Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

fredag 19. november 2010

I gode og onde dager?

"Det er ingen andre" sa jeg, mens jeg strøk en hånd over det matte ansiktet mitt. " Det er bare det at jeg gir og gir, men får liksom ingenting tilbake. "  
"Ingenting?? Vi hadde det da så bra forrige uke, da var du ikke vond å be."
" Jeg vet " svarte jeg, og dro pusten tungt før jeg fortsatte: " Det er ikke deg, det er meg. Jeg mister gnisten liksom, når det ikke blir noe driv, noe fremgang. Ett skritt frem, og to tilbake. Jeg blir så sliten. Jeg tror ikke jeg orker mer..."

"SÅ TA TRIKKEN DA!!"

Nei, dette er ikke en samtale mellom meg og min kjære Njaal, men min indre monolog på vei hjem fra jobb idag. Til fots. Opp Kongsveien. Det var T U N G T !

Jeg var gira og klar. Men noen dager funker det bare ikke. Sekken var for løs.Stramme, uups, ikke så stramt at jeg mister pusten. Brodder, på eller av? Av. Glipp, glipp. Musikk, ja takk, litt motivasjon. Nei, med  sekk på ryggen blir det  krøll med hodetelefonene, som ligger i en bøyle bak i nakken. Bort med den. Nå, løp! Gjennom Grønland og Gamlebyen og så: opp, opp, opp den beryktede og berømte  Kongsveien
Bakken gikk egentlig ganske greit, jeg hadde ok tempo opp på glatta; det var først på Nordstransplatået at det begynte å butte imot. Jeg tenkte å være smart (glemte : Don't think, run!) og tok Solveien, uten å tenke på at den er langt mer kupert enn alternativet. Flott utsikt og ditto flotte hus hjalp ingenting. Jeg var helt på felgen, og måtte gå. Snakk om å bite i det sure eplet. 

Jeg kom meg hjem til slutt, og kunne konstatere at tempoet tross alt ikke var så verst. Men dette var en tung affære mentalt, og det var ingen og klage til , da ungene og Njaal er på familiebesøk hele helgen.

Likevel er det ett par  ting som gjør at jeg vet at jeg kommer til å bli i dette (løpe) forholdet, til tross for de "onde dagene":
  1. Jeg kom meg hjem (til fots). Jeg motsto den overveldende følelsen av å være utro (og ta trikken).
  2. Det er sinnsykt deilig på de gode dagene. Da er alle tunge stunder glemt.
  3. Det er ikke den ting en kvinne ikke utstår når man kan shoppe seg glad (selv om det ble en totalt mislykket shoppetur, uten det jeg skulle ha, men med bot).
Noe ble det likevel: et kupp av en jakke til løping på kalde dager, nedsatt 80 % og vel så det:
Tierra Splitfire Lady Jacket
Så da var det ikke så gæli likevel da.

4 kommentarer:

  1. Du er en tøffing, kjæresten min

    SvarSlett
  2. Og du er ikke så veldig objektiv;-)

    SvarSlett
  3. Noen dager... huff! Glem den, men ta med deg seieren;-)


    De fleste dagene er heldigvis mye, mye bedre!

    SvarSlett