Mål, mening og trening

Som antatt kjent, jobber jeg, i tillegg til å være kontorrotte, i SATS. En av SATS kampanjer denne høsten, er å sette seg mål med treningen.
Det har fått meg til å tenke litt. For ja, målet mitt er jo å fullføre triathlon, løpe 10 km i ett gitt tempo eller banke SATS-kollegaer i Oslos Bratteste. Men hva er målet, egentlig?

Når man koker det hele ned, handler det om å ha overskudd til å leve det livet man ønsker. Jeg er ikke opptatt av vekta,  så lenge buksa passer. Målet med treninga må være å ha en kropp som fungerer, som er sterk og utholden nok. Som klarer av hverdagens strabaser, og litt til. Og som holder ut, lenge. Om 30-40 år vil jeg være et seigt, gammalt skinn som løper fra småripsa.


For ikke å snakke om den mentale biten. Jeg tror jeg aldri er nærmere et nervøst sammenbrudd, som når jeg ikke får trent.

Mitt mål må bli som følger: nåværende mental helse, fremtidig fysisk helse.

Men det er fint med noen delmål også! Mitt mest nærliggende sådanne er halvmaraton i Oslo gater om drøye 3 uker. Denne gangen følger jeg ingen plan, og har heller ingen større tidsambisjoner. Føler at Fredrikstad holder for hele denne sesongen! Men det er klart det hadde vært moro å utfordre sin egen tid.

Oppskriften denne gangen har vært en rolig langtur  (> 14 km i 5.30 tempo), en intervall-økt (4x4, pyramide el.) og èn rask distanse (+- 10 km i ca. 5 tempo), i uka. Blir det èn økt til, er det enten en transportetappe til eller fra jobb, eller go-with-the-flow- med- bakker-økt. Så kommer SATS-timer, styrketrening, sykling til jobb og ev. svømming i tillegg.

Raskt oppsummert har det blitt 165 km løping og 185 km sykling i august måned.  Skarve 2 km svømming og ca.15 timer med diverse trening på SATS.

Litt månedsstatistikk på løpinga, uke for uke i august, antall km og snittempo. Endomondo er gøy!

Og om jeg ikke blir gammel og grå, så har jeg det ihvertfall bra akkurat her og nå!

Offensiv eller defensiv?

Det var mye kraft som skulle til for å i det hele tatt komme seg opp og ut på løpetur idag.
Det hører til sjeldenhetene at jeg planer ut i vater på sofaen etter jobb. Men idag hadde jeg anledning; et stille hus, nøtter fra Den Lille Nøttefabrikken og nyeste Kondis. Det hører til historien at det var intervaller som sto på menyen idag. Inne, på mølla. Men når arbeidsdagen byr på 7.5 time stillesittende kontorarbeid, frister ikke innetrening.
Så der lå jeg, med tunge øyelokk, energien svant bort i takt med nøttene. Så bare det å komme seg opp og ut av sofaen og i treningstøy, var en styrkeprøve. Når jeg gikk ned å skifte, skinte sola. Knappe ti minutter etter sto jeg på trappa, og kunne konstatere at lavtrykket jeg hadde lest om på Yr.no, hadde nådd Holmlia.

Jeg vet ikke om det var regnet, nøttene eller ønsket om å bli fort ferdig som gjorde at den første kilometeren gikk unna på 4.15. Uups, her var det bare å sette ned tempo. Dagens løype er forøvrig veldig kupert, så tempo stabiliserte seg automatisk. Og det var et eller annet sted opp en av de mange bakkene at jeg kom til å tenke på følgende. Løper jeg offensivt eller defensivt?

Gitt at dagsformen er litt mer på + enn i -, og at jeg ikke skal løpe verken rolig langkjøring eller intervaller, men ja, bare løpe, en velkjent løype. Hva velger jeg da?

A:   Kjører på fra start, holder tempo oppe selv i oppoverbakkene selv om det koster, og tenker at det holder så lenge det holder.

Fra I Form-løpet i juni. Definitivt ikke defensivt (eller spes. avslappet)

 Eller
 B: holder igjen, kjører ikke "all in" i bakkene, og har litt mer å gå på, og vet jeg holder helt hjem og vel så det.
Altså A, offensivt, eller B, defensivt?

Jeg tror, dessverre, at jeg havner mest på B. Eller jeg tenker at jeg holder igjen, men så kjører kanskje kroppen sitt eget løp? For stort sett er jeg nokså pumpa når jeg kommer hjem. Men like ofte hdde jeg vel klart ett par ekstra kilometer, hvis jeg hadde måttet.
Jeg vet ikke om det ene er bedre eller mer riktig enn det andre, men det er nå sånt jeg funderer på en regntung fredagsettermiddag, 9 km langs fjorden og i skogen.

Hva gjør du?