Fembot i Fredrikstad

Idag pakket hele familien seg inn i bilen og kjørte til Fredrikstad. I et øyeblikk av galskap meldte jeg meg på halvmaraton der. Litt for å teste formen og mest jeg leste i diverse blogger at Göteborgvarvet ikke egner seg som et perseløp, da det er over 50 000 deltakere og derfor mye køløping, og dessuten noen kjipe oppoverbakker.

I Fredrikstad ble vi møtt med perfekt løpevær; 12 grader og ett lett skydekke, der sola tittet frem nå og da. Ikke noe kø og gode dofasiliteter, da får et arrangement tommelen opp fra meg. Tror jeg løp inn og ut av den doen fire ganger, snakk om å være på den sikre siden! Og det er jo på do man møtes, og der fikk jeg snakket både med Janicke og Astrid . Rart med det der egentlig, man er fullstendig fremmede, men så møtes man gjennom blogging, og føler at man på en måte kjenner hverandre litt likevel. Veldig hyggelig, og definitivt en av grunnene til at jeg løper. Alle de bra folka jeg får møte!

Klar, Robyn og jeg

Løypa i Fredrikstad er  5 kilometer +, som man da må løpe fire ganger. Ganske greit, for da har man full koll. Jeg safet mot kjedsomhet med en helt ny spilleliste på IPod' en. Dagens powertrack, og den eneste som ble spilt to ganger, var Robyn med "Fembot". Der har du meg.

Startskuddet gikk, og som vanlig følte jeg at alle løp fra meg. Men er det en ting jeg har lært, er det å holde mitt tempo, for det er mitt løp.

Ikkesaaperfekt og Lettbent

 Så jeg fant en fin rytme, og kom til første passering på 25.22. Litt drikke i farta, og på'n igjen. Passerte Janicke for hver runde, hun lå noen hundre meter foran meg hele veien. Vi kunne gi hverandre noen oppmuntrende gester, og det hjalp.

Runde 2 og 3 gikk overraskende greit, og jevnt, ser jeg i ettertid. På begge passeringene tok jeg meg til til å stoppe og drikke, mistet sikkert 15-20 sekunder hver gang, men på den annen side er det ikke sikkert jeg hadde klart å holde tempo oppe uten ordentlig påfyll.

Hasta la vista, baby!

Runde 4 var tyngre, som seg hør og bør. Men jeg lot kroppen jobbe for meg (takk Silja)og tenkte positivt. Ved 18 km, når jeg slet som mest og de kjente tankene om å bare gå bittelitt dukket opp, prøvde jeg å fokusere på overkroppen fremfor de krampenære bena. Og det fungerte tydeligvis, for straks var jeg ved oppløpet og da var det bare å ta ut det siste. Ikke at det var så mye mer å hente...

En fantastisk følelse å passere målstreken og se det store digitale uret vise tida 1.42.10. Jeg utraderte min egen fadese fra Oslo halvmaraton 2009  med 15 minutter!

I mål, sammen med deler av verdens beste heia-gjemg!

Men det beste var ikke tida. Det var at jeg mestret. Kropp og hode var samkjørte. Jeg var fokusert og kjente etter, la en plan og holdt meg til den. Lot meg ikke rive med, men kjørte mitt eget løp. Jeg trengte ikke å gå helt ned i kjelleren. A small step for mankind, og HUGE step for me.

Nå verker kroppen både her og der, men sånn skal det vel være? Ett stykk akkuratpasseperfekt fembot synker ned i sofaen med ett glass rødvin og fotmassasje;-)