Camp Randsfjorden

Paradis på jord og barnevakt, kan man be om mer?
Hytta til mine foreldre ved Randsfjorden ( for de uinnvidde: ikke en ordentlig fjord, men Norges 4. største innsjø) er et utmerket sted både for avslapning og trening. Jeg hadde pakket både løpesko og temposykkel, og det var nærmest utenkelig å prioritere avslapning før trening, når sola glitrer på vindstille vann, og landeveiene er så og si bilfrie.

Siden dette sykkelgreiene er litt uvant for meg, lokket jeg Njaal med. Han måtte dog nøye seg med pappas ikke-så-værst-men-likevel-10-år-gamle sykkel. Og det ble ganske komisk. Han tråkka for harde livet, mens jeg suste av gårde, alltid et par hundre meter foran, uansett innsats. Så ja, sykkelen i seg selv genererer mye fart. Og rytteren har vel en bittelite potensiale?

Turen i detaljer

I starten ventet jeg høflig(og glemte dermed å skru på og av klokka/ GPS), men N kjenner sin kvinne og lot meg sykle i mitt tempo på returen. Herlighet så moro. Og det går jo fort!(for meg). Og jeg skjønner nå iveren etter å ha en skikkelig sykkel!

Vel tilbake på hytta var søsteren min på vei ut for å løpe, og da jeg følte meg ganske oppesen, slo jeg likegodt følge. Hun har fått trent lite de siste månedene, men har sjumilsstøvler, så det er en reel fare for at jeg kan bli hengende etter. Nå ble det ikke sånn denne gangen, men jeg fikk meg en etterlengtet rolig mil, og bidro til at søster's dro på seg løpeklær også idag!

Forrige ukas blues er som blåst bort, og jeg gleder til å slå følge med Marit hjem fra jobb imorgen, med en innlagt omvei!

Medisin mot vondt i viljen?(nå med bilde;-)

Etter lørdagens I Form-opptur, var jeg høy på løping i et par dager. Det er en herlig følelse, å mestre og få litt uttelling for treninga. Såpass kjekk og grei følte jeg meg, at jeg endelig fikk dratt ut temposykkelen. Det ble kun en kort prøvetur, men nå er en barriere brutt.

Det å sykle på temposykkel er en øvingssak, det er helt sikkert. En ting er å tørre å sitte bom fast med klikkpedalene, men noe annet er når overkroppen skal legges flatt på styret, mens bremsene da er på "ytterstyret".

Å flytte på armene innebærer for min del en hel del vingling. Men jeg klarte da å forflytte meg fra A til B, og det er ingen tvil om at denne sykkelen lever opp til tempo-tittelen. Så får vi se på rytteren...

Idag løp jeg hjem sammen med Marit. Det gikk i og for seg greit, men jeg var ganske tung i beina og pusten, sikkert på grunn av en rask løpetur hjem fra SATS igår kveld. Men jeg var også tung i viljen, eller hadde vondt i viljen, som er et mer beskrivende uttrykk. Sånn at hvert skritt blir et skritt bort fra treningsglede og mot en undring over hvorfor jeg utsetter meg selv for slik galskap. Hvorfor kan ikke jeg, på lik linje med majoriteten av befolkningen, bare ta meg en treningsøkt i ny og ne, synke ned i sofaen og kjøpe ny buske når den begynner å stramme? (var dette litt vel fordomsfullt?)Jeg vet jo at dette er en høyst midlertidig tilstand, men den er kjip og tung akkurat der og da. Tror en liten påtvungen løpepause kan være god medisin.

Hva er din medisin mot vondt i viljen?