Skaubygdaløpet 2011- ikke bare en søndagstur i skogen

De ser ikke så skitne og våte ut, mine aller beste følgesvenner, men det var de!

Skaubygdaløpet er et halvmaraton i terreng, og på forhånd hadde jeg lest at løypa var utfordrende. Mye stigning og ulent terreng, altså en skikkelig skogstur.

Marit var sprek og tok utfordringen på strak arm. Vi var skjønt enige om at 7 km ikke ville være noe alternativ en søndag i mai, der våre respektive viste sin fulle og hele forståelse (?) for at vi bare stakk ut en tur.

Skubygda IL holder til der Bunnefjorden slutter og Nesodden starter. Kun en halv time hjemmefra, og vips, så var vi på landet. Med alt det innebærer. Hyggelige, imøtekommende, vennlige mennesker og litt færre påmeldte til løp. Tipper det var 100-120 stykker som la ut på halvmaraton, med overvekt av menn i 45 + klassen.

Vi ble advart på forhånd om den lange stigningen i begynnelsen av løpet. Så jeg ventet det værste av disse 4 km, men det var ikke så ille. Det skyldes nok også tempo, som var en blanding av jogg og rask gange. Måtte passere en del herremenn der i oppoverbakken, med tilhørende kommentarer om å kunne disponere løpet osv...

Så bar det av gårde, på skogstier, gjennom en del myr, over stokk og stein. Noen få, korte partier på grusvei og asfalt ga etterlengtet, jevnt flyt, men ellers var det bare å holde tunga rett i munnen, og sørge for å holde seg på beina.

Godt over halvveis fikk jeg følge med en eldre, lokalkjent mann, og det er ganske takknemlig å følge noen tett i et såpss utfordrende terreng. Man prøver å plassere føttene på de samme stedene, og får en som setter tempo.

Siste 2 km idag var tunge, beina var som gele etter kilometer på kilometer med ujevnt terreng, og dessuten kalde og våte etter en del plump i myra. Når det gjensto i underkant av 1 km, gikk løypa fra en slak, fin vei bratt opp i skogen igjen, og jeg utbrøt høyt og tydelig at "det kan'ke være mulig!" og han bak meg sa seg skjønt enig.

Jeg fikk en fin innspurt mot mål, og kom i følge min egen klokke inn på respektable 2.04. Ganske sliten, men veldig fornøyd, og stolt egentlig, for å ha fullført noe som ikke akkurat bare var en ordinær søndagstur i skogen.

To glade jenter i mål, meg og Marit

Hva skjer `a?

Akkurat nå føles det som om jeg er i et vakum. Jeg famler litt hit og dit, og lander liksom ingen steder.Why?

Det er nok av løp å ta av fremover. Denne uka har det vært plenty med muligheter, men forpliktelser hjemme og på SATS har gjort at jeg ikke har deltatt på noe.

På onsdag var jeg tilskuer på Fornebuløpet.

Hu hei for en fart fra start, det fikk en del svi for senere

Helt ærlig var det en fornøyelse å tulle rundt med barna med solbriller på nesa og vinden i håret, i stedet for å forlede tankene bort fra melkesyre og kjempe mot sekundene. Å stå der ved målstreken fikk meg til å undre over hvor stor forskjell det er på uttrykket til løpere. Noen av de aller raskeste ser ikke slitne ut  ved målpassering. Men det må de jo være, ellers hadde de løpt enda fortere? Nå er dette "proffene", men likevel.

På søndag har jeg meldt meg på Skaubygdaløpet; en halvmaraton i terreng. Marit har skrevet om det her.

Videre planer er New York Mini 10 K lørdag 11.6. Det er et rent kvinneløp i Central park, og det blir en flott opplevelse. Tror ikke jeg skal prøve meg på pers her, løpet er kl 0800 og jeg har sikkert jetlag. Så får jeg heller ta pers i shopping (og tro meg, det krever enda mer enn pers på 10 km!)

NOT my cup of tea!

I Form-løpet går ut, da jeg har to timer på SATS den lørdagen. Men jeg har saumfart terminlista til Kondis, og helgen etter går Kristinaløpet i Tønsberg. Kanskje er kroppen klar for litt fart da?

Men denne følelsen av vakum da? Hvor kommer den inn?
Den kommer i anledning lørdag 13.8. Oslo Triathlon. Svømme, sykle, løpe. Hvor skal jeg begynne? Hvor skal jeg legge trøkket?
Foreløpig svømmer jeg ca. èn gang i uka. Crawl er et trist kapittel, men jeg prøver.
Til uka skal jeg få låne en racer, og da er det bare å hit the road, helst  tidlig, tidlig søndag morgen. Jeg nekter å risikere liv og lemmer på grunn av duste bilister.
Og så har jeg vært veldig kjekk og grei mtp. løpedelen. 5 km lissom, hva er vel det? Jo, det skal jeg fortelle deg. Det er < 22 minutter med hat! For fort skal det gå. Jeg blir kvalm av bare å tenke på 4.20- fart.

Mitt indre vakum er et resultat av ja takk, begge deler, helst alt på en gang.
Jeg innser at jeg ikke makter å løpe  både 5, 10 og 21 km, for ikke å snakke om svømme og sykle, helt optimalt. Men jeg klarer heller ikke å velge det ene bort fremfor det andre. Langt er bedre enn kort, men å pushe grensene og tyne seg er bedre i 46 minutter enn det dobbelte. Det er egentlig godt når det gjør litt vondt. Variasjon er viktig, både for hue og ræva.

(Det er for mange valg her i livet. Jeg burde skaffe meg en hobby.)Så da blir det litt famling i mørket. Det er uansett lys i enden av tunellen!

PS. Har du ett motto for treningen? Jeg er lei av vondt kne og puselanke, lei av å ta hensyn til ditt og datt. Inni vakumet sitter det nemlig en djevel og gråter.