DNF

(for uinnvidde betyr det Did Not Finish)
Ja, du leste riktig. Ikke fordi jeg fikk en strekk, "møtte veggen" eller ble buet ut. Jeg ville bare ikke fortsette.

Oppladningen til årets Fredrikstadløp var kanskje ikke helt optimal, men det ble som hverdagen tillater. Siste løpetur var onsdag kveld; 8 km hvorav 5 gikk svært så radig med N som hare. Torsdag og lørdag var det jobb på SATS, og fredag ble brukt til restitusjon.

N sier at jeg var litt demotivert allerede igår. Ikke vet jeg, men innstillingen til løpet var litt sånn "det er en jobb som skal gjøres". Hallo, jorda kaller! Å løpe et mosjonsløp skal være moro, positivt pes, noe som gir inspirasjon og motivasjon til videre trening.

I Fredrikstad var det mange blide kjente og ukjente fjes. Sol fra skyfri himmel og fin temperatur. Nye Cep kompresjonsstrømper  sammen med 3/4 tights ble i varmeste laget, og vi noterer 25.mars!

Verdens beste heiagjeng motiverer mamma før løpet!

Fra start gikk det i fint driv. På forhånd hadde jeg avklart med meg selv at fjorårets tid ikke skulle tangeres, og at jeg skulle ligge i underkant av 5 min/km hele veien. Det ble en hel del fortere, men det føltes ok. I kroppen, vel og merke. Hodet var ikke helt med. Første passering, vel 25 sekunder foran tiden fra ifjor. Selvsnakk om å roe ned, men bena var ikke til å styre.

Ved 2. passering var jeg mentalt ferdig. Jeg stoppet opp, men ble jaget videre av N og lille E. Ja, ja, en fot foran den andre. Jeg ble løpende i en ensom luke rundt i folketomme gater. Lettløpt, men kjedelig.

Dette ser jo ikke så verst ut?

Ved 3. passering løp jeg til drikkestasjonen og stoppet opp. Et glass vann. Et glass sportsdrikke. Orker jeg en runde til? Ja. Gidder jeg? Nei.

Så, hva skjedde?
Kanskje startet jeg for hardt. Det tror jeg ikke, for tida var relativt jevn og overkommelig (4.52 min/ km snittempo på 16 km). Jeg befalte bena å roe ned; jeg kunne jo fint klart å jogge lett de siste 5 km. Og fortsatt klare en anstendig tid.  Det hadde jeg gjort hadde jeg vært 5 km unna mål. Men det var jeg ikke. Jeg var I MÅL, og jeg hadde ikke noe lyst til å fortsette. Hadde ikke lyst til å kjempe, få vondt, ta i. Det manglet rett og slett trapper ned til kjelleren.

Ikkesaafornøyd

Så sånn er det. Jeg er egentlig ikke skuffet, heller litt forundret. Og overrumplet over hvor mye det mentale  har å si.
På den annen side har fått blod på tann. For det kribler i bena etter å komme ut og løpe igjen. Så aldri så gæernt at det ikke er godt for noe!

Imorgen starter 12 ukers oppkjøring til Nordmarka Skogsmaraton, og der skal det pokker ta ikke bli noen bokstavkoder på resultatlista!

Natur(lige) intervaller

Jepp, da begynner panikken å melde seg. Årets første løp: - 5 dager. Ser igjennom treningsdagboka fra samme tid ifjor. Intervaller ble kjørt i et forrykende tempo. Greit at det ikke lukter pers i Fredrikstad, men det skal ihvertfall lukte litt svidd!

Hvis du myser og ser over tretoppene, så er det Oslo sentrum du ser ja.

På en fridag, når sola skinner og fuglene kvitrer, så frister det svært lite med mølle. Men intervaller ute? Alene? Uten å løpe det samme strekket eller den samme bakken om igjen og om igjen? Vanligvis pleier jeg å banne og sverte over å bo på toppen. Nesten uansett hvor jeg vrir og vender meg, så er jeg nødt til å forsere bakker, masse bakker, for å komme meg hjem. Idag skulle jeg benytte meg nettopp av disse bakkene.

Planen var enkel. Velge en løype med to lange bakker, og relativt kupert innimellom. 2 x(10x 1 min) drag, med 30 sekunders pauser.

Den første bakken var rett og slett for kort, men jeg fortsatte dragene også på flatmark, og brukte det kuperte terrenget. Litt strek i regninga at 3/ 4 av den ene turveien var blank is. Så i første runde ble det 7 drag med kvalitet. Deretter løp jeg et par kilometer rolig langs fjorden. Jeg prøvde meg på litt fartslek, men det ble halvhjertet. Og grunnen til det var at jeg visste hva som ventet. Monsterbakken.

Jeg har aldri løpt denne vel 1.5 km lange bakken opp, bare ned. Jeg husker vagt at jeg en gang trillet lille E i vogna opp der, og holdt på å segne om på toppen.

Med Fredrikstadspøkelset hengende over meg, var det bare å kjøre på. Tror jeg skremte diverse turgåere og hunder med min høylydte pesing, men bakken var ikke så ille. Det verste var å måtte starte et drag midt i den bratteste kneika, men ett minutt går fort. På disse siste 10 dragene løp jeg alt mellom 180 og 260 meter, med toppfart på 3.55 min/ km og rundt 5.18 min/km i selve bakken. Pulsen samsvarte med den jeg pleier å sikte inn mot når jeg løper intervaller på mølla, men disse naturlige intervallene føltes mer anstrengende. Mot toppen var bena tilnærmet gele.

Konklusjonen min for bli at ja, det går fint å løpe intervaller, alene, ute. Det blir kanskje litt mindre strukturert enn inne, men naturen byr både på motivasjon og utfordringer, og ikke minst, frisk luft og vind i håret.

Jeg er så klar som jeg får blitt for Fredrikstad. Come what may.