Offensiv eller defensiv?

Det var mye kraft som skulle til for å i det hele tatt komme seg opp og ut på løpetur idag.
Det hører til sjeldenhetene at jeg planer ut i vater på sofaen etter jobb. Men idag hadde jeg anledning; et stille hus, nøtter fra Den Lille Nøttefabrikken og nyeste Kondis. Det hører til historien at det var intervaller som sto på menyen idag. Inne, på mølla. Men når arbeidsdagen byr på 7.5 time stillesittende kontorarbeid, frister ikke innetrening.
Så der lå jeg, med tunge øyelokk, energien svant bort i takt med nøttene. Så bare det å komme seg opp og ut av sofaen og i treningstøy, var en styrkeprøve. Når jeg gikk ned å skifte, skinte sola. Knappe ti minutter etter sto jeg på trappa, og kunne konstatere at lavtrykket jeg hadde lest om på Yr.no, hadde nådd Holmlia.

Jeg vet ikke om det var regnet, nøttene eller ønsket om å bli fort ferdig som gjorde at den første kilometeren gikk unna på 4.15. Uups, her var det bare å sette ned tempo. Dagens løype er forøvrig veldig kupert, så tempo stabiliserte seg automatisk. Og det var et eller annet sted opp en av de mange bakkene at jeg kom til å tenke på følgende. Løper jeg offensivt eller defensivt?

Gitt at dagsformen er litt mer på + enn i -, og at jeg ikke skal løpe verken rolig langkjøring eller intervaller, men ja, bare løpe, en velkjent løype. Hva velger jeg da?

A:   Kjører på fra start, holder tempo oppe selv i oppoverbakkene selv om det koster, og tenker at det holder så lenge det holder.

Fra I Form-løpet i juni. Definitivt ikke defensivt (eller spes. avslappet)

 Eller
 B: holder igjen, kjører ikke "all in" i bakkene, og har litt mer å gå på, og vet jeg holder helt hjem og vel så det.
Altså A, offensivt, eller B, defensivt?

Jeg tror, dessverre, at jeg havner mest på B. Eller jeg tenker at jeg holder igjen, men så kjører kanskje kroppen sitt eget løp? For stort sett er jeg nokså pumpa når jeg kommer hjem. Men like ofte hdde jeg vel klart ett par ekstra kilometer, hvis jeg hadde måttet.
Jeg vet ikke om det ene er bedre eller mer riktig enn det andre, men det er nå sånt jeg funderer på en regntung fredagsettermiddag, 9 km langs fjorden og i skogen.

Hva gjør du?

Hva nu, lille du?

Denne uka har jeg måtte jobbe litt med å unngå post-triathlon-blues. Jeg hadde ventet, lengtet, gruet og gledet meg i mange lange måneder, og i løpet av 90 minutter var det over. Både en herlig lettelse, men også et tomrom. Hva skal jeg finne på nå?

Heldigvis er det et drøss av løp å melde seg på fremover, så høsten skal ikke bli kjedelig. Mine mer eller mindre fastlagte planer er:

24.9: Oslo Marathon, 21 km

01.10: Oslos Bratteste, motbakkeløp

15.10: KK-mila, Oslo

22.10: Hytteplanmila, Hønefoss

12.11: 3-sjøersløp, 21 km Stavanger

Njaal og en svært misfornøyd jente på Hytteplanmila ifjor. I år blir det barnevakt.

Tror jeg legger inn støtet på motbakkeløpet (har noen SATS-damer og div. andre smårips å vise hvor skapet skal stå). Ellers så gjenstår jo ett av 2011's hårete mål, nemlig mila på 45 minutter, eller der omkring. På hjemturen fra jobb onsdag føltes ikke det som en umulighet, men det koster minst like mye som det smaker.



Ellers har jeg mer eller mindre bestemt meg for å løpe marathon neste år. Har meldt min interesse for (det utsolgte) London marathon i april. Ellers blir det Berlin til høsten. Til min store glede har storesøster igjen funnet løpegleden, og har samme ambisjon som meg. Hun er fra 0 til 100, that's the spirit!

For min del er marathon-tanken noe som må modnes, og selvklart krever det sine forberedelser. Jeg har foreløpig absolutt ingen tidsambisjoner eller mål, men det kommer nok, sånn ca. samtidig som angeren?

Skal jeg både løpe langt og delta i triathlon til neste år, må jeg slutte å tøysetrene, og få inn litt skikkelig kvalitet. Styrke, spesifikk trening og skadeforebygging må til. Derfor står en Personlig Trener veldig høyt oppe på prioriteringslista nå. Så gjelder det bare å finne Den Rette. En som finne mine motivasjons-triggerpunkter, som kan overbevise meg om at styrketrening er gøy (og ikke altfor tidkrevende), en som har noe løpe(svømme, sykle)erfaring og får meg både raskere og seigere (ja, jeg skjønner at det krever en hel del egeninsats), være tilgjengelig i sentrum før kl 0800 og som har forståelse for at ingen mål eller løp her i verden er verdt å forsake smågodt for!

Where art thou?