Jeg er en særdeles aktiv og utålmodig person. Jeg er dårlig på å slappe av. Jeg styrer konstant rundt, holder meg i bevegelse. De gangene jeg kollapser på sofaen, er det med kriblende, matte ben etter endt treningsøkt. Jeg står aldri i rulletrappen.
Jeg er en løper. Jeg løper gjerne til jobb, i mørket, lenge før soloppgang. Jeg velger aldri den korteste veien. Jeg elsker å kjenne den jevne, antrengte pusten, lyden av skrittene mine. Kort, fort, langt, sakte; det spiller ingen rolle. Varm asfalt eller våt skog, en fot foran den andre.
Jeg er instruktør på SATS på 16. året. Som student, som alenemor, gravid eller småskadet; jeg har stått der fremme, og elsket hvert sekund. Gitt mitt beste for å motivere og inspirere, glede og utfordre.
Dette er meg, Anna. Den aktive, sporty, veltrente. Den med enorm treningsiver og -glede. Den som alltid finner tid og anledning. Den som elsker musikken, energien, oppmerksomheten, det å stå i front. Den som finner tilfredstilllelse i høy puls, rennende svette og stive, støle muskler.
Og alt dette er blitt frarøvet! Det glir lenger og lenger unna, desto mer tiden går. Jeg finner på unnskyldninger, jeg kjenner etter smerten. Jeg tar heisen! Jeg irriterer meg over for høy musikk, svetten svir i øynene. Jeg kjeder meg. Hjertet dunker i brystet, jeg føler ubehag. Jeg er mismodig og irritabel. Spiser en sjokolade til. Jeg kjenner meg ikke igjen, er trist og lei meg.
For tenk om jeg aldri kommer tilbake?
Hvis ikke DU kommer tilbake.... da kommer INGEN tilbake ;-) Jeg er ikke det minste bekymret for den saken (mer bekymret for din mentale tilstand haha).
SvarSlettHANG IN THERE!!!!!!! YOU CAN DO IT!
Klemz fra en halv-invalid medsøster ;-)
Silja: takk for oppmuntring. Skal jo egentlig ikke sutre, mange som har det mye verre osv., men man er seg selv nærmest. Skal kjøre cycling time på SATS idag og satser på fullt hus og godfølelsen!
SvarSlettAiaiai. Klart du kommer tilbake, det er det ingen som helst tvil om, men jeg skjønner frustrasjonen din! :( Krysser fingrene for at du veldig snart er tilbake der du vil være :)
SvarSlettDet er lov å sutre litt!
SvarSlettOg den var vel digg, den første lille løpesmaksprøven din? Skritt for skritt, raskere, hardere, hyppigere, tøffere - du er der før du aner ordet av det, og nytelsen mens du gjenfinner selvet kommer til å være en rus uten like. Håper du får et aldeles herlig endorfinrush på sykkeltimen i dag!
Tro meg, du kommer tilbake.
SvarSlettJeg føler det slik stort sett hele tiden og så lenge jeg greier å sette en foran den andre - er det ingen sak for en energibunt som deg.
Nytt år. Nye krefter.
Hilsen klisje kine -)
Jepp, I'll be back. Av og til er det bare godt å sutre litt. Men det skal ikke bli en vane!
SvarSlettDet er lett å mistrøste på en spinningsykkel. Men solen er på vei tilbake, det blir lysere, det blir lettere.
SvarSlettEn kan jo ikke være positiv og glad hele tiden, og da er det godt å få en boost fra oss cyber-mosjonister.
God bedring og Godt Nytt År!
Anna deet er bare en Jule/vinter/drittvær depresjon som snakker. Det er ikke deg. Du har noen dårlige dager/uker og det er helt normalt, jeg også blir deprimert av stresset, dårlig vær og mangel på mosjon UTE. Ta tiida til hjelp. Du kommer tilbake DU ER en lløper og du blir det allttid
SvarSlett