Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

fredag 12. november 2010

Når blir mye for mye?

Igår leste jeg en interessant notis i avisen om Ivrige langrennsløpere . Spørsmålet er om dette grenser opp til galskap? Helt sikkert ikke for de det gjelder, men for Ola Nordmann; garantert!

Det samme gjelder det jeg oppfatter som vanlig trening og bruk av tid. Mange synes nok at jeg er overmåte ivrig og kanskje også litt irriterende entusiastisk. Får jeg dårlig samvittighet overfor barna, spurte en kollega. Jo, svarte jeg, det hender vel. Men så tenkte jeg litt over det.  Dårlig samvittighet for hva? Fordi jeg bruker tid på meg selv og min helse? Går det utover min funksjon som mor? Overhodet ikke. Jeg tror derimort at jeg er et ganske godt forbilde for mine barn, som lærer dem å sette pris på fysisk aktivitet. Og så langt det lar seg gjøre, så blir de involvert slik at trening også kan være en familieaktivitet på alles premisser. Og ja, for å få tiden til å strekke, er det  noen tjenester i hjemmet  jeg betaler andre for å gjøre.

Så spørsmålet er, hva er mye og når bikker det over til å bli  for mye? Referert til den artikkelen over og  ser man for eksempel på Birken- deltakere som  ikke gjør noe annet enn å snakke, tenke, puste, mene, forvente og sikkert  tidvis forbanne Birken, så mener jeg at det grenser opp til fanatisme. Akkurat som noen tenker at å ta seg en treningsøkt lenge før hanen galer er rene vannvidd. Eller jeg som undrer meg over hva som er gleden i å løpe rundt på Bislett i 12 eller for  ikke å snakke om 24 timer i strekk? Det der er og blir et mysterie for meg.

Men det er  godt vi er forskjellige. Uansett hva du velger å bruke tida di på; ha en god helg!

2 kommentarer:

  1. Morsomt innlegg!!! Jeg små-ler litt ;-) Det jeg har problemer med å svelge er disse som du beskriver på følgende måte: "deltakere som ikke gjør noe annet enn å snakke, tenke, puste, mene, forvente og sikkert tidvis forbanne Birken". Jeg sliter rett og slett litt med å forholde meg til de som ikke finner meningen med livet hvis de ikke får trent....de jeg kaller fanatisk.

    På den annen side; alle vet jo at jeg bor sammen med en av disse som jeg karakteriserer som "treningsavhengig", som er i kategorien at han har løpt 12t og som skal løpe 24t ganske snart, en som bedriver type ting vi kaller "galskap".

    Kanskje nettopp derfor er jeg så bevisst på å skille mellom galskap og fanatisme....fordi jeg nå ser at man godt kan gjøre sprø/gale ting uten at man nødvendigvis har solgt sjela si til treningen. Men bare så det er sagt: verken 12t eller 24t løping er noe jeg forstår meningen med og jeg nekter å tro at man blir mer lykkelig etterpå, jeg nekter å tro at det er noe "man bare MÅ prøve" liksom og jeg nekter å tro at det er bra for kroppen! Likevel, jeg støtter da sin mann (nesten) uansett hva han finner på og samtidig understreker jeg jo kraftig hva jeg synes om denne galskapen som det er å løpe 366 runder på Bislett :-) Silja

    SvarSlett
  2. En tøffing av en mann krever sin kvinne, man skal jo forstå og "holde ut" med galskapen:-)Bra uansett at man kan dele interessen for fysisk aktivitet, selv om den ene kanskje er litt mer ivrig enn den andre.

    SvarSlett