Sentrumsløpet 2011- man lærer så lenge man lever.

Jeg vil starte med å si unnskyld. Unnskyld til alle de som fikk en albu i trynet, i siden, i magen. Unnskyld til alle de (dustene) som bare måtte krysse løypa der jeg kom farende. Jeg beklager mine saftige utbrudd, som sikkert kunne fått den barskeste sjømann til å rødme. Det skal vel litt til for å bedømme avstand og fart, og det skal vel ditto mye til for å forstå hvor frustrerende det er å måtte bremse opp.

Når det er sagt, kan jeg gjennoppleve gårsdagens Sentrumsløp.

Vi var ute i god tid, og fant en do helt uten kø i parkeringshuset. Genialt! Her fikk jeg også hilst på Silja, og opplevd at selv garva løpere blir grepet av nervøsiteten.

For et folkehav vi ble møtt av på Karl Johan! Moro at løping atter en gang kan samle så mange spreke mennesker. Masse kjente og god stemning. Njaal og jeg jogget litt hit og dit, og nok en runde med dobesøk ble gjennomført, denne gangen på McDonalds (køfritt!)

Så ble det uendelig mye døtid og vi var ikke offensive nok til å trenge oss frem i det folkehavet pulje 3 viste seg å være.
For etter at startkuddet gikk, løp jeg i en irriterende kø helt frem til stigningen i Bygdøy allè. Jeg voktet meg vel for å bruke krefter på sikksakk løping, det har jeg nemlig brent meg på før. Men passeringstida ved 5 km viste det jeg kjente, dette gikk for sakte for noe i nærheten av en PB. Men en negativ splitt skulle jeg nå ihvertfall få til. Forøvrig løp jeg kanskje på feil side av veien, for alt jeg fikk på drikkestasjonen var vann. Men en kopp over hodet var forfriskende i varmen.

Der mosjonistene møter eliten ( Karl Johan) tenkte jeg seriøst på å gi meg. Men så kom jeg på at Marit og jeg hadde snakket om at DNF er skikkelig kjipt, og beit det i meg. Men det var et slit. Og det var jeg ikke alene om, jo nærmere mål jeg kom, desto flere løpere lå strødd med hjelpemannskaper rundt seg. Håper alle har kommet seg og at det ikke var noe verre enn dehydrering eller generell overanstrengelse.

Og så kom den laaange innspurten. Jeg synes selv jeg spurtet til jeg nesten så mannen med ljåen, men så fort gikk det vel ikke. Det var en befrielse å komme i mål, men jeg må ærlig innrømme at jeg var bittelitt skuffa over tiden. Har løpt fortere, og tror at jeg har litt mer inne. Men, etter forholdene, så var det vel likevel ikke så værst. Og negativ splitt ble det så det holdt, jeg løp siste halvdel 30 sekunder fortere enn første.

 
Det var energitappende å løpe i konstant kø. Og siden Oslo ikke er velsignet med brede avenyer og løypa nødvendigvis må (?) være smal og svingete, er kanskje flere, mindre puljer tingen? Og i fare med å være litt hoven, hvorfor starter folk som holder 9 km/t i pulja 41-50 minutter? Kanskje av den samme grunn som jeg vurderer som taktikk ved neste løp. Menge seg med de som er raskere for å få klar bane.

Vel hjemme fikk jeg dagens lærepenge. Jeg ble nemlig skikkelig dårlig; kvalm og uggen. Tivoli i magen. Ikke noe smittsomt nei, bare en flaske Imsdal aktiv på styrten etter målgang. Når skal jeg lære at jeg ikke tåler store mengder av sånt? Neste gang, kanskje.

For det absolutt mest positive etter gårsdagen er jo at jeg allerede gleder meg til neste gang. Jeg tror jeg vet at jeg har mye mer inne, og det må frem. Idag blir det hvile, men imorgen den dag er det ny dag, nye muligheter!

Og for de som måtte lure på tida mi, så ble den 46.31. 10 sekunder bak toppnotering, men i mye bedre form, er jeg ikke mer sjenert enn at jeg tør å påstå at målet om 45 minutter absolutt er inne rekkevidde!