Fast forward!

Løpetrening er aldri så tøft som når intervallene kjøres i noe som føles som sterk kuling, med blylodder rundt anklene og en pust som mer minner om en 80 årig kjederøykers. Melkesyren gjør sitt ubarmhjertige inntog, bena finner aldri rytmen, hjertet føles som to nummer for stort. Ansiktsfargen er en blanding av sprengt tomat og overmoden plomme. Man avslutter økten, sikkert før fastsatt mål, med en følelse av ubehag, mismot, for ikke å glemme kvalmen og brekningsfornemmelsene.

Nå er det ikke sånn hver gang, men det hører til. Og det må til, har jeg skjønt. Ingen løper med ambisjoner om noe annet enn lett søndagsjogg, kommer utenom intervalltrening, i en eller annen form. For skal bena bli raskere, hjertet sterkere og lungekapasiteten øke, så må det en viss overload  til.

I veldig mange blogger jeg leser, skrives det at mølleløping er kjedelig. Så enig, så enig. Man bør ha en plan med det hele. Sånn sett er intervaller greit; man har et opplegg å følge, og tida flyr. Spe på med litt motiverende musikk, og vips, så er det straks mye mer "moro". Men at det er krevende og tungt, det kommer man liksom ikke unna.

Fabelaktig reklame fra Brooks

Når kroppen er uthvilt og tanken er fokusert, vil jeg tørre å påstå at ingen treningsøkter som er så artige og mestringsbyggende som intervaller. Og det beste er at de kommer i nær sagt alle varianter og formasjoner.

Personlig ser jeg ikke for meg å løpe intervaller ute, ihvertfall ikke alene. Så det blir mølla. Et par tastetrykk, og alle tenkelig tall, viktige og uviktige, lyser mot meg. Full kontroll. Og har man ikke det, får man et nådeløst møte med bakveggen.

I FIRST 1/2 marathon-programmet jeg nå følger, er det èn intervalløkt i uka. Mange varianter, men typisk:
 

• 400, 600, 800, 1200, 800, 600, 400 meter, med 400 meters pauser imellom.

• 3 x 1600 m med 60 sek pauser

•  2 x (6 x 400 m) med 90 sek pauser.

Så kommer en god  oppvarming i tillegg, jeg pleier å løpe 15-16 min eller rundt 3 km med gradvis økende hastighet. Jo bedre oppvarming, desto mer rustet er kroppen på påkjenningen, tenker jeg. Og så respekterer jeg pausene, hopper av mølla ved behov og skrur ned tempo til lett jogg eller rask gange.

Når det gjelder hastighet, er det veldig personlig og selvsagt avhengig av formen. Men det skal kjennes og det skal gå fort, men kontrollert. Får melkesyra grep, er det kjørt. Jeg løper 400 m på 4.10 min/km eller (14.4 km/t) og 1000 m på 4.18-4.20 min/km (?14 km/t?). Noen ganger klarer jeg å kjøre siste intervall bittelitt raskere, andre ganger har jeg nok med å ikke fly bakover.

Og det fine med mølle er at man når som helst kan eksperimentere med fart og stigning. Og med variasjon kommer motivasjon, og stort sett en sliten, men meget fornøyd Anna! Og fremgang og resultater  !?!

Har du noen bra intervalløkter å anbefale?