Herrrlige Hytteplanmila!

Fo de uinnvidde er Hytteplanmila et 10 km løp rett utenfor Hønefoss. Lite (i år ny rekord med ca. 800 løpere), men seriøst. Nivået er høyt, og forventningene likeså. Dette er nemlig en perseløype. Den er relativt flat og har lite svinger og kurver. Dessuten går løpet såpass sent på året at værforholdene er perfekte for rask, svett løping. For mange er dette avslutning på løpesesongen.

Njaal og jeg plukket opp Marit, og deretter hennes kollega Vidar. Koselig å fylle opp bilen med spente og forventningsfulle løpere. Og i dette løpet var det fullt av kjente og ukjente fjes; diverse bloggere (veldig koselig å ha noen man "kjenner" og slå av en løpeprat både før og etter) og ikke minst min sykkelvenninne Thrude og hennes samboer. Thrude debuterte i mosjonsløp, men fra syklinga vet hun at riktig utstyr gjelder...

Nye, kule Adidas og fartssokker. Dette lukter svidd asfalt!

Det blir alltid så som så med oppvarming, men med barnevakt på plass og god tid, fikk jeg noen runder rundt den gjørmete parkeringsplassen. Det lukter tigerbalsam, og stemningen er litt spent. Selv om mange er seriøse elitemosjonister, er stemningen likevel avslappet og uhøytidelig. Det liker jeg.

Jeg stilte med midt mellom 45 minutter og 50 minutter feltet. Og så er det, nok en gang som julekvelden på kjerringa, pang og LØP!

Thrude forsvant fra meg etter de første 200 meterne, og selv om jeg var fast bestemt på å ikke starte hardt, var første kilometer gjort unna på 4.18. Litt for fort for mitt nivå pt, men tempoet stabiliserte seg selv etterhvert. For uansett hva folk sier og skriver om løypa, så er den jo ikke flat. Mellom 3 og  4 km ser man en lang rekke av løpere som snor deg oppover, langt foran deg. Men så kommer man ut på flata igjen, og da er det mulig å skru opp tempo litt igjen. Jeg passerte 5 km markering da klokka viste 22 og noe, og det var så og si identisk med fjorårets løp. Jeg kastet i meg en slurk med sportsdrikke, og tenker at på neste milsløp er det strengt tatt ikke nødvendig å drikke i det hele tatt.

Fra 6 kilometer følte jeg meg som den siste løper på jord. Jeg løp i en luke, uten noen umiddelbart verken foran eller bak. Greit det, men litt ensomt og kanskje vanskeligere å holde et jevnt tempo? Og der jeg møtte på folk, var det jeg som passerte, og ikke omvendt. For det gikk smidig. Ikke en tanke om at det var tungt, ingen lunefulle tanker om å sakke ned. Jeg hadde full kontroll, og det fyllte kropp og hode med en deilig mestringsfølelse. I ettertid er det lett å si at jeg hadde mer å gi, men da ville ikke følelsen vært så god i etterkant, og jeg kunne gått på en stjernesmell?

Ved 8 kilometer sto en ensom fotograf, og han peppet meg med å si at jeg snart kunne gi alt jeg hadde.

Og den siste kilometeren, som langt fra var den raskeste, måtte jeg ha full fokus. Pulsbakken,  de siste 200 meter, var det et slit, men jeg føler jeg fikk trøkket til med det jeg hadde, og er spent  på å se hvordan innsatsen var i år, sammenliknet med ifjor.

Vel i mål kom det kjente fjes rekende på en fjøl, og alle hadde satt ny pers. Moro! Thrude grusa de fleste, og beviser at sykkelformen også kan brukes til løping. Intet annet enn imponerende.Og neste helg løper vi Lørenskog halvmaraton begge to. Da skal jeg jeg gjøre mitt beste for å gi henne litt real konkurranse.

Blide og fornøyde etter et godt løp som belønnes med kaffe og boller

Og hvordan det gikk i minutter og sekunder? Jeg er innenfor det magiske 45-tallet. Ikke med en voldsom margin, men forbedringen fra ifjor er på 30 sekunder, og opplevelsen var langt bedre! Og det lille jeg kunne se av resultatlister, var jeg på 6. plass i min aldersklasse, og det skal en hobbymosjonist og småbarnsmor være fornøyd med!

Og nå? Fiskeburger og øl!