Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

lørdag 29. januar 2011

Klar, ferdig, påmeldt!

Plutselig var den offisielle løpesesongen ikke lenger noe fjernt i horisonten. Jeg er påmeldt Sentrumsløpet 07.05, Göteborgsvarvet 21.05, Oslo triathlon 13.08 og Oslo Halvmaraton 25.09. Neste uke lanseres Nike Training for Runners på SATS. Jeg er i full gang med løpeprogrammet FIRST. Med ett ble jeg litt svimmel, ør og kjente de små sommerfuglene romstere rundt i magen!

WHY? Hvorfor vil jeg meg selv så vondt?
Uskarpt bilde, men uttrykker er ikke til å ta feil av!
Det satt lenger inne å melde seg på Oslo halvmaraton enn mye av det andre.
I 2009 deltok jeg etter 6 måneder med trening, (over)ambisiøse mål og gikk på en smell, så det sang! Målet var under 1.50, jeg kom inn på 1.57, og var så usigelig sliten, lei og skuffa. Dette skulle jeg aldri gjøre igjen. Etter en uke med tårer (ja, så skuffet var jeg) og selvbebreidelser, var det bare å snøre skoene igjen og Hit the road. Og så glemmer man, kroppen mye raskere enn hodet. Nå får jeg en ny sjanse og jeg har lært en ting eller to, så i år går det nok bedre.



Etter litt overveielse endte jeg med 21,1 km fremfor 10 km. Selv om det er over dobbelt så langt, er nok 10 km en vanskeligere og mer utfordrende distanse, ihvertfall om man stiller tidskrav til seg selv. 10 km på 45 min er for meg full pupp hele veien, over terskel, der det er vondt og ubehagelig fra start til mål. 21,1 km, da har jeg ikke kapasitet eller grunnlag nok til å kjøre fullt hele veien. Fordelen med at det er langt, er at da har man (kanskje) vett nok til å holde litt igjen og disponere kreftene riktig.

Januar har vært en god treningsmåned. Enda gjenstår det en løpetur, og selv uten den bikker jeg 150 km, og det er nok en personlig rekord. 22 timer på SATS er sånn ca. normalt, og så har jeg fått noen lengder i svømmebassenget også. Kroppen kjennes ok, lite ondter og (bank i bordet) er jeg bare litt tjukk i halsen om morgenen. Nå gjenstår to løpeturer og 7 timer på SATS før jeg setter meg på flyet mot varmere strøk.

Hua Hin, Thailand
Neste blogginnlegg kommer fra langt varmere strøk, kanskje etter en barbent løpetur på stranda i soloppgang? Ja, jeg vet det er litt kvalmt. Og nei, dette er ingen reiseblogg så jeg skal prøve å begrense meg. Men det spørs om jeg får det til.
MOAHAHAHAHAA!

3 kommentarer:

  1. Mange spennende ting i vente! Jeg tenker også at det er lettere å tillate seg roligere tempo på halvmara enn 10 km.
    Er grønn av misunnelse på Thailandturen deres! Kos dere masse!

    SvarSlett
  2. God tur!!
    (Alt jeg greide å skrive før sjalusien overtok.)

    Selv har jeg kun meldt meg på Sentrumsløpet OM virker så lenge til.

    SvarSlett
  3. Et feildisponert halvmaraton kan være fryktelig, fryktelig vondt, ja! Det minst smertefulle jeg har løpt var faktisk det første, for da var mitt eneste mål å fullføre. De tre andre har jeg villet komme meg under 2 t, har aldri klart det og gått på en skikkelig smell hver gang... uff. Men med de treningsmengdene dine kan du sikkert satse på en skikkelig pers uten å gå altfor langt ned i kjellern!

    Riktig god ferie, det høres helt vidunderlig deilig ut :)

    SvarSlett