Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

søndag 27. februar 2011

Kom mars, du skjønne, milde!

Årets kjipeste, men heldigvis korteste, måned er straks omme. Selv om jeg har sluppet "billig" unna, ser jeg veldig frem mot mars med færre kuldegrader, sol som varmer og snø som smelter. Utsiktene på Yr.no ser slettes ikke verst ut.
Hvor skal all denne snøen ta veien???
Idag har jeg løpt langtur med Marit. Hyggelig, som alltid. Jeg lurte henne ut på en litt lenger tur enn planlagt; det er så mye bedre med selskap.


Det var stort sett ubrøyta veier, så tempo er ikke noe å skrive hjem om. Men sola skinte, og med litt godvilje fikk vi nok litt farge i ansiktet.Ryggen er fortsatt der, men plager meg mest når jeg sitter. Ingen grunn til å synke ned i sofaen med andre ord.

Februar ble ikke en måned med nye løperekorder, men jeg har klart å følge FIRST-programmet. Og med stolthet kan jeg konstatere at jeg har løpt vinteren igjennom. 4 måneder med snø og kulde, been there, done that. I tussmørke, på nysnø, med frosne øyevipper. Mange gode opplevelser, og knallbra grunnlag for løpssesongen!

Når det gjelder FIRST havlmaraton treningsprogrammet , starter jeg nå på uke 11. Det vil si at jeg har fullført 7 uker, og 11 gjenstår (12 for meg da, siden jeg bomma med en uke:-)

Jeg har fortsatt trua, men lurer på om  jeg har lagt lista på tempo litt for lavt. Bortsett fra på intervallene som er i første kolonne, de er knalltøffe! Skulle ikke tro at 400 eller 800 meter er såå langt, men det er det! Dessverre har noen av disse øktene blitt lagt til dager der ingenting stemmer, og jeg har rett og slett måttet omdefinere litt.

Februar i tall og fakta(jeg elsker Endomondo mer og mer!)






fredag 25. februar 2011

Akkuratpasseperfekt

Jeg hadde skrevet en lang tirade med tittelen ikkeakkuratsaaperfektnei. Om hvor dritt løping er for tida (eller ihverfall den siste uka. Eller de to siste øktene. Eller egentlig bare den siste med intervaller på mølla. Som jeg i og for seg gjennomførte. Ikke helt etter planen, men likevel). Om hvordan ryggen kronglet seg til igår (ikke etter beintunge markløft eller maks knebøy. Ikke engang i kampens hete på Nike training for runners. Men på SATS Flow. Så utrolig unødvendig og ergelig!) og at nå er alt SVART.


Så skjedde to ting.
1.)Jeg fikk en telefon jeg hadde avskrevet.
2.)Jeg leste en artikkel av en psykolog i A-magasinet; ...Målet er bare et middel på veien...

Og vips, I'm back in business!

 Jeg er god, jeg er bra, jeg er best!

(Et mantra jeg lærte på selvtillitskurs på videregående, som jeg bruker den dag i dag når jeg skal møte utfordringer, store som små. Må ropes, stående på en stol for maksimal effekt!)

Og mens jeg skriver strømmer New Radicals  "You've got the music in you" plutselig  ut fra eteren! Det er fredag! Jeg skal løpe (fly) etter jobb. Så treffe venninne.
Akkuratpasseperfekt helg!

søndag 20. februar 2011

On the road again

Fra torsdag til fredag har jeg vært på farten hjemover; en zombietilværelse med jetlag, som forøvrig minner meg veldig om følelsen av dagen derpå. Pjuk! Fredag hadde jeg noen udefinerte planer om trening, men slo det heldigvis fra meg. Klokka 2030 sov jeg søtt.
Lørdag var satt av til SATS Convention med mye trening og ditto fest på kvelden. Men jeg holdt litt igjen. Jeg sparte meg rett og slett til idag.

Etter det som har føltes som mil etter mil på mølla i Thailand, klarte jeg nemlig knapt å vente. Idag skulle jeg  endelig komme meg ut og løpe i det fri. Kjenne kulda bite i kinnene, puste inn kald og klar luft, faktisk flytte kroppen avgårde. Og for et vær! Litt kaldt, med klarblå himmel og blendende sol. Perfekt for en rolig langtur.
Nedover Kongsveien

Jeg fikk mer eller mindre velge løype idag, og det ble en gedigen bommert. Forsåvidt var det helt greit den første mila over Nordstrandsplatået og nedover Kongsveien. Heldigvis gikk det ned og ikke opp denne beryktede bakken idag, for bena ville ikke henge med. Pulsen kjentes som forventet etter lang reise, jetlag og en drøy vinflaske kvelden før. Det var bena jeg måtte jobbe mest med. Derfor ble jeg veldig overrasket da jeg etter turen kunne lese at makspuls på turen var 187, 99 %. Ikke rart det kjentes...

Hjemover løp vi langs Mosseveien, og det er og blir en skikkelig kjip vei. Av alle de fine turer jeg kunne velge på en søndag som denne, valgte jeg altså en med tung trafikk og smale fortau. Det eneste positive på denne biten måtte fotodokumenteres:
Bar asfalt!

Fra Mosseveien og hjemover er det dessuten en hel del oppover, og jeg måtte slepe beina etter meg. Heldigvis var Njaal like tung, så vi kunne klage vår nød til hverandre.

Åkke som; 17,5 km unnagjort, med snittfart på 5.16 min/km, og det er godkjent! Og sånn i etterkant, så er det uansett veldig deilig og MYE bedre enn mølla!

Tilslutt må jeg bare skryte av at "mitt" SATS senter, SATS Kampen, for andre år på rad er kåret til Årets treningssenter. Tjohoo!
Veldig stolt og fornøyd



onsdag 16. februar 2011

Den lille skriften

I Thailand har mølletrening virkelig nådd nye dimensjoner. Det har blitt i snitt 10 km 3 dager i uka. Men må man så må man. For å få tida til å gå, tenker jeg på de rareste ting. Og bet meg merke til følgende tekst på mølla.
Det er sånn standard frase, sikkert for å sikre produsenten fra søksmål herfra og derfra. Men ved nærmere ettertanke, har jeg alle disse "symptomene" i løpet av en løpeøkt.
Smerte, vel, det er vel å ta i litt, men et sterkt ubehag er vel ikke langt unna på de tøffeste intervall øktene. Svimmel og ør? Ja, ikke sånn at jeg jeg dundrer i veggen, men man får jo litt tunnelsyn etterhvert. Short of breath? Oh, yes, every time! Og det skulle vel bare mangle, no pain, no gain!?!

Men som psykiatrisk sykepleier må jeg stusse bittelitt over at det mentale er helt utelatt. Og det er jo der de fleste møter veggen. For det er kjedelig og ensformig å løpe på mølle. Ingen variasjon, samme utsikt, samme løype. Ingen fremdrift, annet enn på displayet. Det gjelder vekselvis å holde fokus og la tankene flyte. Sette seg små mål; en kilometer, og så en til. Og finne rare ting å fundere over...

En mølleøkt gjenstår, før retur til kalde Norge. Jeg gleder meg til å kunne puste inn frisk, kald luft.Løpe ute i bitende kulde. Ikke være klam og varm hele tiden.

PS. En fin måte å holde ut kilometer etter kilometer på mølla er musikk. Jeg pleier ikke å ha en spesiell powersong, men på siste økt gjorde "Sola skinner" med Jokke & Valentinerne susen. Den fikk meg til å tenke på norsk sommer, kald pils på et svaberg og mine første møter med min kjære Njaal.
Og dere, det går mot lysere og varmere tider. Hold ut. Løp og hold ut!

onsdag 9. februar 2011

Andre forhold, andre utfordringer

Nå kan du enten fnyse og fort gå videre til neste blogg, eller så kan du lukke øynene.

Kjenn en varm bris i håret som kjøler ned en klam kropp. Hør sirissene som spiller i gresset. Langt borte fra hører du de siste skrikene til fremmede, fargerike fugler du ikke engang aner navnet på, før de legger nebbet under vingen. Bølgene bruser, havet skyller utrettelig inn mot land.Sola er på vei ned, huden svir lett etter en dag med sol og sjø. Det lukter søtlig av orkideer. Du lener deg tilbake i stolen, lukker øynene og nyter øyeblikket. Men, hva var det? Den lille bevegelsen på gulvet? Du sparker lett med foten, men instinktivt åpner du øynene og kikker ned.
En hyggelig liten rakker
Yes, du vet du er langt hjemmefra!

Nytt sted betyr andre utfordringer. Jeg skjønner at jeg ikke har så mye å klage over, da den siste værrapporten fra Oslo var snø og kuldegrader. Her er det godt og varmt, og ikke minst fuktig. Så trening blir en svett affære!
I denne lille bungalowen er det et lite treningsrom. To møller, romaskin, noen multiapparater, noen frie vekter; mer trengs ikke. FIRST programmet skal fullføres, ferie eller ei. På grunn av ville trafikale tilstander og naturlig nok temperaturer helt utenfor komfortsonen til en stakkars finne, må all løping foregå inne.
Klar for en svett økt
Ikke at det hindrer flerfoldige liters væsketap, tross air condition er det sikkert 23 grader inne, ikke akkurat det man er vant å trene til. Apropos væske, det er rart at vann kan smake så annerledes? Skulle tro det hadde en universal smak, særlig på flaske. Her smaker den flatt og søtlig. Men det slukker jo tørsten da.

I går "måtte" jeg løpe langtur. Det ble 60 minutter på mølla, 11.6 km i rolig tempo. Planen var å ta de siste 3.5 km på stranda, men før vi kom så langt, var den slukt av veldig høyt tidevann. Etter 2 km sa det stopp, og da var det bare å stupe i bølgene.
Vakkert
Svømming har jeg virkelig gode muligheter til. Crawl går så som så, men nå vet alle pensjonistene (altså alle de andre gjestene) at jeg skal delta i triathlon. Spesielt mennene har mange gode tips og triks å komme med. Så jeg plasker og herjer på lik linje med barna, og svømmer bryst når jeg blir lei. I forgårs ble det 20 runder rundt bassenget, det skulle vel bli rundt 800 meter. Så jeg drukner ikke på Sognsvann.

Livet er herlig og kulde, snø og SATS er milevis unna. I hvertfall en uke til.