Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

mandag 28. januar 2013

Å loggføre treninga- jai or nei?

Søndag en uke tilbake i tid:
Treningsloggen Endomondo geiper mot meg: bare noen og tretti løpte kilometer!? De som jeg, om ikke blodfattig, men ei heller  struttende av overskudd, peste meg igjennom. Ja, også de tre timene på  SATS. Og svømmingen da. Men det telles liksom ikke.  Det føltes som slutten på en miserabel treningsuke. Og som det kritiske kvinnemennesket jeg er, skuer jeg over min fiskebollehvite kropp. Og sannelig, har den ikke begynt å få den konsistensen også?

Mandag morgen. Jeg stikker  finger'n i jorda (snøen) , henter ut statusrapport, prøver å se på meg selv  i et obejektivt (dunkelt) lys. Ærlig talt!Hva er det jeg gnåler over? Jeg, en kvinne i min beste alder, i god fysisk form. Ungene mine går med denne:
Bilde lånt fra Probat, verdens kuleste t-skjorter

Hvorfor denne hang up'en på å tallfeste treninga? Er det ikke godt nok å bare å vite at treninga er gjennomført, må den nedtegnes, analyseres og til og med deles?

Jeg  liker å ha oversikt og orden, jeg liker harde fakta. Jeg liker å studere kurver, tabeller og søylediagrammer. Det er morsom å se andres treningskrumspring, kanskje til og med heie en venn frem de siste, tunge kilometerne. Og da må en treningslogg/ app  til. Men hva skjedde med den gode, gamle kladdeboka? Kan det tenkes at jeg er et offer for sosiale media? Har det gått over styr? Har Endomondoviruset  tatt over livet mitt og ødelagt selve kjernen i mitt liv i bevegelse?


For kan det tenkes at jeg loggfører, særlig løpinga, fordi jeg en eller annen gang har sagt/hørt/følt/ tenkt at 4 mil i uka, det må til. For å være en løper, for å holde det fysiske ved like. I en viss fart, vinter som sommer. Og ved å dele treninga, så anerkjennes den. Den blir enda mer synlig og virkelig. Og den økta som ikke er loggført, den har liksom ikke skjedd. Hvor mange ganger har jeg ikke rust frem til et lyskryss og bannet over rød mann, nesten mistet liv og lemmer. Snittida! Og den litt merkelige skuffede følelsen når kroppen var lett og ledig, men det gikk bare såååå saakte.

Jeg kom altså til et punkt det jeg måtte tenke meg litt om. Hva er egentlige det viktigste? Å løpe? Trene? Holde seg i form? Eller å beundre sitt verk på skjermen etterpå?

På en aller annen mystisk måte førte dette meg inn i en selvvalgt, løpefri uke. Ikke grunnet skade, vond vilje, dårlig vær eller noe sånt. Bare for å vise meg selv at jeg er ikke styrt av minutter pr. kilometer, at det går ann å være et fullkomment lykkelig menneske uten snittid, og flere kilometer denne uka enn forrige. En pause fra mine egne forventninger som jeg ikke klarte å oppfylle.

Men noe revolusjon ble det ikke for jeg har trofast bokført hvert brukte minutt. Men likevel på mange måter følt meg ...fri...?
8 timer fyllt med spinning, svømming, yoga, og en hel del styrketrening, både på egen hånd og med tilnærmet maxpuls på Crosstraining sammen med de unge, pene og svetteløse.  Masse variasjon, både for kropp og sjel. (Og den herlige følelsen av dirrende, sjelvende overkropp som knapt orker å trykke ned et dørhåndtak, det kan man ikke lese ut fra tall! )

Så hva sier eder; Endomondo, Runkeeper, Micoach, Garmin Connect, Strava.... Et nødvendig onde eller bare et onde? Er treningsøkter som ikke er loggført så godt som ikke gjennomført?

PS: Ikke 'unfriend' meg da, pliiz:-)

12 kommentarer:

  1. Ikke vondt ment men jeg måtte le litt av "den røde mannen og snittiden" ;-) Seriøst??

    Så etter at du fikk tenkt deg litt om: hva ble konklusjonen? Hva var viktigst?

    SvarSlett
    Svar
    1. Absolutt ikke vondt tatt opp, hadde jeg vært hårsår på dette, hadde jeg ikke skrevet om det :-)
      Men ja, helt oppriktig og seriøst. Noen ganger, særlig hvis en løpetur har vært ltt starbasiøs har jeg tenkt at "guri, dette kommer til å se dårlig ut". Så tar jeg meg selv i det og minner meg selv om at det er ikke akkurat verken verdens- eller egne rekorder som skal slåes.

      Og konklusjonen? Litt usikker, for en sannhet varer liksom bare ett øyeblikk. Så da er jeg Ole Brumm, ja takk til begge deler. Jeg skal helt klart fortsette å bruke Endomondo el., men jobbe med å løsrive meg fra mine egne, nådeløse krav.

      Slett
  2. Hihi, Kjenner godt igjen den røde mannen (i og for seg som symbol for alt som hindrer) og snittiden.

    Det er ingen tvil om at loggingen og delingen av treningen har en betydning, og jeg har stilt meg disse spørsmålene selv. Et par ganger har jeg latt meg rive med av challenges på Endomondo og løpt noen ekstra kilometer her og der for å holde meg på den eller den plassen, eller i alle fall ikke rykke ned til neste side. DET kjøret har jeg hoppet av, men som logger OG blogger - kan jeg ikke nekte for at det har en betydning for løpingen, desidert mest på den positive siden. Det driver meg fremover. Summene, grafene, treningsdagboken og kommentarene får meg til - spesielt i tunge perioder - å fortsette. Loggingen er den viktigste delen, men den sosiale delingen - at andre kan se min trening (om de oppsøker den), peppe meg og at jeg kan se hvordan andre legger opp sin trening om jeg ønsker det - har gitt løpingen en ny og artig dimensjon. Ok, jeg lar meg stresse av og til, - jeg vil krysse nye distansemål for turen, dagen, uken, måneden eller året - men det hadde jeg ønsket enten loggingen ble gjort med papir og penn, i excel (hvor jeg i gamledager hadde ene egenutviklet treningsdagbok), Garmin Connect, Endomondo, Jogg.se, strava eller de andre. Motivasjonen det gir er det viktigste. For meg.

    Så får man bare ignorere at enkelte uker/perioder - av praktiske, mentale eller fysiske grunner - ikke blir så kilometerpakkede som man hadde ønsket å logge. Og Anna: Du er så definivt en løper!! (c:

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er som du skriver, i tunge tider er det de positive oppmuntringene, grafene og 'slukte' kilometer som motiverer en til å fortsette. Og ikke minst, kan man hente god inspirasjon fra andre, nye løyper etc. Så får man stadig minne seg selv på om at man til syvende og sist er født, løper og dør alene her i verden.

      Slett
  3. Jeg må nok bare henge meg på dere, jeg også. Polarklokka mi har tatt over ganske mye av "livet" mitt når jeg er ute og løper. Og jeg tenker også som deg, på denne snitt tida. F.eks. så kan jeg ikke "stoppe opp" for å vente på ledig for biler, hvis jeg skal over veien :p
    Men, de siste turene har jeg rett og slett forandret mye inni hodet mitt. Jeg har hatt klokka med meg, men tror det nok er mest for å logge selve turen (på kartet) og kanskje antall kilometer. Uten at jeg har latt meg stresse særlig mye av dét. Og rett og slett ikke tenkt så mye over hva snittfarten min var. Nettopp fordi jeg ikke lenger ønsker å ha det "presset" på meg selv hele tiden. For jeg mener, kan det ikke bare være GØY å trene heller? :)

    SvarSlett
  4. Det å legge bort klokka eller app'en fra tid til annen er nok ganske lurt, særlig om det bare får en til å pese av gårde uten å nyte opplevelsen.
    Det skal være gøy å trene, helt klart. Men har man ambisjoner om forbedring, må gøy krydres litt med disiplin, struktur og viljestyrke.

    SvarSlett
  5. "- Da pappa var yngre, så løp han mange mil hver uke"
    "- Sæææææærlig! Du liksom!!"

    (klikke, taste, klikke) "- Se her da."
    "- !!!!???"
    "- høh høh! Se her, marathon og greier. Kom deg ut, din latsabb.....!"

    (skal vi starte en forening? Løpeloggers Anonymous? Hjelp?)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ok da, jeg ser absolutt verdien;-)

      Slett
  6. Jeg skulle til å skrive et langt innlegg, men så ser jeg at Jannicke har skrevet nøyaktig mine tanker, så da signerer jeg bare henne!

    Hadde aldri løpt og trent som jeg gjør uten all denne loggføringen, og takket være den er jeg kommet i bedre form, nesten aldri syk, har energi og lykkefølelse i hverdagen - ville ikke vært det foruten. Og så så mange trivelige folk man møter da!

    Og den t-skjorta er bare dødskul!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det har unektelig en hel del fordeler å loggføre, så lenge man ikke lar det styre alt. Sikkert veldig bra i starten eller når motivasjonen er sviktende; å se alt man faktisk har fått gjennomført. Og så er jo progresjon lett å se. Det motsatte også, dessverre ;-)

      Slett
  7. Liker loggføringen, motiveres av å nå nye "tak" og syns også det er veldig ålreit å dele denne sære gleden i et slikt felleskap som f.eks endomondo er. Men ja, det kan helt sikkert ta overhånd.Og det er sikkert lurt å ikke være like "på" hele tiden, men la det ligge om det stresser og tar mer enn det gir. Akkurat nå skulle jeg ønske jeg hadde like lett tilgang på treningsdataene mine fra jeg var ung og faktisk trente en god del. Hadde vært morsomt å sammenligne da og nå:-)

    SvarSlett
  8. Og da lurer jeg på, hvor mye trente du da? Synes du løper mil etter mil nå også!

    SvarSlett