Jeg er en særdeles aktiv og utålmodig person. Jeg er dårlig på å slappe av. Jeg styrer konstant rundt, holder meg i bevegelse. De gangene jeg kollapser på sofaen, er det med kriblende, matte ben etter endt treningsøkt. Jeg står aldri i rulletrappen.
Jeg er en løper. Jeg løper gjerne til jobb, i mørket, lenge før soloppgang. Jeg velger aldri den korteste veien. Jeg elsker å kjenne den jevne, antrengte pusten, lyden av skrittene mine. Kort, fort, langt, sakte; det spiller ingen rolle. Varm asfalt eller våt skog, en fot foran den andre.
Jeg er instruktør på SATS på 16. året. Som student, som alenemor, gravid eller småskadet; jeg har stått der fremme, og elsket hvert sekund. Gitt mitt beste for å motivere og inspirere, glede og utfordre.
Dette er meg, Anna. Den aktive, sporty, veltrente. Den med enorm treningsiver og -glede. Den som alltid finner tid og anledning. Den som elsker musikken, energien, oppmerksomheten, det å stå i front. Den som finner tilfredstilllelse i høy puls, rennende svette og stive, støle muskler.
Og alt dette er blitt frarøvet! Det glir lenger og lenger unna, desto mer tiden går. Jeg finner på unnskyldninger, jeg kjenner etter smerten. Jeg tar heisen! Jeg irriterer meg over for høy musikk, svetten svir i øynene. Jeg kjeder meg. Hjertet dunker i brystet, jeg føler ubehag. Jeg er mismodig og irritabel. Spiser en sjokolade til. Jeg kjenner meg ikke igjen, er trist og lei meg.
For tenk om jeg aldri kommer tilbake?
