Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

lørdag 29. januar 2011

Klar, ferdig, påmeldt!

Plutselig var den offisielle løpesesongen ikke lenger noe fjernt i horisonten. Jeg er påmeldt Sentrumsløpet 07.05, Göteborgsvarvet 21.05, Oslo triathlon 13.08 og Oslo Halvmaraton 25.09. Neste uke lanseres Nike Training for Runners på SATS. Jeg er i full gang med løpeprogrammet FIRST. Med ett ble jeg litt svimmel, ør og kjente de små sommerfuglene romstere rundt i magen!

WHY? Hvorfor vil jeg meg selv så vondt?
Uskarpt bilde, men uttrykker er ikke til å ta feil av!
Det satt lenger inne å melde seg på Oslo halvmaraton enn mye av det andre.
I 2009 deltok jeg etter 6 måneder med trening, (over)ambisiøse mål og gikk på en smell, så det sang! Målet var under 1.50, jeg kom inn på 1.57, og var så usigelig sliten, lei og skuffa. Dette skulle jeg aldri gjøre igjen. Etter en uke med tårer (ja, så skuffet var jeg) og selvbebreidelser, var det bare å snøre skoene igjen og Hit the road. Og så glemmer man, kroppen mye raskere enn hodet. Nå får jeg en ny sjanse og jeg har lært en ting eller to, så i år går det nok bedre.



Etter litt overveielse endte jeg med 21,1 km fremfor 10 km. Selv om det er over dobbelt så langt, er nok 10 km en vanskeligere og mer utfordrende distanse, ihvertfall om man stiller tidskrav til seg selv. 10 km på 45 min er for meg full pupp hele veien, over terskel, der det er vondt og ubehagelig fra start til mål. 21,1 km, da har jeg ikke kapasitet eller grunnlag nok til å kjøre fullt hele veien. Fordelen med at det er langt, er at da har man (kanskje) vett nok til å holde litt igjen og disponere kreftene riktig.

Januar har vært en god treningsmåned. Enda gjenstår det en løpetur, og selv uten den bikker jeg 150 km, og det er nok en personlig rekord. 22 timer på SATS er sånn ca. normalt, og så har jeg fått noen lengder i svømmebassenget også. Kroppen kjennes ok, lite ondter og (bank i bordet) er jeg bare litt tjukk i halsen om morgenen. Nå gjenstår to løpeturer og 7 timer på SATS før jeg setter meg på flyet mot varmere strøk.

Hua Hin, Thailand
Neste blogginnlegg kommer fra langt varmere strøk, kanskje etter en barbent løpetur på stranda i soloppgang? Ja, jeg vet det er litt kvalmt. Og nei, dette er ingen reiseblogg så jeg skal prøve å begrense meg. Men det spørs om jeg får det til.
MOAHAHAHAHAA!

onsdag 26. januar 2011

Å ta vare på undersåttene sine

Etter kveldens rolige langtur, som forøvrig ikke hadde blitt realisert hadde det ikke vært for avtalen med Marit, var det himmelsk å legge seg i vater på sofaen. Drikke en god smoothie, logge inn på garminconnect og beundre dagens løggførte tur, lese litt andre blogger ...Og så skjer det helt instinktivt. Jeg stikker føttene mine frem til Njaal og vifter litt med tærne. Jeg skal ha min daglige dose med fotmassasje!
Mine føtter er ikke særskilt pene, men de tjener meg trofast hver dag og fortjener den beste pleie. De  får en runde med fil og krem i ny og ne, og siden jeg på SATSYoga er barbent, har jeg stort sett også et lag med neglelakk på. Og så er det rikelig med massasje. Ømme punkter under føttene blir bedre og jeg er overbevist om at dette er positivt for andre kroppsfunksjoner også.
Fotsoneterapi


Jeg er også plaget av hallux valgus (utvekst av brusk på utsiden av storetåens grunnledd) og tidvise kramper under føttene. Da er massasje veldig godt. Og noen enkle forgymnastikkøvelser som å sprike med tærne eller gripe etter små gjenstander fra gulvet ved hjelp av tærne. Til det trenger man ikke en særdeles grei mann!

I slutten av januar måned har mine føtter bært min kroppsvekt gjennom vel 150 km i løpesko og over 20 treningstimer på SATS. Er det rart de fortjener litt ekstra oppmerksomhet?

søndag 23. januar 2011

Hvilehelg ?

Det er på sett og vis et luksusproblem å finne tid til hvile. Men sånn er ikke livet mitt. Her går det i 150 hele veien, og da trenger man treningsfrie dager. Det sitter litt langt inne, men å lese og følge  Run less, run faster  hjelper.

Vel, helt hvile har det vel ikke blitt. Pliktene kaller, og på lørdag kjørte jeg to cycling timer på SATS, 45 og 55 minutter. Den første er ment for nybegynnere og lista skal ligge lavt, ergo så blir det mye motivering og litt mindre pesing. På time to var det vel litt lett å bli revet med, og det skulle bare mangle. Ingenting er verre enn en instruktør som tar i på liksom.
Ho-ho-hoo, det antrekket hadde tatt seg ut på SATS!

Eller jo, en instruktør som ikke er i form til å gjennomføre sin egen time er ett par hakk verre. Og de som er der for sin egen trenings skyld. Som peiser på, uansett nivå på medlemmene, fordi hun ikke har har skjønt begrepet egentrening og ser sitt snitt til en skikkelig økt, selv om deltakerne har blodsmak, melkesyre og hengegeip i en salig miks. De er det aller verste.

Søndag kunne jeg endelig grave frem skiene. Tidlig formiddag la vi ut på tur, hele familien. Målet var egentlig bare å komme seg ut, og se hvordan minstejenta på 22 mnd likte denne nye aktiviteten. Prinsesse Vil-Ikke protesterte høylytt etter 100 meter, og havnet opp i bæremeisen. 5- åringen derimot labbet av gårde uten sure miner.

Se opp, Northug!
Været var nydelig. Dessverre ligger vår lysløype på skyggesiden, men vi fikk noen glimt av sola underveis.
Hva er den irriterende grå kanten for no'??


Sporene var så som så, hardt og tidvis isete. Men vi kom oss rundt, uten knall og fall, og noterer 3,5 km på skistatistikken for 2011!

Etterpå bar det av gårde på ikke mindre enn to bursdagsfeiringer. Så alt i alt ble det vel ikke så mye hvile likevel, men jeg har i det minste fått spist meg opp til neste ukes treningsøkter!

torsdag 20. januar 2011

Et kraftig spark ut av komfortsonen!

Min lange ferd mot triathlon har startet.

Til tider føles det som om jeg er ut på et kamikaze -oppdrag. Det skal svømmes, sykles og løpes; her må det rett og slett trenes på høygir, hvis jeg skal i det hele tatt overleve 13.august.

Jeg erkjenner mine svakheter, og har meldt meg på svømmekurs. Hver tirsdag i 8 uker kommer vannstanden på Lambertseter bad til å synke drastisk, da jeg lett slurper i meg halve bassenget og vel så det. Jeg kan svømme bryst og rygg, men crawl blir et helt annet kapittel. Utholdenheten og styrken er der, men teknikken? For ikke å snakke om pusten. Jeg snapper etter luft som en fisk på land; ikke rart jeg blir fullstendig utmattet etter bare ett par tak. De andre på kurset er heldigvis ikke så mye bedre, tre har vært på kurs før og er ett par hakk over meg, en er like elendig som jeg. Men de videregående trøster meg med at jeg vil merke fremgang. Etterhvert.
Klar for avansert plasking
Når det gjelder sykling, er jeg optimistisk. Eller kanskje bare naiv. Jeg har vært sykkel -instruktør på SATS i nærmere 15 år, og tar det for gitt at det vil gjøre det litt lettere for meg. Igjen, jeg har nok styrke og kondis, men teknikk, for ikke å snakke om egnet sykkel, er totalt fraværende. Nå er jeg så heldig at jeg har en venninne, Thrude, som er i Norgeseliten i sykkel. Hun har tilbudt meg coaching. Og det takker man ja til. Hun har også sagt at jeg kan få låne utstyr, men jeg er skeptisk. Har ikke lyst å vrake en sykkel med en verdi av en bruktbil.
Thrude, min ekspertcoach, til høyre

Løpingen går sin ukentlige gang. Jeg er godt i gang med å følge Run less, run faster- bokas opplegg, treningsopplegget FIRST. Vel og merke har jeg valgt ut halvmaratonprogrammet, men ett av de tre ukentlige øktene er intervaller. Tempo ligger definitivt over komfortsonen, og det er disse øktene jeg tror kommer til å bære frukter også i forhold til triathlon.

Triathlon føles ikke uoverkommelig. Uansett tid på målstreken har jeg vunnet. På veien dit har jeg nemlig beveget meg utenfor boksen, og utfordret meg selv på ting jeg ikke mestrer. Og den følelsen som venter meg etter en gjennomført sprintdistanse i Oslo Triathlon, etter mange måneders forberedelser, det er den jeg gleder meg til.

mandag 17. januar 2011

Nike Training for Runners



Nike og SATS har tidligere hatt suksess med Nike Dynamic Yoga og Nike Dynamic Training. Til min store glede er det nå dags for  Nike Training for Runners.


Den store løpebølgen er atter en gang over oss. Ikke siden 80-tallet, og knapt nok da, har løpsarrangementer opplevd større pågang. Tenk deg, når jeg stiller til start på Göteborgsvarvet, gjør jeg det sammen med over 50 000 andre!

Løpeforholdene ute er ikke optimale om vinteren. Det er for de spesielt interesserte og ivrige å trekke på seg lagvis med klær, brodder, hodelykt, luftoppvarmer mm og begi seg ut på tur. Noen tyr til tredemølle, men også det krever sitt. Den mentale utholdenheten er nok den som får trent aller hardest mil eller mil inne på et løpebånd.

Nike Training for Runners er en gruppetreningstime for alle, men spesielt utviklet til de som løper eller de som ønker å gjøre det. Fokuset er å bli smidigere, mer fleksibel, sterkere og mer utholdende i løpsrelaterte øvelser og muskulatur. Training for Runners skal inneholde elementer av strenght, cardio, flexibility, core og balance, og man trener i en "arena" med lag gjennom hele timen. I arenaet er det bånn gass! Nøye utvalgte øvelser utføres i intervaller på ca. 2 minutter, med korte pauser imellom.

Jeg har kun prøvd timen en gang, men er overbevist om at dette kan være et godt tilskudd av funksjonell trening for alle. Det er jo ikke til å komme utenom, at skal man bli god til å løpe, så må man løpe! Men litt alternativ trening er heller ikke å forakte. Kroppen bør utfordres slik at den er klar til kamp når vårens løpeutfordringer står for tur.

Løp og prøv på et utvalgt SATS senter nær deg fra 31.01.

I min leting etter noen bilder til dette blogginnlegget fant jeg denne, og synes den passet så bra til ikkesaaperfekt. De skal ha for det Nike, reklame kan de!

fredag 14. januar 2011

Å løpe etter skjema

Mandag- første dag med løping satt i system.
Som som ofte, kom jeg meg litt sent igang. Det var henting i barnehage, middag og slumre på sofaen(!) Det satt sååå langt inne å karre seg på SATS den kvelden. Det var et monster som ventet på meg.
Ikke la deg lure av det uskyldige utseendet

Er det noe jeg har lært i løpet av min karriere innen trening, så er det at jo hardere økt, desto viktigere er det med god og lang oppvarming. Og ikke spise to svære porsjoner med finnbiff i underkant av to timer før du skal løpe til du stuper! Så var det det med  å leve som man lærer...
 
Planen å løpe 12 x 400 meter intervall på mølla, med et tempo på 4.18-4.24 min/ km. Etter 10-12 min med oppvarming, halset jeg i vei, og HATET! Melkesyre, et hint av blodsmak, blytunge ben. 11 to go! Selv med 90 sekunders pauser i gå-tempo, var dette ett opplegg som ble (nesten) gjennomført kun basert på vilje og ett sammenbitt jeg-skal-faen-ta-meg-ikke-gi-meg-før-jeg-engang-har-kommet-i-gang! Etter 10 runder sa det stopp og jeg konstaterer at løping suger, jeg er i ussel form og at publikum på Göteborgsvarvet kommet til å stå og peke og le!

Dag 2: Langtur med tempokrav.
Jeg er så heldig at jeg har fått meg en løpevenninne. Marit og jeg har nå løpt noen mil sammen, og det er langt hyggeligere å dele den litt kjedelige veien hjem sammen med noen. Snitthastigheten litt lavere fordi skravla går, men sånn må det jo være!
Flott kaldt vintervær, ikke fullt så flott føre. Å løpe langs Mosseveien er som å stikke nesa inn i en eksospotte. Fordelen er at motbakkene kommer tilslutt,og man kan få fin fart på flata. Jeg kunne notere 12.23 km med snitt på 5.18 ved døra hjemme , målet var 13 km på med snitt 5.17. Vel og merke var det en underlig differanse på rundetidene på Garmin og Endomondo, selv om jeg overførte fila rett fra GarminConnect. Har funnet ut at Garmin viser sanntid i bevegelse, men Endomondo viser totaltid, også når tidtakingen er satt på pause. Altså er Garmin mer pålitelig.

Dag 3: a peace of cake på mølla?
Ah, fredag. Denne herlige dagen på slutten av uka. Jul, 17. mai og bursdag på en gang. Vinlotteri og en hyggelig samling rundt bordet med noe godt (søtt) å spise. Bare at idag manglet det siste, og jeg i nødens stund dro frem restene av en sjokoladekake fra frysen. Så bar det på SATS, og resten skjønner du av overskriften...

3,5 km i 5.42 km/min var en oppvarming av det lengste slaget. Bena eksploderte når det var dags å øke tempo, 5 km med 4.45, for så å avslutte med nye rolige 1,5 km. Det ble en mil på drøye 52 minutter. Tyngre enn forventet.

Konklusjon: å trene etter et program krever sin kvinne.  Hva var det jeg tenkte?  Bare gain og ingen pain? Hah! Sier seg vel selv at skal man øke prestasjonsnivået, må man kjøre på, uansett antall økter. Dette blir ingen dans på roser, men jeg akter ikke å vike fra planen.


(Dag 4,5,6 og 7: alternativ trening på SATS, inkludert en hel dag med Nike Training for Runners. Mer om det senere).

lørdag 8. januar 2011

Run less, run faster!

Jeg innrømmer det. Jeg elsker å planlegge og strukturere. Lage lister med små bokser jeg kan huke av i når jobben er gjort. Livet mitt ville gått i spinn uten gule lapper og min 7.sans. Jeg er mester i å planlegge hverdagen, alt fra klær til meg selv og ungene som legges frem dagen før, til å ha middagsplanene i boks 3-4 dager i forveien. Og trening er intet unntak. Jeg planlegger og skriver opp treningen uke for uke. Blar i kalenderen og ser etter ledig tid og muligheter til en løpetur. Og de gangene jeg "bare stikker på SATS for å trene litt" uten en agenda, blir det ofte nokså bortkastet.

Et av mine mål i 2011 er å løpe 40 km i uka. Allerede den første uka må jeg sette ett minus etter dette gjøremålet. Nytt semester på SATS krever mye arbeid, tankevirksomhet og øving av nye program. Da blir det mindre tid til annen trening. What to do, når man vil løpe både fort og langt?


Her er løsningen! Denne boka skal gi meg et 18-ukers treningsprogram, først og fremst frem mot Gøteborgsvarvet 21.05.2011. Med 3 ukentlige løpeøkter, kombinert med de faste dagene på SATS, skal jeg løpe strukturert etter et skjema. I like!

Har bestilt boka, men ikke fått den enda. Likevel har jeg et eller annet sted på den store verdensvebben funnet frem til treningsprogrammet for halvmaraton.

Kort fortalt tar man utgangspunkt i sin (raskeste) 5 km - tid, og får deretter angitt en hel del forskjellige hastigheter. En vanlig uke for meg består eksempelvis av:
  • Intervall 12 x 400 meter,samt oppvarming og nedtrapping. Tempo er som det hør og bør på intervaller, mye høyere enn det som føles behagelig, for min del 4.16-4.24 min/km.
  • 8 km med MidTempo (her må man se på sin tabell), for meg på 4.54 min/km.
  • 15 km på 5.16 min/km.
Dette er  som skapt for meg. Et skjema å forholde seg til, tabeller, følge med på tempo på klokka, krysse av når jobben er gjort.
Og sånn går no' dag'an...
Fra mandag er det klar, ferdig, kjør!

søndag 2. januar 2011

Knall og fall på årets første (lang) tur

1. nyttårsdag var særdeles bedagelig. Jeg var ikke i nærheten av å være fyllesyk eller redusert på andre måter, men bare usedvanlig passiv. Vi dro ut på Sola-stranda, men det blåste sterk kuling, og det ble bare et halvhjertet tur-forsøk. Resten av dagen brukte jeg til å lese boka: "What I talk about when I talk about running", og nikke anerkjennende. Boka, sammen med det faktum at jeg konsumerte et ukjent antall tomme kalorier, inspirerte til årets første langtur.

I ett par plussgrader og nydelig sol bar det ut, Hafrsfjord rundt. På turstier var det speilblank is, men på sykkelstiene var det kun stedvis glatt.
Jeg ville strarte løpeåret 2011 med en skikkelig langtur. Jevnt og trutt, bare løpe og skravle litt innimellom. Kjenne at kropp og hode tåler noen ekstra kilometer. Så tempo skulle være rolig, og jeg la opp til en liten pause ca. halvveis.
Men så var det duket for et ekteskapelig drama. Njaal hadde fått ansvaret for provianten, nærmere bestemt solbærsaft. Det sårt trengte energikicket, som også skulle slukke tørsten og få bort eimen av tinende kumøkk (Stavanger kan takke og prise oljen, uten den hadde de kjørt rundt i traktor i blå kjeledress hele gjengen!) i munn og svelg. Den deilige tørsteslukkende saften var derimot mer som sirup, sånn som bare lager slim i munnen og gjør en mye tørstere. Og når jeg ikke får det som jeg forventer og har planlagt,  tennes alle plugger. Det smalt noen gloser der langs veien som fikk kyrne til å rødme. Men med tanke på at vi så vidt var halvveis, og at vi etter noen kilometer kom til å komme til en bensinstasjon, klarte jeg på mirakuløst vis hente meg inn.
 Vi fortsatte i fint tempo, helt til løypa måtte revurderes. Turstien langs fjorden liknet mer på en skøytebane, så vi måtte forsere noen busker og kratt for å komme til en annen vei. Og der, rundt en skarp sving, sa det kræsj-boom-bæng og jeg lå på snørra! Skrapte kneet ganske kraftig og fikk et lite hull i buksa. Det var såpass vondt at et par tårer spratt frem, og det var jo litt pinlig, for med ett hadde jeg en hel barnefamilie rundt meg, som lurte på om det hadde gått bra. Jeg måtte være tapper og tøff, dette var da ingenting for en rutinert løper av mitt kaliber, liksom!

No time to waste, skjønte jeg neste gang jeg tittet på klokka. Nesten 2 mil var unnagjort, og tida på en halvmaraton-distanse så ut til å bli langt bedre enn i Oslo 1/2 Maraton i 2009, som var en fadese og en personlig nedtur av dimensjoner. Jeg fatter ikke hva jeg holdt på med da! Men idag:

lett som en plett! For en deilig følelse av mestring. Å slå sin egen tid med 3 minutter, uten å måtte ta i engang! Dette lover godt for Gøteborgsvarvet, og gjør underverker for selvtilliten.

Men jeg er ingen mellomdistanse-racer. Etter 22 km sa det stopp, også takket være en siste stigning som var i det glatteste laget. Men jeg noterer likevel 22,4 km  med gjennomsnittstempo på 5,23 min/ km. Med bedre føre og mindre busker og kratt, hoppe over gjerdet osv.? Det gjenstår å se.

Og hvis du lurte, det vonde fallet som brakte frem tårer, ødela buksa og som "helt sikkert griseblør", så sånn ut når jeg skulle få litt medynk fra ungene


Ja, jeg vet, det synes knapt. Men det gjorde veldig vondt altså. Helt sant!