Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

lørdag 31. mars 2012

Møte med det ukjente

Jeg tror de fleste tenker på løping som en nokså ensom og asosial greie. Men det trenger det slettes ikke å være! Spesielt på de lengste turene er det uvurderlig med selskap, det gir mange gratis kilometer.

Lettbent inviterte meg med på langtur arrangert av Espen Mosjonisten.  Det føles som verdens mest naturlige ting, en lørdag formiddag;  å sette seg på toget fra Oslo S til Hakadal, for så å løpe tilbake. Hele turen er ca. 32 km, men pga. lille E sin 3-års feiring, hadde jeg avtale om å bli plukket opp etter 2 timers løping. Meet me by Riksvei 4 liksom. Familielogistikk på høyt nivå! Hos Mosjonisten kan du lese mer og se bilder.

I perfekte forhold med sol og medvind satte 17 løpere av gårde fra Hakadal. Det ble lovet ca. 10 km padde flatt, 6-7 km lett stigning opp mot Gjelleråsen, og deretter slakt nedover mot Oslogryta. I 5:40 fart. Og da går det jo ann. Problemet er bare at når en gjeng habile løpere møtes, alle har en god dag, sola varmer, skravla går; ja, da går bena også. Når snittida på kilometeren var nærme 5 blank etter 18 km, dannet jeg gledelig baktroppen. Dessverre fikk jeg ikke testet om jeg kunne holdt følge hele veien inn, og det kjenner jeg litt på nå. For fremover mot maraton holder det ikke med noenogtyve kilometer på langturene!

Men jeg håper det kommer flere sjanser, for langturer er så mye mer overkommelige med inspirerende følge. Jeg suger til meg erfaringer og tips om morsomme løp, vanvittige persemål og løpeanekdoter. Og selv om det er litt skummelt å løpe en ukjent løype med vilt fremmede mennesker, så er det en fin erfaring. Å kaste seg i det ukjente; ingenting å tape, alt å vinne!


søndag 25. mars 2012

DNF

(for uinnvidde betyr det Did Not Finish)
Ja, du leste riktig. Ikke fordi jeg fikk en strekk, "møtte veggen" eller ble buet ut. Jeg ville bare ikke fortsette.

Oppladningen til årets Fredrikstadløp var kanskje ikke helt optimal, men det ble som hverdagen tillater. Siste løpetur var onsdag kveld; 8 km hvorav 5 gikk svært så radig med N som hare. Torsdag og lørdag var det jobb på SATS, og fredag ble brukt til restitusjon.

N sier at jeg var litt demotivert allerede igår. Ikke vet jeg, men innstillingen til løpet var litt sånn "det er en jobb som skal gjøres". Hallo, jorda kaller! Å løpe et mosjonsløp skal være moro, positivt pes, noe som gir inspirasjon og motivasjon til videre trening.

I Fredrikstad var det mange blide kjente og ukjente fjes. Sol fra skyfri himmel og fin temperatur. Nye Cep kompresjonsstrømper  sammen med 3/4 tights ble i varmeste laget, og vi noterer 25.mars!
Verdens beste heiagjeng motiverer mamma før løpet!


Fra start gikk det i fint driv. På forhånd hadde jeg avklart med meg selv at fjorårets tid ikke skulle tangeres, og at jeg skulle ligge i underkant av 5 min/km hele veien. Det ble en hel del fortere, men det føltes ok. I kroppen, vel og merke. Hodet var ikke helt med. Første passering, vel 25 sekunder foran tiden fra ifjor. Selvsnakk om å roe ned, men bena var ikke til å styre.

Ved 2. passering var jeg mentalt ferdig. Jeg stoppet opp, men ble jaget videre av N og lille E. Ja, ja, en fot foran den andre. Jeg ble løpende i en ensom luke rundt i folketomme gater. Lettløpt, men kjedelig.
Dette ser jo ikke så verst ut?

Ved 3. passering løp jeg til drikkestasjonen og stoppet opp. Et glass vann. Et glass sportsdrikke. Orker jeg en runde til? Ja. Gidder jeg? Nei.

Så, hva skjedde?
Kanskje startet jeg for hardt. Det tror jeg ikke, for tida var relativt jevn og overkommelig (4.52 min/ km snittempo på 16 km). Jeg befalte bena å roe ned; jeg kunne jo fint klart å jogge lett de siste 5 km. Og fortsatt klare en anstendig tid.  Det hadde jeg gjort hadde jeg vært 5 km unna mål. Men det var jeg ikke. Jeg var I MÅL, og jeg hadde ikke noe lyst til å fortsette. Hadde ikke lyst til å kjempe, få vondt, ta i. Det manglet rett og slett trapper ned til kjelleren.
Ikkesaafornøyd

Så sånn er det. Jeg er egentlig ikke skuffet, heller litt forundret. Og overrumplet over hvor mye det mentale  har å si.
På den annen side har fått blod på tann. For det kribler i bena etter å komme ut og løpe igjen. Så aldri så gæernt at det ikke er godt for noe!

Imorgen starter 12 ukers oppkjøring til Nordmarka Skogsmaraton, og der skal det pokker ta ikke bli noen bokstavkoder på resultatlista!

mandag 19. mars 2012

Natur(lige) intervaller

Jepp, da begynner panikken å melde seg. Årets første løp: - 5 dager. Ser igjennom treningsdagboka fra samme tid ifjor. Intervaller ble kjørt i et forrykende tempo. Greit at det ikke lukter pers i Fredrikstad, men det skal ihvertfall lukte litt svidd!
Hvis du myser og ser over tretoppene, så er det Oslo sentrum du ser ja.

På en fridag, når sola skinner og fuglene kvitrer, så frister det svært lite med mølle. Men intervaller ute? Alene? Uten å løpe det samme strekket eller den samme bakken om igjen og om igjen? Vanligvis pleier jeg å banne og sverte over å bo på toppen. Nesten uansett hvor jeg vrir og vender meg, så er jeg nødt til å forsere bakker, masse bakker, for å komme meg hjem. Idag skulle jeg benytte meg nettopp av disse bakkene.

Planen var enkel. Velge en løype med to lange bakker, og relativt kupert innimellom. 2 x(10x 1 min) drag, med 30 sekunders pauser.

Den første bakken var rett og slett for kort, men jeg fortsatte dragene også på flatmark, og brukte det kuperte terrenget. Litt strek i regninga at 3/ 4 av den ene turveien var blank is. Så i første runde ble det 7 drag med kvalitet. Deretter løp jeg et par kilometer rolig langs fjorden. Jeg prøvde meg på litt fartslek, men det ble halvhjertet. Og grunnen til det var at jeg visste hva som ventet. Monsterbakken.

Jeg har aldri løpt denne vel 1.5 km lange bakken opp, bare ned. Jeg husker vagt at jeg en gang trillet lille E i vogna opp der, og holdt på å segne om på toppen.

Med Fredrikstadspøkelset hengende over meg, var det bare å kjøre på. Tror jeg skremte diverse turgåere og hunder med min høylydte pesing, men bakken var ikke så ille. Det verste var å måtte starte et drag midt i den bratteste kneika, men ett minutt går fort. På disse siste 10 dragene løp jeg alt mellom 180 og 260 meter, med toppfart på 3.55 min/ km og rundt 5.18 min/km i selve bakken. Pulsen samsvarte med den jeg pleier å sikte inn mot når jeg løper intervaller på mølla, men disse naturlige intervallene føltes mer anstrengende. Mot toppen var bena tilnærmet gele.

Konklusjonen min for bli at ja, det går fint å løpe intervaller, alene, ute. Det blir kanskje litt mindre strukturert enn inne, men naturen byr både på motivasjon og utfordringer, og ikke minst, frisk luft og vind i håret.

Jeg er så klar som jeg får blitt for Fredrikstad. Come what may.




lørdag 17. mars 2012

Porno for løpenerder


Jeg er vel i overkant interessert i løping og trening generelt. Jeg påstår at jeg ikke er så opptatt av treningsutstyr; men det er vel en sannhet med modifikasjoner. 

Jeg er på min tredje pulsklokke. Jeg har fire par løpesko. To par sko til SATS-bruk, og et ukjent antall sko som er kassert, men for fine til å kastes. De har fått en runde eller to i vaskemaskinen og brukes til hverdags. Jeg har 4-5 løpejakker, 7 tights, 3 løpeshorts, 4 langarmede løpegensere, og da teller jeg ikke ulltrøyene jeg bruker om vinteren. 7-8 t-skjorter, 2 singlet, 10-12 sports-BH, et ukjent antall løpesokker... og en hel del annet treningstøy som jeg bruker på SATS. For ikke å glemme drikkebelte, håndholdt flaske, sportsvarianten av høretelefoner....PUH!

Likevel liker jeg å tro at jeg har et relativt avslappet forhold til utstyr, jeg kjøper det jeg føler jeg trenger, og lever etter filosofien noe inn, noe ut. I praksis skal det bety at jeg kjøper noe nytt når det gamle er slitt/ødelagt/ "ubrukelig". Men det blir jo ikke helt sånn.

Denne uka har jeg vært som en unge like før jul. Dette er hva jeg har ventet på:


Jeg har hengt på Løplabbets nettsider helt siden januar og ventet på de nye skomodellene. Og når bladet som presenterer de nyankomne endelig var å få, sto jeg og skrapte på vinduene i Pilestredet for å få et eksemplar. Det er nå så og si bladd ihjel. 
Kondis dumpet i postkassa som bestilt før helgen. Hva skal man med gullrekka, når man kan ha slik lesing?

Apropos overskriften. For det er jo en ting å se og lese, men noe helt annet å gjøre det selv ;-) 

Disse ser mer slitne ut enn de er; knapt ett år gamle og fortsatt gode for et antall mil

Brooks Ghost

Det er stor forskjell på å ha behov for eller trenge, og det å ville ha. Og som jeg allerede har beskrevet, jeg er ikke en særlig bevisst forbruker. Jeg kjøper nytt, til tross for at jeg strengt tatt ikke trenger det. Fysj og skam.

Men drit i det, cause there beauties are soon to be mine:



Saucony Progrid Mirage 2, du kan lese mer om de her.

De hadde ikke min størrelse inne, så jeg testet et par som var litt knappe. Men det var kjærlighet fra første steg. Jeg som vanligvis løper på midtfot og faller tilbake på hæl hvis jeg er sliten, trippet på forfot med disse. De krever tilvenning, og Brooks'ene skal få henge med på langturene en god stund til. Men at vi skal bli gode venner, jeg og frøken Progrid Mirage, det tviler jeg ikke et sekund på!



søndag 11. mars 2012

Tung kropp, lett til sinns

Helg betyr tid til langtur. Og når det dessuten viser seg at man kan få følge på turen, både av sola og av Marit, så er motivasjonen på plass.
Nå er det dessverre ikke sånn at kropp og sinn alltid er enige...

For til tross for bare veier, nydelig vær, godt selskap, solbærsaft, til dels ny løype; det var tungt. Gårsdagens SATS-økt satt godt i bena. Jeg prioriterer ikke fremsiden av lår når jeg trener styrke. Når jeg da må knalle til med diverse knebøy og utfall annenhver lørdag, så sier det seg selv at stølheltsfaktoren blir høy. Heldigvis var følget mitt i samme modus. Vi fant frem til en felles rytme, og kilometerne tikket, sakte men sikkert, av gårde. Det er utrolig hvor mange ulike tema man klarer å være innom, i løpet av to mil. Min opplevelse var derfor positiv, til tross for en kropp som føltes som en mørbanka flodhest.



Nordmarka Skogsmaraton er 3 måneder unna. Årets første mål , Fredrikstadløpet, er om 14 dager.

Dagens økt har gitt følgende erkjennelser:


  • 21 km er mye lengre enn 15 km. Jeg må respektere distansen, og ikke ta det for gitt at en lett 15 km treningsøkt  betyr at neste tur på drøye to mil går like smidig.
  • Jeg gir 105% på lørdagstimene på SATS. Godt er det, siden det er jobben min, men det sitter i kroppen.
  • Det er noe å tenke på i fobindelse med Fredrikstadløpet om to uker. Jeg kommer neppe til å slå min tid fra ifjor.
  • Det er greit om jeg ikke løper like fort som ifjor.
  • Jeg klarer å holde et positivt sinn, selv om kroppen klager.
  • Tunge økter gir god erfaring, og ikke minst verdifulle km på bena.
  • Å løpe sammen med noen er topp, ihvertfall hvis man er noenlunde i "takt".
  • 42 km er jævlig langt!!!







fredag 2. mars 2012

Å forfølge drømmen

Drømmer  er for meg noe større enn de hårete målene. Men drømmene må ikke være så store eller uangripelige, at de for evig forblir drømmer. Klart jeg drømmer om å komme meg opp i verdensrommet og hilse på månemannen, men det er ikke noe jeg tenker over hver gang jeg titter opp mot nattehimmelen.
Våre nattlige drømmer skal visst være et uttrykk for det vi opplever i våken tilstand, en slags bearbeidelse av det hendte liv. Kanskje dagdrømmene også baserer seg på et snev virkelighet og mulighet for realisering?

Ibsen skrev: Å tenke det, ønske det, ville det- men å gjøre det!
Kommer man nærmere å gjøre det ved å dele det?

Jeg har en klok venninne som jobber som coach. Hun sier at alle mennesker vet hvordan de ikke vil ha det: "jeg vil ikke ha dårlig råd, jeg vil ikke være overvektig". Men mange blir svar skyldig når de må sette ord på hva de vil. Og det er først når man kan formulere hva man vil, at man ta fatt på veien.

For bare ett år siden var jeg overbevist om at maraton, det kunne jeg ikke løpe før barna var blitt større og jeg kunne sette av mer (!) tid til trening. Distansen er fortsatt skremmende, og det er med dyp respekt jeg starter på den 16. juni, men inni meg vet jeg at med gode forberedelser og realistiske målsettinger er ikke maraton en utopi.

Slik utvikles drømmene. Først er de en fantasi, noen blir etterhvert en virkelighet. "Jeg levde ut drømmen", "drømmen ble til virkelighet".  Det høres forunderlig passivt ut. Ingenting skjer, med mindre du får snøballen til å rulle. Og hvem vil vel sitte gammel og grå, og angre for at man ikke realisere den ene drømmen, at man ikke turte å tenke ut tanken? Fordi det ble for mye styr, for mye innsats, for skummelt, langt utenfor komfortsonen. Og fordi man ikke delte drømmen med noen, ble det heller ingen forpliktelse for å forfølge drømmen.

Så herved skriver jeg, Anna, 34 år og noen måneder, i Oslo, Norge, Tellus, Melkeveien, på den store verdensveven, at jeg drømmer om en gang å bli en jernkvinne. Utfordre meg selv og mine fysiske og mentale grenser. Svømme 3.8 km, sykle 180 km og løpe 42. Etter hverandre.

La deg inspirere, fascineres og kanskje forstå mer av tiltrekningen mot det som grenser opp mot det umenneskelige:




Nå har jeg uttalt drømmen. Da er jeg kanskje ett skritt nærmere.

Hva er din drøm? Og tørr du å dele den?