Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

onsdag 31. august 2011

Mål, mening og trening

Som antatt kjent, jobber jeg, i tillegg til å være kontorrotte, i SATS. En av SATS kampanjer denne høsten, er å sette seg mål med treningen.
Det har fått meg til å tenke litt. For ja, målet mitt er jo å fullføre triathlon, løpe 10 km i ett gitt tempo eller banke SATS-kollegaer i Oslos Bratteste. Men hva er målet, egentlig?

Når man koker det hele ned, handler det om å ha overskudd til å leve det livet man ønsker. Jeg er ikke opptatt av vekta,  så lenge buksa passer. Målet med treninga må være å ha en kropp som fungerer, som er sterk og utholden nok. Som klarer av hverdagens strabaser, og litt til. Og som holder ut, lenge. Om 30-40 år vil jeg være et seigt, gammalt skinn som løper fra småripsa.


For ikke å snakke om den mentale biten. Jeg tror jeg aldri er nærmere et nervøst sammenbrudd, som når jeg ikke får trent.

Mitt mål må bli som følger: nåværende mental helse, fremtidig fysisk helse.

Men det er fint med noen delmål også! Mitt mest nærliggende sådanne er halvmaraton i Oslo gater om drøye 3 uker. Denne gangen følger jeg ingen plan, og har heller ingen større tidsambisjoner. Føler at Fredrikstad holder for hele denne sesongen! Men det er klart det hadde vært moro å utfordre sin egen tid.

Oppskriften denne gangen har vært en rolig langtur  (> 14 km i 5.30 tempo), en intervall-økt (4x4, pyramide el.) og èn rask distanse (+- 10 km i ca. 5 tempo), i uka. Blir det èn økt til, er det enten en transportetappe til eller fra jobb, eller go-with-the-flow- med- bakker-økt. Så kommer SATS-timer, styrketrening, sykling til jobb og ev. svømming i tillegg.

Raskt oppsummert har det blitt 165 km løping og 185 km sykling i august måned.  Skarve 2 km svømming og ca.15 timer med diverse trening på SATS.
Litt månedsstatistikk på løpinga, uke for uke i august, antall km og snittempo. Endomondo er gøy!


Og om jeg ikke blir gammel og grå, så har jeg det ihvertfall bra akkurat her og nå!

fredag 26. august 2011

Offensiv eller defensiv?

Det var mye kraft som skulle til for å i det hele tatt komme seg opp og ut på løpetur idag.
Det hører til sjeldenhetene at jeg planer ut i vater på sofaen etter jobb. Men idag hadde jeg anledning; et stille hus, nøtter fra Den Lille Nøttefabrikken og nyeste Kondis. Det hører til historien at det var intervaller som sto på menyen idag. Inne, på mølla. Men når arbeidsdagen byr på 7.5 time stillesittende kontorarbeid, frister ikke innetrening.
Så der lå jeg, med tunge øyelokk, energien svant bort i takt med nøttene. Så bare det å komme seg opp og ut av sofaen og i treningstøy, var en styrkeprøve. Når jeg gikk ned å skifte, skinte sola. Knappe ti minutter etter sto jeg på trappa, og kunne konstatere at lavtrykket jeg hadde lest om på Yr.no, hadde nådd Holmlia.

Jeg vet ikke om det var regnet, nøttene eller ønsket om å bli fort ferdig som gjorde at den første kilometeren gikk unna på 4.15. Uups, her var det bare å sette ned tempo. Dagens løype er forøvrig veldig kupert, så tempo stabiliserte seg automatisk. Og det var et eller annet sted opp en av de mange bakkene at jeg kom til å tenke på følgende. Løper jeg offensivt eller defensivt?

Gitt at dagsformen er litt mer på + enn i -, og at jeg ikke skal løpe verken rolig langkjøring eller intervaller, men ja, bare løpe, en velkjent løype. Hva velger jeg da?

A:   Kjører på fra start, holder tempo oppe selv i oppoverbakkene selv om det koster, og tenker at det holder så lenge det holder.
Fra I Form-løpet i juni. Definitivt ikke defensivt (eller spes. avslappet)
 Eller
 B: holder igjen, kjører ikke "all in" i bakkene, og har litt mer å gå på, og vet jeg holder helt hjem og vel så det.
Altså A, offensivt, eller B, defensivt?

Jeg tror, dessverre, at jeg havner mest på B. Eller jeg tenker at jeg holder igjen, men så kjører kanskje kroppen sitt eget løp? For stort sett er jeg nokså pumpa når jeg kommer hjem. Men like ofte hdde jeg vel klart ett par ekstra kilometer, hvis jeg hadde måttet.
Jeg vet ikke om det ene er bedre eller mer riktig enn det andre, men det er nå sånt jeg funderer på en regntung fredagsettermiddag, 9 km langs fjorden og i skogen.

Hva gjør du?



fredag 19. august 2011

Hva nu, lille du?

Denne uka har jeg måtte jobbe litt med å unngå post-triathlon-blues. Jeg hadde ventet, lengtet, gruet og gledet meg i mange lange måneder, og i løpet av 90 minutter var det over. Både en herlig lettelse, men også et tomrom. Hva skal jeg finne på nå?

Heldigvis er det et drøss av løp å melde seg på fremover, så høsten skal ikke bli kjedelig. Mine mer eller mindre fastlagte planer er:

24.9: Oslo Marathon, 21 km
01.10: Oslos Bratteste, motbakkeløp
15.10: KK-mila, Oslo
22.10: Hytteplanmila, Hønefoss
12.11: 3-sjøersløp, 21 km Stavanger
Njaal og en svært misfornøyd jente på Hytteplanmila ifjor. I år blir det barnevakt.

Tror jeg legger inn støtet på motbakkeløpet (har noen SATS-damer og div. andre smårips å vise hvor skapet skal stå). Ellers så gjenstår jo ett av 2011's hårete mål, nemlig mila på 45 minutter, eller der omkring. På hjemturen fra jobb onsdag føltes ikke det som en umulighet, men det koster minst like mye som det smaker.



Ellers har jeg mer eller mindre bestemt meg for å løpe marathon neste år. Har meldt min interesse for (det utsolgte) London marathon i april. Ellers blir det Berlin til høsten. Til min store glede har storesøster igjen funnet løpegleden, og har samme ambisjon som meg. Hun er fra 0 til 100, that's the spirit!

For min del er marathon-tanken noe som må modnes, og selvklart krever det sine forberedelser. Jeg har foreløpig absolutt ingen tidsambisjoner eller mål, men det kommer nok, sånn ca. samtidig som angeren?

Skal jeg både løpe langt og delta i triathlon til neste år, må jeg slutte å tøysetrene, og få inn litt skikkelig kvalitet. Styrke, spesifikk trening og skadeforebygging må til. Derfor står en Personlig Trener veldig høyt oppe på prioriteringslista nå. Så gjelder det bare å finne Den Rette. En som finne mine motivasjons-triggerpunkter, som kan overbevise meg om at styrketrening er gøy (og ikke altfor tidkrevende), en som har noe løpe(svømme, sykle)erfaring og får meg både raskere og seigere (ja, jeg skjønner at det krever en hel del egeninsats), være tilgjengelig i sentrum før kl 0800 og som har forståelse for at ingen mål eller løp her i verden er verdt å forsake smågodt for!
Where art thou?




søndag 14. august 2011

Oslo Triathlon 2011

Oppladningen til dagen var perfekt. Jeg trappet ned på treningen i uka som var, og kjente etter torsdagens løypegjennomkjøring at det kriblet i bena etter å få ta i. Etter en lang og god natts søvn var jeg ladet og klar.

Vi tok oss god til i tilfelle kø oppover mot Sognsvann, og kom opp akkurat i tid til å se norgeseliten legge ut på siste halvdel av løpingen. Det inspirerte! Jeg fant veien til skiftesonen og prøvde etter alle kunstens regler å legge opp utstyret. Kom i snakk med jenta ved siden av, som jeg dessverre ikke fikk navnet til. Hun var med også ifjor, og kom med nyttige, og beroligende tips.

En halv time før start er det et obligatorisk prerace-møte, der arrangør informerer om løypa, regler mm. I år vet vi vel over 400 stykker til strart på Spint-distansen, fordelt på individuelle utøvere og stafett. Spiker kunne fortelle at årets sykkel-løype var èn km lenger enn i fjor, og at svømmingen var 750 meter mot 500 året før. Så gikk tida fort til jeg plutselig sto i vannkanten, klar til start.

Hjertet hamret mens jeg så utover vannet. Det var flotte forhold, lett skydekke, og 18 grader i lufta. Det at vannet visst nok holdt 17 grader, tenkte jeg ikke på engang. Når starten gikk, tok jeg det ganske rolig, før jeg la på svøm. Det var mindre kavete enn forventet, men jeg gikk fra 0 til 100 på 10 sekunder, og fikk veldig høy puls raskt. Tenkte på at jammen kan man få blodsmak i munnen av å svømme. Det igjen ledet til at jeg ikke klarte å crawle, men svømte bryst hele veien. Kanskje ikke så uklokt, da jeg svømte like raskt som de som crawlet rundt meg, i tillegg til at jeg faktisk klarte å holde kursen. Underveis tenkte jeg bare å komme meg tilbake i land, og at jeg måtte huske på dette mens jeg etterpå skulle løpe; ikke klage på at det var tungt og ubehagelig.

 Vel på land igjen, litt i ubalanse, jogget jeg lett mot T1.

Jeg synes selv skiftinga gikk greit, og dro med meg sykkelen de vel 200 meterne mot starten av sykkelløypa. Her tapte jeg masse tid, da den første delen var grus, dårlig asfalt, og snirkelsnarkel bak Idrettshøyskolen. Teknisk sykling er virkelig ikke min greie. Etter at boligområdene på Tåsen var lagt bak, kom jeg i fint driv, og kunne enkelt legge bak meg en hel del andre syklister. Det blåste litt, og vinden tok tak i hjulene, men det gikk greit. Jeg kjørte nok ikke max, men var opptatt av å spare litt krutt til løpinga. Fremme med vending var det nok et stykke med dårlig asfalt, og trå sykling.
På tilbaketuren angret jeg på at jeg bare hadde fått i meg en knapp slurk med væske i T1. Jeg var så tørr i munnen og kjente at bena begynte å gå tomme. Men det gikk greit unna, helt til jeg plutselig fikk bråstopp bak en buss; i oppoverbakke. Bussen igjen måtte bremse helt ned på grunn av en syklist midt i veien; hallo, hold høyre! Jeg kjente irritasjonen vokse, og det var tungt og mye kål med å gire om og komme i gang igjen.
Inne i T2 hørte jeg Njaal godt, og erget meg over at han maste om jeg måtte begynne å løpe. Jeg måtte ha i meg noe drikke. Prøvde også en gele-variant fra WinForce, men kokos-smaken og konsistensen vokste i munnen og kom fort i retur.

Løpetraseen går i ytterkant av Sognsvann og er følgelig en litt kupert grusvei. Grusen er løs, og det er ganske ujevnt underlag. Og vel en knapp kilometer ute i løpinga skjedde det som ikke skal skje, men som jeg på sett og vis var forberedt på. Bak brillene var øynene blitt tørre, og linsene likeså. Jeg blunket og kjente den høyre ikke var på plass. Blunket litt til, og vips, så lå linsen under øyet. Pokker! Ikke noe annet å gjøre enn å fortsette uten. Alle med dårlig syn, spesielt nærsynhet, vet at det som forsvinner, i tillegg til skarpheten i blikket, er dybdesynet. Og jeg med mine - 5.50 på høyre øye, var litt ute og kjøre. Store deler av de neste 4 kilometerne gikk derfor med ett øye åpent. En selsom opplevelse. Jeg fikk likevel med med Silja og  vi fikk utvekslet et par korte motivasjonsfraser til hverandre ved passeringen, takk! Det hjelper å se at andre også sliter, men på tross av det, fortsetter fremover.

For det var slitsomt å løpe. Energiunderskudd og ett øye, sykkelben og løs sko. Jeg hadde store ambisjoner om fart i forkant, men de måtte bare legges til side der og da. Bestemte meg for ikke å gå i kjelleren, selv om jeg helt klart beveget meg laaangt nede i etasjene. Løp forbi en hel del (mannfolk :-), og i oppløpet hørte jeg igjen min trofaste, fantastiske heiagjeng. Det ble ingen spurt, men målpassering har vel aldri føltes bedre.

Jeg ble møtt av venninner, mann og barn, og mange andre slitne, glade og fornøyde deltakere. Og en kald Coca Cola. Og tanker om forbedringer til neste år.
Ekstra fornøyelig og motiverende var det å se resultatet, på 6. plass av damene alt i alt og 4. i min klasse (24-39). Neste år skal jeg inn  på topp 3!

PS. Dagens beste beskjed var at Elias, snart 6 år, var med, for første gang, i et barneløp. Han ringte hjem fra Stockholm Midnight run, og kunne meget stolt fortelle at han kom på førsteplass av alle barna !?! Det varmet mors hjerte mye mer enn noen egne bragder!




fredag 12. august 2011

Det skal ikke stå på utstyret!

Jeg er plaget av nerver før morgendagen, og jeg tror skriveterapi kan ha en lindrende effekt.

Det er mye mikkmakk med triathlon. Mye mer enn i et løp, der det i prinsippet bare er å snøre på seg løpeskoa, og sette i vei. I triathlon trenger man ikke å snøre skoa, men det er mye annet utstyr som skal være på plass når tre ulike grener skal forseres.

Folksomt! Her fra en IM (eller Iron Man for de uinvidde)
Til svømmingen hører selvfølgelig svømmebriller og- hette. Det sistnevnte får man utdelt av arrangør, alle skal være like og synlige der i vannoverflaten. En våtdrakt er ikke et must, men passer godt i norske farvann (Sognsvann holder 18 grader) og hjelper dessuten med oppdrift. Vel og merke ved crawl. Jeg satser først og fremst på å komme meg relativt fort frem, og blir et crawl, bryst eller noe helt egenkomponert, det får tiden vise. 

Under våtdrakta har man gjerne en triathlondrakt; en hel, god, gammeldags svømmedrakt i skintight varianten.
Triathlondrakta, eller perfekt "hold- in" til julebordet?
Så etter svømming, i T1, er det bare å skrelle av seg  (trang og seig "gummi" mot våt hud) våtdrakta og forsøke å bruke kortest mulig tid på dette, etterfulgt av ikledning av hjelm, briller(med riktig type glass i forhold til værforhold,) og sykkelsko. Sokker på våt hud funker dårlig, og dessuten ikke nødvendig på en kort etappe med så slitne og uttråkka sko. Hvis temperaturen er tålelig og det ikke blåser for mye, kan sykkeltrøya erstattes av løse armtrekk. Og så må for Guds skyld Garmin Forerunner 210 på armen her i T1, jeg har jo nå erfart at den absolutt ikke tåler 10-20 minutter i vann. Så gjenstår det å se hvor langt ut i sykkelløypa jeg er før jeg husker å skru den på.

For nå har vi kommet til sykkeletappen, og det er her sekunder, minutter og plasseringer skal vinnes. Nei, ikke ved hjelp av rå muskelstyrke, en god psyke, konkurrentenes svakheter eller taktikk, men ved hjelp av utstyret. Sier de som har greie på det. 
Nice ride
Og det er Giant ....temposykkel med ....gir og .... bremser, carbon meg her og carbon meg der. For ikke å snakke om dekkene. Jeg holdt på å gå i bakken da eier Thrude igår kunne opplyse, litt sånn by the way, at bare bakdekket koster 7-8 000. Ja, du leste riktig. Men disse dekkene skal vinne meg minst 30 sekunder på mila. Ja da så. Kronen på toppen av det hele er min usedvanlig treige hjelm fra XXL til 299.-

Startnummer er et helt eget kapittel i triathlon. På sykkeletappen skal nummeret være bak, på løpingen forann. What to do? Jo, det finnes en egen anretning for det også. På arrangørenes infobrev skrev de at en vanlig, hvit buksestrikk også duger, men det er liiite treigt da!

Etter at jeg har skutt gjennom Maridalen og omegn som en pil/ rakett, er det inn til T2 (HUSK! å løsne klikkpedalene!!!), der tunge sykkelben byttes ut med lette løpeben, slitne sykkelsko med Brooks  Launch med fastlaces. Av med eventuelle overflødige tekstiler, snu startnummeret riktig vei, en munnfull eller to med hypotonisk sportsdrikke med mineraler, salter og komplekse karbohydrater (eller doven Cola) og hu hei ut til siste del av løypa, etter å ha husket å trykke reset på Garmin så klart.

In utstyret we trust. Tvi, tvi!

mandag 8. august 2011

Sannhetens time

Så har tiden kommet. Det jeg i et øyeblikk av blind, naiv galskap meldte meg på mens gradestokken var blå og juleforberedelsene så vidt igang, er rett rundt hjørnet. Nå skulle jeg ønske at jeg kunne skrive at endelig skal mange, lange, harde treningsøkter resultere i heder og ære. Det er en sannhet med modifikasjoner.


Jeg har løpt, jeg har sykla og jeg har i det minste prøvd å svømme. Sånn rett før en konkurranse tror jeg selv den mest garva utøver tenker på alt en kunne og burde ha gjort annerledes eller bedre. Men som jeg konstaterte i bilen på vei til "generalprøven"; jeg har gjort det jeg har kunnet, ut fra mine forutsetninger. Jeg har ihvertfall ikke skulka treninga!

Idag var det altså siste gjennomkjøring på sykkel=> løp. Unger og mann ble plassert på solfylte Hvervennbukta, mens jeg prøvde å suse av gårde langs Gamle Mossevei. Syklinga gikk egentlig greit, jeg fant roen på tempostyret og bena responderte som forventet i 19,5 km.
Løpingen var værre, det gikk trått. Det ble 3,5 km med noen kjipe oppoverbakker som jeg håper jeg slipper å møte på lørdag. Målet om å ligge på < 4.30 tempo kjennes litt utilgjengelig.
En siste test av svømming og våtdrakt håper jeg å få til på Sognsvann på onsdag.

Jeg må legge mine egne(til tilder destruktivt høye) forventninger til side, og innse at denne gangen har min kjære make rett. Han sier :" du er jo med på dette her for å se hva det er" og "det er en ulempe, men også en fordel, at du ikke vet hva du går til. Du har jo aldri gjort det før". Så sant, så sant. Og da bør vel forventningene mine samsvare med det? Og ikke med det jeg tenker og føler når folk som virkelig ikke har peiling utbryter "Oslo triathlon, sprinten ja. Da blir det vel Norseman neste." Joa, skal tenke på det, du.

Jepp, det får være nok triathlongnål. Lørdag blir moro. Det blir svette og slit, forhåpentligvis litt testing av grenser, men også en god del mestring. En mellomting mellom "jeg er god, jeg er bra, jeg er best" og "go hard or go home!" tenker jeg!

fredag 5. august 2011

Lenger enn langt!

 Mann og barn et fortsatt på ferie, og jeg har et hav av tid etter jobb. Marit var ikke vond å be på en lang(blå)tur, og etter jobb satte vi kursen mot Østmarka. Dagens inngangsport var Nøklevann, og målet var å løpe rolig, ca. 15 km og på den måten komme seg gjennom Marka og hjem. Og for all del, vi hadde på hver vår kant studert kart og planene var klare. Fra Nøklevann, via Mariholtet mot Sandbakken og hjem. Det skulle vel bli sånn ca. 15-18 km vel?


Dagens +
Sandbakken
  • Kroppen klarer og orker mange kilometer i ulendt terreng. Så pass kjekk og grei var jeg faktisk (dette var ganske i starten vel og merke) at jeg fabulerte om marathon til neste år.
  • Godt selskap er uvurderlig. Vi har løpt noen mil nå, Marit og jeg. I luv u!
  • Flott natur en kort tur unna bykjernen. I marka venter mil etter mil med grusveier og stier på å bli erobret.
  • Steder som Sandbakken. Ekstra pluss for utendørs vannkran. 2 drikkeflasker à 330 ml holder ikke når temperaturen er godt opp på 20-tallet. Pluss også for at det var overskya.
  • Nærmere natturn kjæm du itte! Ok, ikke de voldsomt store opplevelsene, men en frosk og en mus (som Marit tråkka på).
  • Aldri har en Solo smakt bedre!!!
 Dagens -
  • Sikkert ikke så god taktikk å legge ut på en sånn tur 8 dager før triathlon.
  • Gnagsår under armene(!)
  • Pinne stive, tunge bein som sleit i oppoverbakkene og de er det mange av i Østmarka (kan den litt forringede fysisk formen ha noe med den flaska med hvitvin som ble inntatt igår å gjøre? Apropos lure valg før triathlon).
  • Vondt i hele kroppen fra skuldre til fotsåler, spesielt etter overgang fra grus/ sti til asfalt, altså siste 10 km.
  • Nærkontakt med brennesle; ja, det svir faktisk en hel del.
  • Endomondo og Garmin er slettes ikke enige om antall tilbakelagte kilometer. 
  • Hvordan skal en eventuell marathon gå?
  • Svært begrenset med mat i kjøleskapet = egg. Middag ble tre knekkebrød med majones og kokte egg. Men hei, karbohydrater, fett og protein. Så får "5 om dagen" bli 10 imorra.
Marit i fint driv

Som du sikkert har skjønt, så ble denne turen ganske mye lenger enn antatt og planlagt. Sånn er det når to byhøner viller seg ut i skogen. Det var bratt, det var tidvis meget ulent, men vi rota oss aldri bort, takket være god skilting og merking. Til slutt, der jeg okket meg i kassakøen  på Rema 1000 for å få den etterlengtede Soloen, kunne jeg raskt oppsummere  over 29 tilbakelagte km. Det er ny rekord for meg, og når det hele nå er litt på avstand, kjennes ikke kroppen så aller verst. Men de planlagte intervallene på lørdag utgår nok til fordel for sykling.

Og en ting, Marit og jeg var skjønt enige om, var at å løpe halvmaraton à la Skaubygda er MYE hardere enn samme distansen på asfalt. Så Oslo Marathon, eat your heart out, Skaubygda, Nordmarkstraver'n og Skogsmarathon ruler!

For de spesielt interesserte, finner du løypa her (i to deler grunnet pit-stop på Sandbakken)
Nøklevann- Mariholtet- Sandbakken
Sandbakken-Klemetsrud-Hauketo