Jeg har en plan!

Ja, jeg vet at det er noen som har sagt det før, og at det ikke ble direkte vellykket... Men jo, jeg mener jeg har en god plan...

Januar ble en bra treningsmåned, men med en relativt laber løpemåned med kun 117 km. Det skyldes mest den ene, frivillige  løpefrie uka. Og det blir nok ikke så mye 'bedre' i februar heller. Og denne gangen er det litt skaderelatert.

Etter en økt, kjente jeg en stikkenede, irritert følelse under høyre tåball. Som om huden var litt tynn, og tåballen manglet 'kjøtt'. Det kjentes litt som om det var en penpipe som stakk ut. Google, google og voilá: Mortons metatarsalgi er min lekmannsdiagnose. Det er ikke særlig vondt, men ømt, og denne jævelskapen skal stoppes, før det utarter seg. Så jeg har sett meg om i løpeskoparken, tatt farvel med noen sko, og eksperimentetrer litt mer med sålene jeg fikk laget når kneet var på sitt verste våren 2011. 
Men jeg er ikke overbevist om at det ikke er nettopp sålene som kan være en del av problemet. Og da blir jeg ikke blid, for de var ikke billige, og altså ikke særlig gamle!

Men jeg stresser ikke, for jeg fyller tida med langrenn, styrke, timene på SATS og svømming. Hittil i år har jeg svømt over 8000 meter, gått over 4 mil på langrenn  og trent styrke minst to ganger i uka. I tid har jeg i januar trent ca. 35 timer mot ca. 30 timer, som er mer gjennomsnittlig.

Den geniale planen må  være relatert med målene.

Og målene i år er  (ikke uttømmende:-)

Nibbeløpet- Geiranger halvmaraton- 1500 høydemeter

Oslo triathlon- olympisk distanse- 1500 m svømming- 40 km sykling- 10 km løping

Ny pers på mila  (< 45.51)

Fra Hytteplan 2011. Smiler på vei til ny pers. Litt mer å gå på?

For å nå disse målene trenger jeg ikke å løpe mil etter mil. Jeg trenger å bli generelt mer utholden, få mer styrke i bena (og hodet), bedre svømmeteknikk, bli trygg i åpent vann, og selvfølgelig: pushe grenser når det kommer til fart. Ut av komfortsonen!


Min plan som følger:

Til midten av februar skal jeg trene etter innfallsmetoden, altså det som passer inn og det jeg har lyst til. Det er et liv som skal leves ved siden av trening også, og nå er det kommet enn liten valp inn i den. Hun liker ikke kulde og snø...

Fra midten av februar blir det svømming 1-2 ganger pr. uke, styrke 1-2 ganger, og minst tre løpeøkter. En terskel, en intervall og en langtur. Og noe langrenn, dersom forholdene holder seg.

7.april åpner løpesesongen, og jeg har tenkt å teste formen i Fredrikstad. 5 km, bånn gass.

Fra april til juni må langturene gradvis bli litt lengre, og det er de lange bakkene som må forseres. Jeg gleder meg til bar asfalt og bakkeintervall opp Kongsveien x flere, samt topptur fra Majorstua til Tryvann.

Før sommeren, skal en ny sykkel i hus, og fra 1. mai-ish skal jeg begynne å sykle til og fra jobb. Det blir nok ikke hver dag, men flere ganger i uka. Jeg bruker ca 30 minutter på å sykle, mens gå-tog-gå tar 40 minutter. Valget bør være nokså enkelt.

Sommeren kommer til å bli varm og solrik, og i ferien skal jeg svømme masse i Randsfjorden. Jeg har svømt over en gang før, og det skal gjentaes, denne gang med våtdrakt og crawl. I Søndre Land er det også fine sykkelforhold, og jeg regner med å ha en del mil i bena før august.

Milpersen 'sparer' jeg til Hytteplanmila i oktober. De siste 10 km av triatlon egner seg ikke til annet enn  å komme seg i mål med livet, og begge linsene, i behold.

Dette mener jeg fast og bestemt er en overkommelig, fornuftig og realistisk plan som tar hensyn til hverdagen, med jobb og familie.
Iverksett!


Hve er dine planer? Eller tar du det litt som det kommer?

Å loggføre treninga- jai or nei?

Søndag en uke tilbake i tid:
Treningsloggen Endomondo geiper mot meg: bare noen og tretti løpte kilometer!? De som jeg, om ikke blodfattig, men ei heller  struttende av overskudd, peste meg igjennom. Ja, også de tre timene på  SATS. Og svømmingen da. Men det telles liksom ikke.  Det føltes som slutten på en miserabel treningsuke. Og som det kritiske kvinnemennesket jeg er, skuer jeg over min fiskebollehvite kropp. Og sannelig, har den ikke begynt å få den konsistensen også?

Mandag morgen. Jeg stikker  finger'n i jorda (snøen) , henter ut statusrapport, prøver å se på meg selv  i et obejektivt (dunkelt) lys. Ærlig talt!Hva er det jeg gnåler over? Jeg, en kvinne i min beste alder, i god fysisk form. Ungene mine går med denne:

Bilde lånt fra Probat, verdens kuleste t-skjorter

Hvorfor denne hang up'en på å tallfeste treninga? Er det ikke godt nok å bare å vite at treninga er gjennomført, må den nedtegnes, analyseres og til og med deles?

Jeg  liker å ha oversikt og orden, jeg liker harde fakta. Jeg liker å studere kurver, tabeller og søylediagrammer. Det er morsom å se andres treningskrumspring, kanskje til og med heie en venn frem de siste, tunge kilometerne. Og da må en treningslogg/ app  til. Men hva skjedde med den gode, gamle kladdeboka? Kan det tenkes at jeg er et offer for sosiale media? Har det gått over styr? Har Endomondoviruset  tatt over livet mitt og ødelagt selve kjernen i mitt liv i bevegelse?

For kan det tenkes at jeg loggfører, særlig løpinga, fordi jeg en eller annen gang har sagt/hørt/følt/ tenkt at 4 mil i uka, det må til. For å være en løper, for å holde det fysiske ved like. I en viss fart, vinter som sommer. Og ved å dele treninga, så anerkjennes den. Den blir enda mer synlig og virkelig. Og den økta som ikke er loggført, den har liksom ikke skjedd. Hvor mange ganger har jeg ikke rust frem til et lyskryss og bannet over rød mann, nesten mistet liv og lemmer. Snittida! Og den litt merkelige skuffede følelsen når kroppen var lett og ledig, men det gikk bare såååå saakte.

Jeg kom altså til et punkt det jeg måtte tenke meg litt om. Hva er egentlige det viktigste? Å løpe? Trene? Holde seg i form? Eller å beundre sitt verk på skjermen etterpå?

På en aller annen mystisk måte førte dette meg inn i en selvvalgt, løpefri uke. Ikke grunnet skade, vond vilje, dårlig vær eller noe sånt. Bare for å vise meg selv at jeg er ikke styrt av minutter pr. kilometer, at det går ann å være et fullkomment lykkelig menneske uten snittid, og flere kilometer denne uka enn forrige. En pause fra mine egne forventninger som jeg ikke klarte å oppfylle.

Men noe revolusjon ble det ikke for jeg har trofast bokført hvert brukte minutt. Men likevel på mange måter følt meg ...fri...?
8 timer fyllt med spinning, svømming, yoga, og en hel del styrketrening, både på egen hånd og med tilnærmet maxpuls på Crosstraining sammen med de unge, pene og svetteløse.  Masse variasjon, både for kropp og sjel. (Og den herlige følelsen av dirrende, sjelvende overkropp som knapt orker å trykke ned et dørhåndtak, det kan man ikke lese ut fra tall! )

Så hva sier eder; Endomondo, Runkeeper, Micoach, Garmin Connect, Strava.... Et nødvendig onde eller bare et onde? Er treningsøkter som ikke er loggført så godt som ikke gjennomført?

PS: Ikke 'unfriend' meg da, pliiz:-)