Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

søndag 24. juni 2012

One down, one to go

Min maratonrestitusjon startet en liten halv time etter målgang. Ikke på, men i Sognsvann. Det var himmelsk å vasse i det iskalde vannet i noen minutter. Kjøttkakeleggene ble deretter pakket inn i kompresjonsstrømper. Kroppen var sliten, men fattet. Ikke verre enn at jeg klarte en rolig familiesykkeltur dagen derpå. Hodet derimot hadde mye å bearbeide, og de to påfølgene nettene "løp" jeg. Dermed var jeg nokså pumpa om morgenen, men jeg kom meg opp på en rolig morgen-spinning på tirsdag. Ellers har jeg trent etterlengtet styrke. Løping er vel og bra det, men fast i fisken, det blir man ikke!

Jeg er fortsatt svært fornøyd med min egen innsats, men det er ikke tid til å ligge på lauvbærene særlig lenge. Et nytt mål er satt, Berlin maraton 30.9.12.

Denne gangen har jeg ambisjoner i forhold til tid, og da går jeg nesten vitenskapelig til verks. FIRST- run less, run faster programmet skal følges til punkt og prikke (?). All luntinga i skogen de siste månedene gjør at jeg ble litt skremt av tempoet  på øktene. Men utgangspunktet er jo satt av min egen 5 km tid, og programmet fungerte utmerket sist jeg brukte det, da frem mot halvmaraton. (Hukommelsen er svært selektiv).

Men før jeg kommer så langt, skal jeg bare løpe. Trene styrke, ha timer på SATS; gjøre det jeg har lyst til.
Som idag, når begge barna var i bursdag. N og jeg løp til SATS, trente i 50 min og løp hjem igjen med omvei. 5.6 km løp og 50 min styrke med fokus på rygg, core og bryst. Herlig! Spesielt når deler av hjemturen går gjennom en "hemmelig" liten dal, der elven fosser langs veien, og løvtrærne lager en grønn kuppel til tak, underlaget er vennlig og bena likner litt mindre på kjøttkaker for hver dag som går.



lørdag 16. juni 2012

Nordmarka Skogsmaraton 2012

Mange timers god søvn ble brutt av hamrende regn. Typisk! Jeg var likevel ved godt mot da jeg toget og banet opp mot Sognsvann. Tida frem mot start gikk til å vurdere antrekk, speide mot himmelen, skravle litt med Astrid og snuse inn nervøsitet og tiger-balsam.

Ved start dukket sola opp, og de første kilometerne var været upåklagelig. Jeg tok meg god tid, minnet meg på om målet for dette løpet, nemlig å få en god opplevelse, uavhengig av klokka. Likevel var pulsen litt høyere enn jeg liker. I mange kilometer kjente jeg en klump av spenning i magen, som ikke ville gi seg. Kanskje den var med på å drive pulsen opp? Uansett var følelsen god.
Jeg lå ganske langt bak i feltet av i underkant av 600(?) løpere. Lenge tok jeg følge med samme gjeng, der i blant en mann som skravlet ustanselig om hvor mange maraton han hadde løpt, om at alle som startet for hardt ville få kjenne det etter 30 km og så videre. Alt det han sa var sikkert helt riktig, men absolutt ikke noe jeg trengte å høre der og da. Jeg skrudde på musikken, og valgte å være asosial.

I et maratonløp sies det at alt frem til 30 km kun er transportetappe, og at selve løpet først starter etter 3 mil. Min plan var å gjøre unna en rolig halvmaraton, deretter transportere meg mellom 21 og 35 km, og deretter kjøre på til mål. Løypa legger opp til det siste, da de siste kilometerne i all hovedsak går slakt nedover.

Det er mange høydemeter som skal forseres i Skogsmaraton, og jeg gikk en del i de bratteste kneikene. Det var jeg ikke alene om, og det at andre gikk, påvirket meg helt sikkert. Det var godt å få strukket ut hofteleddsbøyerne med noen lange kliv!

Rett før vending (ca. 20 km) spiste jeg den første av tre energi-gel'er. Jeg hadde med en liten håndholdt flaske, og fyllte den opp på alle drikkestasjoner. Serveringa på Skogsmaraton er forresten upåklagelig; det manglet ikke på vann, sportsdrikke, cola, rosiner, bananer, XL1 - gel, loff med syltetøy... Jeg drakk for det meste vann, masse vann. Dette skulle vise seg å bli sjebnesvangert...

Jeg er en som svetter mye. Og med svette forsvinner både væske, men også salt og div. andre elektrolytter. Ubalanse = kramper. (her vet jeg at de lærde strides, men jeg velger å tro på denne teorien)

Moralen var høy, jeg får 10/10 poeng for positivt selvsnakk. Derfor var jeg svært optimistisk på drikkestasjonen ved 32 km, der løypa går inn i den (gjørmete) sti-delen.
Og der kjente jeg det. Noe som dro til i leggen. Krampe! Strek i regninga! Det var noe jeg absolutt ikke hadde tenkt på kunne skje. Jeg som kanskje hadde to leggkramper som gravid. Tøys og fanteri! Fremad! Og det gikk fremover, ganske radig også. Men hva hjelper det når jeg måtte stoppe og tøye hvert 500. meter?
Ved siste drikkestasjon dro jeg i meg to koppe cola (himmel), men det var for sent. Siste mila var og ble ødelagt av kramper i begge leggene og til dels oppover baksiden av låret på den ene siden. Jeg var sikkert et underlig skue for de andre løperne. Jeg travet frem i et heidundrande tempo, for det var plenty med krefter å ta av. For så å stoppe etter et par hundre meter og gå inn i de mest akrobatiske stillinger for å løsne opp.

Rett før målgang er det en liten bakke, og i bunn av den måtte jeg stoppe og tøye for aller siste gang, for å unngå å gå over målstreken. Men det ble ingen spurt inn mot mål og den ventende heiagjengen.

For lille E er mamma tøffest, raskest og sterkest, uansett. 

Jeg glemte å stoppe klokken der jeg vandret den berømte maraton-gangen innover målområdet. Har ikke sjekket offisiell tid, men min klokke ble stoppet på 4.30, og  jeg  er storveis fornøyd.
Ikke  med tida i seg sjøl, men med det faktum at jeg ikke hadde èn negativ tanke i hodet. Jeg vurderte aldri over hvorfor jeg gjør dette, jeg følte jeg hadde full kontroll og løp mitt eget løp. Kramper kan jeg "kurere" ved å være litt klokere neste gang, og uten de, hadde jeg nok løpt en hel del raskere. Og det får jo tiden vise, for etter en liten hvil med fokus på alternativ trening, starter oppkjøringa til Berlin.
First we take Nordmarka, then we take Berlin!

Veldig fornøyd!

PS. Hvis du en gang vurderer å løpe et maraton, kan Nordmarka anbefales på det varmeste! Avslappet stemning, fantastiks servering, en flott løype på løpevennlig underlag og ikke så tungt og krevende som noen skal ha det til. 42 km er 42 km, uansett.

tirsdag 12. juni 2012

Restless legs syndrome?

Jeg vil løpe!
Kjenne vinden i håret, duskregnet i ansiktet. Jeg vil lukte våt skog eller varm asfalt. Trippe over vanndammer, bestige bakketopper. Jeg vil kjenne blodet pumpe, hjertet banke, musklene spenne seg.  Jeg vil kjenne pusten rive i brystet på toppen av den bratteste bakken. Jeg vil se skyggene bli lange og skumringen komme krypende. Jeg vil lukte syriner og nypeblomster mens jeg traver forbi, lett på tå, ustoppelig, uendelig sterk og fri. Jeg vil tømme hodet, utfordre kroppen. Jeg vil stå på trappa hjemme, utmattet, men lykkelig. Jeg vil løpe over en (innbilt) målstrek, juble og heve armene over hodet.



Nedtrapping av trening er lik opptrapping av hvile er  lik overskudd av energi.

Jeg har beiset veranda, ommøblert et soverom og en kjellerstue. Jeg kjenner etter mystiske ondter i  hals, knær og legger. Jeg sjekker værvarsel, og planlegger påkledning. Jeg visualiserer løypa og gjennomgår treningsloggen. Jeg sluker racerapporter, kjøper inn energigelér, spiser godt og legger meg tidlig. Jeg leser løpebøker, og kjenner at hele kroppen sitrer av beskrivelser av umenneskelige ultraløp i meksikansk ødemark. Jeg har laget spillelister, og gjentatt O Store Gyldne Regel: Ikke gå ut for hardt! Jeg har prøvd å forestille meg hvordan kroppen føles etter 38 km og hvordan jeg skal håndtere de resterende 4.

Jeg er som en unge som venter på julaften, bursdag og eksamen på samme dag. Men jeg skal jo bare løpe. Litt lenger enn vanlig, men ingenting ikke andre har gjort før meg. Jeg vet at en gang mellom 11 og sånn ca. 15 på lørdag kommer jeg til å sverge på at jeg aldri skal løpe, verken maraton eller et eneste skritt for den gangs skyld, igjen. Men jeg vet også at i neste uke så...


...vil jeg løpe! 
Kjenne vinden i håret, duskregnet i ansiktet. Jeg vil lukte våt skog eller varm asfalt. Trippe over vanndammer, bestige bakketopper. Jeg vil kjenne blodet pumpe, hjertet banke, musklene spenne seg.  Jeg vil kjenne pusten rive i brystet på toppen av den bratteste bakken. Jeg vil se skyggene bli lange og skumringen komme krypende. Jeg vil lukte syriner og nypeblomster mens jeg traver forbi, lett på tå, ustoppelig, uendelig sterk og fri. Jeg vil tømme hodet, utfordre kroppen. Jeg vil stå på trappa hjemme, utmattet, men lykkelig. Jeg vil løpe over en (innbilt) målstrek, juble og heve armene over hodet...






mandag 4. juni 2012

Ferdig stekt?


Hvordan vet jeg at jeg er klar, ferdig, moden for the big M?

På en kake er det bare å stikke en gaffel midt i. Henger litt røre igjen? Ja, da kan den stå noen minutter til.  Har du smakt eplekart, vet du klokelig at eplene trygt kan henge noen uker til.

Nå er det dessverre ikke sånn før et maraton. Der er Dagen med stor D satt. Ready or not. Så da gjelder det å time det hele riktig?

Denne helgen har jeg lest utelukkende positive racerapporter fra andres maraton-eventyr. Da kjenner jeg at det kribler i bena, jeg vil også legge ut på den store ferden. Men jeg må vente. Det er ikke dags enda.

12 dager igjen, og jeg la ut på min siste langtur. Alene, for en gangs skyld. Det er mange tanker som farer rundt i hodet i løpet av 2 1/2 time. Særlig når det butter imot, for det gjør det jo unektelig en kilometer her og der. Da kommer de skumle, ekle tankene. De som trykker deg ned. "Dette kommer aldri til å gå. Så sliten allerede, og fortsatt nesten halve distansen igjen. Du er ikke klar enda. Best å vente til neste år. Eller enda bedre; finn på noe annet. Sånn patchwork ser jo artig ut."

Det går heldigvis over, ved å telle lyktestolper eller høre på litt musikk; "Shoot me down, but I won't fall, I am titanium..."

Turen ble bra den, men vel hjemme måtte jeg ta en opptelling for å booste selvtilliten.

Siden 14. april har jeg løpt 6 lange langturer (< 25 km).
I mai løp jeg hele 237 km, mot gjennomsnittlige 165.
Jeg hadde 8 helt treningfrie dager, og 5 dager med alternativ trening.
Jeg har løpt langturene med rolig snittempo og relativt lav puls, forholdene (bakkene) tatt i betraktning. Det har blitt noen intervalløkter også, med fokus på lengre intervaller og kontrollert puls , under 90 % av maks (noe  særlig fart kan jeg dog se lenge etter).
Og så har jeg løpt i skauen. På grus og sti. Pustet og pest meg oppover monsterbakker i marka. Rullet nedover med gelèben.
Jeg er blitt brun i ansiktet. Fått mye frisk luft. Testet tålmodigheten.

Og således kan jeg vel konstatere at jeg er, om ikke klar, så definitivt i modningsfasen. Så håper jeg at jeg klarer å høstene fruktene akkurat til rett tid.

Har du noen gode tips og råd hvordan treninga de knappe to siste ukene bør være, så taes dette imot med takk!