Sannhetens time

Så har tiden kommet. Det jeg i et øyeblikk av blind, naiv galskap meldte meg på mens gradestokken var blå og juleforberedelsene så vidt igang, er rett rundt hjørnet. Nå skulle jeg ønske at jeg kunne skrive at endelig skal mange, lange, harde treningsøkter resultere i heder og ære. Det er en sannhet med modifikasjoner.

Jeg har løpt, jeg har sykla og jeg har i det minste prøvd å svømme. Sånn rett før en konkurranse tror jeg selv den mest garva utøver tenker på alt en kunne og burde ha gjort annerledes eller bedre. Men som jeg konstaterte i bilen på vei til "generalprøven"; jeg har gjort det jeg har kunnet, ut fra mine forutsetninger. Jeg har ihvertfall ikke skulka treninga!

Idag var det altså siste gjennomkjøring på sykkel=> løp. Unger og mann ble plassert på solfylte Hvervennbukta, mens jeg prøvde å suse av gårde langs Gamle Mossevei. Syklinga gikk egentlig greit, jeg fant roen på tempostyret og bena responderte som forventet i 19,5 km.
Løpingen var værre, det gikk trått. Det ble 3,5 km med noen kjipe oppoverbakker som jeg håper jeg slipper å møte på lørdag. Målet om å ligge på < 4.30 tempo kjennes litt utilgjengelig.
En siste test av svømming og våtdrakt håper jeg å få til på Sognsvann på onsdag.

Jeg må legge mine egne(til tilder destruktivt høye) forventninger til side, og innse at denne gangen har min kjære make rett. Han sier :" du er jo med på dette her for å se hva det er" og "det er en ulempe, men også en fordel, at du ikke vet hva du går til. Du har jo aldri gjort det før". Så sant, så sant. Og da bør vel forventningene mine samsvare med det? Og ikke med det jeg tenker og føler når folk som virkelig ikke har peiling utbryter "Oslo triathlon, sprinten ja. Da blir det vel Norseman neste." Joa, skal tenke på det, du.

Jepp, det får være nok triathlongnål. Lørdag blir moro. Det blir svette og slit, forhåpentligvis litt testing av grenser, men også en god del mestring. En mellomting mellom "jeg er god, jeg er bra, jeg er best" og "go hard or go home!" tenker jeg!