Jeg tror de fleste tenker på løping som en nokså ensom og asosial greie. Men det trenger det slettes ikke å være! Spesielt på de lengste turene er det uvurderlig med selskap, det gir mange gratis kilometer.
Lettbent inviterte meg med på langtur arrangert av Espen Mosjonisten. Det føles som verdens mest naturlige ting, en lørdag formiddag; å sette seg på toget fra Oslo S til Hakadal, for så å løpe tilbake. Hele turen er ca. 32 km, men pga. lille E sin 3-års feiring, hadde jeg avtale om å bli plukket opp etter 2 timers løping. Meet me by Riksvei 4 liksom. Familielogistikk på høyt nivå! Hos Mosjonisten kan du lese mer og se bilder.
I perfekte forhold med sol og medvind satte 17 løpere av gårde fra Hakadal. Det ble lovet ca. 10 km padde flatt, 6-7 km lett stigning opp mot Gjelleråsen, og deretter slakt nedover mot Oslogryta. I 5:40 fart. Og da går det jo ann. Problemet er bare at når en gjeng habile løpere møtes, alle har en god dag, sola varmer, skravla går; ja, da går bena også. Når snittida på kilometeren var nærme 5 blank etter 18 km, dannet jeg gledelig baktroppen. Dessverre fikk jeg ikke testet om jeg kunne holdt følge hele veien inn, og det kjenner jeg litt på nå. For fremover mot maraton holder det ikke med noenogtyve kilometer på langturene!
Men jeg håper det kommer flere sjanser, for langturer er så mye mer overkommelige med inspirerende følge. Jeg suger til meg erfaringer og tips om morsomme løp, vanvittige persemål og løpeanekdoter. Og selv om det er litt skummelt å løpe en ukjent løype med vilt fremmede mennesker, så er det en fin erfaring. Å kaste seg i det ukjente; ingenting å tape, alt å vinne!
Om meg
- Anna
- Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!
lørdag 31. mars 2012
søndag 25. mars 2012
DNF
(for uinnvidde betyr det Did Not Finish)
Ja, du leste riktig. Ikke fordi jeg fikk en strekk, "møtte veggen" eller ble buet ut. Jeg ville bare ikke fortsette.
Oppladningen til årets Fredrikstadløp var kanskje ikke helt optimal, men det ble som hverdagen tillater. Siste løpetur var onsdag kveld; 8 km hvorav 5 gikk svært så radig med N som hare. Torsdag og lørdag var det jobb på SATS, og fredag ble brukt til restitusjon.
N sier at jeg var litt demotivert allerede igår. Ikke vet jeg, men innstillingen til løpet var litt sånn "det er en jobb som skal gjøres". Hallo, jorda kaller! Å løpe et mosjonsløp skal være moro, positivt pes, noe som gir inspirasjon og motivasjon til videre trening.
I Fredrikstad var det mange blide kjente og ukjente fjes. Sol fra skyfri himmel og fin temperatur. Nye Cep kompresjonsstrømper sammen med 3/4 tights ble i varmeste laget, og vi noterer 25.mars!
Fra start gikk det i fint driv. På forhånd hadde jeg avklart med meg selv at fjorårets tid ikke skulle tangeres, og at jeg skulle ligge i underkant av 5 min/km hele veien. Det ble en hel del fortere, men det føltes ok. I kroppen, vel og merke. Hodet var ikke helt med. Første passering, vel 25 sekunder foran tiden fra ifjor. Selvsnakk om å roe ned, men bena var ikke til å styre.
Ved 2. passering var jeg mentalt ferdig. Jeg stoppet opp, men ble jaget videre av N og lille E. Ja, ja, en fot foran den andre. Jeg ble løpende i en ensom luke rundt i folketomme gater. Lettløpt, men kjedelig.
Ved 3. passering løp jeg til drikkestasjonen og stoppet opp. Et glass vann. Et glass sportsdrikke. Orker jeg en runde til? Ja. Gidder jeg? Nei.
Så, hva skjedde?
Kanskje startet jeg for hardt. Det tror jeg ikke, for tida var relativt jevn og overkommelig (4.52 min/ km snittempo på 16 km). Jeg befalte bena å roe ned; jeg kunne jo fint klart å jogge lett de siste 5 km. Og fortsatt klare en anstendig tid. Det hadde jeg gjort hadde jeg vært 5 km unna mål. Men det var jeg ikke. Jeg var I MÅL, og jeg hadde ikke noe lyst til å fortsette. Hadde ikke lyst til å kjempe, få vondt, ta i. Det manglet rett og slett trapper ned til kjelleren.
Så sånn er det. Jeg er egentlig ikke skuffet, heller litt forundret. Og overrumplet over hvor mye det mentale har å si.
På den annen side har fått blod på tann. For det kribler i bena etter å komme ut og løpe igjen. Så aldri så gæernt at det ikke er godt for noe!
Imorgen starter 12 ukers oppkjøring til Nordmarka Skogsmaraton, og der skal det pokker ta ikke bli noen bokstavkoder på resultatlista!
Ja, du leste riktig. Ikke fordi jeg fikk en strekk, "møtte veggen" eller ble buet ut. Jeg ville bare ikke fortsette.
Oppladningen til årets Fredrikstadløp var kanskje ikke helt optimal, men det ble som hverdagen tillater. Siste løpetur var onsdag kveld; 8 km hvorav 5 gikk svært så radig med N som hare. Torsdag og lørdag var det jobb på SATS, og fredag ble brukt til restitusjon.
N sier at jeg var litt demotivert allerede igår. Ikke vet jeg, men innstillingen til løpet var litt sånn "det er en jobb som skal gjøres". Hallo, jorda kaller! Å løpe et mosjonsløp skal være moro, positivt pes, noe som gir inspirasjon og motivasjon til videre trening.
I Fredrikstad var det mange blide kjente og ukjente fjes. Sol fra skyfri himmel og fin temperatur. Nye Cep kompresjonsstrømper sammen med 3/4 tights ble i varmeste laget, og vi noterer 25.mars!
 |
| Verdens beste heiagjeng motiverer mamma før løpet! |
Fra start gikk det i fint driv. På forhånd hadde jeg avklart med meg selv at fjorårets tid ikke skulle tangeres, og at jeg skulle ligge i underkant av 5 min/km hele veien. Det ble en hel del fortere, men det føltes ok. I kroppen, vel og merke. Hodet var ikke helt med. Første passering, vel 25 sekunder foran tiden fra ifjor. Selvsnakk om å roe ned, men bena var ikke til å styre.
Ved 2. passering var jeg mentalt ferdig. Jeg stoppet opp, men ble jaget videre av N og lille E. Ja, ja, en fot foran den andre. Jeg ble løpende i en ensom luke rundt i folketomme gater. Lettløpt, men kjedelig.
 |
| Dette ser jo ikke så verst ut? |
Ved 3. passering løp jeg til drikkestasjonen og stoppet opp. Et glass vann. Et glass sportsdrikke. Orker jeg en runde til? Ja. Gidder jeg? Nei.
Så, hva skjedde?
Kanskje startet jeg for hardt. Det tror jeg ikke, for tida var relativt jevn og overkommelig (4.52 min/ km snittempo på 16 km). Jeg befalte bena å roe ned; jeg kunne jo fint klart å jogge lett de siste 5 km. Og fortsatt klare en anstendig tid. Det hadde jeg gjort hadde jeg vært 5 km unna mål. Men det var jeg ikke. Jeg var I MÅL, og jeg hadde ikke noe lyst til å fortsette. Hadde ikke lyst til å kjempe, få vondt, ta i. Det manglet rett og slett trapper ned til kjelleren.
 |
| Ikkesaafornøyd |
Så sånn er det. Jeg er egentlig ikke skuffet, heller litt forundret. Og overrumplet over hvor mye det mentale har å si.
På den annen side har fått blod på tann. For det kribler i bena etter å komme ut og løpe igjen. Så aldri så gæernt at det ikke er godt for noe!
Imorgen starter 12 ukers oppkjøring til Nordmarka Skogsmaraton, og der skal det pokker ta ikke bli noen bokstavkoder på resultatlista!
Abonner på:
Innlegg (Atom)