Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

tirsdag 8. juli 2014

Racerapport Ironman 70.3 Haugesund

Det er så mye jeg ville ha skrevet og sagt om denne fantastiske, underlige dagen. Så mange tanker og følelser som har fart gjennom kroppen i tiden før, underveis og etter, at det kunne blitt en liten novelle.
Jeg får starte med selve arrangementet.

Ironman er styrt fra Amerika, og det merkes. Alt er stort, gjennomtenkt og proft. Nå er det visst stor forskjell fra arrangement til arrangement, men Haugesund får tommel opp fra meg. 600 frivillige sørget for at drøye 1500 deltakere kunne gjennomføre racet, og dagene før, knirkefritt. Jeg kan faktisk ikke komme på en eneste ting å utsette på faciliteter, informasjon eller deltakerpakker. De frivillige tok sine oppgaver på alvor; heiet, trøstet, passet på og serverte. Til og med av og påkledning var de behjelpelige med. Er vel 30 år siden noen hjalp meg på med sokker, og trøstet med at de følelsesløse tærne nok ville våkne til liv etterhvert.
Hele Haugesund og omegn sto på hodet, og langs løypa var det rene 17. mai-stemningen. Alle veier var stengt for biltrafikk, og alle 'kritiske' punkt var godt markert.

Skiftesonen var enorm, men systemet med å legge alt påkrevd utstyr for sykkel og løp i sin respektive pose, fungerte godt. Litt utfordrende å måtte levere alt (også sykkelen) fra seg dagen før.

Mye utstyr som skal i sine respektive poser
Drøye 1500 sykler sirlig oppstilt på en fotballbane


Etterhvert 1500 poser med skiftetøy for T2, fra sykkel til løp


Søndag 0510 ringte vekkerklokken, etter en urolig natt. Det ble en frokost fortært av plikt fremfor sult. I stedet for å ta shuttle-bussen fra hotellet til start, fikk jeg følge av super-support Njaal. Det var godt å riste løs kroppen de 20 minuttene det tok fra sentrum til Skeisvatnet. Her måtte jeg vinke farvel til Njaal, og jeg innrømmer at jeg følte meg ganske alene der jeg tuslet mot sykkelen for en siste sjekk. Så gikk tida fort med kort oppvarming (jogg) og en lang, svett og strabasiøs affære med å lirke seg inn i våtdrakten. Heldigvis støtte jeg på naboen min, som også skulle delta. Dette var hans første triathlon, og jeg må si han tok det hele tilsynelatende med knusende ro.

De profesjonelle herrene fikk æren av å starte rett etter nasjonalsangen var spilt (jepp, amerikanske takter), og 5 minutter etter var det klart for min rene kvinnepulje. Drøye 300 kaklete, fnisete damer ønsket hverandre lykke til og formante om fair play i vannet. Vi var skjønt enige om at rene kvinnestarter er å foretrekke, da vi mente at mennene hadde for mye konkurranseiver og testosteren i blodet for å kunne oppføre seg. Og det må jeg si, når vel starten gikk, ble det ikke så ille tilstander som jeg hadde fryktet.
Her fra en av de senere puljene. Det syder i vannet
Jeg kom meg fint av gårde og lå langt mot venstre. Langt fra bøyene betyr lenger å svømme. Men heller det enn å få seg en på tryne. Det ble ingen panikk for min del denne gang, men jeg vekslet mellom å svømme crawl og bryst i starten. Mest fordi brillene dogget, og fordi jeg på et tidspunkt lå vel langt mot venstre. Det hele gikk egentlig veldig fint, helt til jeg skjønte at de raskeste herrene fra puljene etter var i ferd med å nå meg i kapp. En stund fryktet jeg å bli oversvømt av en mølje, men også det gikk fint for seg. Ute av vannet på 42.32 og sånn cirka i rute i forhold til planlagt tid.
Mange ut av vannet på en gang, jeg holder venstre
Skiftingen tok sin tid, da jeg både måtte av med drakt, hente pose for sykkeltøy for så å dra på meg singlet, vest, hansker, løse ermer, hjelm, sokker og sko. Og hvor var sykkelen igjen? Etter 4 minutter var jeg på hjul.

Sykkeldelen kan gjøres kort. Det gikk som en drøm. Jeg fikk i meg næring ; Nugatti og 1/2 Nutrilett-bar, annenhver gang, hver 30. minutt. Ingen slinger i valsen her. Fylte på med vann og sportsdrikk på stasjonene ved 20 og 50 km og ellers var det bare å tråkke på. Tidvis ble jeg tatt igjen av stimer av mannfolk, jeg hørte flabb-flabb av platehjulene, og borte ble de. Men jeg tok igjen flere, og i siste stigning 10 km før mål parkerte jeg både 3 og 4 damer. Etter 2.56.10 kunne jeg stige av sykkelen og ta fatt på sjarmøretappen.

Jeg har trent masse på overganger, og bena var med på løping fra første kilometer. Det føltes greit, og den første mila var gjort på under 49 minutter. Løypa gikk ned langs indre kai, opp en liten kneik, og så duvende mot vending. Her fikk man en strikk rundt armen, blå for 1. passering, og gul for 2. Drikkestasjonene kom hyppig, og det var deilig å få en avkjølende svamp, selv om temperaturen i lufta var svært løpevennlig.

Men så måtte det vel skje. Bena ble sege, viljen var svak. Jeg misunte alle de som hadde fått sine to strikker og hadde mål i sikte. Guri så mange damer som var foran meg! Og på et eller annet tidspunkt mistet jeg all kraft, all motivasjon. Det var bare ulidelig tungt og vondt. Jaggu hadde jeg fått gnagsår også. Hvert skritt, hver meter, var en prøvelse. Og jeg tror at jeg aldri har hatt så tøffe kilometer som den siste delen av halvmaraton ble. På et tidspunkt vurderte jeg å slå meg selv kraftig på  kinnet, bare for å komme meg ut av en nedadgående spiral. Ikke engang folkehavet nede på indre kai kunne hjelpe. Jeg fokuserte på brostein for brostein, fra en fartshomp til den neste. Lettbente, euforiske jenter trippet forbi meg. Svette, pesende mannfolk forlot meg i mitt elende. Jeg holdt det gående (bokstavelig talt), men klarte å samle bittelitt krefter og motivasjon til å fremprovosere noe som kunne likne løping den siste kilometeren. Jeg enset fortsatt ikke tilskuerne eller speaker, jeg naglet blikket fast på målseilet, og kjente gråten presse på. På et eller annet tidspunkt klarte jeg å heve armene over hode, for så å passere målstreken gråtende. Så sliten, så sliten, kvalm og nesten hyperventilerende rev jeg til meg både medalje og t-skjorte, før jeg kreket meg til nærmeste stol.
Det er kort vei fra smil til tårer
Etter hvert fikk jeg summet meg litt og fant  både coach-Kari (sorry verdens svetteste klem) og endelig, Njaal. Jeg hang meg rundt halsen hans og sa jeg bare måtte gråte litt. Så mye glede, slit og spenning som måtte ut!

Siden vi skulle kjøre bil hjem igjen til Oslo samme dag, ble jeg ikke i målområdet særlig lenge. Det var likevel fint å se alle glade, fornøyde nye Ironmenn og -kvinner, og etterhvert innse at : jeg klarte det! All trening, alle de tidlige morgener, all frustrasjon i bassenget, øde landeveier i Østfold: nå kunne jeg innkassere min personlige seier.
Sluttiden ble 5.37.18. Jeg har hele tiden hatt som mål å komme under 6 timer. Det hårete målet ble satt til 5.30, og det realistiske ble etterhvert justert til 5.45. Å lande et sted midt mellom hårete- og realistisk mål er storveis, og smått om senn kan jeg nok kose meg både med gjennomføringen og tiden. Enn så lenge er jeg nokså betuttet av det hele. En lang, kronglete, lærerik, fantastisk, frustrerende, motiverende reise er over. Hva blir det neste?
I am an IronWoman!


torsdag 3. juli 2014

Stille før stormen

Jeg er bemerkelsesverdig rolig, 3 dager før ett av årets store mål. Joda, det kribler litt, men noen sommerfugler er bare å forvente. Men O Store Tvil har ikke meldt sin ankomst riktig enda.

Jeg sjekker yr.no hver dag, og like ofte endrer værvarselet seg. I verste fall er det regn og stiv kuling. Jeg er vanntett. Og ganske muskuløs, så jeg letter nok ikke. Utfordringen er å pakke nok og riktig utstyr og klær. Så det blir skift til både sol, småyr og mer storm i kastene. Godt vi har stor bil.

Treningen forrige uke var tilnærmet normal, der intensiteten er opprettholdt, men i kortere bolker. Kunsten er jo å holde formen, for ikke å snakke om å toppe den, samtidig som jeg skal bygge opp overskudd og 'sult'. Det gjelder å slå seg med noe hardt i hodet de gangene kroppen vil leve sitt eget liv og 'bare litt til'. Den som spar, har.

Denne uka er det rolig trening, men innslag av korte, hardere momenter. Vanlig mat, mye søvn. Det siste er forresten nokså umulig med lakenskrekk, mann som ser på fotball -VM og skranger oppe halve natta og en hund som breier seg ut på tvers i senga.

Det er mye som skal tenkes ut og planlegges. En ting er alt som må pakkes med og huskes på.
Men like viktig er det å legge en plan, og gjerne plan A, B og C, som skal holde underveis. Bare ernæring er et kapittel for seg. Og jeg vet av erfaring at når kroppen er sliten, kobler hue ut. Bare det å strekke seg etter og åpne en gél-tube kan være å bruke for mye tanke og handlingskraft på annet enn å bevege kroppen fremover. Derfor må det lages en plan for hva som skal fortæres og når, og hvordan jeg lettest får tilgang til næringen.

Prøvd ut og godkjent av magen
Det blir 1,5 Nutrilett bar og 3 tuber Nugatti på sykkel, og vann. Deretter 2-3 gel (Winforce: Cola med koffein) ved løpestart, og etter 7 og 14 km. Og vann. Siste 2-3 km vet jeg at jeg ikke utstår tanken på noe annet enn cola. Så cola ved siste drikkestasjon it is.

Forøvrig er plan A at alt går strålende, sola skinner, det er medvind og kroppen lystrer.
Plan B inkluderer panikkangst i vannet, punktering på sykkel og  stein i skoen. I pøsregn og stiv kuling.
Plan C ... da tror jeg at jeg haiker tilbake til startområdet...

Poenget er at desto flere scenarioer jeg har gjennomgått og 'mestret', desto lettere er de å håndtere dersom de faktisk skulle oppstå. Det eneste jeg ikke helt har en strategi for er dersom alt går heeelt smurt, altså plan A. Hvor langt ned i kjelleren er jeg beredt til å gå for å skrelle sekunder og minutter av sluttiden? Det gjenstår å se, og kommer helt an på dagsformen. Jeg er ingen utpreget konkurransemenneske, men det hender jo at det glimter til også hos meg. Jeg motiveres forresten mer av å bli jaget enn å jage. Det gir meg mer kraft å holde konkurrentene på avstand bakover, enn å ta igjen enn rygg foran.

Jeg satser uansett på at nervene holder seg i sjakk, og at forberedelsene har vært grundige. Søndag kl 0805 starter jeg på en opplevelse og en reise som vil gi meg minner for livet. Jeg gleder meg!
Vært sliten før jeg! Her fra Nordmarka Skogsmaraton 2012. Hu hei så det går i 30 km og kramper de neste 12. Kom meg i mål, og var storfornøyd med crappy tid. Forøvrig bøtta det ned i flerfoldige timer.

















































mandag 16. juni 2014

Uppsala triathlon 2014

Mange triathlon blir utsolgt på null komma svisj.  Det, sammen med min vegring mot å svømme i saltvann, gjorde at jeg måtte lete litt utenom det sentrale østlandet etter en passende formsjekk. Valget falt på Uppsala, rett nord for Stockholm. Jeg må ha vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket, siden jeg så helt bort i fra det faktum at det er over 6 timer å kjøre hver vei. For å trene hardt i en drøy time...

Men lørdag formiddag pakket vi bilen, eller det gjorde min snille mann, mens jeg satt på sykkelen med vinden i håret og sola i nakken på vei innover Østfold. Transportsykling med andre ord, før vi møttes i Askim og durte gjennom de Värmlandske skogene.

Uppsala viste seg å være en koselig by, og vi ruslet litt rundt for å orientere oss om løypa. Jeg ble ganske lang i maska når jeg fikk se hvor svømmingen skulle foregå
Yæk! Den smale elven som renner gjennom byen var brun og full av vannplanter, nøkken, dodraugen og alt det der. Jeg tok det likevel med fatning, siden svømmingen bare skulle være 400 meter.
Sykkel og løpetraséen fikk jeg studert på kartet, og fant fort ut at syklingen besto av to runder med et utall svinger og to U-svinger. Løpingen så grei ut på kartet, 2 runder á knappe 2.5 km.

Søndag morgen kunne vi ta livet med ro, siden start ikke var før 1130. Jeg gledet meg og fikk i meg en god frokost, før vi dro ned til startområdet. Der var olympisk distanse i full gang, og det var moro å se folk sjangle opp den bratte trappa opp fra guggen, der de forvirret forsøkte å finne sin plass i skiftesonen, før de hals over hode sprang hit og dit for å finne Bike- out. Lærdom; orienter deg godt i skiftesonen på forhånd, husk din plass og se til at du vet hvor du skal ut, både på sykkel og løp.

Så går tiden fort, jeg la frem kun det aller nødvendigste for å ha orden på plassen. Alt ble sirlig lagt på plass, hjelmen opp, brillene oppi, vannflasken åpne... i sprint er det sekundene som teller. Sokker er unødvendig for min del på kort løype, og der er det en del tid spart. Må du ha sokker, velg noen som sklir lett på våte føtter.

Jeg brukte lang tid i vannet før start. Vannet så verre ut enn det føltes, men det var frisk temperatur. Crawlen satt fint, kroppen var rolig og klar. Start gikk i vannet, og det blir litt trangt når 100 personer (eller var det fler?) skal finne sin perfekte plass i en smal elv.

Plutselig gikk starten, og jeg la på svøm. Første meterne gikk fint, jeg kjente både armer og bein, men det var greit. Så kjente jeg plutselig bunnen veldig nær, og kom på at vi hadde fått beskjed om å svømme litt ut fra kanten, nettopp fordi det var grunt. Litt klabb og babb, og så under en bro. Og der kom den. Den velkjente angsten. Den som får halsen til å snøre seg sammen, hjertet til å hamre. Og tankene som brått dukker opp: 'Jeg kan jo bare svømme sånn(som en hund). Det går fremover det også. Det er ingen hast.' Hæh! Snakk om å være defensiv og feig! Jeg klarte ikke å snu tankene, men på et magisk vis gikk det fremover på denne måten også. Det var ikke bare jeg som hadde lett panikk; jeg måtte snakke til en svær brande av en fyr, som sleit skikkelig. 'Pust rolig, ta det med ro.' Og sånn gikk minuttene. Etter vending klarte jeg å crawle litt, og da gikk det i ok tempo. Men så kom jeg inn i en steam av brystsvømmere, og så var det kjørt igjen. Arg! Dette må det trenes mer på!

Vel oppe fra vannet var det kjapt av med drakta, og på med hjelm og sko. T1 på 1.38 er vel ok. Ser ikke hva jeg kunne gjort kjappere. Jeg tar forøvrig sykkelsko på og løper med de, fremfor å få inn føttene i fart.

Ut på sykkel gikk det bra, men løypa var enda mer svingete enn det så ut til på kartet. Det var dessuten to ganske bratte bakker, hvorav den ene var etter en 90 graders sving, og med S-svinger. Herremin så mye rar giring jeg klarer å prestere. Så da blir farta og flyen deretter. Men på de flatene som var, lå jeg i tempobøylen og koste meg. Dette var moro, og jeg passerte en hel del andre; både damer og menn.

Fra vending, kjip U-sving. Her kunne jeg like gjerne sykla med kurv, så pent og forsiktig går det
2 mil går fort, og T2 var unna på 1.24. Her kunne jeg klart det noen sekunder kjappere, men sålen i skoen hadde vrengt seg litt, så den måtte av og på 2 ganger. Hurtiglisser er gull, og til og med kommentert av speaker.
Ut fra T2
Overganger sykkel- løp har jeg trent mye på, så det var uproblematisk. Litt verre var det når jeg skjønte hvilken bratt bakke vi skulle opp. Det er noe fandenivoldsk med folk som legger opp løyper. Det er som om de gnir seg i hendene og skal finne de verste utfordringene som er å oppdrive. Glad var jeg for at denne bakken bare skulle løpes opp to ganger, mot fire for de på olympisk distanse. Ukuelig optimist som jeg er (rask personlighetsendring fra det våte til det tørre element), resonerte jeg at alt som går opp må komme ned. Dessverre er jeg ikke god i unnabakker, men den første runden gikk fort for å være meg! Så ble det litt mer trått gang nummer to opp bakken, men jeg løp hele veien, tok igjen og passerte mange, og kjente meg sterk.

Det ble en ok avslutning, med en liten sluttspurt også. Sliten, men fattet fikk jeg en flott medalje og masse kos og ros fra min trofaste heiagjeng.

Siden jeg har en klokke jeg ikke kan svømme med (Garmin 210), hadde jeg null peiling på tid. Det var derfor veldig moro å se at til tross for ussel svømming, slo jeg både mål < 1.20, og bittelitt hårete mål
< 1.15. Sluttid på 1.13.50 var knall, og holdt til en 3.plass i  sprint, mosjonsklassen, kvinner. Jeg både syklet og løp fortere enn nr. 2, så her var det svømming som avgjorde.
Ikke at det spiller noen rolle. Kroppen funket, men de negative tankene og angsten fikk ta overhånd i vannet. Så her er det bare å brette opp ermene og trene på både styrker og svakheter. 3 weeks to go!





fredag 6. juni 2014

Tid for tvil

Det er en måned siden jeg oppdaterte bloggen sist. Det har vært en måned full av eksamen, helligdager, hverdag og trening. Veldig A4, og ikke mye å skrive om.

Etter Wings for Life World Run slet jeg med en vond fot/ legg, og satte kjapt et par-tre diagnoser på meg selv, med tilhørende 'behandling'. Det besto av tøying og bruk av foamroller, litt Voltarol gel og nye løpesko. Nå har jeg det hele under kontroll, men så løper jeg sørgelig lite også. Det blir ikke mer enn drøye 3 mil i uka. Jeg er spent på hvordan bena kommer til å reagere på den planlagte maraton i slutten av oktober. Den tid, den sorg.

Det er 4 uker igjen til Haugesund. Jeg er inne i en såkalt hvilkeuke. Det vil si at både mengde og intensitet skrus ned. Og da blir det plutselig tid til både å tenke og gruble, analysere og grue seg.

Tvilen dukker opp. Hvordan skal dette gå? Jeg har jo egentlig ikke blitt så mye raskere verken til lands eller til vanns. Og så med all den treningen da. Så flaut, å ikke bli noe bedre. Første ordentlige open water svøm ble fin den, men det var vel ikke så mye mer tempo enn på de samme turene ifjor? Og hvor ble det av bensparkene i den nye våtdrakten? Jeg følge meg som en duppe der jeg fløt rundt  i Sognsvann. Og hvor kom dette intense behovet for å dytte i seg masse søtsaker fra? (Jeg forbanner min mann for hans tax-free handel samt lunsjrommet på jobb som bugner over av godsaker. Min egen usle villjekraft til å stå imot, den rår jeg derimot ikke over...)
Fra Oslo tri 2013. Ganske tomt i vannet bak meg ja. Heldigvis var jeg raskere til lands enn til vanns

Jeg gruer meg stadig til svømmetreningene. Egentlig er det ganske godt å svømme når jeg først er igang, og ikke minst etterpå. Men før. Jeg gruer meg til å gå inn i solskinn. Jeg gruer meg til å måtte svømme på kryss og tvers. Jeg gruer meg til følelsen av å være anpusten med hodet under vann, uten mulighet til å puste fritt.  Jeg gruer meg til å se at det ikke går så mye raskere enn før, til tross for at jeg faktisk prøver. Jeg leser at folk kjøper seg klippekort i svømmehallen og en-to-vips har de fått ned 100 m tiden sin til langt under 2 minutter. Jeg har gått tre kurs! og nærmer meg 2 min/ 100 m . På en god dag. Synd tittelen 'Norges tregeste triatlet' er tatt. Tipper at vedkommende ikke legger ned like mye tid og tankekraft på trening som jeg.

Og sykkel. Litt sterkere sykkelben kjenner jeg jo på, men 90 km er langt. Og lenge. Har jeg egentlig touchet tempostyret på turene til nå, eller sitter jeg bare å kosesykler og nyter naturen? Sykling tar så ulidelig mye tid. Jeg skal ærlig innrømme at noen av turene er blitt 3 istedet for 3.5 time. Unnasluntrer! Har ikke øvd på å skifte slange engang. Kommer ti å stå der i grøftekanten og grine som et mehe, mens jeg desperat søker etter YouTube-klipp om slangebytte med blåfrosne fingre.

Og så løpinga da. Min 'gren' i triathlon. (Unntatt ernæring da. Der er jeg på topp! Ref. avsnitt om raske karbo). Tung og treg, det går knapt fremover, og det på hælene. 21 km. 21 x 1000 m. Hvor mange skritt blir det egentlig?
I denne siste gren er jeg dessuten helt naken. Her er det mano to mano, se seg sjøl i hvitøyet. Her skilles klinten fra hveten. Kan'kke kjøpe deg til flyt eller aero.

Ikke at jeg har gjort det ellers heller. Har ikke penger til alt utstyret. Alt du trenger er en badedrakt, en sykkel og et par sko du liksom. Jeg har måttet ta stilling til  innkjøp av ting jeg ikke vet hva heter engang. Budsjettet er sprengt for lengst. Og det med 'First Price'- triathlon utstyr.  Det være trangt, men fleksibelt. Neopren i akkurat passe tykkelse, på de rette plassene. Sykkelen skal være aerodymamisk, lett og sexy. Når ble en sykkel sexy? Er det ikke den som sitter oppå som er x-et som får likninga til å gå opp? Nå er verken jeg eller sykkelen særlig full av x. Ref. avsnitt om karbo og avsnitt om hælløping.  Og for å bøte mot den evinnelige hællandiga kjøpte jeg sko med lav dropp. Fikk vondt under tåballen. Kjøpte et par andre. Vondt flyttet bare på seg. Så skoa hjalp meg ikke til å løp mer økonomisk eller raskere.  En fattig, treg triatlet.

Jepp, dette er tingenes tilstand drøye fire uker før raceday. Det føles sånn som når jeg leste til eksamen for en måned siden.


Men heldigvis vet jeg at når eksamensdag kommer, så er jeg beredt. For her gjøres ikke skippertak, men det jobbes jevnt og trutt, selv om noen dager er mer preget av tungsinn en andre. Jeg er fokusert på målet. Og jeg vet at jobbingen vil bære frukter. Dessverre er jeg så utålmodig at jeg ikke alltid evner å vente til modningsprosessen er ferdig. Jeg vil stadig spise eplekart og lar meg trekke ned av det faktum at de ikke er modne, helt enda. Selv den søteste, saftigste og mest modne frukt må plukkes akkurat på rette tidspunkt. Og tiden er ikke omme, enda.

Så jeg drar på meg badehetta, snører på meg løpeskoa og tråkker avgårde. Kanskje ikke så fort. Men det går fremover.



tirsdag 6. mai 2014

Wings for Life World Run- Stavanger (og tjuvtrening i Ironmanløypa)

Langhelg! Rydde i hagen? Gå i tog? Lese til eksamen? Bare sløve? Nei, nei og atter nei (dessverre til det nest siste...) Vi satte oss i bilen og durte over fjellet til Stavanger. Her skulle vi få barnevakt av svigers mens N og jeg skulle teste sykkelruta til Ironman 70.3 Haugesund, og løpe Wings for life World Run.

Torsdag, nokså tung etter en lang biltur dagen før, sto vi opp med sola og kjørte til Haugesund. Du tenker kanskje at det er som Oslo og Drammen, men med ferge og kjøring er det faktisk 1.5 times tur hver vei. Men dette var en gylden mulighet til å tjuvtrene til Ironman, i selve løypa, med godt selskap. Været var upåklagelig, og jeg har allerede henvendt meg til høyere makter og bedt om noe liknende 5.juli. Vi får se. Vestlandet kan jo by på litt av hvert...

En lang sykkeltur kort fortalt: det var idyllisk, det luktet ku, noe ruglete asfalt, ikke teknisk krevende (med forbehold om at vi ikke syklet 100 % riktig i sentrum), ikke flatt, men heller ikke noen bakker å gnisse tenner over. Det eneste kjipe med løypa er at den vender tilbake til sentrum etter vel 70 km. De siste 20 må du ut på landet igjen, og da kan 2 mil virke uendelig langt. Den lengste stigningen kommer også her, så note to self om å spare litt krefter! 
Etter endt sykkeltur dro vi på oss løpeskoene og tok overgangsøkta ved Skeisvatnet. Det er her svømmeetappen går, og nå kan jeg i det minste mentalt se det for meg; et lite vann som bokstavelig talt koker av triatleter.
Følelsen etter både sykkel- og den korte løpeturen var god. Formen er definitivt i anmarsj!
88 km sykkel og 4 km løp i sol. Med rød trøye, var jo 1.mai tross alt!

Deretter fulgte noen dager med tilnærmet hvile (en skikkelig kjip og tung nær-drukningsdødenaktig svømmeøkt og styrketrening) før det neste målet for turen: Wings for Life World Run. 

Dette er et løp som arrangeres for første gang i 2014, og deltakeravgiften går til forskning på beinmargskadede. Løpet løpes samtidig mange steder rundt omkring i verden og har ingen målstrek. 30 minutter etter start kjører en catcher-car ut og den øker hastigheten etterhvert. Når du blir nådd av bilen, er ditt løp over.

Det var godt å våkne søndag morgen uten en eneste sommerfugl i magen. Ingen målstrek, ingen store planer. Bare løpe ut og lytte til kroppen. Jeg bestemte meg for for å forsøke i det minste en halvmaraton-distanse; alt etter det ville være bonus.

I startområdet møtte jeg Trude som jeg 'kjenner' via bloggen. Vi traff hverandre under Berlin maraton 2012 og delte noen smertefulle kilometer på slutten. Og endelig fikk jeg også truffet coach Kari! Akkurat så blid og energisk som jeg har forestilt meg. Kari skulle være følge for Eline, som er synshemmet, og skravla gikk mellom oss så jeg glemte å varme opp. Pyttskitt, det kunne jeg jo gjøre de første par kilometerne. 
Det var drøye 300 løpere til start i Norge. Jeg la meg raskt bak Kari og Eline og koste meg der store deler av den lettløpte løypa. Trengte ikke å tenke på tid eller fart; det hadde Kari stålkontroll på og jeg gikk på autopilot. Kilometerne rant av gårde, og jeg ble stadig innhentet av verdens beste heiagjeng:
Heia mamma!
Det var drikkestasjon ved hver 5 km og selv om det var sol fra skyfri himmel, var jeg ikke plaget av varme eller særlig tørst. En slurk Red Bull og en med vann, og så bar det av gårde igjen. Ved 17-18 km kjente jeg på slitne ben, og fylte på med en gel. Vet ikke om det var den, eller om det var Red Bull som ga meg vinger, men jeg satt opp tempo og kunne klokke inn mitt livs nest beste halvmaratontid på knappe 1.43. Veldig godt fornøyd med det satte jeg ned tempo og så etter noen å skravle med. Nå kunne cather-car bare komme. Men så kom Kari og Eline stormende, og jeg hang meg på. 25 km, dit skal vi! 
Eline og jeg, stråler om kapp med sola
Ved 25 km fikk vi beskjed om at bilen var på vei, og da nytter det vel ikke å stoppe? Siste 1200 m ble en lang og tung sluttspurt, og jeg ble hentet inn 2 timer og 11 minutter etter start. Ruslet til nærmeste drikkestasjon og ventet på bussen som fraktet oss tilbake til start.

Hele løpet var en stor opptur. Jeg følte meg lett i kroppen og lettere euforisk, overveldet og lykkelig over å kunne løpe i  fine omgivelser, omgitt av bra folk.  Ingen nerver, ingen forventninger. Bare en fot foran den andre. La tankene sveve, se asfalten suse forbi. Kjenne kroppen jobbe. Løpe fordi jeg kan.  Og der og da fikk jeg det bekreftet. Jeg synes triathlon er moro. Men jeg elsker å løpe. Ihvertfall i medgangstider.



søndag 13. april 2014

When the shit comes down, you better be ready

Det lakker og lir mot vår, og vips! er det kun 12 uker igjen til et av årets store treningsmål.
Man blir god på det man trener på, og derfor er treninsgplanen en god miks av svømming, sykling og løping. Litt for lite av det siste etter min smak, men noe av poenget er nettopp å trene på det som ikke er så trygt, enkelt og greit. Derfor har jeg minst to ukentlige økter i det våte element, og jaggu om ikke farta begynner å komme seg. Jeg er forsiktig optimist.

Men så handler ikke triathlon om tre enkeltvise grener, men å lykkes å sette de sammen i en kontinium av aktivitet. Det er enklere sagt enn gjort. Overgang fra svømming til sykling innebærer å komme seg fra ett element til et annet, fra horisontal til noe mer vertikal stilling, fra våtdrakt til sykkelsko, og det i en fart! Det verste er for min del å finne balansen; opp fra vannet er hodet og balansen på en snurr, og det er ikke barebare å sette en for foran den andre da, for ikke å snakke om å skrelle av seg en åletrang catsuite i samme slengen.

Men den overgangen som er den mest selsomme, er fra sykkel til løp. Fra sittende til stående, fra rundtråkk til steg. Slike overganger må øves på, i såkalte brick-sessions. I går hadde jeg sesongens første sådanne.

På planen sto 2.5 time sykling og 20 minutter løp. Til tross for at jeg var tidlig ute, lot regnet ikke vente på seg og etter en liten time bøttet det ned. Med regn kommer ofte vind, og det ble en kald og våt affære . De sirlig innpakkede godbitene jeg porsjonerte ut hver 30.-40. minutt ble til slutt revet opp med tennene, og iskalde kjever jobbet på høygir. Etter inspirasjon fra lettbente Janicke valgte jeg å teste ut Nugatti-tuber fremfor energi-gel. Sjokoladepålegget gjør susen det, men den lille skrukorken ble jaggu en stri oppgave med frosne fingre. Av med korken på forhånd altså.

Magen min takler ikke hva som helst. Nutrilett inneholder stort sett det samme som andre barer men smaker ikke høgg.  Den ble dessverre litt for hard og vanskelig å tygge.  Nugatti derimot stivnet ikke i det kalde april-været.





Fordelen med sykkel er at man kan dekke relativt store områder på kort tid. Igår rakk jeg innom tre fylker og 5 (?) kommuner. Dessuten er syklister som båtfolk, alle hilser på hverandre. Der har løpere noe å lære. Løft blikket, smil og si hei! Vi er alle på samme lag.
Men det blir mistrøstig å sykle milevis alene i regnet. Grå, gjørmete åkre og hullete veibane (fy skamme seg Østfold!). Jeg endte opp med å snakke høyt med meg selv; en fin miks av positivt selvsnakk og banning og sverting over hvor følelsesløse tær man egentlig kan få, før de detter av. Var det dessuten ingen som hadde kommet på vindusviskere til solbriller?

Vel hjemme måtte jeg ta meg tid til et skift. Føttene var numne og kalde, men et lite minutt på varmekablene på badet gjorde underverker. Så var det bare å snøre løpeskoene på og erfare noe av det mest selsomme min kropp kan by på: bikelegs.
Det er som om bena kommer i en slags identitetskrise og sender gjentatte signaler om at det er godt med variasjon altså, men hør nå her; var vi ikke enige om rundt og rundt? For ikke å snakke om hofteleddsbøyerne som gjerne vil sitte ned i hvert steg. Så det ser sikkert like festlig ut som det føles. Etter noen kilometer går det seg til, og da er det bare tiden og veien. På planen sto det racepace, uten at jeg har en formening om hva det vil si. I Paris var det ca 4.50 min/ km. Etter sykdom, men med gjennomsnittlig 1.5- 2 mil mer i bena pr. uke enn nå. Gårsdagens resultat ble knappe 5 km med snittfart på rett over 5 min/ km. Med liktær.
Det er vel å tro på julenissen at jeg klarer den farta,  etter svømming og sykling, i 21 km. Men vet du hva? Akkurat nå tror jeg på julenissen. Og uansett, when the shit comes down, I'll be ready!



lørdag 15. mars 2014

Jag trivs bäst i öppna landskap

Det er vel ikke helt riktig, for jeg trives godt i skogen. Ihvertfall om sommeren. I dagslys. Uansett, jeg hører ihvertfall ikke til i vann. Jeg er skytte, et stjernetegn forbundet med ild. Jeg skal springe rundt, være modig og fri, ikke plaske rundt med åndenød og en mestringsfølelse < 0.

Nå er det måte på hvor søkte forklaringer jeg skal komme med, for å forsvare mine skrøpelige ferdigheter og unaselige fremskritt, i nettopp vann. Men det går trått!
Jeg er på mitt tredje crawl-kurs. Det første brukte jeg til å i det hele tatt tørre å ha ansiktet i vann, og strevde med svømme 50 meter sammenhengende. Året etter ble jeg introdusert til en annen tilnærming
(annen lærer), og litt etter hvert klarte jeg å crawle 1500 m sammenhengende. Men at det ikke gikk fort, det var Oslo tri 2013 et godt eksempel på.
Før Ironman 70.3 Haugesund frykter jeg ikke distansen, men jeg vil jo gjerne ha litt fart i kroppen, også i vann. Kurset jeg går på nå er med kun tre deltakere, og en veldig dyktig instruktør. Å omsette det jeg lærer på kurset til praksis ved egentrening, er dessverre kinkig! Jeg vet det handler om automatisering, men jeg har en iboende respekt, kanskje til og med en frykt, for vann. Mye sitter i hodet.

Fredag morgen måtte jeg på Tøyenbadet, og det er egentlig litt hat. Langbane, masse folk til alle kanter, og et håpløst system med 'rundsvømming'. Ut i hurtigbanen går jeg bare ikke. Ikke har jeg på meg badehette fra triathlon-konkurranser heller. Jeg vil liksom ikke skryte av noe som jeg ikke (enda) står inne for. Først når jeg føler at jeg har hatt en konkurranse med en god svømmedel, da skal badehettene brukes med hevet hode!
Men jeg skal ha for at jeg prøver! 2-3 svømmetreninger i uka; jeg gir det mitt beste. Så får jeg heller ta igjen på sykkel og løp.

Sykkelen står trygt på rulla enda, og jeg tar den ikke ut på luftetur før temperaturen kryper oppover og kommunen sender ut kostebilene.

Løpeskoene derimot koser seg på bar asfalt, og idag ble det en fin langtur  med Gratiskilometer. Hele 60 (!) løpere travet av gårde fra Vestbanen i sol og skarp vårvind.



Tempo var strengt tatt litt raskt for å defineres som rolig langtur for min del, men pulsen var ok og skravla gikk i ett. Men jeg kjenner i lårene at det ikke har vært mange turer opp mot 2 mil i vinter.

Når det gjelder den 4.grenen i triathlon, nemlig ernæring, så er jeg på chia-frø-kjøret. Etter å ha lest 'Born to run' for noen år tilbake, gikk jeg til anskaffelse av disse vidunder-frøene. Men jeg fant aldri en bra måte å tilberede disse små frøene, som etter kontakt med væske blir til en slimete, geléaktig masse, dog nesten uten smak. Takk og pris for sosiale medier, for chiaene har nå funnet veien ut av skapet og opp i frokost-skåla.
Chiafrø overnattet i mandelmelk, med mango, blåbær og hjemmelaget nøttemusli

Veldig godt og det holder meg mett frem mot lunsj. Noen superkrefter kan jeg dessverre ikke skryte på meg. Og chiafrø synes fullstendig uaktuelle i en drikke, sånn som i boka. Så frem mot triathlon må jeg finne både vått og tørt som er enkelt å få i seg, og som min noe ømtålige mage kan takle. Tips?

Og apropos triathlon, jeg må jo ha en generalprøve, for å teste form, utstyr og hue. 15.6. går turen over grensa til Uppsala triahlon. Riktignok bare en sprintdistanse, der svømmedistansen er skarve 400 m. Litt defensivt kanskje, men jeg vil jo ikke bruke opp alle kreftene ;-) Enn så lenge, O mestringsfølelse, kom til meg!

tirsdag 4. mars 2014

Racerapport semi- marathon de Paris 2014

Etter en laber løpe sensommer og -høst uten særlige oppturer, satt jeg i oktober 2013 og lette etter en vårlig utfordring som kunne redde meg gjennom det lange, kalde vintermørket. Å løpe et halvmaraton i Paris i begynnelsen av mars var et passende mål. Og visst skulle jeg ikke gå for en liten pers også? Kan jo ikke leve på tider fra 2011 særlig mye lenger?

Dessverre kræsjlandet oppkjøringen med et virus, to tonn kleenex og over en ukes ulidelig savn av løpesko. Målet ble derfor klokelig endret fra ny pers, til
1. gjennomføre 21 km med et smil
2. løpe på (go')følelse, følge pulsen
3. negativ splitt
4. frigjøre meg fra klokka, ikke sjekke tid eller fart før ved 10 og 20 km

Vi ankom en fuktig og grå Paris sent fredag kveld. Lørdag formiddag gikk til å hente startnummer på en heller trist expo. Lett å finne og svært smidig for Frankrike å være, (sorry, alle dere som elsker Frankrike, men etter å ha opplevd tysk ordnung, er kravene nokså høye) men en stusselig liten shop med få Adidas-plagg og sko?!

Det er vel verdt å merke seg, at dersom man skal løpe løp i Frankrike, kreves en legattest. Ikke bare en hvilken som helst attest, men en viss ordlyd skulle følges til punkt og prikke. Og denne ble nøye kontrollert, før man ble sluset videre til startnummer-kø, t-skjorte  (bomull:-( og den sedvanlige, intetsigende 'goodie'-bagen.



Resten av lørdagen trasket vi rundt i Paris, vi skulle tross alt ikke løpe sååå langt. Og ikke var vi mer seriøse enn at det ble noen alkoholenheter også.

Søndag morgen våknet vi til sol og -1. Det ble lange blomstertights (I know, men er man i Paris, så er man i Paris) og tynn, ulltrøye, samt en tynn vest. Litt i varmeste laget underveis.
Vi kom oss ut til startområdet i god tid, men så var det på sitt sedvanlige vis STOP! Hva er det med disse arrangørene som ikke evner å beregne nok fasiliteter? Nå viste det seg etter løpet at det heller ikke var nok medaljer til alle. Mer om det og andre fadeser litt senere.
40 minutter ...

I mitt iver for en ny pers, var jeg påmeldt i pulje 1.40. Det viste seg å være en enorm pulje, og jeg snek meg inn midt på gjennom et hull i gjerdet. Allerede da var jeg litt sent ute, og hadde ikke fått tid til å varme opp. Så det ble med å hoppe litt opp og ned, og suge til seg den nervøse atmosfæren av de andre vel 37 000 løperne. Fra startskuddet gikk klokka 10, tok det drøyt 15 minutter før jeg passerte start-seilet.

De første 7 km løp vi gjennom Bois de Vincennes, en enorm park i ytterkanten av sentrale Paris. Det var strake veien, men litt trangt her og der. Jeg passet meg vel for ikke å løpe i sikk-sakk, og med tanke på at det ikke ble oppvarming, var det helt greit å bruke de første kilometerne til å kjenne på kroppen og finne marsjfart. Ikke at jeg visste hva det var. Men jeg var lett i bena og glad til sinns, og følte at løypa var slak unnabakke de første 5 km. 
 
På forhånd hadde jeg lest meg til at løpet skulle være relativt lettløpt, altså ingen store høydeforskjeller eller krappe svinger. Ved km 17 skulle det være en stigning av noe slag. Rett før passering av km 8, rundt en krapp sving, fikk jeg meg derfor en liten overraskelse, for oppover veien sneglet massen av løpere. Nå så det mye verre ut enn det var, som den bratteste delen av Bygdøy allé opp mot Frogner kirke i Sentrumsløpet kanskje? Det var fort gjort, og bena føltes fortsatt fine, pulsen var i nederste sjikte av arbeidssonen og sola varmet. Og tilkuerne heiet! Allez! Allez! Allez, toutes les filles! (Pardon my french). Det var nemlig særlig mye heing på damer/ jenter. Courage, les filles! Jeg fikk en sister-/womenhood feeling, som jeg aldri har opplevd før. Det likte både jeg og de blomstrete tightsene mine godt, og kilometerne rant på.

Ved 10 km tok jeg en slurk av giftblå Gatorade, og fikk endelig lov til å få et glimt av tida. 50.30. Puls i sone 3. Bare å kjøre på, negativ splitt, here I come!

Ved km 15 ble det litt vann, og jeg tok meg tid til å fikle med musikken. Egentlig ganske unødvendig, for langs store deler av løypa var det mye musikk, særlig tromme-orkestere. Og etterhvert som mål nærmet seg, ble det stadig mer tilskuere også. Den forvarslede 'oppoverbakken' ved km 17 kom aldri, og plutselig var jeg inne i parken igjen. Høyre lår murret litt, men ikke verre enn at jeg kunne smile til fotografene langs siste del av løypa. For en gangs skyld fikk jeg hofta frem og føttene opp fra bakken, til ære for fotografen. Synd bildene fra løpet er så mikroskopiske før du betaler for de i dyre dommer, at det er nær sagt umulig å gjenkjenne seg sjøl.

De siste kilometerne pakket det seg tett med løpere rundt meg, så de eventuelle kreftene jeg måtte ha hatt til en sluttspurt, fikk jeg ikke brukt. Det ble heller å gi high five til barna langs løypa, og trykke av klokka drøye 1 time og 46 minutter etter start. Lang unna pers, langt innafor komfortsonen, men veldig tilfreds og optimistisk. Endelig en opptur! I mine svarteste øyeblikk i uka før løpet så jeg for meg at jeg skulle komme krabbende over målstreken på rundt to timer.



Det gikk greit å få både vann, medalje og varmekappe, og finne N. Han var i mål et sted mellom 1.35 og 1.37. Men her kommer det absolutt kjipeste ved hele løpet. De har idag, to dager etter, ikke klart å produsere reelle tider for alle løperne. Så N står med en offisiell til på vel 20 minutter saktere enn det han faktisk løp på. Og han er visst ikke den eneste. Det er jo utrolig irriterende!
Jeg for min del kan skilte med en fin 'diplom':

Nådde jeg mine mål for løpet? JA, med unntak av det med negativ splitt, men det var på hengende håret. Langt unna bestenotering på halvmaraton fra 2011, men kanskje det er og blir min beste tid? Den som løper, får se!

søndag 23. februar 2014

14 dagers forfall



Vet du hva dette er? Det er en liten rakker som for snart 14 dager siden tok seg til rette i kroppen min, og sendte meg rett i en nedadgående spiral av hoste, feber, snørr, hodepine og muskelverk. Influensa. At noe så lite kan sette en så ut av spill? Etter 4 langflate dager verket både rygg og hofteleddsbøyere av mangel på aktivitet. Dag 5 prøvde jeg meg på en liten yogasession på stuegulvet. Det resulterte i to nye dager i forsterstilling.

Og alt dette måtte selvsagt finne sted 3 uker før Semi de Paris, halvmaraton i Paris. Dette løpet som jeg har sett frem til med rosa PB-briller siden Hytteplanmila forsvant med bihulebetennelsen. (Et mønster sier du? Neida. Jeg som aldri er syk!) Visst har jeg trent med en ny pers hengende som en gulerot foran meg. Jeg skulle ihvertfall gjøre en hederlig innsats, før all oppmerksomhet rettes mot sommerens Ironman 70.3. Der blir det ikke noe forsøk på annet enn å holde beina i noe som kan kalles løp, kan jeg fortelle deg.

Men jeg har gått glipp av nesten 14 dager med oppladning. Og som vi alle vet, kondisjon og god form er en ferskvare. Alle vet, bortsett fra hodet mitt. Det er fortsatt der kroppen slapp for to uker siden. Jeg vil liksom ikke innse at fartstoget har kjørt, og jeg kommer ikke til å klare å ta det igjen. Kan tro flytte fjell? Nja, men neppe hele Jotunheimen...

Så, hva gjør jeg?
For det første, så minner jeg meg selv på om at noen minutter hit eller dit, endrer ikke historiebøkene. Det gjør meg ikke til et bedre menneske, selv om en ny PB helt klart hadde gjort godt for løpeselvtilliten som har vært så som så gjennom hele 2013.
Jeg må endre tankegangen fra 'jeg skal til Paris for å løpe' til 'jeg skal til Paris for en langhelg med min kjære. Og så skal vi være med i et løp da.'
For vi snakker langhelg i Paris, hotell, barnefritt. Vi snakker vår (?), vin, cafe au lait og crêpes. Louvre, les Marais, Seinen og Champs-Èlysees....og en liten joggetur. Shit, jeg som ikke har løpt over to mil på...veldig lenge...Pytt sann, det er bare å la seg føre av strømmen. Bare at den strømmen kommer til å bevege seg adskillig fortere enn meg. For jeg meldte meg visst i 1.35-1.40-pulja. Der jeg burde skulle kunne ha hørt til.

Neste søndag skal jeg la dagsformen styre. Føler jeg meg fresh og gira, så løper jeg som om tro kan flytte fjell, og ser hvor langt det holder. Dersom tennene fortsatt er blå fra gårsdagens rødvin, så lar jeg kroppen styre showet. Kanskje ikke så gæern som i 3-sjøersløpet i 2011, der jeg løpe uten klokke, men nesten. Og fra start til mål kommer jeg. Tida? Den kan bli alt mellom 1.42 og 2.00. Den som løper, får se!

søndag 2. februar 2014

Borte bra, hjemme best?


100 day challenge fikk en bråstopp etter 94 dager. I løpet av onsdag ble jeg tettere og tettere, og torsdag var det en utfordring nok å bare eksistere på jobb, før jeg planet ut på sofaen. Hjemmekontor og noen korte gåturer var alt jeg utførte fysisk på fredag, og da var 100 day challenge ubønnhørlig over. Det var forøvrig 2 vel fortjente hviledager. 94 dager i strekk med minst 30 minutter fysisk aktivitet. Og jeg kan regne på en hånd de dagene dette innebar en rask gåtur og øvelser hjemme på stuegulvet. Men det har jo definitivt sin effekt det også. Eller?

Nå som treningsmengden er 9 økter i uka, er det veldig greit å ikke være avhengig av å dra et sted for å trene. Å ha en sykkelrulle hjemme var et absolutt must. Det er (kan være) en billig investering, som i seg selv tar liten plass. Dessuten får jeg brukt min egen sykkel, fremfor en spinningsykkel, som uansett hvordan du stiller den inn føles helt riktig etter 90 minutter.

Og så får jeg bestemme sin egen musikk! (litt skada og sær etter mange år som Sats instruktør). Jeg slipper å forholde meg til andre menneskers kroppsvæsker og -lukter og så kan jeg multitaske. To timer på rulla kombinert med video-forelesninger på videreutdanninga er finfint. Spørs hvor mye som sitter i etterkant bare. Og selv om barna mine begynner å bli så store (fyller 5 og 9 i år) at de klarer seg hjemme alene en times tid (ihvertfall på dagtid), så er det greit å være på trening, hjemme.

Jeg løper ute, i all slags vær og føre, men noen kvalitetsøkter må for min del foregå innendørs i disse dager. Jeg skulle så veldig gjerne hatt en tredemølle, men rekkehuset på 100 kvm har sine begrensninger.
Styrketrening er helt greit å få til. Det er et utall øvelser som for min del fungerer fint ved hjelp av kroppsvekt eller enkle hjelpemidler. Noen ganger slenger jeg minsta på ryggen og tar utfall gange på tvers av stuegulvet med noen- og -tjue sprellende kilo på ryggen.
Den siste tida har jeg nesten utelukkende brukt slynge på Sats, og nå skal en i hus her hjemme også. Har bare ikke bestemt meg for hvilken type, men det er vel egentlig hipp som happ. Det blir ikke Rolls Royce-modellen av Redcord, det er sikkert. Det enkle er ofte like bra, særlig når nærmeste Sats senter og alskens utstyr er 1.5 km unna.
Også små kropper kan ha mye kraft og vilje


Hva sier du? Er hjemme like bra som borte? Eller er halve treninga å ha på seg fresht treningstøy og bevege seg ute blant folk? Eller blåser du en lang marsj i både styrke- og 'alternativ' trening og bare løper ute, okke som? Må du ha et velassortert helsestudio for å få utført noe vettugt som kan kvalifisere som trening?

mandag 27. januar 2014

To blog or not to blog, that is the question

Det går sørgelig lang tid mellom hvert blogginnlegg. Mange ganger har jeg vært inne på tanken på å avslutte hele bloggen, jge har til og med forfattet en passende nekrolog. Det ville ikke vært et stort tap i det uendelige blogg-universet. Noe holder meg likevel igjen.

Januar er ikke måneden jeg går i hi. Her er det full aktivitet. 100 day challenge (minst 30 min trening hver dag) nærmer seg slutten.
Siste 14 dager, ulike farger for ulike aktiviteter

I min barnslige iver, jobber jeg ut denne uka for en ny månedspers i antall løpte kilometer. Små gleder i hverdagen, selv om jeg strengt tatt mener at hver løpte kilometer ute nå burde telle dobbelt og gi Kongens fortjenestemedalje i gull. Derfor går noen av øktene på mølla eller inne på Bislett. På sistnevnte løp jeg inn en fin 5 km ganske nylig, på 22.22. Full kontroll i ytterbanen, med to pesende løpere hakk i hel. Noen ganger er det bedre å bli jaget enn å jage!

Ellers kan jeg faktisk meddele at selv om vinteren nå synes uendelig lang, er juli ikke så langt unna som du kanskje skulle frykte. Treningen til Ironman 70.3 er derfor igang, og jeg har fått god hjelp av Kari, eller Fullfart Lingsom. Hun er en av Norges beste triatleter, og fremstår som målrettet og hardtarbeidende, og #allinn. Selv om jeg aldri har møtt henne fysisk, føler jeg at jeg likevel kjenner hennes gjøren og laden, og mentalitet, nok til å overlate min triathlon-skjebne i hennes hender. Selve jobben må jeg jo gjøre sjøl...! 
To timer på sykkelrulla i sone 1

Fokuset flyttes fra løping mer over til svømming og sykling. Ihvertfall etter semi marathon de Paris er løpt 2.mars. Jeg hadde egentlig litt hårete ambisjoner for det løpet, men tenker nå at det går som det går og at Paris med min kjære uansett blir fint. Veien er målet!
Dessuten har jeg kanskje mer enn nok av ambisjoner og hårete mål for Ironman 70.3, og det får du tidsnok lese om. For Ikkesaaperfekt kravler seg ut av skrivehiet og er back on track!