Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

torsdag 29. september 2011

Veien videre går bratt oppover

På lørdag er det Oslos Bratteste. Jeg er ingen pingle. Jeg er i relativt god form. Jeg kan ta i et tak . Jeg liker å svette, stønne, kjenne kroppen jobbe og at det gjør litt vondt. Jeg liker å utfordre meg selv.


Men,  jeg liker også forutsigbarhet og å være forberedt. Og det er jeg overhodet ikke foran lørdagens motbakke! Fysisk tja, mentalt....helt på bærtur. Jeg har nå deltatt på en del løp, men aldri vært så uforberedt på hva som venter meg. Jeg har rett og slett ikke den ringeste anelse om hva som venter. Hvor tungt er tungt liksom? Strategi, taktikk, teknikk, totally clueless. Og i motsetning til andre løp jeg deltar i, der jeg kanskje møter på en og annen fjern bekjent , og de spreke løpebloggerne jeg følger så klart,  stiller derimot alle de spreke treningsfolka jeg kjenner,  til start på lørdag. Det skrur forventningspresset og prestasjonsangsten til rød sone. Hjælp!

Til toppen kommer jeg jo, men jeg vil svært gjerne ikke bli slått på målstreken av en førstegangsløper som lett trippende og knapt anpusten står på toppen av bakken, smiler sitt beste Colgate-smil, lukter deilig blomstereng og hilser meg velkommen. Meg; rødsprengt, svett, snørrete, full av melkesyre og med skum i munnvikene.
Jeg kjenner adrenalinet ruser i kroppen bare jeg skriver om  det. Men hold your horses; dette skal først og fremst være moro, og dessuten sosial sådan. Og egentlig, ære være de som står der på toppen med bedre tid enn seg selv. Det må ligge en del trening bak, og det står det respekt av!

Etter dette lille paranteset av et bakkeløp, er det egentlig ny pers på 10 km som står på planen. Det kan jeg egentlig vinke farvel til i år, siden jeg ikke har trent nok intervaller og hurtighet for å nå målet mitt om å se 45-tallet. KK-mila15.10. blir et treningsløp (hvis jeg får barnevakt) og så er det Hytteplanmila 22.10. som er den store prøven. Deretter blir det 3-sjøers løp løp i Stavanger i november og kanskje ett og annet halvmaraton før jeg blir oppslukt av Kong Vinter, og nok en sesong der langrennskia står og breker i boden står for tur.

Og så, til neste år, blir det  maraton! Janickes og Astrids fantastisk inspirerende og motiverende rapporter fra Berlin ga med blod på tann. Jeg tar meg god tid til forberedelsene og sikter på å fullføre 42195 meter neste høst, i Berlin eller kanskje Amsterdam?

Jeg skal bare varme opp med et lite motbakkeløp.

søndag 25. september 2011

Racerapport Oslo halvmaraton 2011

Jeg sov særdeles dårlig i natt. Sånn lett søvn som man flyter inn og ut av. Men jeg våknet relativt uthvilt klokka åtte. Da hadde lille E vært våken i 1,5 time, men lå tålmodig i senga med lydbok før Njaal sto opp med henne. Snill mann og snill datter.

Litt ut på formiddagen kunne jeg med glede konstatere at sola meldte sin ankomst, og da var klesvalget ikke særlig vanskelig. Kort løpetights, kompesjonsstrømper og t-skjorte. Og mine überraske og coole Brooks Launch så klart.
På toget møtte vi Marit og min storesøster E, som løp samme distanse for to år siden, før hun byttet ut all løping med seiling. Nå er hun altså back on track, mer om det senere.

Av en eller annen mystisk årsak, var jeg seedet i pulje 5 på dagens løp. Jeg er hellig overbevist om at jeg meldte meg på i pulje med sluttid rundt 1.45, men var altså tildelt start langt bak i feltet. Så jeg sneik meg inn i pulje 2, sammen med Marit og E, mens Njaal forsvant fra oss. Vi sto bare en meter eller to unna 1.45 fartsholderen, og Marit og jeg snakket løst om å holde følge med ham.
Etter en halvhjertet oppvarming (meg altså) med SATS instruktørene, var det plutselig pang og løp. Jeg hadde nervene greit under kontroll, og klarte å ta det relativt rolig i starten. Overraskende mange som pustet og peste tungt der de løp sikksakk i vill fart før passerte 3 km. Skulle gjerne visst om de holdt helt til mål...

For min del gikk det jevnt og trutt frem mot 15 km. Kilometerne tikket av gårde i ca. 4.48 tempo, og det kjentes veldig greit. Men fordi jeg så vidt fikk i meg en slurk vann på første drikkestasjon, og munnen knusktørr ved 2. drikkestasjon. Litt Powerade eller Gatorade eller hva det var, og en kopp med vann over hodet gjorde susen.

Her må jeg bare kommentere løypa i Oslo maraton. For den er virkelig k-j-e-d-e-l-i-g! Eller ikke bare det, men Filipstadkaia og utover mot Grønlikaia er bare mistrøstig og demotiverende. Jeg liker i og for seg å løpe motsatt retning av de som er raskere/ treigere og vinke til de jeg passerer, men må jeg gjøre det i ingenmannsland? Går det virkelig ikke å legge løypa et annet sted? Personlig tar jeg heller en liten stigning til enn å måtte løpe blant containere og forbi trailere som pøser ut illeluktende eksos!Og stakkers maratonløperne, som må forsere dette to ganger.

Grønland var nytt for i år, og stemningen under den pisstinkede brua var upåklagelig. Den høye musikken ga et siste lille, absolutt påkrevd, boost. For de 3 siste kilometerne var fæle. Intet mer eller mindre. Venstre legg / akilles verket. Bena subbet såvidt over bakken. For ikke å snakke om Karl Johan-brostein-helvete. Auch!

Så når jeg presset ut siste rest av kraft og vilje inn mot mål og endelig kunne stoppe opp, var det fantastisk deilig, men smertefullt. jeg  1.44.10 på bena kostet veldig lite de første 15. De siste 3 legges i en skuff som lukkes hardt igjen!

Et lykkelig par i mål

Jeg er veldig imponert og glad over andres prestasjoner idag. Min kjære løp helt supert og klarte sin sub.  1.40 med grei margin. Storesøster som knapt orket å henge med på en rolig mil i juni klarte seg akkurat under 1.48. Og alle de andre som jeg vet har gjort en helt super innsats både i Oslo og i Berlin idag!

(At denne skrotten som verker både her og der skal opp Oslos Bratteste neste helg er noe jeg helst ikke tenker på før neste uke. Som begynner imorgen...)

fredag 23. september 2011

Tvi tvi, alle sammen

Oslo pynter seg til fest!


Og det er det det skal bli på søndag, en løpefest. En feiring av aktivitet, løpsglede, Grethe Waitz, å kjempe seg frem mot (sitt eget) mål.
Sånn i siste liten kjenner man sommefuglene. Er jeg forberedt? Har jeg trent godt nok? Tenk om jeg møter veggen.Vil den lille skaden hemme meg? Hvisomattedersomatte.

Avisene er fulle av mer eller mindre gode råd i forhold til løpsteknikk og -taktikk, utstyr og ernæring. Men hva med alt det som ikke er ytre faktorer? De tingene som virkelig gjør forskjellen på et godt og dårlig løp, en god og dårlig opplevelse?

For så og si alle, uansett form, farge, treningsgrunnlag og distanse, kommer til et punkt i løpet der det ikke er så gøy. Der riktig utstyr, sportsdrikkens smak og konsistens eller  god avvikling av løpesteget ikke lenger betyr noe. Den eksistensielle krisen melder seg. Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor???

Derfor, en viktig huskeliste til søndag:

  • Løping skal være gøy og lystbetont.
  • Kroppen din er et vidunderlig maskineri, som kan klare det meste. Stol på den.
  • Positive tanker blir til positive handlinger.
  • En fot foran den andre. 
  • Ikke tell nedover på antall kilometer. Snu det hele på hodet og tenk at nå har jeg si og så mange kilometer igjen til gode, hva skal jeg få ut av de?
  • Ta en kilometer av gangen, stykk opp løypa. Rundt neste sving, til neste drikkestasjon.
  • Husk at du kjemper kun mot deg selv. Ikke mot andre løpere, ikke mot klokka. 
  • Finn likevel en rygg du kan henge deg på, hvis det hjelper deg å holde tempo og motivasjon oppe.
  • Smil til de rundt deg. Alle synes det er tungt, hver på sin måte.
  • Visualiser. Se for deg selv løpende, lett, ledig og uanstrengt forbi Operaen eller gjennom Karl Johan. Hvor i løypa kan det bli tungt? Hvordan føles det og hva skal jeg gjøre da? 
  • Når tankene blir tunge, flytt fokus. Fra tunge slitne ben til lette, uanstrengte armer. Fra krampa i låret til ett lett steg. Fra løping til den deilige varme dusjen som venter.
  • Ta deg tid til å oppleve. 
  • Det er du kjenner at du lever!
















fredag 16. september 2011

De siste forberedelser til Oslo Maraton 2011

Plutselig er det raceday - 8, og da er det på høy tid å gjøre de siste forberedelser.
Idag tok jeg derfor en lang omvei hjem.

Strålende sol og en viss uvisshet om antall kilometer, gjorde at jeg måtte gardere meg med drikkebelte og en energisjokolade. I mangel av et treningssenter i umiddelbar nærhet, besøkte jeg første og beste butikk i nærheten.  En energibar kunne de ikke skilte med, men derimot var utbudet av diverse "slanke-barer" godt.

Og jeg må faktisk innrømme at opplevelsen av å kjøpe denne, kan likestilles med den litt pinlige rødmen som oppstår når man legger opp tamponger eller kondomer på båndet. Det siste jeg vil er å bli assosiert med Nutrilett og liknende produkter. ("Sjokoladen" var forresten svært velsmakende. Ikke en Snickers, definitivt ikke et måltid, men den ga et overraskende godt kick).

Turen forøvrig var fin. Det noe varierende tempo i starten skyldes bla. to hyggelige møter med bekjente. Etter 12 km fikk jeg følge med Njaal, og da ble det fart over sakene igjen. Men før det fikk jeg god tid til å tenke på og planlegge de drøye 21 km som venter neste søndag. Her er noen av mine, høyst private og lite dokumenterte, tips og triks:
  • Så nær et løp, er toget for bedre form , kjørt. Nå er det vedlikehold og overskuddstrening som gjelder!
  • Les blogger, tips og triks, men sil informasjonen. Det er mye god motivasjon å hente i andres erfaringer.
  • Bekledning: ikke ha på for mye. Man kan godt "fryse litt" i starten. 
  • Ikke bruk utstyr du ikke har brukt før. Sko skjønner alle at må løpes inn, men det gjelder alt annet utstyr også. Gnagsår kan oppstå på de rareste plasser! (OBS! menn og brystvorter:-)
  • Egen drikke er strengt tatt ikke nødvendig, det er rikelig med drikkestasjoner underveis. Unntaket er hvis du ha energidrikke og ikke tåler den OM serverer.
  • Apropos energidrikke, alt med måte. Det er kjiper'n å få mageknipe underveis. Vann som tørstedrikk, energidrikk til, ja nettopp, energi!
  • Er det varmt, spander en kopp med vann over hodet på en drikkestasjon eller to. Herlig avkjølende.
  • Mat er et kapittel for seg! Men igjen, ingenting du ikke er godt vant med. Når start er ca. 1330, blir det for min del en god frokost i 8-9-tiden og og ett lett måltid ca. 1130. Typisk grøt med tilbehør til frokost, og en stor kaffe latte, og youghurt med musli til lunsj. Vanlig påfyll med vann inntil ca. en time før start. Og så kanskje en munnfull med nøtter eller godt moden bananbit rett før oppvarming.
  • Oppvarming, trenger man det? Hvis du satser på et forrykende tempo fra start; ja. Hvis du starter litt bak i massene, nja. Greit med litt testløping for å sjekke skolisser ol.
  • IKKE START FOR FORT! Amen. (Dette er supervanskelig, da alle ruser av gårde og forbi en, og angsten for å komme sist tar en. Glem det. Har du klokke og har bestemt deg for en tidsgrense, hold deg til den. Du kan ta igjen litt tapt tid etterhvert. Du har tross alt 21 km på deg.)
  • Apropos det forrige punktet: du er ikke i et magisk øyeblikk blitt i bedre form enn det du har trent til, bare for at du har startnummer på brystet. Derav er følelsen av lett uanstrengt 4.30 tempo de første kilometerne forræderiske! Er det ikke det du har trent deg opp til, kommer det til å si stopp. Garantert.
  • Det er ingen skam å gå (dette skriver jeg nok bare for at det er politisk korrekt. For min egen del er det overhodet ikke aktuelt. Jmf. Haruki Murakami i What I talk about when I talk about running. Etter fri hukommelse mener jeg at han ville ha følgende på sin gravstøtte: at least he never walked
  • Husk å kose deg. Det står ikke om livet.
  • Viktigst av alt (råd fra Silja, opprinnelig fra hennes make?): la kroppen jobbe for deg. Stol på kroppen, ha tillit til at den er sterk og utholden. Derav: don't think, run!
Har jeg glemt noe?





søndag 11. september 2011

På vei mot Oslo Bratteste (full av melkesyre og angst)

Ljanskollen, sett fra toppen(høsten 2010)
Her er den. Mitt middel på vei mot Oslos Bratteste. Jeg har tenkt tanken på å besøke denne lille slalombakken titt og ofte. Men det er så mye annet som frister. For skal man være helt dønn ærlig, så er bakkeløping grusomt. Grusomt tungt!

Idag var anledningen der. Ingen regn, og en skikkelig ussel treningsøkt igår. Om 15 minutter på romaskin og 30 minutter core-trening i det hele tatt kan kalles for trening? Men da var det ingen grunn til å ikke kjøre på med all motorkraft idag.

Selve bakken er som en urskog, men på siden går en smal sti, som snor seg 280 meter oppover. Jeg vet ikke hvor mange høydemeter det er, men det er nok til å kjenne melkesyra langt ut i fingertuppene.
Etter en grei oppvarming og en testrunde, la jeg i vei oppover. Pustende, pesende og bannende, 1 min 53 sekunder senere sto jeg på toppen. Jeg hadde i utgangspunktet planlagt å løpe 4 ganger, men så gikk innsatsen markant neover for hver runde. Og da ble det strafferunde! 

Det er vanskelig å erindre eller beskrive følelsen i kropp og hode de siste 30-40 meterne.Om jeg i det hele tatt orket å tenke, var det vel en blanding av "fy f..., hvorfor har jeg vært så utrolig breial om det derre løpet" og " Kom'an, du må kline til helt til toppen! Kan ikke stoppe rett før målstreken." For det er jo det all sunn fornuft tilsier. Når systemet er så stint med melkesyre og holder på å stivne fullstendig, bør man stoppe. Legge seg ned, og gjerne gråte en skvett. Ikke snu nesa nedover, og gjøre det hele en gang til. Siste gang jeg nådde toppen hadde jeg et sterkt behov for å rive meg i det brysthåret jeg ikke har.
Den drøye kilometeren hjem igjen var tung. Beina var skjelvende geleklumper uten vilje eller kraft til å ta i. 

Nå i etterkant kjenner jeg at de 25 aktive minuttene med trening var gull verdt. Og så lurer jeg på hvor bratt  Oslos Bratteste egentlig er? På hvor godt forberedt mine konkurrenter er? Og på om PT-timen imorgen inneholder mye tung beinjobbing.





torsdag 8. september 2011

Første PT-time

På mandag hadde jeg min første (av foreløpig 6) PT-timer. Det er luksus på alle måter. Å stikke av hjemmefra rett før leggetid for barna, suse til freshe SATS Bislett og ha Stefan Oud til sin disposisjon i en hel time. Eller det var vel strengt tatt han som hadde meg til sin disposisjon; jeg var som ett barn på første skoledag, lydhør, ærbødig, full av iver og forventning.

(I et lite parantes kan jeg jo legge til at en PT også er luksus når det kommer til det økonomiske, selv med litt rabatt. Jeg kan selvfølgelig rettferdiggjøre det i det uendelige. Jeg har ikke brukt penger på trening, unntatt utstyr og noen kurs i ny og ne, i så og si hele mitt voksne liv. 6 timer PT er heller ikke så veldig mye dyrere enn en tur til frisøren (ja, jeg har langt hår som må farges, klippes og stripes). Jeg jobber og sliter, trening er min eneste hobby. Jeg fortjener dette. Men uansett hvordan man vrir og vender på det, så er det kostbart og ikke forenlig med et vanlig småbarnsfamiliebudsjett!)

Vel, nok om dette hintet til arbeidsgiver om et absolutt påkrevd lønnsopprykk.

Stefan og jeg hadde en svært uhøytidelig samtale rundt forventningene og målet med disse timene. Dette skjedde vel og merke på en sosial tilstelning der jeg drakk hvitvin som tørstedrikk, mens han var kjørbar.  Men jeg fikk formidlet at jeg ønsket å bli glad i styrketrening. Ikke pumpe jern, jeg har all den biceps jeg trenger. Funskjonelle øvelser, som gir mye på kort tid. Som kan omsettes til løping, sykling og svømming. (Og som forvandler rumpa mi til en spretten, snedig sak. Sa jeg virkelig det??)

Stefan var, som forventet, godt forberedt, og introduserte meg til en del øvelser, som han betegnende kalte for atletiske. Moderat belastning, mye fokus på stabilitet, funksjonalitet og core-styrke.  For å nevne noen var det:

  • Gående, dype utfall med vektskive på strake armer over hodet
  • Ulike varianter av planken, i 15 sekunder pr. posisjon
  • Armhevinger mellom to step-kasser
Og en hel del annet, som jeg verken vet navnet på eller gidder å beskrive, da det var, som bestilt, mye på kort tid. Neste gang kan jeg legge ut en liten filmsnutt.

Om jeg ble sliten? Ja, men ikke helt pumpa. Om jeg kjente det? Ja, jeg er støl i magen idag,  på 3. dagen. Er det noe jeg kan omsette til egentrening? Det tror jeg, vanskelig å si etter en gang. Og om jeg gleder meg til mandag? JA!
Au, au, au!
Ellers er jeg godt i gang med SATS Running Club på tirsdager på SATS Kampen. Det er variasjon over intervaller fra gang til gang. Denne tirsdagen trosset vi pøsregn, og løp kortintervaller etterfulgt av korte bakkedrag. Deilig å presse seg i selskap med andre, enda bedre med en varm dusj og påfølgende yoga. I love my job!

Løpeuka er fortsatt ung. Idag ble det transporttur hjem fra jobb med Marit. Hun ville nok løpe, jeg trengte å skravle; vi fikk helt klart gjort begge deler. Imorgen skal jeg teste ut deler av Oslo halvmaraton-løypa før fest med jobben og på søndag skal jeg søke å holde følge med min kjære på en kjapp tur på landet.














søndag 4. september 2011

(No)Sunshine after a rainy day

En ekstra langtur sto på planen. Heldigvis er ikke planen  risset i stein, og langtur hadde jeg jo på mandag. Og idag regnet det, til de grader. Så jeg besøkte yr.no hyppig, speidet ut vinduet, men det så grått ut. Når jeg verken kan skimte Oslo sentrum eller Nesodden fra stuevinduet, da er det ikke mye pent vær i vente. Men det krever mer utholdenhet og viljestyrke å underholde en 6 åring og en 2 åring en hel dag, enn å kaste seg ut i det våte element. Og da statsmeterologene ikke kunne love noe annet enn nettopp regn så langt hjernen min er kapabel til å se frem i tid, var det bare å komme seg ut.

Og det var  slettes ikke ille. Er man våt, så er man våt. Og her kommer det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær inn. For i sånt vær er godt utstyr et must. 2XU bukse, Nike t-skjorte og Nike vindjakke var faktisk i det meste laget; for selv om det regner er det hyggelige 20 grader ute!
Nike Vapor lite Running Jacket, gull verdt!
En hyggelig lørdagskveld koster, så å si at jeg fløy opp bakkene er vel å ta i, men jeg prøvde å løpe etter følelse, ikke etter klokka, og det var deilig. 9 km og 48 minutter senere kunne jeg sende mannen ut på samme runde, og kaste meg inn i et ukjent antall runder dyre-lotto.

Morgendagens trenig blir veldig spennende, for da skal jeg ha min første økt med PT. Valget (som slettes ikke var vanskelig) falt på SATS Kampen/ Bislett sin Stefan Oud. Han er seriøs, dyktig og ikke minst, han løper, sykler og svømmer. Jeg gleder meg! (og jeg ber om myyye overskudd, da jeg skal til helvetes forgård aka IKEA etter treninga!)

3 uker til Oslo (halv)maraton, 4 uker til Oslos Bratteste. Jeg er i rute, er du?