Et råskinn på skravlerenn

Det er vår, sola skinner og fuglene kvitrer. Jeg har tatt mitt første bad, barna går uten strømpebukser (ja, dette føles mer uansvarlig enn dukkerten i Randsfjorden...kan skjønne den logikken?), overalt snakkes det om at løpesesongen nå er i full gang, syklistene inntar veiene...
Så hva føles vel mer unaturlig, enn å ta frem langrennskiene? De som så vidt har vært luftet på en 3.5 km tur, akk så mange måneder siden. Men jo da, her skal fjols til fjells!

Folksomt på Skarverennet

Årets Skarverenn går av stabelen på lørdag, og jeg har måttet bite i det bittelitt sure eplet, og velge bort Råskinnet på Sognsvann mot hyggetur med venninner. Ikke misforstå, det blir svært hyggelig og jeg gleder meg til mye sosialt samvær med mine sprekeste venninner fra SATS. Dessuten kan jeg benytte anledningen til å vise litt muskler og skrøne om formen, slik at jentene virkelig får tenkt seg om to ganger over at de har utforderet meg i Oslos bratteste .Men nå er det jo kun å springe, lett på tå med vinden i håret, som står i hodet på meg, en uke før Sentrumsløpet.

Jeg har løpt sørgelig lite denne måneden, og det er de hardeste intervalløktene som er blitt bortprioritert til fordel for timer på SATS og langkjøringer. Men jeg hadde en skikkelig god økt på mølla på tirsdag med 200-400-600-800-1000-800-600-400-200 meters intervaller, og jeg fikk tatt meg skikkelig ut ("Anna, du er en maskin").

Og idag ble det 4x4 med SATS Running Club.


Det ble en fin økt, med litt færre deltakere enn de forrige gangene. Hvor var gutta idag? Tror alle fikk kjørt seg bra, og det samme gjelder instruktøren. Åh, så godt med  økter, der farta kan være høy og jeg må ligge og presse på hele veien. Godtvondt, men veldig tilfredstillende; systemet funker jo!

Har vært til en type utredning i forhold til høyre kne/bakside, og det ser lyst ut. Hadde en veldig øm muskel, popliteus, som gjemmer seg under de andre leggmusklene.

Ble introdusert til  ART , og må mest sannsynlig få tilpassede såler. Kanskje dette kan være den endelige løsningen på alle ondtene på min høyre kroppshalvdel (fot, kne, rygg, skulder). Det er lov å håpe.

Jepp, da må jeg visst finne frem klister og solfaktor 30 !

Når du virkelig kjenner at du lever

Påsken er over for denne gang. For min del har det ikke blitt en meter med løping. Delvis fordi jeg har denne underlige følelsen i knehasen og / eller baksiden av lår, dels fordi jeg har hatt nok med timer på SATS. Så jeg beorderet  meg selv til to hviledager, torsdag og søndag.

Torsdag var jeg fullt opptatt med hagen, blir svett av å trimme busker gitt! I går derimot, kriblet det så inni hampen i bena! Jeg ville ut. Spesielt når Njaal la i vei i shorts og t-skjorte, i solskinn og med nesten bilfrie landeveier. Blææ. I et desperat øyeblikk fant jeg frem et hoppetau, av alle ting. Ojsann, det var treningen sin gitt. Men jeg gikk fort lei, og kurerte løpetrangen med en lang dusj og et lite lass med påskegodt.

Idag var det nok en runde på SATS, og jeg får jo virkelig tatt meg ut på disse Powerstep timene. Greia er annenhver sang med enkel og hard kondisjonstrening på stepkassa (ca 4 minutter) og annenhver sang med styrke, knebøy, utfall, markløft, benkpress mm. Pulsen blir relativt høy og så får jeg jo litt etterlengtet styrketrening. Og i etterkant tar jeg meg goood tid til uttøyning. Aah, godt å kjenne at det røsker litt.

Men, til tittelen til dette innlegget. Denne gangen handler det ikke om trening, men likevel en aktivitet som virkelig får pumpa igang. Og siden jeg i et tidligere innlegg fremsto intet mindre enn som en feiging, må jeg jo opprette litt av hardhausimaget.

Dette er bilde av en typisk finsk sauna. Man fyrer med ved, hiver på vann for å få opp fuktigheten. Glem badstu på offentlige bad og treningssenter, dette er skikkelige saker. Glovarme 85 grader. Og så er det bare å storme ut:

Randsfjorden holdt vel en 5 grader (isen gikk på tirsdag). Etter ca. 30 sekunder begynte føttene å krampe. Hjertet hamrer og det suser i ørene. Mamma står på trappa og smiler sitt stolteste, finske smil. Og håner litt, siden du ikke legger på svøm som hun gjør. Og når du  kaver deg inn i varmen igjen,og vet at om under 10 minutter er varmen så uutholdelig at du bare må ut igjen,  det er da du kjenner at du lever!

Min lange ferd mot triathlon...

...startet i og for seg allerede når jeg meldte meg på Oslo Triathlon, som finner sted lørdag 13.08.2011. Og jeg har jo så smått begynt å forberede meg. Men det er liksom nå, "kun" fire måneder fra start, at det for alvor begynner å gå opp for meg:

JEG ER IKKE RIKTIG VEL BEVART!

De siste dagene har jeg vært hjemme alene, og presset inn så mye trening som mulig, ved siden av jobb og timer på SATS. Jeg har dratt frem min helt-ok-for-å-være-kjøpt-på-politiauksjon-hybrid-sykkel, vasket den omhyggelig med oppvaskbørste og Zalo, smurt og pusset, justert og fikset.

På mandag debuterte jeg som syklist til jobb. Turen, som jeg ofte løper, er ca. 12 km, relativt flatt etter den første lange nedoverbakken fra toppen her jeg bor. Dessverre er det kun idyll på den ene kanten, for sykkelstien følger den tungt trafikerte Mosseveien.

Asfalten er hullete og veien humpete. Men det går unna på 30 minutter, og det er raskere fra dør til dør enn med NSB! Sykkelen fikk stå over natten, og jeg syklet hjem idag. Motvind og trøbbel med å finne riktig sykkelsti ut fra sentrum. Og usannsynlig sure og stive bein opp de siste, bratte bakkene.

Men triathlon er jo langt mer enn sykkel. Man skal jo i det våte element også. Så i morges, sånn ca. ved soloppgang, var jeg beredt ved Holmlia bad. Fordelen med å være tidlig ute, var at jeg hadde bassenget helt alene. Ulempen er jo at de tre(!) badevaktene ikke hadde noe annet å more seg med enn en stakkers jævel, som crawlet febrilsk. Eller prøvde ihvertfall. Det ble vel i underkant av 1000 meter, før jeg skyndtet meg av gårde, bare for å finne ut at NSB har tatt påskefri på de aller fleste avganger. GRRRR!

Så status er at jeg er på G.

Har landet på at jeg trolig ikke investerer i en ny sykkel, da jeg håper å få låne en doning, men også fordi alle feriepengene er bundet opp i tur til New York  (mer om det en annen gang).  En racer ville nok blitt stående mye i boden, da det ikke er praktisk til hverken frakt av barn til barnehage eller på de tidligere omtalte sykkelveiene. Og så synes jeg rett og slett det ikke er så gøy å sykle (sorry Thrude). Kanskje det endrer seg når jeg får litt mer trøkk i tråkket?

Når det gjelder svømming, sliter jeg fortsatt med å fullføre en lengde med crawl, men jeg drukner ikke. Bryst går også bra.

Hvem får til noe som helst her?

Og når det kommer til løping, så skal jeg bare gjøre unna  Sentrumsløpet. Og halvmaraton i Göteborg. Og New York Mini. Så skal jeg konsentrere meg om å løpe fort og kort.

Ja, så jeg føler meg rett og slett litt gal som gjør dette av fri vilje. Men, jeg får mye, variert trening. Og det er bra, for den ene leggen/ kneet mitt sliter. Det føles stivt og kanskje litt hovent i knehasen. Jeg tror det har sammenheng med både fot (Hallux valgus) og svært lite fleksible muskler i sete og hofte. Jeg legger nå min lit til en kiropraktor  som bla. driver med ART.

Og når det hele er over, er jeg fortsatt (nesten) den eneste jeg kjenner som har vært med i Triathlon!

Åtte ting du ikke vet...

...(med mindre du har løpt noen mil med meg), og som du helt sikkert klarer deg uten å vite også.

But here it goes:

* I løpet av mitt 33 år lange liv har jeg flyttet 12 ganger. Fra Finland til Norge, fra Bergen til Oslo, rundt om på Oslos østkant via Adelaide i Australia. Jeg har ikke mye skrot, men ei heller mange barndomsminner.

* Jeg er gift, skilt og gift på ny (to forskjellige menn:-) og det var i forbindelse med skilsmissen at jeg begynte å jogge/ løpe. For å klarne hue og for å komme meg UT!

*"Det viktigste er ikke å vinne, men å delta" sa alltid mamma . Nå vet jeg at hun sa det litt fordi hun mener det, men mest fordi jeg var elendig i alt av sport. Fotball, tennis, turn, dans, you name it, jeg sugde. Slår forøvrig Astrid med å ha tapt en fotballkamp med 17-0. Halve laget spilte med aerobicsko. Det går fortsatt gjetord om den kampen.
Aerobic ble min "redning". Det var det første av fysisk aktivitet jeg følte jeg mestret. Og det sier sitt, når jeg den dag i dag sliter med forskjellen på høyre og venstre. Og heller ikke er særlig kreativ. Derfor har jeg ikke hatt en tradisjonell aerobictime omtrent så lenge jeg har vært instruktør på SATS (eller Sport Aerobic Trening Senter), i 15 år.

*Jeg har aldri (bank i bordet) brukket, forstuet, alvorlig vridd eller skadet meg. Ikke fordi jeg er så voldsomt robust, men mest fordi jeg er feig.  Jeg er redd for fart og høyder. Og mange mennesker tettpakket sammen, à la NSB lokaltog i morgenrushet. Pustebesvær og mildt tilløp til panikk!

*Jeg har hatt Kjell Magne Bondevik som bordkavaler i et brullyp (eller satt han på høyre eller venstre side...?Uansett...)To av våre nære slektninger giftet seg. Skilsmisser er dessverre ikke mooot norrmalt i min familie.

En grei kar

*Jeg misliker sterkt (å hate er et sterkt ord, sier mamma) treighet. Treige mennesker foran meg i trappa, bussjåfører som kjører som om de har hele dagen på seg, folk som ikke oppfatter klare beskjeder, og utfører, straks og med en gang. I samme kategori kommer folk som snakker om slankekurer og foreldre som skriker når ungene spiser youghurt, men selv knasker i seg en Snickers på vei hjem, for "de var sååå sultne".

*Jeg påstår hardnakket at jeg ikke er et konkurransemenneske og at jeg ikke har noe konkurranseinstinkt. Dette punktet refererer nok en del til punkt 3, det var tilslutt ikke noe vits i å konkurrere, jeg tapte uansett. Men når jeg virkelig kjenner etter, liker jeg jo å gjøre det litt bedre enn sidemannen. De fryder meg å sjekke resultatlister og se hvor mange som var etter meg (og så hopper jeg ganske galant over alle de som var i mål før meg.) Jeg har ingen ambisjoner om å være best, bare god nok (for meg selv).

På oppløpet. Kampen mot klokka

*Jeg har prøvd de fleste stilarter. Fra hip hopper i super loose og med stiv pannelugg til freaker  med runde studentbriller, kort hennafarget hår og lappeteppejakke til solariumsbrun, blond, Sefabukse-kledd aerobic-berte. Og så endte (?) jeg opp som en ganske vanlig småbarnsmor som ikke har tid til å handle så mye fine klær(unntatt treningstøy da) og som klipper og farger håret når lommeboka tillater det, ikke når speilbildet sier ifra.

Her har jeg heldigvis ikke noe bilde:-)

Yes, det var litt uintressante fakta om meg. Har du noe i skapet som bør luftes?

Fembot i Fredrikstad

Idag pakket hele familien seg inn i bilen og kjørte til Fredrikstad. I et øyeblikk av galskap meldte jeg meg på halvmaraton der. Litt for å teste formen og mest jeg leste i diverse blogger at Göteborgvarvet ikke egner seg som et perseløp, da det er over 50 000 deltakere og derfor mye køløping, og dessuten noen kjipe oppoverbakker.

I Fredrikstad ble vi møtt med perfekt løpevær; 12 grader og ett lett skydekke, der sola tittet frem nå og da. Ikke noe kø og gode dofasiliteter, da får et arrangement tommelen opp fra meg. Tror jeg løp inn og ut av den doen fire ganger, snakk om å være på den sikre siden! Og det er jo på do man møtes, og der fikk jeg snakket både med Janicke og Astrid . Rart med det der egentlig, man er fullstendig fremmede, men så møtes man gjennom blogging, og føler at man på en måte kjenner hverandre litt likevel. Veldig hyggelig, og definitivt en av grunnene til at jeg løper. Alle de bra folka jeg får møte!

Klar, Robyn og jeg

Løypa i Fredrikstad er  5 kilometer +, som man da må løpe fire ganger. Ganske greit, for da har man full koll. Jeg safet mot kjedsomhet med en helt ny spilleliste på IPod' en. Dagens powertrack, og den eneste som ble spilt to ganger, var Robyn med "Fembot". Der har du meg.

Startskuddet gikk, og som vanlig følte jeg at alle løp fra meg. Men er det en ting jeg har lært, er det å holde mitt tempo, for det er mitt løp.

Ikkesaaperfekt og Lettbent

 Så jeg fant en fin rytme, og kom til første passering på 25.22. Litt drikke i farta, og på'n igjen. Passerte Janicke for hver runde, hun lå noen hundre meter foran meg hele veien. Vi kunne gi hverandre noen oppmuntrende gester, og det hjalp.

Runde 2 og 3 gikk overraskende greit, og jevnt, ser jeg i ettertid. På begge passeringene tok jeg meg til til å stoppe og drikke, mistet sikkert 15-20 sekunder hver gang, men på den annen side er det ikke sikkert jeg hadde klart å holde tempo oppe uten ordentlig påfyll.

Hasta la vista, baby!

Runde 4 var tyngre, som seg hør og bør. Men jeg lot kroppen jobbe for meg (takk Silja)og tenkte positivt. Ved 18 km, når jeg slet som mest og de kjente tankene om å bare gå bittelitt dukket opp, prøvde jeg å fokusere på overkroppen fremfor de krampenære bena. Og det fungerte tydeligvis, for straks var jeg ved oppløpet og da var det bare å ta ut det siste. Ikke at det var så mye mer å hente...

En fantastisk følelse å passere målstreken og se det store digitale uret vise tida 1.42.10. Jeg utraderte min egen fadese fra Oslo halvmaraton 2009  med 15 minutter!

I mål, sammen med deler av verdens beste heia-gjemg!

Men det beste var ikke tida. Det var at jeg mestret. Kropp og hode var samkjørte. Jeg var fokusert og kjente etter, la en plan og holdt meg til den. Lot meg ikke rive med, men kjørte mitt eget løp. Jeg trengte ikke å gå helt ned i kjelleren. A small step for mankind, og HUGE step for me.

Nå verker kroppen både her og der, men sånn skal det vel være? Ett stykk akkuratpasseperfekt fembot synker ned i sofaen med ett glass rødvin og fotmassasje;-)

Min første løpegruppe- SATS Running Club

Idag var endelig dagen for første SATS Running Club- løpegruppe for SATS medlemmer.

Klar for en økt!

Jeg må innrømme jeg var ganske spent, kanskje på grensen til nervøs? Da jeg sjekket listene før idag, var det faktisk venteliste. Men som vanlig, er det frafall  av ymse årsaker. Uansett var det 18 spente, spreke mennesker som samlet seg i resepsjonen på SATS Kampen, klare for fartlek.

Å lede en løpegruppe er utfordrende. Selv om man setter en type "krav" til de som skal være med, på disse torsdagsøktene skal man kunne bevege kroppen fremover i 50-55 minutter sammenhengende, vil det alltid være et sprik i formen til deltakerne. Hva den enkelte definerer som jogging og løping er veldig varierende, og dermed blir det en utfordring å samle gruppen, samt å gi alle en passe dose med utfordring.

Dagens fartlek innebar en tur i nærmiljøet, og terrenget ble brukt til å utforske ulik tempo og intensitet. Etter oppvarming brukte vi lyktestolper til å øke hastigheten. Deretter ble det litt pause med roligere tempo før en god dose med oppoverbakker; en lang slak på 500 meter, og deretter tre korte, men bratte, på 200, 100 og 50 meter. De sterkeste løperne måtte pent snu på toppen og kjøre de tre korte en runde til, for å hente inn de som dannet baktroppen.

Og instruktøren? Hun løp opp og ned, frem og tilbake. Snakket, heiet, pustet og peste. Motiverte og pushet, løp tilbake for å hente inn, for så og spurte opp med de sterkeste gutta. "Frem med hofta" og "stå på, snart på toppen", ble vel uttalt nesten like mye for egen del som for de andre deltakerne...
Til slutt ble det lang rekke, der siste mann skulle løpe forbi hele rekka, og inn bak meg, som hadde sin fylle hyre med å holde tempo akkurat passe for en gjeng med ganske slitne løpere.

Dagens økt , litt spesiell pulskurve, for å si det sånn...

Så og si nøyaktig 55 minutter etter start var vi vel tilbake, slitne, men fornøyde. 

Et utvalg av spreke SATS Running Club medlemmer

Veldig gode tilbakemeldinger fra alle. De sterkeste, som dannet fortroppen, hadde fått ekstra motivasjon av å løpe sammen med andre; hos noen er konkurranseinstinktet svært sterkt. De som dannet baktroppen var også særdeles fornøyde med å ha gjennomført, og faktisk holdt ut, selv om de ble liggende en god del bak de andre. Jeg blir imponert av sånn standhaftighet og stå-på-vilje!

Og jeg? Jeg er pumpa, men glad. Så priviligert jeg er som kan ta med meg en  motivert gjeng ut i vårsola. Dele min glede ved å løpe, og motivere andre til å stå på, ikke gi seg selv om det der og da føles ugjennomførbart. Få folk til å møtes gjennom en felles interesse. Se et strålende smil i et ansikt som har skiftet farge fra lyserød til lilla,via spregt tomat. Få være med når folk mestrer til tross for at de opplever kroppen sin på det ytterste. Jeg er heldig, jeg!

Og du, har du lyst til å være med? Neste torsdag kl. 17 er det speed intervals, 300-400 meters intervaller med tempo i fokus. Fort og kort (en del ganger da). Sentrumsløpet, here we come!

I morgen blir det litt styrketrening og så hviler jeg meg i form til søndagens Fredrikstaløpet, årets førtse offisielle halvmaraton.

Angrepet av sommerfugler

Nei, det er ikke et tegn på at sommeren har kommet litt vel tidlig i år. Det er bare mitt autonome nervesystem som plutselig fikk fart på seg.

Du vet hvordan det er. Først følelsen der du er skråsikker og optimistisk og tenker at "klart det, dette skal jeg jo, ikke no' problem". Et par tastetrykk senere kjenner du det. Litt hjertebank, skjelvende knær og så den derre romsteringen i magen. "Nei, jeg er gal! Hvorfor i all verden skal jeg gidde dette?"

Litt kjedelig forklart er det kroppens signalstoffer som gjør sine oppgaver.Her er en fin forklaring på hva som skjer.

For min del var det påmelding til søndagens Fredrikstadløp som utløste det hele. 21 km med startnummer på brystet, er jeg klar for det? Shit, det gikk jo så utrolig dårlig sist. Flashbacks av meg selv, stabbende langs Frognerstranda, på randen av total breakdown. Tårene og skuffelsen av å ikke mestre (etter min egne forskrudde standard, vel og merke).

På den annen side har jeg jo nå et helt annet utgangspunkt enn i 2009. Jeg har trent på en mer målrettet og riktig måte. Jeg ammer ikke og har ikke (så mange)våkennetter. Jeg har ingen (urealistiske) ambisjoner. Målet er egentlig ikke så hårete, heller tvert imot. Og uansett kan jeg  bare ta det som en langtur, så får dagsformen avgjøre om det blir en hurtig eller langsom sådan. Det er jo ikke på liv og død, dette. Sola skal skinne. Familien skal heie. Og jeg skal være høy på endorfiner !

Pumping iron?

Det er så mye man skal ha tid til når det kommer til trening og nå sine mer eller mindre hårete mål.  Langturer, lange og korte intervaller, bakker, skog, forfot, svømming, sykling, core, styrketrening, fleksibilitetstrening, restitusjonstrening... Ja, og så var det det der livet utenom også. Blææh!

Døgnet skulle hatt flere timer og arbeidsgiveren skulle latt meg trene en time eller så i arbeidstida. Heldigvis har jeg flexitid på jobb og en grei mann, som uten protester tar seg  mye av levering og henting i barnehager. På den måten kan jeg løpe til eller fra jobb en gang eller to i uka. Turen er 10-12 km alt etter hvilken rute jeg velger. Til sommeren har jeg store planer om å sykle den ene veien og løpe den andre. Det går faktisk fortere enn med NSB...Og så er ettermiddagen ledig til andre ting.

Det jeg har tenkt mye på de siste ukene, er mangelen på styrketrening. Jeg tror det er helt grunnleggende nødvendig å trene styrke; for å holde kroppen i gang, skadeforebygge, investere i en god alderdom og ikke minst, for å nå mål. Og så skal jeg ikke late som om jeg ikke er opptatt av hvordan jeg ser ut. Jeg vil være, hva skal jeg si, velformet og fast i fisken? (Jeg forbanner det faktum at kvinnebryster ikke kan trenes opp som muskler!!) Dessuten har jeg usedvanlig dårlig holdning, og trenger virkelig å rette meg opp.

Jeg vet det ikke trenger å ta så lang tid. Jeg skal ikke, som Arnold i filmen Pumping Iron, bli noen bodybuilder. Noen få, grunnleggende øvelser er nok for meg og mine behov.

Jeg satser på:

Armhevinger, gjerne på en Bosu ball.

Trene med egen kroppsvekt, hvor som helst, når som helst

Nedtrekk og roing for rygg

Ett bens markløft, nordic hamstring eller liknende for bakside lår

Diverse stabiliserende core-øvelser som feks.planken

Litt variasjon

Pushup & core

Utfall og knebøy får jeg gjort på SATS, det samme gjelder egentlig mage. Og leggene blir ivaretatt på utallige timer opp på ned på en stepkasse. 

8-12 repetisjoner, 3-4 sett, to øvelser annehver gang uten pauser; da  bør jeg klare dette på 30 minutter? Får jeg det til èn gang i uka, skal jeg være fornøyd.

Noen som har noen tips og råd til øvelser som det er lurt å investere tid i? (eller heter det på?)


PS. Det mest fornøyelige med å skrive dette innlegget, var å Google etter illustrasjoner. Herremin så mye rart folk legger ut på det store verdensvevet!