Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

torsdag 30. juni 2011

Blod og svette, men ingen tårer

Siden helgens sykkelopplevelse ved Randsfjorden, har jeg vært gira på å komme meg ut igjen. Planen i ukene fremover er å spisse treninga mer mot triathlon, så derfor var det duket for en komboøkt.

Mørke skyer på himmelen truet hele opplegget. Jeg er fortsatt en (tempo)sykkel novice, og glatt, våt asfalt er ikke å foretrekke. Så jeg kalte på min private Tobias i tårnet og han lovet godt sykkelvær.

Fra Hvervenbukta,  langs Gamle Mossevei mot Ås kommune går en flott, nokså strak og oversiktlig vei, som blir mye brukt av syklister. Dit satte jeg kursen, og syklet i nydelige omgivelser, nesten bilfritt,tålelig god asfalt, men i øs, pøs regnvær.

Regnet plaget meg forøvrig ikke så mye. Jeg prøvde å holde et jevnt tempo, men kløner en del med girene. Sykkelen er ikke skapt for oppoverbakker (eller er det lårene mine som svikter?), så på de siste kilometerne hjemover  føltes bena som gammel tyggis. Men jeg kom meg helt til topps og var klar for T2.
T2, fra sykkel til løp
Jeg var kliss våt på sokkene og sykkeltrøya, men den nye Tridrakta (I love it!) var tørr og fin. Den har noen små finesser, som innebygget sports-bh. Jo mindre klær å drasse på, desto bedre, tenker jeg. Derfor dro jeg av meg de våte sokkene også. Men t-skjorte måtte jeg ha; vil ikke bli kjent i nærområdet som hun gale som løper rundt i kondomdress lissom...
Fort, fort!
Å løpe med sykkelben var en merkelig opplevelse. Samtidig som jeg var baktung og litt stinn, så ville bena fort frem. En helt underlig følelse de første par hundre meterne. Et lite øyeblikk var jeg litt redd for å svime av, men det ordna seg så fort jeg fikk tempo opp.
Jeg valgte en så flat løype som mulig, men i de få, slakke bakkene føltes det som om jeg fløy oppover. Jeg har lest et sted at i sykkeldelen av triathlon lønner det seg å tenke rask frekvens i lettere gir fremfor tungt tråkk, for så å opprettholde  tilnærmet samme frekvens når en skal løpe. Det gir mening!

 På slutten av økta kjente jeg et gnagsår i hælen, men det skulle ikke stoppe meg! Det ble litt mye gnissing mellom sko og fuktig hud, men pytt, litt blod tåler vel vi triatleter?!

I kveld føler jeg meg sporty, sterk, stolt, fyllt av vilje og glede. Det som gjenstår å se er hvor mye mot jeg har. Mot til å tørre å ta skikkelig i. For jeg tror det finnes mye mer å hente!



10 kommentarer:

  1. Kult! Viktig å øve på overgangsøkter ;-) Dette lover veldig bra!!! Silja

    SvarSlett
  2. Gleder meg til disse konkurransen setter igang, så vi kan få noen saftige rapporter.
    (garantert mer å hente -)

    SvarSlett
  3. Kjempekult! Den tridrakta er jo bare helt rå ;o) Ellers er det verre kallenavn man kan få hengende over seg av å bo i borettslag, men skjønner hva du mener. Noen outfits kan reserveres konkurransene, blir sikkert deilig når du i august slipper alt det ekstra oppå og bare skifter sko. Men hva skjedde egentlig med kontakten din med Tobias i tårnet, ikke på talefot eller??

    SvarSlett
  4. Fy søren så sprek du der! Er tøft av deg å først ta en lang sykkeltur så en løpetur. Imponerende!

    SvarSlett
  5. Wow, rått!! Løpetur etter sykling høres grusomt ut, men slik du fremstiller det høres det spennende ut. Kanskje triatlon er neste utfordring når mine fire før førti er på plass.
    Imponert!

    SvarSlett
  6. Aiai, for en økt! Imponerende tempo på 5-kilometeren også! Bøyer meg.

    SvarSlett
  7. Jeg gleder meg til å følge triatlonforberedelsene dine! Kjempegøy! :)

    SvarSlett
  8. Respekten for triatleter er nå enda større. Steike, du er rå! Og kondomdress er heller aldri feil, lycra er hot hot hot ;)

    SvarSlett
  9. Thi hii, bare vent til jeg får på meg våtdrakten!

    SvarSlett