Racerapport Ironman 70.3 Haugesund

Det er så mye jeg ville ha skrevet og sagt om denne fantastiske, underlige dagen. Så mange tanker og følelser som har fart gjennom kroppen i tiden før, underveis og etter, at det kunne blitt en liten novelle.
Jeg får starte med selve arrangementet.

Ironman er styrt fra Amerika, og det merkes. Alt er stort, gjennomtenkt og proft. Nå er det visst stor forskjell fra arrangement til arrangement, men Haugesund får tommel opp fra meg. 600 frivillige sørget for at drøye 1500 deltakere kunne gjennomføre racet, og dagene før, knirkefritt. Jeg kan faktisk ikke komme på en eneste ting å utsette på faciliteter, informasjon eller deltakerpakker. De frivillige tok sine oppgaver på alvor; heiet, trøstet, passet på og serverte. Til og med av og påkledning var de behjelpelige med. Er vel 30 år siden noen hjalp meg på med sokker, og trøstet med at de følelsesløse tærne nok ville våkne til liv etterhvert.
Hele Haugesund og omegn sto på hodet, og langs løypa var det rene 17. mai-stemningen. Alle veier var stengt for biltrafikk, og alle 'kritiske' punkt var godt markert.

Skiftesonen var enorm, men systemet med å legge alt påkrevd utstyr for sykkel og løp i sin respektive pose, fungerte godt. Litt utfordrende å måtte levere alt (også sykkelen) fra seg dagen før.

Mye utstyr som skal i sine respektive poser

Drøye 1500 sykler sirlig oppstilt på en fotballbane

Etterhvert 1500 poser med skiftetøy for T2, fra sykkel til løp

Søndag 0510 ringte vekkerklokken, etter en urolig natt. Det ble en frokost fortært av plikt fremfor sult. I stedet for å ta shuttle-bussen fra hotellet til start, fikk jeg følge av super-support Njaal. Det var godt å riste løs kroppen de 20 minuttene det tok fra sentrum til Skeisvatnet. Her måtte jeg vinke farvel til Njaal, og jeg innrømmer at jeg følte meg ganske alene der jeg tuslet mot sykkelen for en siste sjekk. Så gikk tida fort med kort oppvarming (jogg) og en lang, svett og strabasiøs affære med å lirke seg inn i våtdrakten. Heldigvis støtte jeg på naboen min, som også skulle delta. Dette var hans første triathlon, og jeg må si han tok det hele tilsynelatende med knusende ro.

De profesjonelle herrene fikk æren av å starte rett etter nasjonalsangen var spilt (jepp, amerikanske takter), og 5 minutter etter var det klart for min rene kvinnepulje. Drøye 300 kaklete, fnisete damer ønsket hverandre lykke til og formante om fair play i vannet. Vi var skjønt enige om at rene kvinnestarter er å foretrekke, da vi mente at mennene hadde for mye konkurranseiver og testosteren i blodet for å kunne oppføre seg. Og det må jeg si, når vel starten gikk, ble det ikke så ille tilstander som jeg hadde fryktet.

Her fra en av de senere puljene. Det syder i vannet

Jeg kom meg fint av gårde og lå langt mot venstre. Langt fra bøyene betyr lenger å svømme. Men heller det enn å få seg en på tryne. Det ble ingen panikk for min del denne gang, men jeg vekslet mellom å svømme crawl og bryst i starten. Mest fordi brillene dogget, og fordi jeg på et tidspunkt lå vel langt mot venstre. Det hele gikk egentlig veldig fint, helt til jeg skjønte at de raskeste herrene fra puljene etter var i ferd med å nå meg i kapp. En stund fryktet jeg å bli oversvømt av en mølje, men også det gikk fint for seg. Ute av vannet på 42.32 og sånn cirka i rute i forhold til planlagt tid.

Mange ut av vannet på en gang, jeg holder venstre

Skiftingen tok sin tid, da jeg både måtte av med drakt, hente pose for sykkeltøy for så å dra på meg singlet, vest, hansker, løse ermer, hjelm, sokker og sko. Og hvor var sykkelen igjen? Etter 4 minutter var jeg på hjul.

Sykkeldelen kan gjøres kort. Det gikk som en drøm. Jeg fikk i meg næring ; Nugatti og 1/2 Nutrilett-bar, annenhver gang, hver 30. minutt. Ingen slinger i valsen her. Fylte på med vann og sportsdrikk på stasjonene ved 20 og 50 km og ellers var det bare å tråkke på. Tidvis ble jeg tatt igjen av stimer av mannfolk, jeg hørte flabb-flabb av platehjulene, og borte ble de. Men jeg tok igjen flere, og i siste stigning 10 km før mål parkerte jeg både 3 og 4 damer. Etter 2.56.10 kunne jeg stige av sykkelen og ta fatt på sjarmøretappen.

Jeg har trent masse på overganger, og bena var med på løping fra første kilometer. Det føltes greit, og den første mila var gjort på under 49 minutter. Løypa gikk ned langs indre kai, opp en liten kneik, og så duvende mot vending. Her fikk man en strikk rundt armen, blå for 1. passering, og gul for 2. Drikkestasjonene kom hyppig, og det var deilig å få en avkjølende svamp, selv om temperaturen i lufta var svært løpevennlig.

Men så måtte det vel skje. Bena ble sege, viljen var svak. Jeg misunte alle de som hadde fått sine to strikker og hadde mål i sikte. Guri så mange damer som var foran meg! Og på et eller annet tidspunkt mistet jeg all kraft, all motivasjon. Det var bare ulidelig tungt og vondt. Jaggu hadde jeg fått gnagsår også. Hvert skritt, hver meter, var en prøvelse. Og jeg tror at jeg aldri har hatt så tøffe kilometer som den siste delen av halvmaraton ble. På et tidspunkt vurderte jeg å slå meg selv kraftig på  kinnet, bare for å komme meg ut av en nedadgående spiral. Ikke engang folkehavet nede på indre kai kunne hjelpe. Jeg fokuserte på brostein for brostein, fra en fartshomp til den neste. Lettbente, euforiske jenter trippet forbi meg. Svette, pesende mannfolk forlot meg i mitt elende. Jeg holdt det gående (bokstavelig talt), men klarte å samle bittelitt krefter og motivasjon til å fremprovosere noe som kunne likne løping den siste kilometeren. Jeg enset fortsatt ikke tilskuerne eller speaker, jeg naglet blikket fast på målseilet, og kjente gråten presse på. På et eller annet tidspunkt klarte jeg å heve armene over hode, for så å passere målstreken gråtende. Så sliten, så sliten, kvalm og nesten hyperventilerende rev jeg til meg både medalje og t-skjorte, før jeg kreket meg til nærmeste stol.

Det er kort vei fra smil til tårer

Etter hvert fikk jeg summet meg litt og fant  både coach-Kari (sorry verdens svetteste klem) og endelig, Njaal. Jeg hang meg rundt halsen hans og sa jeg bare måtte gråte litt. Så mye glede, slit og spenning som måtte ut!

Siden vi skulle kjøre bil hjem igjen til Oslo samme dag, ble jeg ikke i målområdet særlig lenge. Det var likevel fint å se alle glade, fornøyde nye Ironmenn og -kvinner, og etterhvert innse at : jeg klarte det! All trening, alle de tidlige morgener, all frustrasjon i bassenget, øde landeveier i Østfold: nå kunne jeg innkassere min personlige seier.
Sluttiden ble 5.37.18. Jeg har hele tiden hatt som mål å komme under 6 timer. Det hårete målet ble satt til 5.30, og det realistiske ble etterhvert justert til 5.45. Å lande et sted midt mellom hårete- og realistisk mål er storveis, og smått om senn kan jeg nok kose meg både med gjennomføringen og tiden. Enn så lenge er jeg nokså betuttet av det hele. En lang, kronglete, lærerik, fantastisk, frustrerende, motiverende reise er over. Hva blir det neste?

I am an IronWoman!