Vann er og blir ikke mitt element, men jeg kom ut av Sognsvann med både livet og æren i behold. Og for å gjøre en knapt tre timer lang historie veldig kort, det ga mersmak. Like greit å doble distansen neste år.

Litt senere på høsten skulle personlige bestenoteringer både i Oslos Bratteste og Hytteplanmila gruses. Slik ble det ikke. I Oslos Bratteste var jeg virkelig #allinn, men det holdt ikke. Annet en til en bihulebetennelse og 10 dagers antibiotikakur. 

Hvem sa at Oslos Bratteste var en god idè?

Hytteplanmila forsvant til Kleenex og barnslig misunnelse på alt og alle som løp og kunne melde om PB meg her og PB meg der. 

Til tross for mange fine opplevelser, kan 2013 oppsummeres med dette bildet tatt en gang på forsommeren.

sliten.no

Etter flere turer der luftveiene snurpet seg inn og jeg kavet etter luft, var det greit å få konstatert at det  var en logisk forklaring til det hele. Astma utløst av anstrengelse, kombinert med pollenallergi. Ikke noe ikke den moderne legemiddelindustrien ikke kunne fikse, takk og pris! 

Men dette, sammen med jernmangelen tidlig på året, har fått meg til å vurdere mitt såkalte 'treningsopplegg' både en og to ganger. Bekreftelsen fra Ingrid Kristiansen på at det er lov å ta løpinga med ro, kom som bestilt. Som jeg skrev tidligere, så er det ikke målet, men veien, som tiltrekker og motiverer meg. Selve konkurransen er egentlig et nødvendig onde som setter punktum for det hele, og åpner opp for et nytt kapittel. Så det at jeg bomma på flere av målene tidsmessig, er blitt mer og mer underordnet. (Det hadde jeg kanskje ment hvis jeg hadde susa inn mila på sub 45, men, men...)

Ok, så ble det ikke nye bestenoteringer, ikke rakk jeg å løpe 2013 km i 2013,  og jeg var 5 km unna ny distansepers i november... Men jeg har, per dags dato, spandert 408 timer av herrens år 2013 på fysisk aktivitet. Og enda er det mange dager igjen!

They tried to make me go to rehab...

Ovetråkk- så trivielt, men akk så enerverende. For 14 dager siden, i kveldens mulm og mørke satte jeg foten ned, på feil sted, til feil tid. I etterkant iset jeg ned, komprimerte, avlastet og satt med benet høyt. En blålig hevelse spredte seg, å belaste foten mer enn ytterst nødvendig var uaktuelt de første tida. Men så går no' daga'n, og rastløsheten rir. Etter en uke kunne jeg gå tilnærmet normalt, så hvorfor ikke prøve  løpe litt?  

Ankelen var øm og vaklete, men å tape, det ga jeg opp ganske fort. En ting er å tape andre, men meg selv? For slapt, for stramt, krøll, hundehår og fandens oldemor. Nei, en gjenbrukbar ankelstøtte; litt som en svært trang sokk, med ekstra støtte rundt selve 'problemområdet', det ville bli min venn i nøden. Så full av forventning dro jeg ut, og subbet rundt, ikke bare i 2-3 km, men nesten en mil. Ankelen kjente jeg ikke særlig mye til, men resten av kroppen, fra fotsåle til nakke, var stokk stive av en nyervervet løpestil. Ikke det lureste jeg har gjort. Vel, så måtte det vel bli bedre på mølla? Dagen etter så klart, ingen tid å miste! Jeg gampet av gårde i 6-7km, til fornuften endelig slo meg hardt i hodet. Skulle jeg (ankelen) komme styrket ut av dette, så må det rehabilitering til.

Så hvordan rehabilitere ett overtråkk? Ikke én vei som fører til Rom, men generelt kan foten belastes til smertegrense, egentlig så fort som mulig. Unngå stivhet, og opprettholde blodgjennomstrømning. Men den viktigste jobben er å forebygge nye overtråkk, og da må stabiliteten i ankelen på plass. Så jeg har pusset tenner, gredd håret og utnyttet heve-senke-funksjonen av pulten på kontoret, på ett ben. Gradvis har jeg begynt å stå på en balansepute, og gjort styrkeøvelser for ankelen med en strikk eller et belte. I dag dristet jeg meg til knebøy uten belastning og hopp-opp-hold på en Bosu-ball. Og jammen har jeg løpt (jogge er vel mer korrekt, men en gang løper, alltid løper) 20 minutter på mølla igår, og 30 minutter idag. Baby-steps! Og ankelen, den er der, men det begynner å hjelpe. Det som ikke hjelper, er det håpløse føret ute. Jeg vokter mine skritt som en gammel tante med nyoperert hofte. En løpetur i frisk luft er altså fortsatt i det blå.

I stedet for å miste motet totalt, har jeg forsonet meg med min sjebne, og gjort det beste ut av det. Jeg har egentlig gjort alt som er mulig av alternativ trening. Syklet på ergometersykkel, svømt, svettet på spinning, gjort 45/15 intervaller på ellipse-maskin, løftet vekter, vært ufrivillig akrobatisk med slynge, funnet min indre yogi, bitt tennene sammen på foam-roller, og stått på ett ben... Likevel, er det å snøre på meg løpeskoene og la bena ta meg dit de vil, så fort eller sakte de orker, det er det eneste som står i hodet på meg.  

Så derfor, mine venner:

og...

Bråstopp!!!

Høsten er en kjip og mørk årstid for mange, men jeg liker høsten! Særlig når den har vært så klar og tørr som i år. Det har vært duket for mange fine løpeturer, både på vei og i skogen. Zola er blitt en fast følgesvenn i skogen, og løper nå 'fot' når vi møter andre folk. Jeg liker nemlig svært dårlig andres hunder hoppende rundt mine ben, og da skal jeg sørge for at de jeg møter, slipper å få hjertet i halsen av en nokså stor, sprellende, logrende hund i fullt firsprang.

Dette er ikke Zola, men du skjønner tegninga. Lydighet er en must!

Jeg hadde en klar målsetning om å øke antall kilometer i løpet av denne høsten. Rett og slett fordi jeg har lyst og anledning, men også fordi jeg tror at denne basen vil utgjøre en solid grunnmur til våren og sommeren. I september, oktober og november har jeg tilbakelagt henholdsvis 188, 213 og 232 km. I oktober trente jeg også en del styrke, og er så smått i gang med svømming igjen (det er en sorgens kapittel, mer om det en annen gang ). 

Men alle gode ting må ta en slutt? Denne siste november-uka var håpet om en ny all time high i sikte. På onsdag følte jeg meg litt sliten i hodet, men en løpedate er en løpedate, og når har jeg angret en løpetur jeg faktisk tok? Ut i flerfoldige plussgrader og fønvind, pent og rolig sammen med en venninne.

Dunkel belysning på gangstiene, og foran meg registrerer jeg en rund, mellomstor stein. Den må jeg unngå. Tråkker rett på, steinen ruller og ankelen følger etter. AUSCH! Jeg har aldri vrikket benet på den måten før, og den satt! Etter noen minutter med syting og halting, og min bekymrede venninne (1/3 av min kroppsmasse) lurte på om hun måtte ta meg i brannmannsgrep hele veien hjem. Neida, dette går bra, og jeg luntet den lengste  veien hjem. Kronidiot!

Vel hjemme, kom den fornuftige sykepleieren i meg omsider frem og det ble R I K E etter alle kunstens regler. Ro, is, kompresjon og elevasjon. En ispose, eller frosne grønnsaker for den saks skyld, og en kompresjonsbandasje er noe ethvert hjem med aktive mennesker bør ha liggende!

Nå, 3 dager senere, er utsiden av ankelen hoven og misfarget, men jeg klarer å belaste foten. Det er surt, men ikke verdens ende. Hadde vært verre dersom det var en overbelastning, for da hadde jeg gjort ukloke valg og ikke lyttet til kroppen. Men akutte skader kan man aldri helgardere seg mot. Dessuten er det bare november og fortsatt 12-13 uker til halvmaraton i Paris, jeg er ikke alvorlig skadet og jeg har bunnsolide ankler etter mange turer i terreng og utallige tåhev. Veien tilbake i løpesko blir nok ikke altfor lang, men det er en fordel å ha litt is i magen. Dessuten har jeg nå en utmerket anledning til å lese til to nært forestående eksamener. For det er klart at økt antall tid i løpesko må gå på bekostning av noe annet ;-)

Er ikke helt stødig i bandasjering lenger, men det duger

Løpe med tom tank?

Jeg er inne i min selvpålagte flere-mil-med-smil periode. Kall det grunntrening, subb eller junk miledge. Poenget er uansett å øke antall kilometer i uka, fra ca 40 til et sted mellom 50 og 60. Hvorfor? Både fordi jeg har lyst, men også fordi jeg mener at dette vil legge et godt grunnlag når våren kommer og intensiteten og den generelle treningsmengden skal økes.
For at jeg skal få til flere kilometer i uka, gjelder det å skyndte seg langsomt, på ujevnt underlag. Brorparten av løpingen foregår med lav intensitet. Der gir jeg meg selv tommelen opp, for langturer med faktisk, ikke bare antatt intensitet i sone 1-2 det har vært lettere enn fryktet. As Ingrid ordered, har jeg også to ulike intervall-økter i uka. Jeg mener å merke at den øvrige subbingen gir meg mulighet til å dra på en god del når det først gjelder. Og intervaller er ikke så verst alene når de kan varieres fra gang til gang!

Vel, til dagens tema. Skal jeg få til disse kilometerne, og styrketrening, og ganske snart skvise inn både svømming og sykling (og jobb, og studie, lekselesing, følge-bringe-hente, klesvask, husvask, matlaging...), så må jeg 'upp med tuppen' som svenskene sier, og ty til morgen-/ transporttrening. For å rekke jobb innenfor kjernetiden, må jeg dra en gang før 0730, helst en time før. Selve turen tar +- 1 time, og så kommer dusj og alt det der.

Det praktiske spørsmålet blir da må/ bør jeg spise frokost først? Nå snakker jeg ikke om noen solide engelske greier, men noe? Eller er det helt unødvendig?


Jeg regner meg selv som normalt glad i mat. Mat er først og fremst bensin i tanken, som fylles på med 4 ordinære og 1-2 mellommåltider.  Svært sjelden tenker eller grubler jeg over hva jeg kan eller ikke kan spise, men jeg passer nok på å få i meg en hel del mer sunt enn usunt. Likevel kan jeg vel med hånden på hjertet si at jeg alltid er sulten. Noen ganger føles det som om jeg kunne spist en hest. Jeg gleder meg til frokost når jeg går og legger meg. Og jeg kan våkne av følelsen av å være sulten om natten. Og da har jeg antatt at jeg har måtte spise 'noe' før jeg legger i vei.  For min del har det vært en liten skive med peanøttsmør og syltetøy, og en espresso. Gjerne en time før avmarsj. Men de dagene jeg skal rekke ordinær arbeidstid (0800), må jeg opp uanstendig tidlig dersom frokost skal fortæres. Så da har jeg latt være. Og det har ikke opplevdes verken tyngre eller lettere.

Mon tro jeg kan spise denne?

Av dette oppsto så en drøfting på hvorvidt det med å løpe på tom mage var å anse som bra for 'fettforbrenningen' eller om det å bryte fasten ville være mest hensiktsmessig. Snille Silja gjorde en del research, men endte vel med at det ikke er gjort nok studier, og at de resultatene som finnes, kan tolkes litt begge veier. Uten at det er så relevant for meg. Jeg løper fint med det fettet jeg har.

Så hva gjør du? Løper du på tom tank eller må du ha påfyll? Tips, triks eller oppskrifter til en stakkars som alltid er på jakt etter noe vomfyll:-)

Favoritt før langturer, og til morgener med god tid. Havregrøt med blåbar, multer, banan, nøtter og kanel. Og en latte!

Så sakte at jeg IKKE skjemmes

Jeg har hørt noen si at de rolige langturene skal gå 'så sakte at du skjemmes'. Er det ikke rart, at et eller annet svært subjektivt sted i enhver løpers realitet, går det en grense for når løping går over til jogging.  Subb, jogg, kall det hva du vil. Men dersom pulsen skal holdes lav, må det gå såpass sakte fremover at den tightskledde GPS-junkien med gore-tex og Windproof, high-tec, kompresjon og lavdropp  ikke ønsker å vedkjenne seg denne aktiviteten. Don't think, just jogg? Tru'kke det.

Men nå er det nå engang slik at skal min puls ligge i lavere del av intensitetsskalaer, uansett hvilken jeg velger å forholde meg til, så går det ikke akkurat fast forward. Følger man pulsen underveis i en økt som oppleves som lett, kan man få seg en liten overraskelse. Det som føltes så lett kan etter litt kjapp hoderegning være godt innenfor 'lapsskaussonen'. Der kroppen jobber såpass hardt at restitusjonen tar tid, men ikke hardt noktil at det har noe for seg i forhold til å flytte terskelen eller øke det maksimale oksygenopptaket. Dersom antall kilometer for min del skal økes, må mesteparten av de foregå i rolige takter.

Dette har jeg jo visst lenge, men å få det bekreftet hos Ingrid Kristiansen, fikk meg til å tenke på det enda mer. Jeg har lest meg opp og skjønt at ikke 'alle' er enige. Men jeg har trua. Skal jeg få til kvalitetsøktene, intervallene eller mer kontinuerlig jobbing på eller rett under terskel, og øke antall kilometer i uka, ja da er dette veien å gå. Eller jogge.

Men lett er det altså ikke, å bevege seg med håndbrekket på. Ikke la seg rive med selv om bena eller klokka ber om at det skal gå fort, fortere.

Idag gjorde jeg en hederlig innsats, som jeg besto med glans!
Tidlig hjem fra jobb, ut i skogen med mann og hund. Ikke noe stress, ikke noe mas. Endelig et pulsbelte som jeg kunne stole på. Kjølig, fuktig luft. Lav sol over trærne. Tåkebanker over små skogsvann. Våt grus, glatte svaberg, gjørmete stier. Løst prat, lett pust. En hund med høy, viftende hale. Skumring. Duften av vått løv. Skogens ro. For hver kilometer legges litt mer av arbeidsuka bak, og helgen rykker nærmere.
Ved bilen kan jeg konstatere at jeg, kanskje for første gang i mitt liv, virkelig har gjennomført en rolig langtur. 105 minutter med snittpuls på 73 % av maks. Absolutt ikke noe å skjemmes over!

God helg!

Anna + Ingrid Kristiansen, BFF?

Ingrid Kristiansen trenger ingen introduksjon. Jeg så henne live for første gang i SkiLøpet der hun lekende lett trippet forbi meg vel 4 kilometer ut i løpet. Etterpå nikket jeg anerkjennende når hun snakket om hvor opprømt og begeistret hun ble når hun opplevde løpeglede, ikke bare jag etter tid og prestasjon. Det er klart, har du vært verdensmester, trenger du aldri mer å bevise noe for noen. Men min treningsfilosofi, om jeg har noe sånt da, er jo akkurat det. Fysisk aktivitet skal være drevet av lyst, glede og opplevelser. Når denne indre drivkraften møter en personlig bestenotering eller opplevelsen av å være i flytsonen, er det få ting som kan måle seg med #den følelsen.

Jeg visste at Ingrid driver løpegrupper, men etter å ha lest litt på hennes hjemmeside og på div blogger, fant jef ut at hun også tilbyr personlige løpetimer. I 2010 testet jeg VO2 max, men den testen ga meg egentlig ikke mer enn et tall og en makspuls. Hos Ingrid kunne jeg kanskje få noe mer konkret å jobbe med, nå som jeg famler rundt i høstmørket og ikke helt vet hvilken vei jeg skal velge.

Så idag troppet jeg opp hjemme hos løpedronninga og ble møtt av en sprudlende, skravlete dame; en sånn som praten sitter løst med. Puh! Jeg var nemlig ganske spent. Ydmyk og spent. Og det var veldig moro å løpe der, på hennes løpemaskin, og se på bilder av Ingrid, og Grete, fra ulike løp og premieseremonier. Det i seg selv var veldig inspirerende. Damen visste også hva hun skulle si når, og hvilke knapper hun skulle trykke på for å få meg til å skvise ut litt ekstra.

To dronninger. Bilde: W. Mikkelsen/ Dagbladet

Selve økta startet med 5 min oppvarming, og deretter 5 minutters bolker i 5.30- 4.30- 5.30- 4.20 - 5.30 -4.10- tempo. Ingrid fulgte pulsen min, og kom med tips og råd i forhold til løpeteknikk: holdning, fotisett, armbruk. De 5 minuttene i 4.10- tempo er ikke akkurat daglig kost for meg, men heldigvis endte jeg ikke som en våt kladd på veggen bak mølla. Og nok en gang fikk jeg bevis på at det mentale har utrolig mye å si! Pulsmessig var jeg 4-5 slag unna makspuls, så da var det helt greit å skru ned tempo til skravelfart og runde mila i lett jogg.

Så, hva fikk jeg ut av det? Ingenting jeg egentlig ikke visste  fra før. Ikke har jeg tenkt å avsløre alt her heller, du får heller bestille en time selv :-)

Men noe kan jeg dele :

*De rolige langturene må gå enda roligere for seg. Det er lett å tro at man ligger i sone 1, men i realiteten peser man avgårde i sone 2-3 og får bare lapskaus. Dermed finnes ikke overskuddet til intervalløktene, og kvaliteten forringes. Det igjen betyr at man enten blir umotivert fordi fremgangen stagnerer eller uteblir, eller at man bruker unødvendig mye tid, kvantitet, fremfor kvalitet. Og siden jeg ikke har ubegrenset med tid og ganske konkrete mål jeg ønsker å nå, bør valget være lett. Men enkelt? Absolutt ikke! Når Ingrid presenterte pulssoner langturene burde ligge i, protesterte jeg så høylytt jeg turte...inni meg. Når jeg regner på det nå, så snakker vi jo om å ligge godt under 80%. Det blir utvilsomt en utfordring!
*Mølla er min venn. Noen ganger er det greit å ty til mølla. Bakker er vel og bra, men noen ganger så skal det rett og slett løpes fast forward , og det kan være lettest å få til på en mølle.
* Noen ganger er det fint å legge fra seg klokke og pulsmåler. Men ikke på kvalitetsøkter. Og for min del, ikke på de rolige langturene heller...
* Glem forfot, bakfot, mellomfot...for å bli god til å løpe, må du...LØPE. Punktum.

....og mye, mye mer. Nå venter jeg spent på en mail med litt mer detaljer og forslag til ulike økter.

Og som om ikke tilbud om både dusj og lånehåndkle var nok, fikk jeg også en finfin teknisk løpetrøye

Ja, ja, så blir det gratis reklame, men jeg har reklamert for værre...

Så hva skal jeg gjøre videre med denne nyervervede entusiasme og kunnskap, som jeg i utgangspunktet besittet fra før? Jo, jeg skal gjemme den i en skuff og ta den frem en gang i desember. Frem til det, skal jeg koseløpe, transportjogge, sprinte bakker og trave i skauen, alt etter hva hjertet, hodet og humøret tilsier. Nye planer og mål for 2014 er under utforming, og struktur i treningen kommer tidsnok.

Stengt for sesongen. Velkommen igjen neste år

Helt siden forrige blogginnlegg har jeg vært syk. Ikke akutt eller kristisk, men hanglete og småpjusk. Klam og varm i bølger, piggtråd i halsen, ubekreftede og ondsinnede rapporter om snorking og tilløp til panikk når tilgang til Kleenex har oversteget en armlengdes avstand. Hva er dette? Glem jernErna, det er jo jernAnna, Annamann som gjelder. I min verden eksisterer ikke sykdom. Når svineinfluensaen herjet for noen år siden, var jeg last woman standing. Ikke engang myggen vil ha mitt blod laget av ramsalt badstusvette og sisu.

Og det er kanskje det som er problemet, at jeg ikke blir sånn 'orntli syk. Etter noen dager med feber, har jeg bare ikke vært helt tipp topp. Dermed blir aktivitets- og energinivået skrudd ned, men jeg evner virkelig ikke å sitte stille. Så det har blitt noen tafatte løpeturer. Håpet har vært lysegrønt...

Utsikt fra Høgevard, Norefjell. 22 strabasiøse km, vel verdt turen

Men det har jo kanskje ikke vært så lurt? Igår tenkte jeg at tre uker får være nok og fikk audiens hos fastlegen. Det endre med 10 dagers antibiotikakur. På vei ut døra stilte jeg spørsmålet som jeg de siste dagene har visst svaret på. Om det var en god idè å delta i løp til helga? Sa hun med resepten i den ene og nesesprayen i den andre hånda. Legen så på meg. Lenge. Han har vært min fastlege i sikkert 15 år, og selv uten sykdom, har det blitt en del konsultasjoner. Han kjenner meg. Og blikket hans fortalte mer en tusen ord om hvor latterlig den idéen var.

Så da blir det sånn da. Hytteplan fra sidelinja. Jippi!  Hvor gøy er det liksom? Dritgøy å stå der i bakken og skrike seg hes med en bolle i hånda, når man bare har lyst til å løpe selv. Jeg kan selvsagt delta og gi 75 %, men det ligger et press rundt Hytteplan, det er perseløypa. Slutten av sesongen. Testamentet. Nytter ikke med noen unnskyldninger da. 45.51 skulle bli til 45. og noe- og -tredve. Kanskje til og med noe- og -tyve. Og den tror jeg at jeg vet at jeg hadde  inne en måned siden. Lett å si nå som det ikke blir noe av.

Etter Hytteplan 2011. Det etterpå kan jeg alltids få med meg. Men man må jo yte for å nyte

Så jeg skalker for lukene og spikrer lokket igjen. Sesongen 2013 erklæres herved for avsluttet. Jeg tror jeg feirer det med en løpe...nei unnskyld doktor'n... en joggetur.

Noen høydepunkter som trøster en sår nese:

Nibbeløpet, fra fjord til fjell. 21 km motbakke. Jeg kom meg til topps ...

...og det med godt selskap. Mange fine turer med Marit både før og etter

Oslo Triathlon. Dobler distansen i 2014

Så mange, fine turer sommeren 2013, som ingen ende ville ta

Oslos Bratteste 2013 - evig tro, i motgang og i medgang?

Dette innlegget kommer sent. Etter Oslos Bratteste pakket vi nemlig bilen og duret opp på hytta på Røros. Langt unna Wifi, og også et stykke unna den bitre ettersmaken. Kanskje greit at jeg skriver dette post mortem, det føles ihvertfall sånn, på mange måter.

I 2011 ble Oslos Bratteste en gedigen opptur, og jeg mente i forkant av årets løp at formen, og viljen, var på høyde med 2011. Faktisk har jeg trent mer bakker i år. Til og med et testløp i OB-løypa som ga meg blod på tann. Tida, og den positive opplevelsen fra 2011 var absolutt mulig å gjenkalle.

Men så kom det et virus, et bittlite virus, eller en bakterie. Den satt seg i halsen, og fikk meg til å tvile.

Uansett, når dagen kom, var jeg klar! Gode forhold i bakken, passe temperatur, mange mennesker gjorde sitt for at dette skulle bli en fest. Litt betuttet ble jeg når jeg innså at jeg hadde meldt meg på puljen < 23 minutter= eliteklassen. Det var helt uaktuelt, vel hadde jeg ambisjoner, men de innebar ikke å komme kravlende opp bakken når arrangørene hadde begynt å pakke sammen. Så jeg satset på den første felles-starten kl. 12, etter å hilst på diverse spente konkurrenter. Nervøs latter og overaktiv blære; alt var som det pleier før et løp.

Godt oppvarmet stilte jeg meg langt frem i det store kvinnefeltet, slo meg i solar plexus og manet frem fighteren i meg. Det trengs nemlig ikke bare positivt selvsnakk, men også litt spisse albuer opp den første kneika, siden alle ønsker å ta minste motstands vei, det smale opptråkkede stien.

Opp den første og bratteste delen, gikk det greit. Jeg kom inn en god rytme, følte meg sterk og konsentrerte meg om å kjøre mitt løp. Det er så tungt og bratt at følelsen vanskelig lar seg beskrive. Men det går oppover, sakte men sikkert.

Etterhvert 'flater' det litt ut, og det går også noe nedover. Her gjelder det å slippe seg med tyngdekraften og hente seg inn før den siste stigningen. Som vanlig ble jeg forbiløpt av mange av de som jeg hadde passert i oppoverbakken. Men jeg var fortsatt ved godt mot, det er jo motbakker jeg takler best.

Et sted på de siste 700 meterne endret det seg. Holdningen og viljen var det ingenting i veien med. Jeg var klar for å kjempe. Kroppen ville bare ikke. Pusten rev i brystet, bena klarte ikke å løpe. Det nyttet ikke å mane frem verken det ene eller det andre kraftuttrykket.

Prøver å skvise ut det siste

Jeg husker ikke om jeg faktisk klarte å løpe, eller simulere noe som kan minne om løpeaktige bevegelser, opp den siste kneika. Det var bare vondt. Over målstreken segnet jeg om på bakken, og ble liggende. I etterkant har jeg sett både bilder og video fra målområdet, og det er mye smerte å se. Komisk egentlig, dette gjør vi helt av fri vilje, år etter år, og når det kommer litt på avstand, så var det kanskje ikke så ille likevel?

Det siste stemmer dårlig for min del.

Jeg synes dette bildet, tatt av min snille storesøster og barnevakt, beskriver det hele for min del. Og dette er sikkert 5 minutter etter målpassering...

Jeg orket ikke å heie på mine venninner på vei inn mot mål, men strenet rundt som en hodeløs høne på jakt etter ikke vet jeg hva. Så ble jeg hooket opp av mine Sats- venninner og co. som hadde fått med seg en Aftenposten-journalist til å bevitne det hele. Det går ikke an å være i dårlig humør med denne spreke, uhøytidelige gjengen.

Til ære for media. Hun med hårbøyle til høyre for meg vant hele mosjonistklassen for damer. Respekt! Og absolutt noe å feire!

Den vonde følelsen i brystet ga litt slipp, og jeg klarte å nyte følelsen av å være på toppen, og det på en helt respektabel tid, 23.55 (arrangøren påstår 23.58, men de 3 sekundene gir jeg meg ikke på!) 

Likevel var, og er, jeg ikke fornøyd. Tida er over 40 sekunder dårligere enn i 2011. Og jeg kan skylde på en gryende forkjølelse, alder eller en annen utenforliggende faktor. Men det gjør jeg ikke. For det hjelper ikke.
Jeg er barnslig sur. Muggen faktisk.
Tross flotte feriedager på hytta, der jeg med friskt pågangsmot strartet 'løpe-hver-morge-før-frokost-prosjektet'. Det havarerte i Kleenex, Halslinser, forhøyet kroppstemperatur og bihuler fulle av grums. Så nå sitter jeg her da, hjemme fra jobb, og føler mismotet bre seg. Hva fikk jeg egentlig til i 2013 av de mål jeg hadde satt meg? Hytteplan - 15 dager, ny pers på mila, flakser ut av rekkevidde.
Hvordan takler jeg motgang, når jeg ikke kan løpe fra den?

Morgenstund har gull i munn, i Ekeberg skulpturpark

Høsten er over oss, og jeg løper på måfå. Årets store mål er forlengst unnagjort, og nå gjenstår kun koseløp. Nuvel, Oslos Bratteste og Hytteplanmila blir vel langt derifra, da tidene fra 2011 på begge skal gruses, knuses og spyttes ut. Mer om det i et annet innlegg.

Tidsklemma er også over meg. Eller, den går jo litt i bølger. Men jeg hungrer stadig etter nye utfordringer og har like godt blitt deltidsstudent og meldt meg som FAU-representant på skolen til 3. klassingen. (Noen burde ha slått meg med noe hardt i hodet!)
Men det blir tid til løping. Så blir det ukentlig kortere turer enn det jeg ideelt hadde sett for meg, men litt er bedre enn ingenting? Jeg vil for alt i verden ikke gå glipp av de mulighetene naturen byr på i disse deilige høstmånedene. Kalde klare morgener, sola som varmer på dagen, rasling av løvet på bakken.

For å få ting til å gå ihop, har jeg de siste ukene lagt langturene i forbindelse med transportløping til jobb. Som Siri skrev, bak enhver sprek kvinne, står det en snill mann. Så sant som det er sagt. De morgenene jeg stikker tidlig, blir det to unger og bikkje på mannen. Men også en kone som er høy på livet og løping. Og det er til å bli overstadig, berusende lykkelig av å jogge av gårde mens de fleste forstatt driver med morgenstellet, sette kursen mot jobb og ta en omvei her og en omvei der, bare for å strekke det litt lenger ut i tid.

Legg merke til den 'inspirerende boka'. Ikke rart jeg må løpe av meg litt før arbeidsdagen starter.

Og så er det ikke lite (selv)tilfredstillende å stille nydusjet på møtet 0830 og bekrefte at ja, jeg har faktisk løpt hele veien hjemmefra. Med omvei.

Idag la jeg turen til den mye omtalte og -diskuterte Ekeberg Skulpturpark. For meg har denne skogen tidligere vært et virvarr av stier. Nå er det mye flott å se på i tillegg. Så kan man si og mene mye og mangt om private investorer, omlegging fra skog til park osv, men jeg synes at en oppgradering av hele området er finfint.

Utsikt fra Ekebergrestauranten

En liten pust i bakken?

Har du lyst å ta turen, anbefaler jeg trikk eller løp til Gamlebyen- 'Oslo hospital', for derfra å følge nye, oppgraderte 'kjærlighetsstien' til Ekebergrestauranten. Derfra er det knappe 200 meter oppover, og du er i det nye 'parkanlegget'. Med på kjøpet får du en motbakkeøkt, grusbelagte, opplyste turstier, rare og morsomme konstallasjoner og et av byens beste utsikt (unntatt Holmlia da). Offisiell åpning er torsdag 26.9.13.

God tur!

SkiLøpet 2013- walking on sunshine

SkiLøpet ifjor  var en sorgens kapittel. Ikke selve løpet og arrangementet, langt ifra. Det var heller en særdeles ikkesaaperfekt oppladning og disponering som får skylda for fadesen. Men nytt løp, nye muligheter!

Siden SkiLøpet var et av årets delmål, ladet jeg like godt opp med Årungen rundt forrige søndag. Løypa der er 10.5 km med mye unnabakker i starten, og desto mer stigning mot slutten. Kort fortalt var mitt løp en gedigen opptur, og det var fint for selvtilliten før gårsdagens SkiLøp.

Jeg mener at SkiLøpet er nærmest perfekt organisert, og det blir sånn når de som styrer sjappa selv deltar i løp og har samlet seg god erfaring og tanker omkring hva som funker og ikke. Det er fortsatt et 'lite' løp, men alt står til svært godt. Fin t-skjorte, som for en gangs skyld er lang nok etter min smak, sokker fra Løplabbet og div. dill i deltakerposen. Det eneste godtemonsen i meg savner, er nettopp, godteri. Det er rikelig med offentlige, kø- og luktfrie toaletter, bra info om løypa og andre praktiske ting før løpet, det lokkes med fete premier og sist, men ikke minst, barnepass! Det gjorde at både jeg og min raskere halvdel kunne stille til start.

Sola skinte fra en skyfri himmel og det ble hilst til høyre og venstre. God og avslappet stemning og et romslig tidskjema gjorde at jeg var avslappet når startskuddet nærmet seg. Målet var å kjenne på kroppen, presse litt og uansett ville det bli bedre enn ifjor. Noe PB-løp er Skiløpet ikke, da det løpes både på grus og sti, det sistnevnte i kø for oss bak i rekkene. Noen hvisket at selveste Ingrid Kristiansen hadde funnet veien til Ski, og det er lett å kjenne seg både startstruck og newbie da. Hun jogget forbi meg, lett på tå, vel 4 km ut i løypa.

Løpet starter i en slak oppoverbakke, og det er lett å brenne for mye krutt i disse første, viktige minuttene. Adrenalin blandet med følelsen av at alle løper fra en, resulterer ofte i en heidundrande åpningsfart, og en like heidundrande vegg etter 4-6 kilometer. Så er det et råd jeg skal gi til de som ikke har løpet mange løp i sitt liv: planlegg farta på forhånd, hold deg til planen, og satse heller på en negativ splitt, altså å løpe siste halvdel raskere enn den første.

Jeg startet nokså fort, og mener jeg er god for den farta på en god dag på en flat 10 km. I SkiLøpet får man en liten 'pause' i skogen og på stiene mellom km 3 og 6, og da faller intensiteten noe. Det er bare å følge på etter løperen foran, her er det ikke rom for verken somling eller passeringer.Ved drikkestasjon rett før 6 km er man over på asfalt igjen, etter en god slurk av sportsdrikke og en kopp med vann over hodet. Det vra nemlig varmt, men jeg var ikke særlig plaget. Ja, tunga føles to nummer for stor og limer seg til ganen, men det kan jeg leve med i noen og førte minutter.

Det som er verre å leve med, og som igår fikk meg til å jobbe mot kjelleren, det er to 'konkurrenter' rett i hælene. Bloggerlivet har beriket meg med diverse nye bekjentskaper, og med det følger vennskapelig konkurranse. Siri og Marit ble borte for meg i det startskuddet gikk, og jeg innbilte meg at de lå langt foran meg, helt til jeg glimtet Marits lange ben og løpeskjørt i øyekroken. Hun skulle pokker ta meg ikke gli forbi som ifjor. Men joda, hun angriper i nedoverbakke, og fikk en luke på et par meter.

'Pokker, jobbe på nå Anna. 3 km til mål. Siste går oppover. Du må klare å henge på og angripe der du vet det svir mest. Og Siri, hvor er Siri?'  

Så jeg la meg skulder til skulder med Marit og lot henne dra meg de tunge kilometerne åtte og ni. Hun ante nok mitt nærvær, og sa etterpå at hun så skyggen min hele veien. Men det gikk unna!

Drøye siste kilometer stiger løypa. Ikke høydemeter å miste pusten av, men det koster når kreftene seriøst begynner å ta slutt. Så her måtte jeg grave litt, og til min glede og overraskelse, ga konkurranseinstinktet  meg et godt spark bak. Adios Marit! Men jeg tok ingenting for gitt, for hun er som sagt en rakker på nedoverbakker, og løpet avsluttes nemlig med en sådan. Så jeg la inn en sluttspurt, tunnelsyn og det som hører til og passerte målstreken etter 47.05 (nettotid). Stønnet noen ukvemsord og fikk en flott medalje av selveste sjefinnen, lettbente Janicke. Godt levert Janicke og resten av gjengen! (Marit var ikke vond å be og fulgte hakk i hæl, Siri stormet inn kun et øyeblikk bak. Vi ble nr 11, 12 og 14 i kvinneklassen. Fulltidsjobbende småbarnsmammaer. Respekt!)

Etter løpet så er det igjen dags for å hilse i øst og vest, skryte litt, klage litt og legge nye planer. 

Bilde lånt fra Kondis.no, fotograf Tim Bennet. En blid gjeng: Silja, Siri, Marit, Njaal og meg.


Kort oppsummert ble det en strålende dag, en god og hard løpeøkt der jeg fikk jobbet både med kropp og hode og et resultat som gjør meg optimistisk med tanke på ny pers på 10 km før sesongen er omme!

Safety first?!

Jeg grøsser ved tanken på joggeren i Ålesund og prøver å stoppe fantasispinner'n. Ingen vits i å grave seg i tabloidpressens detaljegrafsing for min del, et sted må jeg bare sette stopp for meg selv, for ikke å bli dratt ned i myra av tenk-om-at-hvis-om-atte. Jeg er trygg på mine løpeturer! Men det betyr ikke at jeg ikke har tenkt worst case scenario. Skulle bare mangle, av en som alltid sjekker hvor nærmeste nødutgang er, både på fly og hotell...
Mye kan skje, alt fra busemenn til hjerteinfarkt, til snuble og brekke benet lengst inne i Østmarkas mørke, ulvebebodde skoger. Men frykten skal ikke få ta overhånd. Derfor har jeg noen gyldne regler, som jeg følger mer eller mindre trofast.


Jeg sier alltid ifra hjemme om hvor jeg har tenkt å løpe og hvor lenge jeg kommer til å være borte.

Jeg har stort sett med meg mobil, ihvertfall om jeg skal løpe langt.

Jeg har ikke et id-bånd, men regner med at jeg blir etterlyst av mine nærmeste sånn at jeg slipper å ende opp som en John Doe på et eller annet sykehus.

Jeg legger sjelden ut på tur i ukjent terreng uten å sjekke kart på forhånd. Stedsansen min er svært upålitelig, og det har hendt at jeg har løpet to kilometer på en øde grusvei, for så å ta en u-sving. Derfor legger jeg aldri ut på en tur jeg ikke er sikker på at jeg orker fysisk.

Etter mørket frembrudd er refleksvest og -bånd et absolutt must! Hodelykt er kjekt å ha, og er ofte med i lomma i tilfelle gatelysene streiker. Det er ekkelt å løpe i stummende mørke. Dydbefølelsen blir borte, og det blir høye kneløft frem til neste lyskilde. Dessuten blir alle lyder mye mer påtrengende og skumle i mørket. Jeg har forsøkt å løpe fra lyden av min egen hestehale...

Jeg bruker Endomondo sportstracker. Her er jeg litt splittet med tanke på å vise min pågående treningsøkt. Jeg tror ikke jeg har noen stalkere, men jeg har ihvertfall blokket app'en slik at bare venner (og jeg velger de med omhu!) kan se at jeg er ute og løper. Stort sett kjører jeg uten 3G på uansett. På den annen side er det jo veldig kjekt for de hjemme å sjekke hvor i løypa jeg ligger, sånn at middagen kan times riktig.

Jeg har alltid tenkt at jeg kan løpe fra eventuelle galninger med skumle hensikter. Kan godt være jeg overvurderer min egen fysikk, men når jeg løper er jeg ikke et byttedyr, men en jeger. Jeg forestiller  meg tøff og sterk og uangripelig. Men det er et stykke på en av mine vante ruter der jeg i skumring alltid tenker på Clarice i 'Silence of the lambs', der hun løper i starten av filmen. Da skrus tempo automatisk opp.

Og sist, men ikke minst, jeg har investert i en skikkelig trygghets-knapp.

Det er en grunn til at vi valgte en over middels stor hund. En fullvoksen Rhodesian Ridgeback er 35-45 (+) kg fullpakka med muskler og lojalitet overfor eieren. Dessuten er de utholdne langdistanseløpere. Men foreløpig er vår frøken på 9 mnd litt for upålitelig til å løpe med ute blant folk. Hun gjør visse utfall mot mannlige løpere som hun mener kommer for nærme matmor... Men til våren, da...

Uansett, frykten skal ikke lime meg på sofaen eller jage meg inn på mølla. Jeg eier skogen og veiene. Så det så!

Racerapport Oslo Triathlon 2013

Kvelden før mente jeg det var en storartet idé å bare droppe hele triathlon; tenk så mye annet (u)nyttig jeg kunne brukt lørdagen på? Dette ble selvsagt avfeid hjemme, og når lørdagen kom, var jeg relativt rolig og klar. Alt var pakket og klart, all verdens scenarioer var gjennomgått i hodet. Nå var det bare å komme seg til Sognsvann og gjøre sitt beste.

Siden 2011 har arrangementet vokst, og skiftesonen var flyttet. Tross større forhold var det enkelt å orientere seg rundt. Dessuten krydde det av frivillige fra Sportsklubben Rye som assisterte etter beste evne. Inne i skiftesonen gjelder det å organisere alt utstyret etter beste evne, for senere å spare tid på T1 (overgang svømming-sykkel) og T2 (sykkel-løp).
Så var det å åle seg inn i våtdrakta og tusle ned til vannet. Etter prerace info fikk jeg med meg de forrige puljene på vei ut - og inn av vannet. 1045 var det klart for min pulje, en ren damepulje. Helt greit, jeg innbiller meg at damer har bittelitt mindre konkurranseinstinkt og ter seg roligere ved møljestart.

To ting forundrer meg. For det første, den sørgelig lave andelen av damer som stiller i Oslo tri, normal distanse. 56 stykker er for dårlig! Her har arrangøren og sporten en stor jobb å gjøre. Vet ikke hva det er, troen på voldsomme krav til trening og utstyr kanskje? Men i utgangspunktet trenger man svømmebriller, en sykkel og et par løpesko. Og så får man jo oppgradere utstyrsparken etter ambisjonsnivået. Når det gjelder trening, er det bare fordeler; tre grener gir variert og morsom trening. Og faren for belastningsskader må være vesentlig mindre enn ved  feks. bare løping.

Det andre som forundrer meg, var at jeg, på mitt vante vis fra div. løp, prøvde å slå av en prat med noen av de andre som like nervøst som meg sto på stranden og trippet. En var som en østers, ikke en gang et smil. Kanskje hun ikke kunne norsk, eller var døv for den saks skyld. Eller bare fullstendig uinteressert? De som ikke kjente noen sto på hver sin lille kvadratmeter og sparket i sanda. Skjerpings damer, vi er alle i samme båt og litt småprat har aldri drept noen!

Når starten gikk, holdt jeg meg litt tilbake før jeg la på svøm. Til tross for mangel på "sildestim", fikk jeg litt noia, og brukte noe tid på å finne rytmen. Men når jeg vel gjorde det, gikk det greit. Jeg telte mine armtak og tittet opp for hvert 35., som planlagt. Svømming er langt fra høypuls-aktivitet for min del. Jeg skal ikke påstå at jeg har angst for vann, men det er definitivt ikke mitt element. Derfor tar det også sin tid, men jeg følte meg ikke anstrengt eller sliten etter 1500 m. Jeg skjønte at jeg lå langt bak, men Njaals oppmuntrende ord om at jeg lå vel 3 minutter foran mitt eget mål, var oppløftende.

Opp fra vannet Foto: Marit Haraldsen

Fra svømming var det et godt stykke å løpe med en svimmel kropp til T1 og der knota jeg med å få av våtdrakta. Her gikk det altfor sakte (4:31), og bedringspotensialet er stort.

Ut på sykkel strevde jeg først med å finne rytmen. Ved første vending på Skar fylte jeg på med Squeezy-gel, og etter det løsnet det. Særlig etter vending i Brekke-krysset fikk jeg mer trøkk i tråkket, lå  på tempostyret og synes alt sammen egentlig var fryd og gammen. Særlig når jeg passerte den ene damen etter den andre. I bakken opp mot Sognsvann følte jeg at jeg regelrett parkerte et par-tre stykker. Jiihaa! Sykkeltiden ble 1:18:47, og jeg kjørte raskere siste halvdel.

En helt grei T2 (1:35) og ut på løpetur, eller sjarmøretappen. Ikke mye sjarmerende for min del...

Løypa går i ytterkant av Sognsvann, både på gress inne på stadion, grusvei og knappe 50 meter på sti. Det løpes to runder á 5 km.
Ut fra stadion var bena som forventet og første kilometer hadde jeg fint driv. Jeg passerte en og annen løper, og ble selv forbiløpt av to jenter. Brukte knapt energi på å ense det, her var det alle mot seg selv. Langs løypa var det en og annen løypevakt som mer eller mindre helhjertet pushet oss videre. På toppen av en kjip bakke; løs grus, bratt og lang som et vondt år (altså sikkert maks 100 meter), moret de seg over diverse pinefulle ansiktsuttrykk. Ved første passering  opp bakken klarte jeg meg bra, og tenkte at neste gang jeg er her, da er det bare 1/3 av løpinga igjen.
Jeg var i det store og hele veldig flink til å tenke positivt, sette det hele i et større perspektiv, fokusere på det som gikk bra. Så den lille antydning av krampe i høyre lår ble glatt oversett. Første 5 km var unnagjort på vel 25 minutter og allerede der måtte jeg innse at målet om å løpe på  rundt 48 minutter var urealistisk.

Ut på siste 5 km

Ut på runde to hjelp ikke all verdens positivt selvsnakk bena fortere frem. Det gikk trått og tregt, og fokus var å holde de jeg passerte bak meg. En drøy kilometer fra mål løp jeg forbi en hel klynge damer, og fikk oppmuntrende tilrop. Orket ikke annet enn å gi tommelen opp tilbake.

Høye skuldre og subbesteg, mål i sikte. Foto : Kari  A.

Mer heiarop i fra venninne Kari og familie fikk meg fremover, og siste kilometer ble like rask som de første. En sluttspurt som seg hør og bør og i mål på 2:53:30. Medalje rundt halsen, en Cola i hånda og denne jenta ber ikke om mer.

Oppsummert ble Oslo Triathlon, (ikke minst treningen frem til) en super opplevelse.
Bare det å svømme crawl i 1500 meter er en stor seier for meg, og da er tiden underordnet, nesten... Å være blant de 10 siste opp fra vannet holder ikke mål, så her må det jobbes! Det samme gjelder T1, der jeg klumset bort et minutt eller så.

Syklingen ble en skikkelig opptur, ikke mer å si om det (håper jeg ikke skremte deg Janne).

Løpingen hadde jeg litt urealistiske forhåpninger til, men med en flatere løypeprofil  kunne jeg kanskje holdt litt jevnere tempo?

1:30 bak mitt hårete mål er absolutt godkjent, og det kjennes unektelig godt å vite at jeg etter svømmingen klatret fra 45. til 14. plass blant damene, og 103 plasser alt i alt.

  Det ser ut til at jeg blir en (halv) jernkvinne til neste år!

God nok?

Så er jeg inne i den siste uka før konkurranse. Det er ingenting mer jeg kan gjøre som kan endre den fysiske formen. Jeg har jobbet jevnt og trutt, prøvd å finne balansen mellom rolig og hardt, trening og restitusjon, ambisjon og nivå, glede og 'plikt'. Jeg føler meg relativt trygg på at jeg kommer meg fra start til mål, og har forutsetninger til å gjennomføre det hele med stil og til en helt allright tid (les igjen: balanse mellom ambisjon og nivå). Jeg føler meg i god form, jeg prøver også å tenke meg selv god, kanskje til og med litt bedre enn det jeg er, for å kunne dra ut det lille (jf boka jeg refererte til i forrige innlegg).

Men så sitter det en liten djevel på skulderen min. Den hvisker til meg. At jeg ikke må tro at jeg er god. Nokså elendig til å svømme faktisk. Ser dumt ut gjør det også. Bare er en glad amatør på sykkel.  Midt på treet, medioker. Må ikke komme her og tro at det jeg er i ferd med å prestere egentlig er noe storveis i det hele tatt. Treningsgrunnlaget er vel heller skralt?
Noen ganger sågar brøler djevelen i øret mitt at jeg er helt elendig, og at jeg bare må belage meg på det verste. Ikke ha noen forventninger, for da blir jeg bare skuffa! Jeg har ikke det som skal til. Jeg gir opp når det gjør vondt. Jeg er ikke god nok.

God nok for hvem?

Sånn er det vel for alle som skal prestere noe, og møte først og fremst sine egne, nådeløse krav. Men det står jo ikke om liv og død, gull eller sølv, vinn eller forsvinn. Verden holder ikke pusten mellom 1045 og 1345 lørdag 10.8.2013. Det skrives ikke verdenshistorie.

Det står derimot om noe langt viktigere enn edle medaljer eller løyperekorder. Det står om troen på seg selv, å vise seg selv at det nytter. At det å ikke ha skulket en eneste trening i hele sommer faktisk bærer frukter. At jeg kan lage en plan, holde meg til den og at den fungerer, helt fra påmelding til mål. At jeg kan hvis jeg vil.

Det er nå jeg må bruke mentale bilder. Jeg har ikke lykkes helt i finne 'mitt dyr'. Men så kom jeg på noen bilder jeg brukte i et innlegg i 2011 når jeg var skadet og ikke fikk trent i det hele tatt. Og de får meg i det minste til å dra på smilebåndet.

Skal det være sånn:


eller slik:

 Så du din lille djevel kan bare pakke sakene og stikke! For denne dama er beintøff motherf****r, pain is my middle name og alt det der. Bare kom opp på Sognsvann på lørdag og se. Hvis du tørr!

Endless summer

Ferie. For en deilig tid. Late dager, lyse kvelder, kløende myggstikk. Utall med gode bøker, is, brus, boller og sus. Legge bort klokka, ta dagene som de kommer og la humla suse.

Ja, med mindre ett dine største treningsmål for året blinker rødt som for oksen i tyrefekting. Da er plutselig ferien omgjort til en måneds treningsleir og søken på formtopping. De gode bøkene blir erstattet med så som så litteratur om mental trening, og kostholdet... Ja, det har faktisk vært preget av raske kabohydrater, både i fast og flytende form ;-)

Fant denne på salg, og tenkte jeg skulle gi den en sjanse. Ikke lett å gape over næringslivet, toppidretten og alt der imellom...

Juli har vært en god, variert og lystbetont treningsmåned. Vi har holdt oss på den nordlige halvkule, og denne sommeren var det et godt valg. Jeg har opplevd en og en halv dag med regn i hele ferien, og temperaturen har tross alt vært tålelig for trening, sammeliknet med fjorårets strabaser i glohete Tyrkia.

Fokuset har vært sykling. Over 400 km har det blitt, rolige langturer så vel som intervaller. Venninne Thrude har gitt meg et treningsprogram, som jeg har vært ganske flink til å følge. Bortsett fra de lengste langturene. Blaah så kjedelig det er å sitte på den sykkelen i mer enn halvannen time! Men jeg har gitt det mitt beste, og opplevd og sett mye fint. Fordelen med sykkel er jo at man får dekket store områder på relativt kort tid. Siste ordentlige treningsuka før Oslo triathlon er viet til intervaller, både lange og korte. Spent på hvordan lårene reagerer på 1 og 3 minutters hardkjør. I følge Thrude skal disse 'sjokke' systemet, og gjøre underverker. Er redd for at hennes og mitt ambisjonsnivå er på hver sin ende av skalaen. But I'll do as I'm told!

Jeg liker helt klart best å løpe, og det har jeg også hatt god anledning til i sommer. Om det er variasjonene, mindre antall kilometer eller  gleden av bare lår og armer og dra inn alle sommerens dufter, så oppleves ihvertfall formen som oppadgående. En av sommerens høydepunkter, bokstavelig talt, var turen opp til Spåtind sammen med storebror. Turen er 15 km tur-retur, og vel 600 høydemeter. På toppen fikk vi med oss en fantastisk utsikt, både mot Rondane og Jotunheimen.

Utsikt fra Spåtind, 1444 m.o.h

Storebror delte gledelig sine tips om nedoverløping i ulent terreng. Herremin for en pingle jeg er. Men jeg kom meg ned igjen, med skjelvende lår.

Ellers er det blitt mye fokus på kvalitetsøkter. En av sommerens 'favoritter' har vært 60 sekunders løp med 20 sek pauser, gjentatt i to serier á 10. Jeeeez så langt 60 sekunder er, og så fort 20 sekunder går! Men det gjør selve økta også, når man helt klart har definert målet, og holder seg til planen.
Og det beste er vel at av alle ondter i kroppen så har faktisk de få myggstikkene og rifter under føttene fra skarpe blåskjell etter varme kveldsbad, vært de værste. Hurra for variasjon!

Svømmimg er det dessverre blitt mindre av enn ønsket og håpet. Det er helt bakvendt, at det man mestrer minst og gruer seg mest til, det trener man minst på. Men ok, jeg har da krysset Randsfjorden uten å ha blitt slukt hel av en kjempegjedde, og det er da noe. Og ikke-lenger-så-lille Zola ble siste feriedag på hytta en badehund. Hun sto slukøret på brygga mens matmor crawlet frem og tilbake. Kanskje hun mente jeg trengte hjelp der ute, for etter meg satte hun ihvertfall.

Vi kom oss trygt på land, begge to

Oslo triathlon - 10 dager er jeg ved godt mot. Med målet fortsatt på trygg avstand tenker jeg at det ikke er så mye jeg kunne gjodt annerledes. Dette endrer seg helt sikkert i løpet av neste uka, da treningsmengden og -intensiteten skrus dramatisk ned, og rastløsheten og tvilen begynner å ri kroppen.
Da kan noen sitater fra den tidligere nevnte boka komme godt med. For selv om jeg ikke er helt med på alt forfatteren skriver, så prøver jeg å være bevisst på hvordan jeg tenker. Og dette får være et mentalt bilde jeg skal ha på netthinna i tiden mot lørdag 10.august

Og så skader det heller sikkert ikke med noe jeg fant på hytta innimellom en runde med armhevinger

For jeg er jo en heldig jævel som kan og får holde på med det jeg liker aller, aller best!

PS. Akkurat når jeg er ferdig å skrive, ser jeg at det bøtter ned. Plusser på en regnværsdag (halv?), og tenker at det passer perfekt for en rolig (kort) langtur i løpesko. Kom deg ut, det er nå det er sommer!

'Skal du være med i Norseman da eller?'

Det er det spørsmålet jeg blir stort sett blir møtt med de gangene jeg nevner at jeg skal være med i triathlon. Ikke av løpere eller syklister, men av 'hvermannsen'. De som leser DN eller ser på TV 2 sporty, og som er forkludret i hodet om at ja, 'Norseman, det er noe alle kan klare, bare de trener litt'.
Ja, alle kan vel i utgangspunktet klare 3800 meter svømming i en beksvart fjord klokken 0500, etterfulgt av 180 km sykling opp og ned bratte fjellsider, for så å avslutte med et maraton som ender på Gaustadtoppen.

Så da forklarer jeg da, at nei, Norseman Extreme, der er ikke jeg helt enda.  Men sporten er den samme, bare distansene varierer. Det er nok litt uinteressant og puslete når jeg forklarer mine strabaser mot Oslo tri og olympisk distanse, når man er forført medias bilde om villmennene og -kvinnene som deltar i et av verdens tøffeste Iron man -distanser.

Og noen ganger så tenker jeg, hva er sånne folk laget av, som deltar og kommer seg til topps med livet i behold? Stort sett det samme som meg. Ja, hvis du legger på et par kilo muskler, trekker fra en hel del underhudsfett og topper det hele med en vilje og pågangsmot av stål. Og sper på med en hel del tid avsatt til trening. Og jeg skal ikke spise mine egne ord; tid til trening er ikke noe man har, men noe man tar. Det står jeg fullt og helt for. Men noen ganger kunne uka hatt en ekstra dag...

Du må svømme tre ganger i uka, sier svømmeren. Det er viktig for vannfølelsen. Du må ikke gjøre drills, men det burde du. Du kommer nemlig fortere frem med  bedre teknikk. Du må crawle. Og du må puste på hvert tredje tak. Og se masse på klipp fra for eksempel YouTube; da skjønner du hvordan det skal gjøres.

Du må sykle tre økter i uka. En kortintervall  5 x 5 minutter, en langintervall 3-4 x 10 minutter og så klart en rolig langtur i sone 1. Og den bør vare minst 2.5 time.
Tempostyre, aerodynamikk, platehjul; gresk for meg. Det som taler sitt mest tydelige språk, er gnagsår steder der sola ikke skinner. Etter 1.5 time på sykkelen.
Husk at du har betalt dyre dommer for sykkelen, den fortjener vedlikehold. Spyle, olje, stramme, fikse...google, google...

Løpeprogrammet bør bestå av tre økter i uka. Intervaller, korte, lange, pyramide... En terskeløkt, og sist men ikke minst, den rolige langturen. I pratetempo, så du nesten ikke kjenner at du løper. I  90 minutter, vel og merke.  Og for å bli god til å løpe, må du løpe. Det nytter ikke å sykle, gå tur eller langrenn. Det er sikkert vel og bra med litt variasjon, men de fleste mil skal slukes med løpesko på føttene. Helst  på forfot. Og ikke glem stigningsløp etter hver tur som varar opp mot en time da!

'Du må tøye meg' sier hofteleddsbøyerne. Og IT-båndet. 'Jeg er sliten!' skriker ryggen, sleng på noen planker etter hver treningsøkt. Nei vent, det var visst ikke den øvelsen som er det rette nå lenger. Ta heller noen crunches. Og tåhev! Nordic hamstring har heller ingen løper tatt skade av, tvert imot.

Også du, dersom du får ned BMI litt så vil det gjøre at du løper raskere, hjelper sikkert på syklinga også. Men det sier vi ikke høyt, for det er ikke helt politisk korrekt. I stedet sier vi at

du må ha et fornuftig kosthold! 4-6 måltider, spekket med næringsstoffer, gjerne økologisk, for du vil vel ikke forgifte kroppen du som trener så mye? Sukker, det er et ikke-tema, karbohydrater derimot...ja, der er vi ikke helt samstemte. Men hvetegress og chiafrø, det er vel og bra.  Og jern, lurt å sjekke beholdningen hos fastlegen i ny og ne.

Restitusjon! Det glemmer mosjonisten, og det er der de fleste tråkker feil. Kroppen må ha tid til å absorbere all trening, ellers er veien fra medgang til motgang ganske kort. Sov minst 8 timer hver natt!

Og så må du som kvinne jobbe minst 100 %, ellers underbygger du alt det  foregangskvinner har gjort av likestillingsarbeid før deg. Du burde ta litt mer videreutdanning, og gjerne velge en lederkarriære, vi har altfor få kvinnelige ledere her i landet. Og velger du 80% så bør det være fordi arbeidsgiver ikke vil gi deg mer, og den 20 % av din fritid bør gå til å være mor, kjøre, bringe, hente, levere, bake, ordne, fikse. Stiller du opp i treningstøy for å levere poden i barnehagen en dag du har fri, så bør du skamme deg.

..........


Så nei, jeg skal ikke være med i Norseman extreme riktig enda. Jeg tror det holder med olympisk distanse for nå.
Men så snart uka får en ekstra dag, jeg får prioriteringene mine i orden, økonomien tillater at jeg jobber kraftig redusert, jeg plutselig får et uant naturtalent, mitt naive forhold til raffinert sukker opphører, jeg får hushjelp eller noen forteller meg at det ikke trenger å være så jæskla komplisert, og jeg får plass, da er jeg med!

Nibbeløpet- fra fjord til fjell

 I dette innlegget får bilder fortelle en stor del av historien.

Roadtrip med Marit, fra Oslo til Geiranger. 7 timer i bil. 

Ved Djupvasshytta, ikke mye som minner om juni.

Kort kveldsjogg for å riste bilturen av bena. 

Det blåser og er vel + 5 grader. Ett glass rødvin, og til sengs.

Dagen er kommet og vi har kjørt ned 15 km fra Djupvasshytta til Geiranger. Helt surrealistisk å tenke på at vi skal løpe samme vei tilbake. Langt der fremme skimtes mål, Dalsnibben.

To nervøse damer. Men vi er enige, opp til toppen skal vi!

Sola skimter frem på de oppmøtte. Turgåere, syklister, løpere og tilskuere i skjønn forening.

Selve løpet gikk stort sett som planlagt. Det er 100 meter og bom! så er det oppover, i varierende stigningsgrad. Jeg holdt meg til planen om å holde tempo under 7 min/km de første 11-12 km. Så begynte jeg å plundre med musikken; gikk noen skritt, og der var det gjort! Men det går fremover, også når jeg går, og det var ikke mange som løp forbi. Etter 2 km var det opp i 'løpefart' igjen. I de skarpeste hårnålssvingene var dilemmaet; løpe innerst og der det var bratt, eller ta yttersvingen, og måtte ta noen ekstra meter. Så kjente jeg et lite rykk i leggen og visste at om ikke lenge ville kramper være et faktum. Jeg løp på hælen, på tærne, korte skritt, lange skritt, men man kan bare utsette det uungåelige. Rett før Djupvasshytta er et av løpets to flater, og da fikk jeg litt fart på kroppen. Men de siste 5 km, der asfalt blir til grus, og du vet du har 450 høydemeter å forsere, da var det tilbake i rask gange. Med innbilte staver i hendene og en mantra i hodet, passerte jeg  sammenkrøpte løpere (og syklister) . Fatt mot, vi er snart på toppen! Men akk så langt og bratt en, to,  for ikke å snakke om 5, kilometer kan være!

Tid er ikke lenger et tema, skjemaet sprakk med krampene. Nå er det bare å komme seg i mål med hodet høyt hevet og med et smil om munnen. Jeg klarte det!

Marit er fortsatt høy på endorfiner, jeg har begynt å kjenne på trøttheten. Stakkers rygg og legger. Jeg skal aldri skulke en eneste planke eller tåhev i hele mitt liv.

På toppen klarer jeg ikke å la være å stadig titte ned mot fjorden, se veien som snirkler seg oppover. Der har jeg løpt. 21 km. Oppover. Uten å dø, miste motet, trille ned. Og jammen klarer jeg fortsatt å bevege meg også.
Noe av denne gode stemningen ble dog dempet av det faktum at arrangøren ikke klarte å frakte oss ned igjen til Geiranger før etter ca to timer på toppen. Takk og pris for at jeg hadde godt med skift, mat og drikke, og at det ikke sluddet, som i fjorårets løp. Her er det forbedringspotensiale til neste år.

Vel nede i Geiranger, etter et godt måltid, stå sola fortsatt høyt på himmelen, og energien var fortsatt på topp. En tur på fjorden kanskje?

Overkroppen må jo også få kjørt seg. Og jentene er høye på livet, løpinga og seg selv. Multisport neste?

Nibbeløpet får en stor tommel opp fra meg. Uslåelig naturopplevelse, god og avslappet stemning, godt selskap, og ikke minst, en passe hårete utfordring som ga mersmak for videre trening og nye mål!