Det skal ikke stå på utstyret!

Jeg er plaget av nerver før morgendagen, og jeg tror skriveterapi kan ha en lindrende effekt.

Det er mye mikkmakk med triathlon. Mye mer enn i et løp, der det i prinsippet bare er å snøre på seg løpeskoa, og sette i vei. I triathlon trenger man ikke å snøre skoa, men det er mye annet utstyr som skal være på plass når tre ulike grener skal forseres.

Folksomt! Her fra en IM (eller Iron Man for de uinvidde)

Til svømmingen hører selvfølgelig svømmebriller og- hette. Det sistnevnte får man utdelt av arrangør, alle skal være like og synlige der i vannoverflaten. En våtdrakt er ikke et must, men passer godt i norske farvann (Sognsvann holder 18 grader) og hjelper dessuten med oppdrift. Vel og merke ved crawl. Jeg satser først og fremst på å komme meg relativt fort frem, og blir et crawl, bryst eller noe helt egenkomponert, det får tiden vise. 

Under våtdrakta har man gjerne en triathlondrakt; en hel, god, gammeldags svømmedrakt i skintight varianten.

Triathlondrakta, eller perfekt "hold- in" til julebordet?

Så etter svømming, i T1, er det bare å skrelle av seg  (trang og seig "gummi" mot våt hud) våtdrakta og forsøke å bruke kortest mulig tid på dette, etterfulgt av ikledning av hjelm, briller(med riktig type glass i forhold til værforhold,) og sykkelsko. Sokker på våt hud funker dårlig, og dessuten ikke nødvendig på en kort etappe med så slitne og uttråkka sko. Hvis temperaturen er tålelig og det ikke blåser for mye, kan sykkeltrøya erstattes av løse armtrekk. Og så må for Guds skyld Garmin Forerunner 210 på armen her i T1, jeg har jo nå erfart at den absolutt ikke tåler 10-20 minutter i vann. Så gjenstår det å se hvor langt ut i sykkelløypa jeg er før jeg husker å skru den på.

For nå har vi kommet til sykkeletappen, og det er her sekunder, minutter og plasseringer skal vinnes. Nei, ikke ved hjelp av rå muskelstyrke, en god psyke, konkurrentenes svakheter eller taktikk, men ved hjelp av utstyret. Sier de som har greie på det. 

Nice ride

Og det er Giant ....temposykkel med ....gir og .... bremser, carbon meg her og carbon meg der. For ikke å snakke om dekkene. Jeg holdt på å gå i bakken da eier Thrude igår kunne opplyse, litt sånn by the way, at bare bakdekket koster 7-8 000. Ja, du leste riktig. Men disse dekkene skal vinne meg minst 30 sekunder på mila. Ja da så. Kronen på toppen av det hele er min usedvanlig treige hjelm fra XXL til 299.-

Startnummer er et helt eget kapittel i triathlon. På sykkeletappen skal nummeret være bak, på løpingen forann. What to do? Jo, det finnes en egen anretning for det også. På arrangørenes infobrev skrev de at en vanlig, hvit buksestrikk også duger, men det er liiite treigt da!

Etter at jeg har skutt gjennom Maridalen og omegn som en pil/ rakett, er det inn til T2 (HUSK! å løsne klikkpedalene!!!), der tunge sykkelben byttes ut med lette løpeben, slitne sykkelsko med Brooks  Launch med fastlaces. Av med eventuelle overflødige tekstiler, snu startnummeret riktig vei, en munnfull eller to med hypotonisk sportsdrikke med mineraler, salter og komplekse karbohydrater (eller doven Cola) og hu hei ut til siste del av løypa, etter å ha husket å trykke reset på Garmin så klart.

In utstyret we trust. Tvi, tvi!