Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

søndag 23. februar 2014

14 dagers forfall



Vet du hva dette er? Det er en liten rakker som for snart 14 dager siden tok seg til rette i kroppen min, og sendte meg rett i en nedadgående spiral av hoste, feber, snørr, hodepine og muskelverk. Influensa. At noe så lite kan sette en så ut av spill? Etter 4 langflate dager verket både rygg og hofteleddsbøyere av mangel på aktivitet. Dag 5 prøvde jeg meg på en liten yogasession på stuegulvet. Det resulterte i to nye dager i forsterstilling.

Og alt dette måtte selvsagt finne sted 3 uker før Semi de Paris, halvmaraton i Paris. Dette løpet som jeg har sett frem til med rosa PB-briller siden Hytteplanmila forsvant med bihulebetennelsen. (Et mønster sier du? Neida. Jeg som aldri er syk!) Visst har jeg trent med en ny pers hengende som en gulerot foran meg. Jeg skulle ihvertfall gjøre en hederlig innsats, før all oppmerksomhet rettes mot sommerens Ironman 70.3. Der blir det ikke noe forsøk på annet enn å holde beina i noe som kan kalles løp, kan jeg fortelle deg.

Men jeg har gått glipp av nesten 14 dager med oppladning. Og som vi alle vet, kondisjon og god form er en ferskvare. Alle vet, bortsett fra hodet mitt. Det er fortsatt der kroppen slapp for to uker siden. Jeg vil liksom ikke innse at fartstoget har kjørt, og jeg kommer ikke til å klare å ta det igjen. Kan tro flytte fjell? Nja, men neppe hele Jotunheimen...

Så, hva gjør jeg?
For det første, så minner jeg meg selv på om at noen minutter hit eller dit, endrer ikke historiebøkene. Det gjør meg ikke til et bedre menneske, selv om en ny PB helt klart hadde gjort godt for løpeselvtilliten som har vært så som så gjennom hele 2013.
Jeg må endre tankegangen fra 'jeg skal til Paris for å løpe' til 'jeg skal til Paris for en langhelg med min kjære. Og så skal vi være med i et løp da.'
For vi snakker langhelg i Paris, hotell, barnefritt. Vi snakker vår (?), vin, cafe au lait og crêpes. Louvre, les Marais, Seinen og Champs-Èlysees....og en liten joggetur. Shit, jeg som ikke har løpt over to mil på...veldig lenge...Pytt sann, det er bare å la seg føre av strømmen. Bare at den strømmen kommer til å bevege seg adskillig fortere enn meg. For jeg meldte meg visst i 1.35-1.40-pulja. Der jeg burde skulle kunne ha hørt til.

Neste søndag skal jeg la dagsformen styre. Føler jeg meg fresh og gira, så løper jeg som om tro kan flytte fjell, og ser hvor langt det holder. Dersom tennene fortsatt er blå fra gårsdagens rødvin, så lar jeg kroppen styre showet. Kanskje ikke så gæern som i 3-sjøersløpet i 2011, der jeg løpe uten klokke, men nesten. Og fra start til mål kommer jeg. Tida? Den kan bli alt mellom 1.42 og 2.00. Den som løper, får se!

søndag 2. februar 2014

Borte bra, hjemme best?


100 day challenge fikk en bråstopp etter 94 dager. I løpet av onsdag ble jeg tettere og tettere, og torsdag var det en utfordring nok å bare eksistere på jobb, før jeg planet ut på sofaen. Hjemmekontor og noen korte gåturer var alt jeg utførte fysisk på fredag, og da var 100 day challenge ubønnhørlig over. Det var forøvrig 2 vel fortjente hviledager. 94 dager i strekk med minst 30 minutter fysisk aktivitet. Og jeg kan regne på en hånd de dagene dette innebar en rask gåtur og øvelser hjemme på stuegulvet. Men det har jo definitivt sin effekt det også. Eller?

Nå som treningsmengden er 9 økter i uka, er det veldig greit å ikke være avhengig av å dra et sted for å trene. Å ha en sykkelrulle hjemme var et absolutt must. Det er (kan være) en billig investering, som i seg selv tar liten plass. Dessuten får jeg brukt min egen sykkel, fremfor en spinningsykkel, som uansett hvordan du stiller den inn føles helt riktig etter 90 minutter.

Og så får jeg bestemme sin egen musikk! (litt skada og sær etter mange år som Sats instruktør). Jeg slipper å forholde meg til andre menneskers kroppsvæsker og -lukter og så kan jeg multitaske. To timer på rulla kombinert med video-forelesninger på videreutdanninga er finfint. Spørs hvor mye som sitter i etterkant bare. Og selv om barna mine begynner å bli så store (fyller 5 og 9 i år) at de klarer seg hjemme alene en times tid (ihvertfall på dagtid), så er det greit å være på trening, hjemme.

Jeg løper ute, i all slags vær og føre, men noen kvalitetsøkter må for min del foregå innendørs i disse dager. Jeg skulle så veldig gjerne hatt en tredemølle, men rekkehuset på 100 kvm har sine begrensninger.
Styrketrening er helt greit å få til. Det er et utall øvelser som for min del fungerer fint ved hjelp av kroppsvekt eller enkle hjelpemidler. Noen ganger slenger jeg minsta på ryggen og tar utfall gange på tvers av stuegulvet med noen- og -tjue sprellende kilo på ryggen.
Den siste tida har jeg nesten utelukkende brukt slynge på Sats, og nå skal en i hus her hjemme også. Har bare ikke bestemt meg for hvilken type, men det er vel egentlig hipp som happ. Det blir ikke Rolls Royce-modellen av Redcord, det er sikkert. Det enkle er ofte like bra, særlig når nærmeste Sats senter og alskens utstyr er 1.5 km unna.
Også små kropper kan ha mye kraft og vilje


Hva sier du? Er hjemme like bra som borte? Eller er halve treninga å ha på seg fresht treningstøy og bevege seg ute blant folk? Eller blåser du en lang marsj i både styrke- og 'alternativ' trening og bare løper ute, okke som? Må du ha et velassortert helsestudio for å få utført noe vettugt som kan kvalifisere som trening?