Lenger enn langt!

 Mann og barn et fortsatt på ferie, og jeg har et hav av tid etter jobb. Marit var ikke vond å be på en lang(blå)tur, og etter jobb satte vi kursen mot Østmarka. Dagens inngangsport var Nøklevann, og målet var å løpe rolig, ca. 15 km og på den måten komme seg gjennom Marka og hjem. Og for all del, vi hadde på hver vår kant studert kart og planene var klare. Fra Nøklevann, via Mariholtet mot Sandbakken og hjem. Det skulle vel bli sånn ca. 15-18 km vel?


Dagens +

Sandbakken

• Kroppen klarer og orker mange kilometer i ulendt terreng. Så pass kjekk og grei var jeg faktisk (dette var ganske i starten vel og merke) at jeg fabulerte om marathon til neste år.
• Godt selskap er uvurderlig. Vi har løpt noen mil nå, Marit og jeg. I luv u!
• Flott natur en kort tur unna bykjernen. I marka venter mil etter mil med grusveier og stier på å bli erobret.
• Steder som Sandbakken. Ekstra pluss for utendørs vannkran. 2 drikkeflasker à 330 ml holder ikke når temperaturen er godt opp på 20-tallet. Pluss også for at det var overskya.
• Nærmere natturn kjæm du itte! Ok, ikke de voldsomt store opplevelsene, men en frosk og en mus (som Marit tråkka på).
• Aldri har en Solo smakt bedre!!!

 Dagens -

• Sikkert ikke så god taktikk å legge ut på en sånn tur 8 dager før triathlon.
• Gnagsår under armene(!)
• Pinne stive, tunge bein som sleit i oppoverbakkene og de er det mange av i Østmarka (kan den litt forringede fysisk formen ha noe med den flaska med hvitvin som ble inntatt igår å gjøre? Apropos lure valg før triathlon).
• Vondt i hele kroppen fra skuldre til fotsåler, spesielt etter overgang fra grus/ sti til asfalt, altså siste 10 km.
• Nærkontakt med brennesle; ja, det svir faktisk en hel del.
• Endomondo og Garmin er slettes ikke enige om antall tilbakelagte kilometer. 
• Hvordan skal en eventuell marathon gå?
• Svært begrenset med mat i kjøleskapet = egg. Middag ble tre knekkebrød med majones og kokte egg. Men hei, karbohydrater, fett og protein. Så får "5 om dagen" bli 10 imorra.

Marit i fint driv

Som du sikkert har skjønt, så ble denne turen ganske mye lenger enn antatt og planlagt. Sånn er det når to byhøner viller seg ut i skogen. Det var bratt, det var tidvis meget ulent, men vi rota oss aldri bort, takket være god skilting og merking. Til slutt, der jeg okket meg i kassakøen  på Rema 1000 for å få den etterlengtede Soloen, kunne jeg raskt oppsummere  over 29 tilbakelagte km. Det er ny rekord for meg, og når det hele nå er litt på avstand, kjennes ikke kroppen så aller verst. Men de planlagte intervallene på lørdag utgår nok til fordel for sykling.

Og en ting, Marit og jeg var skjønt enige om, var at å løpe halvmaraton à la Skaubygda er MYE hardere enn samme distansen på asfalt. Så Oslo Marathon, eat your heart out, Skaubygda, Nordmarkstraver'n og Skogsmarathon ruler!

For de spesielt interesserte, finner du løypa her (i to deler grunnet pit-stop på Sandbakken)
Nøklevann- Mariholtet- Sandbakken
Sandbakken-Klemetsrud-Hauketo

En ikke hårete nok, men litt muggen, triatlet

I skrivende stund er jeg litt muggen. Muggen fordi sola skinner og ferien min er slutt. Og muggen som i sur, men også nesten i ordets rette forstand; mye av ferien har "regnet bort". Sånn er det når man velger ferie i de nordlige breddegrader. Neste års ferie går til syden, det er opplest og vedtatt.

Nok om det. Trening har det blitt. Selvfølgelig ikke så mye som jeg skulle ønske, men mine ønsker er sågar ikke i overensstemmelse med verken muligheter eller kapasitet. Og dessuten tror jeg at uansett hvor mye jeg enn trener, så er jeg aldri helt fornøyd. That's me.

Triathlon nærmer seg med stormskritt, og jeg har forsøkt å forberede meg. Gikk etter mye om og men til innkjøp av en våtdrakt. Bare å tre den på seg er en treningsøkt i seg selv, men når den først sitter, er den verdt både pengene og strevet. 

The Fly møter Catwoman

Jeg hadde store planer om atter en gang å krysse Randsfjorden, men opplevde et lite panikkanfall, så det utgikk. Crawlet derfor iherdig mellom de to bryggene vi har på hytta. Og siden Garmins produktmal skriver at Forerunner 210 skal kunne være i vann opptil 30 min, hadde jeg klokka på meg for å kunne måle tid og avstand. BIG mistake! Klokka tok natta, og jeg ble fly forbanna. Heldigvis var dette etter åpningstid hos Garmin kundesupport; jeg hadde nok ikke fått så god service som jeg fikk dagen etter hvis glosene hadde fått renne fritt i affekt. I morgen kan jeg hente en ny /reparert klokke på posten.

Det har også blitt litt sykling, og jeg er etterhvert blitt venn med tempostyret.

Friends, at last

Jeg har ikke så mye trøkk i bena, men satser på at det holder i 23 km. Moro er det uansett, og jeg blir sliten, men på en helt annen måte enn når jeg løper. For ikke å snakke om følelsen av slitenhet når disse to tingene foregår rett etter hverandre. Jeg har aldri tidligere følt behovet for å kaste meg på bakken og hive etter pusten!

Når det gjelder målsetting for triathlon, så er det overordna målet å gjennomføre. Med stil. Og da snakker vi ikke stil à la fotballfrue på vei til trening (sorry, ikke meninga å disse andre bloggere, men OMG!) men stil as in ok tid.
Svømmingen er min akilleshæl, klarer jeg 750 meter på 20 min tro? Syklinga skal kunne gjøres unna på 46 minutter, med mindre løype har noen lange, seige motbakker. Og 5 km testløpinga forrige uke ga en ok indikator på løpeformen. Dette var vel og merke uten sykling først, men med en langtur dagen før i bena, pluss en seig motbakke den siste kilometeren.
5 km

Enkel matematikk: 20+46+22= 88 + noen minutter på skift = 1 time 30 minutter, et nokså realistisk mål. Men langt ifra hårete nok for meg!
Resultatet gjenspeiler den reelle treningsmengden, intensiteten og kvaliteten man har investert, så enkelt er det. Og så kommer det så klart noen utenforliggende faktorer som kan spille inn, både positivt og negativt.

Årets mål blir derfor å gjennomføre. Så gjenstår det å se om jeg blir bitt av basillen, og om neste års mål blir mer hårete, eller om våtdrakta får mugne i skapet til evig tid.