Skaubygdaløpet 2011- ikke bare en søndagstur i skogen

De ser ikke så skitne og våte ut, mine aller beste følgesvenner, men det var de!

Skaubygdaløpet er et halvmaraton i terreng, og på forhånd hadde jeg lest at løypa var utfordrende. Mye stigning og ulent terreng, altså en skikkelig skogstur.

Marit var sprek og tok utfordringen på strak arm. Vi var skjønt enige om at 7 km ikke ville være noe alternativ en søndag i mai, der våre respektive viste sin fulle og hele forståelse (?) for at vi bare stakk ut en tur.

Skubygda IL holder til der Bunnefjorden slutter og Nesodden starter. Kun en halv time hjemmefra, og vips, så var vi på landet. Med alt det innebærer. Hyggelige, imøtekommende, vennlige mennesker og litt færre påmeldte til løp. Tipper det var 100-120 stykker som la ut på halvmaraton, med overvekt av menn i 45 + klassen.

Vi ble advart på forhånd om den lange stigningen i begynnelsen av løpet. Så jeg ventet det værste av disse 4 km, men det var ikke så ille. Det skyldes nok også tempo, som var en blanding av jogg og rask gange. Måtte passere en del herremenn der i oppoverbakken, med tilhørende kommentarer om å kunne disponere løpet osv...

Så bar det av gårde, på skogstier, gjennom en del myr, over stokk og stein. Noen få, korte partier på grusvei og asfalt ga etterlengtet, jevnt flyt, men ellers var det bare å holde tunga rett i munnen, og sørge for å holde seg på beina.

Godt over halvveis fikk jeg følge med en eldre, lokalkjent mann, og det er ganske takknemlig å følge noen tett i et såpss utfordrende terreng. Man prøver å plassere føttene på de samme stedene, og får en som setter tempo.

Siste 2 km idag var tunge, beina var som gele etter kilometer på kilometer med ujevnt terreng, og dessuten kalde og våte etter en del plump i myra. Når det gjensto i underkant av 1 km, gikk løypa fra en slak, fin vei bratt opp i skogen igjen, og jeg utbrøt høyt og tydelig at "det kan'ke være mulig!" og han bak meg sa seg skjønt enig.

Jeg fikk en fin innspurt mot mål, og kom i følge min egen klokke inn på respektable 2.04. Ganske sliten, men veldig fornøyd, og stolt egentlig, for å ha fullført noe som ikke akkurat bare var en ordinær søndagstur i skogen.

To glade jenter i mål, meg og Marit

Hva skjer `a?

Akkurat nå føles det som om jeg er i et vakum. Jeg famler litt hit og dit, og lander liksom ingen steder.Why?

Det er nok av løp å ta av fremover. Denne uka har det vært plenty med muligheter, men forpliktelser hjemme og på SATS har gjort at jeg ikke har deltatt på noe.

På onsdag var jeg tilskuer på Fornebuløpet.

Hu hei for en fart fra start, det fikk en del svi for senere

Helt ærlig var det en fornøyelse å tulle rundt med barna med solbriller på nesa og vinden i håret, i stedet for å forlede tankene bort fra melkesyre og kjempe mot sekundene. Å stå der ved målstreken fikk meg til å undre over hvor stor forskjell det er på uttrykket til løpere. Noen av de aller raskeste ser ikke slitne ut  ved målpassering. Men det må de jo være, ellers hadde de løpt enda fortere? Nå er dette "proffene", men likevel.

På søndag har jeg meldt meg på Skaubygdaløpet; en halvmaraton i terreng. Marit har skrevet om det her.

Videre planer er New York Mini 10 K lørdag 11.6. Det er et rent kvinneløp i Central park, og det blir en flott opplevelse. Tror ikke jeg skal prøve meg på pers her, løpet er kl 0800 og jeg har sikkert jetlag. Så får jeg heller ta pers i shopping (og tro meg, det krever enda mer enn pers på 10 km!)

NOT my cup of tea!

I Form-løpet går ut, da jeg har to timer på SATS den lørdagen. Men jeg har saumfart terminlista til Kondis, og helgen etter går Kristinaløpet i Tønsberg. Kanskje er kroppen klar for litt fart da?

Men denne følelsen av vakum da? Hvor kommer den inn?
Den kommer i anledning lørdag 13.8. Oslo Triathlon. Svømme, sykle, løpe. Hvor skal jeg begynne? Hvor skal jeg legge trøkket?
Foreløpig svømmer jeg ca. èn gang i uka. Crawl er et trist kapittel, men jeg prøver.
Til uka skal jeg få låne en racer, og da er det bare å hit the road, helst  tidlig, tidlig søndag morgen. Jeg nekter å risikere liv og lemmer på grunn av duste bilister.
Og så har jeg vært veldig kjekk og grei mtp. løpedelen. 5 km lissom, hva er vel det? Jo, det skal jeg fortelle deg. Det er < 22 minutter med hat! For fort skal det gå. Jeg blir kvalm av bare å tenke på 4.20- fart.

Mitt indre vakum er et resultat av ja takk, begge deler, helst alt på en gang.
Jeg innser at jeg ikke makter å løpe  både 5, 10 og 21 km, for ikke å snakke om svømme og sykle, helt optimalt. Men jeg klarer heller ikke å velge det ene bort fremfor det andre. Langt er bedre enn kort, men å pushe grensene og tyne seg er bedre i 46 minutter enn det dobbelte. Det er egentlig godt når det gjør litt vondt. Variasjon er viktig, både for hue og ræva.

(Det er for mange valg her i livet. Jeg burde skaffe meg en hobby.)Så da blir det litt famling i mørket. Det er uansett lys i enden av tunellen!

PS. Har du ett motto for treningen? Jeg er lei av vondt kne og puselanke, lei av å ta hensyn til ditt og datt. Inni vakumet sitter det nemlig en djevel og gråter.

Festen i Göteborg!

Fredag ble barna levert i barnehagen, i trygg forvissning om at besteforeldre skulle ordne opp i alle tenkelige eventualiteter som måtte dukke opp. Njaal og jeg satte oss i bilen med kurs mot løpefesten i Göteborg.

Når vi vel hadde funnet stratområdet, var alt overraskende organisert og vi fløt gjennom startnummerutdelingen, til shoppinghallen. Her var det sikkert ett og annet kupp å gjøre, men jeg var interessert i litt annen type shopping. Så etter at vi var vel etablert på hotellet, var det bare å kaste seg rundt i Göteborgs utallige butikker.

Lørdag våknet vi til ett lett skydekke, men en del vind. Jeg var overhode ikke nervøs eller spent; dette skulle bli en tur og en opplevelse, ikke et pes fra første sekund. Så N og jeg gjorde noen avtaler: Vi skulle løpe sammen, drikke ved (omtrent) hver drikkestasjon, holde i underkant av 5 min/km tempo, men fra 15 km kunne vi skilles, dersom den ene ville løpe fortere. Lite visste vi om hvor vanskelig det siste ville vise seg å bli.

Mange mennesker på vei mot startområdetm

I selve Varvet deltar det vel noe sånt som 40 000 mennesker. FØRTITUSEN! Og selv om maskineriet er velsmurt og alt er organisert til minste lille detalje, kan man ikke detaljestyre så store folkemengder. Alle skal på do samtidig. Alle skal løpe samme vei, men i ulik hastighet. Alle skal ha den samme koppen med vann på drikkestasjonen.

Tid til å slappe av før start

Vi hadde god tid før start, som gikk ca 1 1/2 time etter eliten. Vi plaserte oss  midt i feltet og når startskuddet gikk, tok det ett par minutter før vi kunne jogge over startstreken.

Venter på startskuddet

Og det ble visserligen jogging i ordets rette forstand den første kilometeren. Sola skinte fra skyfri himmel, det var masse mennesker og god stemning i parken der løpets første del går igjennom. Allerede her kjente jeg irritasjonen over å bli stampende bak folk som helt klart burde lagt seg til høyre. Men å få den gjengse mosjonisten til å få inn litt løpekultur,er mission impossible.

Det ble kilometer etter kilometer i behagelig tempo, langs koselige boligstrøk med heiende unger, avkjølende hageslanger og live musikk fra utallige band. Selv den første, lange og ganske bratte broen gikk greit, og vi ble belønnet med en fantastisk utsikt og avkjølende vind. På motsatt side av elven er det en nokså kjedelig transportetappe, men den ble reddet av to unge herrer med trommer på en trapp, som dro opp stemningen mange hakk.

Over en ny bro, og der var 15 km unnagjort. Men noen tempoøkning var helt uaktuelt. Det var for mye mennesker, overalt. Og selv om min makker gjorde sitt ytterste, og sikkert kommer til å bli husket av mange! som nordbaggen som skrek HOLD HØYRE, kom vi oss ikke fortere frem. Opp og ned Avenyen, og straks var det ett par kilometer igjen. Igjen skrek hodet etter en tempoøkning, men neida. Opp siste gangbro, ca. 1.2 km før mål, var det nemlig mange som bestemte seg for å gå. Ja, ja, inne på stadion fikk jeg vel spurtet litt, mens Njaal omtrent havnet i håndgemeng med en som nektet å slippe ham forbi.

HURRA!

Vel fremme i mål fikk vi en velfortjent medalje og ble smidig sluset tilbake til start. Med tørt skift på og etter en god tøy og bøy, bar det tilbake til hotellet og kvelden ble avsluttet med en diger, velsmakende, velfortjent burger og ditto drikke.

Göteborgvarvet ble en flott opplevelse. Velorganisert, nydelig vær, masse mennesker både på godt og vondt, unik stemning langs en litt utfordrende, men morsom løype. Ikke en negativ tanke, unntatt de obligatoriske forbannelsene over mennesker på alle kanter. Vel fikk jeg ikke full uttelling for vinterens trening, som nettopp rettet seg mot dette løpet, men det kommer i annen rekke. Neste år, hvis jeg skal være med, kommer jeg i så fall i en tidligere pulje, och då jäklar.

De største seierne

Det handler ikke om antall loggførte kilometer eller fullførte løp. Ikke om minutter pr. kilometer eller hvor mange jeg klarte å "plukke" i et løp. Det handler om de små kampene i hverdagen.

Idag ble en slik kamp utkjempet.

Jeg: sykle til jobb, løpe hjem. Perfekt opplegg.
Jeg: Er ikke en dagens dobbel litt overkill noen dager før halvmaraton?
Jeg: Nå har jeg faktisk ikke løpt en tur over en mil på mange uker. Dette må til.
Jeg: Det er meldt regn.
Jeg: Det er godt å løpe i regnet. Blir ikke så varmt. Dessuten er jeg vannfast.
Jeg: Du kan jo bare ta t-banen et lite stykke lenger enn planlagt. Så blir det ikke så langt. Så kommer du fortere hjem.
Jeg: Jeg tror jeg holder meg til den opprinnelige planen.

På jobben snakker vi om sterke øyeblikk. I et sterkt øyeblikk er personen sterkere enn situasjonen. Man makter å sette sin egen vilje ut i livet gjennom valg. Jeg hadde ett sterkt øyeblikk mtp trening idag. Den fikk meg ut av døra på jobb, ikledd løpetøy. Det innebar den siste timen på møte, ferdig påkledd og klar. Godt jeg jobber et sted der dresscode ikke er et samtaletema.

Jeg tapte mot værgudene. Etter 30 min åpnet alle himmelens sluser seg.

Og hva vant jeg?

Langs Østensjøvannet

Gjessene ved Østensjøvannet. Smil fra turgåere ved Skullerud. 6 av 14 km på grusveier og så og si bilfritt hele veien. To smilende og blide barn, som overøste en sliten og våt mor med klemmer. Ett kne som holdt hele veien.


Jeg vant mot klokka, mot presset, mot tidsklemma, mot motviljen.

Det er de små seierne i hverdagen som er de viktigste, som koster mest og smaker best.

Ikke akkurat et stillesittende liv

Planen var å ta det litt med ro denne uka. Det blir sjelden slik man planlegger.

Jeg startet friskt med å sykle til jobben på mandag. Frustrasjonene over sykkelforholdene kan du lese om i forrige innlegg.Tirsdag er SATS dag, og de siste tre ukene har jeg hatt Tabata outdoor. Basisøvelser, korte, harde intervaller. Frisk luft blir et bonus.

Etter å ha lest Janickes innlegg om lapskaus-trening og grunnet et diffust kne, bestemte jeg at onsdagens kjæreste-løping skulle foregå rolig, i terreng. Og det ble en skikkelig høydare. Nydelig vårkveld, passe temperatur og uendelig mange kilometer med skogsveier og -stier kun en drøy kilometer hjemmefra. Utrolig godt å bare sluntre av gårde og nyte skogens ro. Det er veldig fin avveksling å løpe i ulendt terreng, over røtter og stubber, opp og ned på berg og stein. Tunga rett i munnen, og passe hvert skritt! Og mange utfordrende bakker betalte seg, på toppen, i tjukkeste skogen, åpnet det seg en helt fantastisk utsikt over fjorden.

Ut i skogen og opp i trærne, folkens!

SATS Running Club på torsdag var alt annet enn sluntring. Den militante, umenneskelige instruktøren, denne gang også med en fløyte fra helvete, tenkte at 30-60-90 sekunders intervaller x 7 ville passe bra. I en park med moderate høydeforskjeller.

Jadda. Og som the leading lady, må man jo passe på alle deltakerne, uansett form og fart. Så jeg slang meg på, også de som i prinsippet er mye raskere og sterkere løpere enn meg. Peste, roste og motiverte. Neste, værsågod. Siste 90 sekunder var jeg rett og slett sjanseløs. Og når jeg fikk sjekket tempo etterpå, skjønner jeg  hvorfor. Samtlige intervaller gikk på et tempo godt under 4 min/km, noen langt nede på 3-tallet. På mølle har jeg "aldri" løpt fortere enn 4.10. Jeg var rimelig svingstang på kvelden.

Fredag ble det en fin økt på Tøyenbadet. 1100 meter, hvorav, tja, 100 m crawl. 25 sammenhengende. Say no more. Men jeg e'kke så vært på bryst altså.

 To timer på SATS på lørdag og en ny tur i skogen på søndag. Litt annen runde enn på onsdag med mer vei, ergo mer tempo.

På ettermiddagen hadde jeg lovet en kollega på SATS å bli med på hennes Bodypump. Fytte rakkern! Er det mulig å pumpe så mye melkesyre, i brystet liksom? Nå klarer jeg knapt å skrive.

Det ble en allsidig treningsuke, med en fin blanding av mye forskjellig. Jeg kjenner at motivasjonen er på topp, og selv om kneet er så som så, gjør det ikke akkurat vondt. Jeg smører med Arnica-krem, iser, tøyer og har trua. Dette besværlige leddet får vær så god stå til tjeneste på neste utfordring, Göteborgvarvet til lørdag.

Tøy og bøy hører med

I want to ride my bicycle

I juni har jeg tenkt å la NSB seile sin egen sjø...eller den gjør det kanskje uansett, da de fleste togavganger rundt Oslo i sommer innstilles grunnet arbeid med whatever. Jeg har tenkt å transportere meg selv til å fra jobb ved hjelp av muskelkraft. Hver dag (kanskje ikke første dag i ny jobb 20.juni?).

Det betyr 24 km tur/retur. Og selv om jeg er i overmåte glad i å trene, så tror jeg neppe at jeg snører  på meg løpeskoa hver dag. Jeg kan alltids svømme, men hvor skal jeg da legge mobil og adgangskort til jobben? Løsningen er å sykle de dagene jeg må fort frem. Men det blir med livet som innsats!

Jeg har i all hovedsak to rutealternativer.

Enten opp til Sæther og langs Ekebergveien langs Nordstrandplatået, ned Kongsveien (forbi Sjømannskolen), Grønlandsleieret-jobb.

 Fordel:

• Sykkelsti på platået, og i byen, 1/3 av turen?

Ulemper:

• Smalt fortau, alternativt i trafikken til Sæther.
• Den morderiske nedoverbakken. Blant bilene. På hjemveien blir bakken derimot en fin treningsøkt, og jeg kan sikkert passere en og annen gubbe med sykkel i 20-tusenkronersklassen. Med min smårustne hybrid. Ekte, sann, trenings(skade)fryd!  

Eller fra toppen der jeg bor, ned til Fiskevollen, langs Mosseveien via Gamlebyen og Grønlandsleiret.

Fordel:

• Helt ok gangvei store deler av veien. Ikke så mange syklister om morgenen.

Ulemper:

• De stedene fortauene er smale, er de virkelig smale og det popper opp folk fra de merkeligste steder (typisk hull i gjerdet du aldri hadde lagt merke til).
• Når sommeren nærmer seg: utallige badegjester på alle bussholdeplasser og langs fortau på vei til en av de svært mange badeplassene langs veien.

Så da blir det vel Mosseveien tur og Kongsveien retur?

Uoffisielt kappløp med klokka og andre syklister i Kongen av Kongeveien

Uansett er sykkelforholdene helt elendige! Når overvekt og inaktivitet blir kåret til folkefiende nr. 1, hvorfor tilrettelegges det så dårlig for at hverdagsmosjonisten skal kunne komme seg til og fra jobb? Med hullete, smale fortau og alskens uhyggelige overraskelser fra bilister som ikke bruker speil eller plutselig "skal bare" oppom fortauet en tur, sykler jeg med hjertet i halsen. Hvorfor får andre byer det til, å tilrettelegge for sykling, men ikke Oslo? Og hva er det med den evige hakkingen mellom bilister og syklister? Det må da være rom for begge deler? (men her må det sies at utrolig mange sykler som om ingen trafikkregler gjelder. Skjønner ikke at folk tørr!)

Trikk, bil, sykkel og fotgjenger skal dele på veien

Jeg må medgi at jeg er en fersk, elendig syklist. Kan ikke gire til riktig gir på riktig tidspunkt, jeg har en  crappy sykkel, og jeg har strengt tatt sjelden har så dårlig tid at det er noe jeg skal rekke.  Men, jeg skal frem, fort frem. Dette handler ikke bare om transport, dette er en gyllen anledning til trening. Og desto høyere puls og mer svette, desto kortere lunte overfor alle som ikke skjønner at: unna vei, her kommer jeg. Og da blir det farli`da. Men det vil helst gå godt.

Sentrumsløpet 2011- man lærer så lenge man lever.

Jeg vil starte med å si unnskyld. Unnskyld til alle de som fikk en albu i trynet, i siden, i magen. Unnskyld til alle de (dustene) som bare måtte krysse løypa der jeg kom farende. Jeg beklager mine saftige utbrudd, som sikkert kunne fått den barskeste sjømann til å rødme. Det skal vel litt til for å bedømme avstand og fart, og det skal vel ditto mye til for å forstå hvor frustrerende det er å måtte bremse opp.

Når det er sagt, kan jeg gjennoppleve gårsdagens Sentrumsløp.

Vi var ute i god tid, og fant en do helt uten kø i parkeringshuset. Genialt! Her fikk jeg også hilst på Silja, og opplevd at selv garva løpere blir grepet av nervøsiteten.

For et folkehav vi ble møtt av på Karl Johan! Moro at løping atter en gang kan samle så mange spreke mennesker. Masse kjente og god stemning. Njaal og jeg jogget litt hit og dit, og nok en runde med dobesøk ble gjennomført, denne gangen på McDonalds (køfritt!)

Så ble det uendelig mye døtid og vi var ikke offensive nok til å trenge oss frem i det folkehavet pulje 3 viste seg å være.
For etter at startkuddet gikk, løp jeg i en irriterende kø helt frem til stigningen i Bygdøy allè. Jeg voktet meg vel for å bruke krefter på sikksakk løping, det har jeg nemlig brent meg på før. Men passeringstida ved 5 km viste det jeg kjente, dette gikk for sakte for noe i nærheten av en PB. Men en negativ splitt skulle jeg nå ihvertfall få til. Forøvrig løp jeg kanskje på feil side av veien, for alt jeg fikk på drikkestasjonen var vann. Men en kopp over hodet var forfriskende i varmen.

Der mosjonistene møter eliten ( Karl Johan) tenkte jeg seriøst på å gi meg. Men så kom jeg på at Marit og jeg hadde snakket om at DNF er skikkelig kjipt, og beit det i meg. Men det var et slit. Og det var jeg ikke alene om, jo nærmere mål jeg kom, desto flere løpere lå strødd med hjelpemannskaper rundt seg. Håper alle har kommet seg og at det ikke var noe verre enn dehydrering eller generell overanstrengelse.

Og så kom den laaange innspurten. Jeg synes selv jeg spurtet til jeg nesten så mannen med ljåen, men så fort gikk det vel ikke. Det var en befrielse å komme i mål, men jeg må ærlig innrømme at jeg var bittelitt skuffa over tiden. Har løpt fortere, og tror at jeg har litt mer inne. Men, etter forholdene, så var det vel likevel ikke så værst. Og negativ splitt ble det så det holdt, jeg løp siste halvdel 30 sekunder fortere enn første.

 
Det var energitappende å løpe i konstant kø. Og siden Oslo ikke er velsignet med brede avenyer og løypa nødvendigvis må (?) være smal og svingete, er kanskje flere, mindre puljer tingen? Og i fare med å være litt hoven, hvorfor starter folk som holder 9 km/t i pulja 41-50 minutter? Kanskje av den samme grunn som jeg vurderer som taktikk ved neste løp. Menge seg med de som er raskere for å få klar bane.

Vel hjemme fikk jeg dagens lærepenge. Jeg ble nemlig skikkelig dårlig; kvalm og uggen. Tivoli i magen. Ikke noe smittsomt nei, bare en flaske Imsdal aktiv på styrten etter målgang. Når skal jeg lære at jeg ikke tåler store mengder av sånt? Neste gang, kanskje.

For det absolutt mest positive etter gårsdagen er jo at jeg allerede gleder meg til neste gang. Jeg tror jeg vet at jeg har mye mer inne, og det må frem. Idag blir det hvile, men imorgen den dag er det ny dag, nye muligheter!

Og for de som måtte lure på tida mi, så ble den 46.31. 10 sekunder bak toppnotering, men i mye bedre form, er jeg ikke mer sjenert enn at jeg tør å påstå at målet om 45 minutter absolutt er inne rekkevidde!

Bygger opp garderoben og godfølelsen

Idag simpelthen elsker jeg å jobbe i SATS! Ja, jeg gjør det andre dager også, men idag har jeg hatt bursdag, jul og lønningsdag på en gang.
SATS samarbeider med Nike, og fører Nike-klær i shopen. I forbindelse med Nike training for Runners og SATS Running Club, har jeg fått klær sponset av Nike, og idag mottok jeg en  herlig gavepose!

T-skjorte x2, langarmet, overtrekksjakke, tights, shorts og sko

Skoene, Nike Lunarglide + 2 skal testes i morgen tidlig, da har jeg earlybird løpedate med Marit. Det skal forøvrig gå meget rolig for seg, for å bygge opp litt overskudd og selvtillit til Sentrumsløpet. Skarverennet tok litt på, kveldens fest kanskje mer enn selve skirennet, som forøvrig var en helt fantastisk opplevelse med sol fra skyfri himmel. Anbefales!

Dette er ikke et illustrasjonsfoto, dette har jeg tatt!

Kun få dager før Sentrumsløpet er jeg nokså usikker på formen. Rettelse, formen er god, men farta?  Usikker på hva jeg skal legge meg på. Mye folk og oppoverbakke i starten kan brukes som en fordel; da kan det vanskelig bli for fort. Så får jeg løsrive meg fra klokka og kjenne etter på kroppen. Lettere sagt en gjort. Men jeg er innstilt på at det skal koste litt; no pain, no gain! Sånn er det bare. Minner meg forresten på om Oslo halvmaraton 2009, der jeg ble liggende bak en fyr som hadde tatovert (?) det på leggen. Gjett om jeg hata!

Og så er det hvilke sko, med eller uten musikk, shorts eller tights...livet består av mange viktige valg.

Mandag hadde jeg store planer om en intervalløkt, men det ble heller 7 km i et , der og da, utfordrende tempo. Njaal var i god form og løp fra meg de siste kilometerne. Jeg forbannet helgens fest, og kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle kunne holde et enda høyere tempo til helgen. Jeg avsluttet med noen bakkedrag, ikke så tunge eller raske, men det ser fint ut.


Og de lokket frem en godfølelse, og den skal jeg holde på hele uka!

Popliteus plager meg, så neste uke planlegger jeg å ta løpefri. Men det er neste uke. Til lørdag skal det springes. Jeg (tror) jeg gleder meg!