Wings for Life World Run- Stavanger (og tjuvtrening i Ironmanløypa)

Langhelg! Rydde i hagen? Gå i tog? Lese til eksamen? Bare sløve? Nei, nei og atter nei (dessverre til det nest siste...) Vi satte oss i bilen og durte over fjellet til Stavanger. Her skulle vi få barnevakt av svigers mens N og jeg skulle teste sykkelruta til Ironman 70.3 Haugesund, og løpe Wings for life World Run.

Torsdag, nokså tung etter en lang biltur dagen før, sto vi opp med sola og kjørte til Haugesund. Du tenker kanskje at det er som Oslo og Drammen, men med ferge og kjøring er det faktisk 1.5 times tur hver vei. Men dette var en gylden mulighet til å tjuvtrene til Ironman, i selve løypa, med godt selskap. Været var upåklagelig, og jeg har allerede henvendt meg til høyere makter og bedt om noe liknende 5.juli. Vi får se. Vestlandet kan jo by på litt av hvert...

En lang sykkeltur kort fortalt: det var idyllisk, det luktet ku, noe ruglete asfalt, ikke teknisk krevende (med forbehold om at vi ikke syklet 100 % riktig i sentrum), ikke flatt, men heller ikke noen bakker å gnisse tenner over. Det eneste kjipe med løypa er at den vender tilbake til sentrum etter vel 70 km. De siste 20 må du ut på landet igjen, og da kan 2 mil virke uendelig langt. Den lengste stigningen kommer også her, så note to self om å spare litt krefter! 

Etter endt sykkeltur dro vi på oss løpeskoene og tok overgangsøkta ved Skeisvatnet. Det er her svømmeetappen går, og nå kan jeg i det minste mentalt se det for meg; et lite vann som bokstavelig talt koker av triatleter.

Følelsen etter både sykkel- og den korte løpeturen var god. Formen er definitivt i anmarsj!

88 km sykkel og 4 km løp i sol. Med rød trøye, var jo 1.mai tross alt!

Deretter fulgte noen dager med tilnærmet hvile (en skikkelig kjip og tung nær-drukningsdødenaktig svømmeøkt og styrketrening) før det neste målet for turen: Wings for Life World Run. 

Dette er et løp som arrangeres for første gang i 2014, og deltakeravgiften går til forskning på beinmargskadede. Løpet løpes samtidig mange steder rundt omkring i verden og har ingen målstrek. 30 minutter etter start kjører en catcher-car ut og den øker hastigheten etterhvert. Når du blir nådd av bilen, er ditt løp over.

Det var godt å våkne søndag morgen uten en eneste sommerfugl i magen. Ingen målstrek, ingen store planer. Bare løpe ut og lytte til kroppen. Jeg bestemte meg for for å forsøke i det minste en halvmaraton-distanse; alt etter det ville være bonus.

I startområdet møtte jeg Trude som jeg 'kjenner' via bloggen. Vi traff hverandre under Berlin maraton 2012 og delte noen smertefulle kilometer på slutten. Og endelig fikk jeg også truffet coach Kari! Akkurat så blid og energisk som jeg har forestilt meg. Kari skulle være følge for Eline, som er synshemmet, og skravla gikk mellom oss så jeg glemte å varme opp. Pyttskitt, det kunne jeg jo gjøre de første par kilometerne. 

Det var drøye 300 løpere til start i Norge. Jeg la meg raskt bak Kari og Eline og koste meg der store deler av den lettløpte løypa. Trengte ikke å tenke på tid eller fart; det hadde Kari stålkontroll på og jeg gikk på autopilot. Kilometerne rant av gårde, og jeg ble stadig innhentet av verdens beste heiagjeng:

Heia mamma!

Det var drikkestasjon ved hver 5 km og selv om det var sol fra skyfri himmel, var jeg ikke plaget av varme eller særlig tørst. En slurk Red Bull og en med vann, og så bar det av gårde igjen. Ved 17-18 km kjente jeg på slitne ben, og fylte på med en gel. Vet ikke om det var den, eller om det var Red Bull som ga meg vinger, men jeg satt opp tempo og kunne klokke inn mitt livs nest beste halvmaratontid på knappe 1.43. Veldig godt fornøyd med det satte jeg ned tempo og så etter noen å skravle med. Nå kunne cather-car bare komme. Men så kom Kari og Eline stormende, og jeg hang meg på. 25 km, dit skal vi! 

Eline og jeg, stråler om kapp med sola

Ved 25 km fikk vi beskjed om at bilen var på vei, og da nytter det vel ikke å stoppe? Siste 1200 m ble en lang og tung sluttspurt, og jeg ble hentet inn 2 timer og 11 minutter etter start. Ruslet til nærmeste drikkestasjon og ventet på bussen som fraktet oss tilbake til start.

Hele løpet var en stor opptur. Jeg følte meg lett i kroppen og lettere euforisk, overveldet og lykkelig over å kunne løpe i  fine omgivelser, omgitt av bra folk.  Ingen nerver, ingen forventninger. Bare en fot foran den andre. La tankene sveve, se asfalten suse forbi. Kjenne kroppen jobbe. Løpe fordi jeg kan.  Og der og da fikk jeg det bekreftet. Jeg synes triathlon er moro. Men jeg elsker å løpe. Ihvertfall i medgangstider.

Jag trivs bäst i öppna landskap

Det er vel ikke helt riktig, for jeg trives godt i skogen. Ihvertfall om sommeren. I dagslys. Uansett, jeg hører ihvertfall ikke til i vann. Jeg er skytte, et stjernetegn forbundet med ild. Jeg skal springe rundt, være modig og fri, ikke plaske rundt med åndenød og en mestringsfølelse < 0.

Nå er det måte på hvor søkte forklaringer jeg skal komme med, for å forsvare mine skrøpelige ferdigheter og unaselige fremskritt, i nettopp vann. Men det går trått!
Jeg er på mitt tredje crawl-kurs. Det første brukte jeg til å i det hele tatt tørre å ha ansiktet i vann, og strevde med svømme 50 meter sammenhengende. Året etter ble jeg introdusert til en annen tilnærming
(annen lærer), og litt etter hvert klarte jeg å crawle 1500 m sammenhengende. Men at det ikke gikk fort, det var Oslo tri 2013 et godt eksempel på.
Før Ironman 70.3 Haugesund frykter jeg ikke distansen, men jeg vil jo gjerne ha litt fart i kroppen, også i vann. Kurset jeg går på nå er med kun tre deltakere, og en veldig dyktig instruktør. Å omsette det jeg lærer på kurset til praksis ved egentrening, er dessverre kinkig! Jeg vet det handler om automatisering, men jeg har en iboende respekt, kanskje til og med en frykt, for vann. Mye sitter i hodet.

Fredag morgen måtte jeg på Tøyenbadet, og det er egentlig litt hat. Langbane, masse folk til alle kanter, og et håpløst system med 'rundsvømming'. Ut i hurtigbanen går jeg bare ikke. Ikke har jeg på meg badehette fra triathlon-konkurranser heller. Jeg vil liksom ikke skryte av noe som jeg ikke (enda) står inne for. Først når jeg føler at jeg har hatt en konkurranse med en god svømmedel, da skal badehettene brukes med hevet hode!
Men jeg skal ha for at jeg prøver! 2-3 svømmetreninger i uka; jeg gir det mitt beste. Så får jeg heller ta igjen på sykkel og løp.

Sykkelen står trygt på rulla enda, og jeg tar den ikke ut på luftetur før temperaturen kryper oppover og kommunen sender ut kostebilene.

Løpeskoene derimot koser seg på bar asfalt, og idag ble det en fin langtur  med Gratiskilometer. Hele 60 (!) løpere travet av gårde fra Vestbanen i sol og skarp vårvind.



Tempo var strengt tatt litt raskt for å defineres som rolig langtur for min del, men pulsen var ok og skravla gikk i ett. Men jeg kjenner i lårene at det ikke har vært mange turer opp mot 2 mil i vinter.

Når det gjelder den 4.grenen i triathlon, nemlig ernæring, så er jeg på chia-frø-kjøret. Etter å ha lest 'Born to run' for noen år tilbake, gikk jeg til anskaffelse av disse vidunder-frøene. Men jeg fant aldri en bra måte å tilberede disse små frøene, som etter kontakt med væske blir til en slimete, geléaktig masse, dog nesten uten smak. Takk og pris for sosiale medier, for chiaene har nå funnet veien ut av skapet og opp i frokost-skåla.

Chiafrø overnattet i mandelmelk, med mango, blåbær og hjemmelaget nøttemusli

Veldig godt og det holder meg mett frem mot lunsj. Noen superkrefter kan jeg dessverre ikke skryte på meg. Og chiafrø synes fullstendig uaktuelle i en drikke, sånn som i boka. Så frem mot triathlon må jeg finne både vått og tørt som er enkelt å få i seg, og som min noe ømtålige mage kan takle. Tips?

Og apropos triathlon, jeg må jo ha en generalprøve, for å teste form, utstyr og hue. 15.6. går turen over grensa til Uppsala triahlon. Riktignok bare en sprintdistanse, der svømmedistansen er skarve 400 m. Litt defensivt kanskje, men jeg vil jo ikke bruke opp alle kreftene ;-) Enn så lenge, O mestringsfølelse, kom til meg!

Racerapport semi- marathon de Paris 2014

Etter en laber løpe sensommer og -høst uten særlige oppturer, satt jeg i oktober 2013 og lette etter en vårlig utfordring som kunne redde meg gjennom det lange, kalde vintermørket. Å løpe et halvmaraton i Paris i begynnelsen av mars var et passende mål. Og visst skulle jeg ikke gå for en liten pers også? Kan jo ikke leve på tider fra 2011 særlig mye lenger?

Dessverre kræsjlandet oppkjøringen med et virus, to tonn kleenex og over en ukes ulidelig savn av løpesko. Målet ble derfor klokelig endret fra ny pers, til
1. gjennomføre 21 km med et smil
2. løpe på (go')følelse, følge pulsen
3. negativ splitt
4. frigjøre meg fra klokka, ikke sjekke tid eller fart før ved 10 og 20 km

Vi ankom en fuktig og grå Paris sent fredag kveld. Lørdag formiddag gikk til å hente startnummer på en heller trist expo. Lett å finne og svært smidig for Frankrike å være, (sorry, alle dere som elsker Frankrike, men etter å ha opplevd tysk ordnung, er kravene nokså høye) men en stusselig liten shop med få Adidas-plagg og sko?!

Det er vel verdt å merke seg, at dersom man skal løpe løp i Frankrike, kreves en legattest. Ikke bare en hvilken som helst attest, men en viss ordlyd skulle følges til punkt og prikke. Og denne ble nøye kontrollert, før man ble sluset videre til startnummer-kø, t-skjorte  (bomull:-( og den sedvanlige, intetsigende 'goodie'-bagen.

Resten av lørdagen trasket vi rundt i Paris, vi skulle tross alt ikke løpe sååå langt. Og ikke var vi mer seriøse enn at det ble noen alkoholenheter også.

Søndag morgen våknet vi til sol og -1. Det ble lange blomstertights (I know, men er man i Paris, så er man i Paris) og tynn, ulltrøye, samt en tynn vest. Litt i varmeste laget underveis.
Vi kom oss ut til startområdet i god tid, men så var det på sitt sedvanlige vis STOP! Hva er det med disse arrangørene som ikke evner å beregne nok fasiliteter? Nå viste det seg etter løpet at det heller ikke var nok medaljer til alle. Mer om det og andre fadeser litt senere.

40 minutter ...

I mitt iver for en ny pers, var jeg påmeldt i pulje 1.40. Det viste seg å være en enorm pulje, og jeg snek meg inn midt på gjennom et hull i gjerdet. Allerede da var jeg litt sent ute, og hadde ikke fått tid til å varme opp. Så det ble med å hoppe litt opp og ned, og suge til seg den nervøse atmosfæren av de andre vel 37 000 løperne. Fra startskuddet gikk klokka 10, tok det drøyt 15 minutter før jeg passerte start-seilet.

De første 7 km løp vi gjennom Bois de Vincennes, en enorm park i ytterkanten av sentrale Paris. Det var strake veien, men litt trangt her og der. Jeg passet meg vel for ikke å løpe i sikk-sakk, og med tanke på at det ikke ble oppvarming, var det helt greit å bruke de første kilometerne til å kjenne på kroppen og finne marsjfart. Ikke at jeg visste hva det var. Men jeg var lett i bena og glad til sinns, og følte at løypa var slak unnabakke de første 5 km. 

 

På forhånd hadde jeg lest meg til at løpet skulle være relativt lettløpt, altså ingen store høydeforskjeller eller krappe svinger. Ved km 17 skulle det være en stigning av noe slag. Rett før passering av km 8, rundt en krapp sving, fikk jeg meg derfor en liten overraskelse, for oppover veien sneglet massen av løpere. Nå så det mye verre ut enn det var, som den bratteste delen av Bygdøy allé opp mot Frogner kirke i Sentrumsløpet kanskje? Det var fort gjort, og bena føltes fortsatt fine, pulsen var i nederste sjikte av arbeidssonen og sola varmet. Og tilkuerne heiet! Allez! Allez! Allez, toutes les filles! (Pardon my french). Det var nemlig særlig mye heing på damer/ jenter. Courage, les filles! Jeg fikk en sister-/womenhood feeling, som jeg aldri har opplevd før. Det likte både jeg og de blomstrete tightsene mine godt, og kilometerne rant på.

Ved 10 km tok jeg en slurk av giftblå Gatorade, og fikk endelig lov til å få et glimt av tida. 50.30. Puls i sone 3. Bare å kjøre på, negativ splitt, here I come!

Ved km 15 ble det litt vann, og jeg tok meg tid til å fikle med musikken. Egentlig ganske unødvendig, for langs store deler av løypa var det mye musikk, særlig tromme-orkestere. Og etterhvert som mål nærmet seg, ble det stadig mer tilskuere også. Den forvarslede 'oppoverbakken' ved km 17 kom aldri, og plutselig var jeg inne i parken igjen. Høyre lår murret litt, men ikke verre enn at jeg kunne smile til fotografene langs siste del av løypa. For en gangs skyld fikk jeg hofta frem og føttene opp fra bakken, til ære for fotografen. Synd bildene fra løpet er så mikroskopiske før du betaler for de i dyre dommer, at det er nær sagt umulig å gjenkjenne seg sjøl.

De siste kilometerne pakket det seg tett med løpere rundt meg, så de eventuelle kreftene jeg måtte ha hatt til en sluttspurt, fikk jeg ikke brukt. Det ble heller å gi high five til barna langs løypa, og trykke av klokka drøye 1 time og 46 minutter etter start. Lang unna pers, langt innafor komfortsonen, men veldig tilfreds og optimistisk. Endelig en opptur! I mine svarteste øyeblikk i uka før løpet så jeg for meg at jeg skulle komme krabbende over målstreken på rundt to timer.

Det gikk greit å få både vann, medalje og varmekappe, og finne N. Han var i mål et sted mellom 1.35 og 1.37. Men her kommer det absolutt kjipeste ved hele løpet. De har idag, to dager etter, ikke klart å produsere reelle tider for alle løperne. Så N står med en offisiell til på vel 20 minutter saktere enn det han faktisk løp på. Og han er visst ikke den eneste. Det er jo utrolig irriterende!
Jeg for min del kan skilte med en fin 'diplom':

Nådde jeg mine mål for løpet? JA, med unntak av det med negativ splitt, men det var på hengende håret. Langt unna bestenotering på halvmaraton fra 2011, men kanskje det er og blir min beste tid? Den som løper, får se!

14 dagers forfall

Vet du hva dette er? Det er en liten rakker som for snart 14 dager siden tok seg til rette i kroppen min, og sendte meg rett i en nedadgående spiral av hoste, feber, snørr, hodepine og muskelverk. Influensa. At noe så lite kan sette en så ut av spill? Etter 4 langflate dager verket både rygg og hofteleddsbøyere av mangel på aktivitet. Dag 5 prøvde jeg meg på en liten yogasession på stuegulvet. Det resulterte i to nye dager i forsterstilling.

Og alt dette måtte selvsagt finne sted 3 uker før Semi de Paris, halvmaraton i Paris. Dette løpet som jeg har sett frem til med rosa PB-briller siden Hytteplanmila forsvant med bihulebetennelsen. (Et mønster sier du? Neida. Jeg som aldri er syk!) Visst har jeg trent med en ny pers hengende som en gulerot foran meg. Jeg skulle ihvertfall gjøre en hederlig innsats, før all oppmerksomhet rettes mot sommerens Ironman 70.3. Der blir det ikke noe forsøk på annet enn å holde beina i noe som kan kalles løp, kan jeg fortelle deg.

Men jeg har gått glipp av nesten 14 dager med oppladning. Og som vi alle vet, kondisjon og god form er en ferskvare. Alle vet, bortsett fra hodet mitt. Det er fortsatt der kroppen slapp for to uker siden. Jeg vil liksom ikke innse at fartstoget har kjørt, og jeg kommer ikke til å klare å ta det igjen. Kan tro flytte fjell? Nja, men neppe hele Jotunheimen...

Så, hva gjør jeg?
For det første, så minner jeg meg selv på om at noen minutter hit eller dit, endrer ikke historiebøkene. Det gjør meg ikke til et bedre menneske, selv om en ny PB helt klart hadde gjort godt for løpeselvtilliten som har vært så som så gjennom hele 2013.
Jeg må endre tankegangen fra 'jeg skal til Paris for å løpe' til 'jeg skal til Paris for en langhelg med min kjære. Og så skal vi være med i et løp da.'
For vi snakker langhelg i Paris, hotell, barnefritt. Vi snakker vår (?), vin, cafe au lait og crêpes. Louvre, les Marais, Seinen og Champs-Èlysees....og en liten joggetur. Shit, jeg som ikke har løpt over to mil på...veldig lenge...Pytt sann, det er bare å la seg føre av strømmen. Bare at den strømmen kommer til å bevege seg adskillig fortere enn meg. For jeg meldte meg visst i 1.35-1.40-pulja. Der jeg burde skulle kunne ha hørt til.

Neste søndag skal jeg la dagsformen styre. Føler jeg meg fresh og gira, så løper jeg som om tro kan flytte fjell, og ser hvor langt det holder. Dersom tennene fortsatt er blå fra gårsdagens rødvin, så lar jeg kroppen styre showet. Kanskje ikke så gæern som i 3-sjøersløpet i 2011, der jeg løpe uten klokke, men nesten. Og fra start til mål kommer jeg. Tida? Den kan bli alt mellom 1.42 og 2.00. Den som løper, får se!

Borte bra, hjemme best?

100 day challenge fikk en bråstopp etter 94 dager. I løpet av onsdag ble jeg tettere og tettere, og torsdag var det en utfordring nok å bare eksistere på jobb, før jeg planet ut på sofaen. Hjemmekontor og noen korte gåturer var alt jeg utførte fysisk på fredag, og da var 100 day challenge ubønnhørlig over. Det var forøvrig 2 vel fortjente hviledager. 94 dager i strekk med minst 30 minutter fysisk aktivitet. Og jeg kan regne på en hånd de dagene dette innebar en rask gåtur og øvelser hjemme på stuegulvet. Men det har jo definitivt sin effekt det også. Eller?

Nå som treningsmengden er 9 økter i uka, er det veldig greit å ikke være avhengig av å dra et sted for å trene. Å ha en sykkelrulle hjemme var et absolutt must. Det er (kan være) en billig investering, som i seg selv tar liten plass. Dessuten får jeg brukt min egen sykkel, fremfor en spinningsykkel, som uansett hvordan du stiller den inn føles helt riktig etter 90 minutter.

Og så får jeg bestemme sin egen musikk! (litt skada og sær etter mange år som Sats instruktør). Jeg slipper å forholde meg til andre menneskers kroppsvæsker og -lukter og så kan jeg multitaske. To timer på rulla kombinert med video-forelesninger på videreutdanninga er finfint. Spørs hvor mye som sitter i etterkant bare. Og selv om barna mine begynner å bli så store (fyller 5 og 9 i år) at de klarer seg hjemme alene en times tid (ihvertfall på dagtid), så er det greit å være på trening, hjemme.

Jeg løper ute, i all slags vær og føre, men noen kvalitetsøkter må for min del foregå innendørs i disse dager. Jeg skulle så veldig gjerne hatt en tredemølle, men rekkehuset på 100 kvm har sine begrensninger.

Styrketrening er helt greit å få til. Det er et utall øvelser som for min del fungerer fint ved hjelp av kroppsvekt eller enkle hjelpemidler. Noen ganger slenger jeg minsta på ryggen og tar utfall gange på tvers av stuegulvet med noen- og -tjue sprellende kilo på ryggen.
Den siste tida har jeg nesten utelukkende brukt slynge på Sats, og nå skal en i hus her hjemme også. Har bare ikke bestemt meg for hvilken type, men det er vel egentlig hipp som happ. Det blir ikke Rolls Royce-modellen av Redcord, det er sikkert. Det enkle er ofte like bra, særlig når nærmeste Sats senter og alskens utstyr er 1.5 km unna.

Også små kropper kan ha mye kraft og vilje

Hva sier du? Er hjemme like bra som borte? Eller er halve treninga å ha på seg fresht treningstøy og bevege seg ute blant folk? Eller blåser du en lang marsj i både styrke- og 'alternativ' trening og bare løper ute, okke som? Må du ha et velassortert helsestudio for å få utført noe vettugt som kan kvalifisere som trening?

To blog or not to blog, that is the question

Det går sørgelig lang tid mellom hvert blogginnlegg. Mange ganger har jeg vært inne på tanken på å avslutte hele bloggen, jge har til og med forfattet en passende nekrolog. Det ville ikke vært et stort tap i det uendelige blogg-universet. Noe holder meg likevel igjen.

Januar er ikke måneden jeg går i hi. Her er det full aktivitet. 100 day challenge (minst 30 min trening hver dag) nærmer seg slutten.

Siste 14 dager, ulike farger for ulike aktiviteter

I min barnslige iver, jobber jeg ut denne uka for en ny månedspers i antall løpte kilometer. Små gleder i hverdagen, selv om jeg strengt tatt mener at hver løpte kilometer ute nå burde telle dobbelt og gi Kongens fortjenestemedalje i gull. Derfor går noen av øktene på mølla eller inne på Bislett. På sistnevnte løp jeg inn en fin 5 km ganske nylig, på 22.22. Full kontroll i ytterbanen, med to pesende løpere hakk i hel. Noen ganger er det bedre å bli jaget enn å jage!

Ellers kan jeg faktisk meddele at selv om vinteren nå synes uendelig lang, er juli ikke så langt unna som du kanskje skulle frykte. Treningen til Ironman 70.3 er derfor igang, og jeg har fått god hjelp av Kari, eller Fullfart Lingsom. Hun er en av Norges beste triatleter, og fremstår som målrettet og hardtarbeidende, og #allinn. Selv om jeg aldri har møtt henne fysisk, føler jeg at jeg likevel kjenner hennes gjøren og laden, og mentalitet, nok til å overlate min triathlon-skjebne i hennes hender. Selve jobben må jeg jo gjøre sjøl...! 

To timer på sykkelrulla i sone 1

Fokuset flyttes fra løping mer over til svømming og sykling. Ihvertfall etter semi marathon de Paris er løpt 2.mars. Jeg hadde egentlig litt hårete ambisjoner for det løpet, men tenker nå at det går som det går og at Paris med min kjære uansett blir fint. Veien er målet!
Dessuten har jeg kanskje mer enn nok av ambisjoner og hårete mål for Ironman 70.3, og det får du tidsnok lese om. For Ikkesaaperfekt kravler seg ut av skrivehiet og er back on track!

2013- oppsummert

En liten uke igjen av 2013, og da er det på sin plass med en liten oppsummering.

Treningsmessig har året vært både- og. Jeg satte meg noen realistiske mål, som jeg ikke oppnådde. Men  jeg depper ikke av den grunn! Dette året har lært meg et og annet som jeg ikke ville vært foruten. Og dessuten kan det å ikke nå sine mål ett år gi desto mer blod på tann!

Jeg liker å planlegge, og allerede senhøsten 2012 var neste års planer spikret. Jeg skulle spurte i Fredrikstad, løpe lange motbakker og gjenoppta triatlon.

Året startet ikke særlig bra. Jeg prøvde å ta mitt samfunnsansvar og donerte blod i god tro. Det funka dessverre svært dårlig for meg, og jeg var ganske på felgen i mange uker. Det, sammen med en nyoppdaget 'vondte' under høyre tåball gjorde at jeg tok en liten løpefri periode, og trente mye alternativt. Men med vårens innmarsj, var jeg klar for å trampe asfalt igjen! I begynnelsen av april fikk jeg en fin formtest på 5 km Fredrikstad. Ikke i racerfart akkurat, men jeg var såre fornøyd. Nå hadde jeg i det minste noe å jobbe ut ifra.

Deretter konsentrerte jeg meg om Nibbeløpet, eller Geiranger halvmaraton. Jeg forberedte meg på en 21 km lang motbakke så godt en Oslo-jente kan, med bakkeintervaller og testløp til Tryvann.

Tryvannstårnet, out of reach

Akk ja. Jeg kunne løpet alle motbakkene i Oslo og omegn, og vært like lite forberedt på det som ventet.

Jeg håper jeg en gang i fremtiden får anledning til å kjøre fra Geiranger og oppover mot Dalsnibba med familien, nyte den mektige utsikten og hårnålssvingene, og si, ikke lite stolt, 'ja barn, denne bakken har moren deres løpt opp.' Det var tungt og bratt og langt, det var kramper og enda var det langt igjen til toppen. Men vi klarte det!

Marit sprudler som alltid. Jeg var nokså betuttet

Det andre store målet i år var Oslo triatlon, olympisk distanse. Jeg var med i sprinten i 2011, og har virkelig sansen for triatlon. Jeg liker veien, ikke nødvendigvis målet. Og veien mot en triatlonkonkurranse er spekket med utfordrende moro. 

Jeg kastet meg på et nytt crawl-kurs, og utover våren kunne jeg endelig crawle flere hundre meter sammenhengende. Ikke fort, med i det minste fremover, uten full panikk og vann-i-ansiktet-angst. Klok av skade fra 2011, hadde jeg også flere svømmeturer i Sognsvann før selve konkurransen. Jeg ble ikke tatt av verken dodraugen eller nøkken!

Og så fikk jeg endelig kjøpt meg en egen racersykkel. Det ble mange fine sykkelturer i løpet av sommeren. Fordelen med sykkel er jo at man kan dekke store områder på forholdsvis kort tid. Det er disse fantastiske, varme sommerettermiddagene jeg fortsatt lever på, gjennom den tunge, mørke vinteren. 

2013 var rett år å legge ferien i Norden. 4.5 uke, 2-3 regnværsdager

Et av sommerens høydepunkt, løpetur til Spåtind med storebror

Triatlon ble akkurat så gøy og slitsomt som forventet. Vann er og blir ikke mitt element, men jeg kom ut av Sognsvann med både livet og æren i behold. Og for å gjøre en knapt tre timer lang historie veldig kort, det ga mersmak. Like greit å doble distansen neste år.

Litt senere på høsten skulle personlige bestenoteringer både i Oslos Bratteste og Hytteplanmila gruses. Slik ble det ikke. I Oslos Bratteste var jeg virkelig #allinn, men det holdt ikke. Annet en til en bihulebetennelse og 10 dagers antibiotikakur. 

Hvem sa at Oslos Bratteste var en god idè?

Hytteplanmila forsvant til Kleenex og barnslig misunnelse på alt og alle som løp og kunne melde om PB meg her og PB meg der. 

Til tross for mange fine opplevelser, kan 2013 oppsummeres med dette bildet tatt en gang på forsommeren.

sliten.no

Etter flere turer der luftveiene snurpet seg inn og jeg kavet etter luft, var det greit å få konstatert at det  var en logisk forklaring til det hele. Astma utløst av anstrengelse, kombinert med pollenallergi. Ikke noe ikke den moderne legemiddelindustrien ikke kunne fikse, takk og pris! 

Men dette, sammen med jernmangelen tidlig på året, har fått meg til å vurdere mitt såkalte 'treningsopplegg' både en og to ganger. Bekreftelsen fra Ingrid Kristiansen på at det er lov å ta løpinga med ro, kom som bestilt. Som jeg skrev tidligere, så er det ikke målet, men veien, som tiltrekker og motiverer meg. Selve konkurransen er egentlig et nødvendig onde som setter punktum for det hele, og åpner opp for et nytt kapittel. Så det at jeg bomma på flere av målene tidsmessig, er blitt mer og mer underordnet. (Det hadde jeg kanskje ment hvis jeg hadde susa inn mila på sub 45, men, men...)

Ok, så ble det ikke nye bestenoteringer, ikke rakk jeg å løpe 2013 km i 2013,  og jeg var 5 km unna ny distansepers i november... Men jeg har, per dags dato, spandert 408 timer av herrens år 2013 på fysisk aktivitet. Og enda er det mange dager igjen!

They tried to make me go to rehab...

Ovetråkk- så trivielt, men akk så enerverende. For 14 dager siden, i kveldens mulm og mørke satte jeg foten ned, på feil sted, til feil tid. I etterkant iset jeg ned, komprimerte, avlastet og satt med benet høyt. En blålig hevelse spredte seg, å belaste foten mer enn ytterst nødvendig var uaktuelt de første tida. Men så går no' daga'n, og rastløsheten rir. Etter en uke kunne jeg gå tilnærmet normalt, så hvorfor ikke prøve  løpe litt?  

Ankelen var øm og vaklete, men å tape, det ga jeg opp ganske fort. En ting er å tape andre, men meg selv? For slapt, for stramt, krøll, hundehår og fandens oldemor. Nei, en gjenbrukbar ankelstøtte; litt som en svært trang sokk, med ekstra støtte rundt selve 'problemområdet', det ville bli min venn i nøden. Så full av forventning dro jeg ut, og subbet rundt, ikke bare i 2-3 km, men nesten en mil. Ankelen kjente jeg ikke særlig mye til, men resten av kroppen, fra fotsåle til nakke, var stokk stive av en nyervervet løpestil. Ikke det lureste jeg har gjort. Vel, så måtte det vel bli bedre på mølla? Dagen etter så klart, ingen tid å miste! Jeg gampet av gårde i 6-7km, til fornuften endelig slo meg hardt i hodet. Skulle jeg (ankelen) komme styrket ut av dette, så må det rehabilitering til.

Så hvordan rehabilitere ett overtråkk? Ikke én vei som fører til Rom, men generelt kan foten belastes til smertegrense, egentlig så fort som mulig. Unngå stivhet, og opprettholde blodgjennomstrømning. Men den viktigste jobben er å forebygge nye overtråkk, og da må stabiliteten i ankelen på plass. Så jeg har pusset tenner, gredd håret og utnyttet heve-senke-funksjonen av pulten på kontoret, på ett ben. Gradvis har jeg begynt å stå på en balansepute, og gjort styrkeøvelser for ankelen med en strikk eller et belte. I dag dristet jeg meg til knebøy uten belastning og hopp-opp-hold på en Bosu-ball. Og jammen har jeg løpt (jogge er vel mer korrekt, men en gang løper, alltid løper) 20 minutter på mølla igår, og 30 minutter idag. Baby-steps! Og ankelen, den er der, men det begynner å hjelpe. Det som ikke hjelper, er det håpløse føret ute. Jeg vokter mine skritt som en gammel tante med nyoperert hofte. En løpetur i frisk luft er altså fortsatt i det blå.

I stedet for å miste motet totalt, har jeg forsonet meg med min sjebne, og gjort det beste ut av det. Jeg har egentlig gjort alt som er mulig av alternativ trening. Syklet på ergometersykkel, svømt, svettet på spinning, gjort 45/15 intervaller på ellipse-maskin, løftet vekter, vært ufrivillig akrobatisk med slynge, funnet min indre yogi, bitt tennene sammen på foam-roller, og stått på ett ben... Likevel, er det å snøre på meg løpeskoene og la bena ta meg dit de vil, så fort eller sakte de orker, det er det eneste som står i hodet på meg.  

Så derfor, mine venner:

og...

Bråstopp!!!

Høsten er en kjip og mørk årstid for mange, men jeg liker høsten! Særlig når den har vært så klar og tørr som i år. Det har vært duket for mange fine løpeturer, både på vei og i skogen. Zola er blitt en fast følgesvenn i skogen, og løper nå 'fot' når vi møter andre folk. Jeg liker nemlig svært dårlig andres hunder hoppende rundt mine ben, og da skal jeg sørge for at de jeg møter, slipper å få hjertet i halsen av en nokså stor, sprellende, logrende hund i fullt firsprang.

Dette er ikke Zola, men du skjønner tegninga. Lydighet er en must!

Jeg hadde en klar målsetning om å øke antall kilometer i løpet av denne høsten. Rett og slett fordi jeg har lyst og anledning, men også fordi jeg tror at denne basen vil utgjøre en solid grunnmur til våren og sommeren. I september, oktober og november har jeg tilbakelagt henholdsvis 188, 213 og 232 km. I oktober trente jeg også en del styrke, og er så smått i gang med svømming igjen (det er en sorgens kapittel, mer om det en annen gang ). 

Men alle gode ting må ta en slutt? Denne siste november-uka var håpet om en ny all time high i sikte. På onsdag følte jeg meg litt sliten i hodet, men en løpedate er en løpedate, og når har jeg angret en løpetur jeg faktisk tok? Ut i flerfoldige plussgrader og fønvind, pent og rolig sammen med en venninne.

Dunkel belysning på gangstiene, og foran meg registrerer jeg en rund, mellomstor stein. Den må jeg unngå. Tråkker rett på, steinen ruller og ankelen følger etter. AUSCH! Jeg har aldri vrikket benet på den måten før, og den satt! Etter noen minutter med syting og halting, og min bekymrede venninne (1/3 av min kroppsmasse) lurte på om hun måtte ta meg i brannmannsgrep hele veien hjem. Neida, dette går bra, og jeg luntet den lengste  veien hjem. Kronidiot!

Vel hjemme, kom den fornuftige sykepleieren i meg omsider frem og det ble R I K E etter alle kunstens regler. Ro, is, kompresjon og elevasjon. En ispose, eller frosne grønnsaker for den saks skyld, og en kompresjonsbandasje er noe ethvert hjem med aktive mennesker bør ha liggende!

Nå, 3 dager senere, er utsiden av ankelen hoven og misfarget, men jeg klarer å belaste foten. Det er surt, men ikke verdens ende. Hadde vært verre dersom det var en overbelastning, for da hadde jeg gjort ukloke valg og ikke lyttet til kroppen. Men akutte skader kan man aldri helgardere seg mot. Dessuten er det bare november og fortsatt 12-13 uker til halvmaraton i Paris, jeg er ikke alvorlig skadet og jeg har bunnsolide ankler etter mange turer i terreng og utallige tåhev. Veien tilbake i løpesko blir nok ikke altfor lang, men det er en fordel å ha litt is i magen. Dessuten har jeg nå en utmerket anledning til å lese til to nært forestående eksamener. For det er klart at økt antall tid i løpesko må gå på bekostning av noe annet ;-)

Er ikke helt stødig i bandasjering lenger, men det duger

Løpe med tom tank?

Jeg er inne i min selvpålagte flere-mil-med-smil periode. Kall det grunntrening, subb eller junk miledge. Poenget er uansett å øke antall kilometer i uka, fra ca 40 til et sted mellom 50 og 60. Hvorfor? Både fordi jeg har lyst, men også fordi jeg mener at dette vil legge et godt grunnlag når våren kommer og intensiteten og den generelle treningsmengden skal økes.
For at jeg skal få til flere kilometer i uka, gjelder det å skyndte seg langsomt, på ujevnt underlag. Brorparten av løpingen foregår med lav intensitet. Der gir jeg meg selv tommelen opp, for langturer med faktisk, ikke bare antatt intensitet i sone 1-2 det har vært lettere enn fryktet. As Ingrid ordered, har jeg også to ulike intervall-økter i uka. Jeg mener å merke at den øvrige subbingen gir meg mulighet til å dra på en god del når det først gjelder. Og intervaller er ikke så verst alene når de kan varieres fra gang til gang!

Vel, til dagens tema. Skal jeg få til disse kilometerne, og styrketrening, og ganske snart skvise inn både svømming og sykling (og jobb, og studie, lekselesing, følge-bringe-hente, klesvask, husvask, matlaging...), så må jeg 'upp med tuppen' som svenskene sier, og ty til morgen-/ transporttrening. For å rekke jobb innenfor kjernetiden, må jeg dra en gang før 0730, helst en time før. Selve turen tar +- 1 time, og så kommer dusj og alt det der.

Det praktiske spørsmålet blir da må/ bør jeg spise frokost først? Nå snakker jeg ikke om noen solide engelske greier, men noe? Eller er det helt unødvendig?


Jeg regner meg selv som normalt glad i mat. Mat er først og fremst bensin i tanken, som fylles på med 4 ordinære og 1-2 mellommåltider.  Svært sjelden tenker eller grubler jeg over hva jeg kan eller ikke kan spise, men jeg passer nok på å få i meg en hel del mer sunt enn usunt. Likevel kan jeg vel med hånden på hjertet si at jeg alltid er sulten. Noen ganger føles det som om jeg kunne spist en hest. Jeg gleder meg til frokost når jeg går og legger meg. Og jeg kan våkne av følelsen av å være sulten om natten. Og da har jeg antatt at jeg har måtte spise 'noe' før jeg legger i vei.  For min del har det vært en liten skive med peanøttsmør og syltetøy, og en espresso. Gjerne en time før avmarsj. Men de dagene jeg skal rekke ordinær arbeidstid (0800), må jeg opp uanstendig tidlig dersom frokost skal fortæres. Så da har jeg latt være. Og det har ikke opplevdes verken tyngre eller lettere.

Mon tro jeg kan spise denne?

Av dette oppsto så en drøfting på hvorvidt det med å løpe på tom mage var å anse som bra for 'fettforbrenningen' eller om det å bryte fasten ville være mest hensiktsmessig. Snille Silja gjorde en del research, men endte vel med at det ikke er gjort nok studier, og at de resultatene som finnes, kan tolkes litt begge veier. Uten at det er så relevant for meg. Jeg løper fint med det fettet jeg har.

Så hva gjør du? Løper du på tom tank eller må du ha påfyll? Tips, triks eller oppskrifter til en stakkars som alltid er på jakt etter noe vomfyll:-)

Favoritt før langturer, og til morgener med god tid. Havregrøt med blåbar, multer, banan, nøtter og kanel. Og en latte!

Så sakte at jeg IKKE skjemmes

Jeg har hørt noen si at de rolige langturene skal gå 'så sakte at du skjemmes'. Er det ikke rart, at et eller annet svært subjektivt sted i enhver løpers realitet, går det en grense for når løping går over til jogging.  Subb, jogg, kall det hva du vil. Men dersom pulsen skal holdes lav, må det gå såpass sakte fremover at den tightskledde GPS-junkien med gore-tex og Windproof, high-tec, kompresjon og lavdropp  ikke ønsker å vedkjenne seg denne aktiviteten. Don't think, just jogg? Tru'kke det.

Men nå er det nå engang slik at skal min puls ligge i lavere del av intensitetsskalaer, uansett hvilken jeg velger å forholde meg til, så går det ikke akkurat fast forward. Følger man pulsen underveis i en økt som oppleves som lett, kan man få seg en liten overraskelse. Det som føltes så lett kan etter litt kjapp hoderegning være godt innenfor 'lapsskaussonen'. Der kroppen jobber såpass hardt at restitusjonen tar tid, men ikke hardt noktil at det har noe for seg i forhold til å flytte terskelen eller øke det maksimale oksygenopptaket. Dersom antall kilometer for min del skal økes, må mesteparten av de foregå i rolige takter.

Dette har jeg jo visst lenge, men å få det bekreftet hos Ingrid Kristiansen, fikk meg til å tenke på det enda mer. Jeg har lest meg opp og skjønt at ikke 'alle' er enige. Men jeg har trua. Skal jeg få til kvalitetsøktene, intervallene eller mer kontinuerlig jobbing på eller rett under terskel, og øke antall kilometer i uka, ja da er dette veien å gå. Eller jogge.

Men lett er det altså ikke, å bevege seg med håndbrekket på. Ikke la seg rive med selv om bena eller klokka ber om at det skal gå fort, fortere.

Idag gjorde jeg en hederlig innsats, som jeg besto med glans!
Tidlig hjem fra jobb, ut i skogen med mann og hund. Ikke noe stress, ikke noe mas. Endelig et pulsbelte som jeg kunne stole på. Kjølig, fuktig luft. Lav sol over trærne. Tåkebanker over små skogsvann. Våt grus, glatte svaberg, gjørmete stier. Løst prat, lett pust. En hund med høy, viftende hale. Skumring. Duften av vått løv. Skogens ro. For hver kilometer legges litt mer av arbeidsuka bak, og helgen rykker nærmere.
Ved bilen kan jeg konstatere at jeg, kanskje for første gang i mitt liv, virkelig har gjennomført en rolig langtur. 105 minutter med snittpuls på 73 % av maks. Absolutt ikke noe å skjemmes over!

God helg!

Anna + Ingrid Kristiansen, BFF?

Ingrid Kristiansen trenger ingen introduksjon. Jeg så henne live for første gang i SkiLøpet der hun lekende lett trippet forbi meg vel 4 kilometer ut i løpet. Etterpå nikket jeg anerkjennende når hun snakket om hvor opprømt og begeistret hun ble når hun opplevde løpeglede, ikke bare jag etter tid og prestasjon. Det er klart, har du vært verdensmester, trenger du aldri mer å bevise noe for noen. Men min treningsfilosofi, om jeg har noe sånt da, er jo akkurat det. Fysisk aktivitet skal være drevet av lyst, glede og opplevelser. Når denne indre drivkraften møter en personlig bestenotering eller opplevelsen av å være i flytsonen, er det få ting som kan måle seg med #den følelsen.

Jeg visste at Ingrid driver løpegrupper, men etter å ha lest litt på hennes hjemmeside og på div blogger, fant jef ut at hun også tilbyr personlige løpetimer. I 2010 testet jeg VO2 max, men den testen ga meg egentlig ikke mer enn et tall og en makspuls. Hos Ingrid kunne jeg kanskje få noe mer konkret å jobbe med, nå som jeg famler rundt i høstmørket og ikke helt vet hvilken vei jeg skal velge.

Så idag troppet jeg opp hjemme hos løpedronninga og ble møtt av en sprudlende, skravlete dame; en sånn som praten sitter løst med. Puh! Jeg var nemlig ganske spent. Ydmyk og spent. Og det var veldig moro å løpe der, på hennes løpemaskin, og se på bilder av Ingrid, og Grete, fra ulike løp og premieseremonier. Det i seg selv var veldig inspirerende. Damen visste også hva hun skulle si når, og hvilke knapper hun skulle trykke på for å få meg til å skvise ut litt ekstra.

To dronninger. Bilde: W. Mikkelsen/ Dagbladet

Selve økta startet med 5 min oppvarming, og deretter 5 minutters bolker i 5.30- 4.30- 5.30- 4.20 - 5.30 -4.10- tempo. Ingrid fulgte pulsen min, og kom med tips og råd i forhold til løpeteknikk: holdning, fotisett, armbruk. De 5 minuttene i 4.10- tempo er ikke akkurat daglig kost for meg, men heldigvis endte jeg ikke som en våt kladd på veggen bak mølla. Og nok en gang fikk jeg bevis på at det mentale har utrolig mye å si! Pulsmessig var jeg 4-5 slag unna makspuls, så da var det helt greit å skru ned tempo til skravelfart og runde mila i lett jogg.

Så, hva fikk jeg ut av det? Ingenting jeg egentlig ikke visste  fra før. Ikke har jeg tenkt å avsløre alt her heller, du får heller bestille en time selv :-)

Men noe kan jeg dele :

*De rolige langturene må gå enda roligere for seg. Det er lett å tro at man ligger i sone 1, men i realiteten peser man avgårde i sone 2-3 og får bare lapskaus. Dermed finnes ikke overskuddet til intervalløktene, og kvaliteten forringes. Det igjen betyr at man enten blir umotivert fordi fremgangen stagnerer eller uteblir, eller at man bruker unødvendig mye tid, kvantitet, fremfor kvalitet. Og siden jeg ikke har ubegrenset med tid og ganske konkrete mål jeg ønsker å nå, bør valget være lett. Men enkelt? Absolutt ikke! Når Ingrid presenterte pulssoner langturene burde ligge i, protesterte jeg så høylytt jeg turte...inni meg. Når jeg regner på det nå, så snakker vi jo om å ligge godt under 80%. Det blir utvilsomt en utfordring!
*Mølla er min venn. Noen ganger er det greit å ty til mølla. Bakker er vel og bra, men noen ganger så skal det rett og slett løpes fast forward , og det kan være lettest å få til på en mølle.
* Noen ganger er det fint å legge fra seg klokke og pulsmåler. Men ikke på kvalitetsøkter. Og for min del, ikke på de rolige langturene heller...
* Glem forfot, bakfot, mellomfot...for å bli god til å løpe, må du...LØPE. Punktum.

....og mye, mye mer. Nå venter jeg spent på en mail med litt mer detaljer og forslag til ulike økter.

Og som om ikke tilbud om både dusj og lånehåndkle var nok, fikk jeg også en finfin teknisk løpetrøye

Ja, ja, så blir det gratis reklame, men jeg har reklamert for værre...

Så hva skal jeg gjøre videre med denne nyervervede entusiasme og kunnskap, som jeg i utgangspunktet besittet fra før? Jo, jeg skal gjemme den i en skuff og ta den frem en gang i desember. Frem til det, skal jeg koseløpe, transportjogge, sprinte bakker og trave i skauen, alt etter hva hjertet, hodet og humøret tilsier. Nye planer og mål for 2014 er under utforming, og struktur i treningen kommer tidsnok.

Stengt for sesongen. Velkommen igjen neste år

Helt siden forrige blogginnlegg har jeg vært syk. Ikke akutt eller kristisk, men hanglete og småpjusk. Klam og varm i bølger, piggtråd i halsen, ubekreftede og ondsinnede rapporter om snorking og tilløp til panikk når tilgang til Kleenex har oversteget en armlengdes avstand. Hva er dette? Glem jernErna, det er jo jernAnna, Annamann som gjelder. I min verden eksisterer ikke sykdom. Når svineinfluensaen herjet for noen år siden, var jeg last woman standing. Ikke engang myggen vil ha mitt blod laget av ramsalt badstusvette og sisu.

Og det er kanskje det som er problemet, at jeg ikke blir sånn 'orntli syk. Etter noen dager med feber, har jeg bare ikke vært helt tipp topp. Dermed blir aktivitets- og energinivået skrudd ned, men jeg evner virkelig ikke å sitte stille. Så det har blitt noen tafatte løpeturer. Håpet har vært lysegrønt...

Utsikt fra Høgevard, Norefjell. 22 strabasiøse km, vel verdt turen

Men det har jo kanskje ikke vært så lurt? Igår tenkte jeg at tre uker får være nok og fikk audiens hos fastlegen. Det endre med 10 dagers antibiotikakur. På vei ut døra stilte jeg spørsmålet som jeg de siste dagene har visst svaret på. Om det var en god idè å delta i løp til helga? Sa hun med resepten i den ene og nesesprayen i den andre hånda. Legen så på meg. Lenge. Han har vært min fastlege i sikkert 15 år, og selv uten sykdom, har det blitt en del konsultasjoner. Han kjenner meg. Og blikket hans fortalte mer en tusen ord om hvor latterlig den idéen var.

Så da blir det sånn da. Hytteplan fra sidelinja. Jippi!  Hvor gøy er det liksom? Dritgøy å stå der i bakken og skrike seg hes med en bolle i hånda, når man bare har lyst til å løpe selv. Jeg kan selvsagt delta og gi 75 %, men det ligger et press rundt Hytteplan, det er perseløypa. Slutten av sesongen. Testamentet. Nytter ikke med noen unnskyldninger da. 45.51 skulle bli til 45. og noe- og -tredve. Kanskje til og med noe- og -tyve. Og den tror jeg at jeg vet at jeg hadde  inne en måned siden. Lett å si nå som det ikke blir noe av.

Etter Hytteplan 2011. Det etterpå kan jeg alltids få med meg. Men man må jo yte for å nyte

Så jeg skalker for lukene og spikrer lokket igjen. Sesongen 2013 erklæres herved for avsluttet. Jeg tror jeg feirer det med en løpe...nei unnskyld doktor'n... en joggetur.

Noen høydepunkter som trøster en sår nese:

Nibbeløpet, fra fjord til fjell. 21 km motbakke. Jeg kom meg til topps ...

...og det med godt selskap. Mange fine turer med Marit både før og etter

Oslo Triathlon. Dobler distansen i 2014

Så mange, fine turer sommeren 2013, som ingen ende ville ta