Hvilehelg ?

Det er på sett og vis et luksusproblem å finne tid til hvile. Men sånn er ikke livet mitt. Her går det i 150 hele veien, og da trenger man treningsfrie dager. Det sitter litt langt inne, men å lese og følge  Run less, run faster  hjelper.

Vel, helt hvile har det vel ikke blitt. Pliktene kaller, og på lørdag kjørte jeg to cycling timer på SATS, 45 og 55 minutter. Den første er ment for nybegynnere og lista skal ligge lavt, ergo så blir det mye motivering og litt mindre pesing. På time to var det vel litt lett å bli revet med, og det skulle bare mangle. Ingenting er verre enn en instruktør som tar i på liksom.

Ho-ho-hoo, det antrekket hadde tatt seg ut på SATS!

Eller jo, en instruktør som ikke er i form til å gjennomføre sin egen time er ett par hakk verre. Og de som er der for sin egen trenings skyld. Som peiser på, uansett nivå på medlemmene, fordi hun ikke har har skjønt begrepet egentrening og ser sitt snitt til en skikkelig økt, selv om deltakerne har blodsmak, melkesyre og hengegeip i en salig miks. De er det aller verste.

Søndag kunne jeg endelig grave frem skiene. Tidlig formiddag la vi ut på tur, hele familien. Målet var egentlig bare å komme seg ut, og se hvordan minstejenta på 22 mnd likte denne nye aktiviteten. Prinsesse Vil-Ikke protesterte høylytt etter 100 meter, og havnet opp i bæremeisen. 5- åringen derimot labbet av gårde uten sure miner.

Se opp, Northug!

Været var nydelig. Dessverre ligger vår lysløype på skyggesiden, men vi fikk noen glimt av sola underveis.

Hva er den irriterende grå kanten for no'??

Sporene var så som så, hardt og tidvis isete. Men vi kom oss rundt, uten knall og fall, og noterer 3,5 km på skistatistikken for 2011!

Etterpå bar det av gårde på ikke mindre enn to bursdagsfeiringer. Så alt i alt ble det vel ikke så mye hvile likevel, men jeg har i det minste fått spist meg opp til neste ukes treningsøkter!

Et kraftig spark ut av komfortsonen!

Min lange ferd mot triathlon har startet.

Til tider føles det som om jeg er ut på et kamikaze -oppdrag. Det skal svømmes, sykles og løpes; her må det rett og slett trenes på høygir, hvis jeg skal i det hele tatt overleve 13.august.

Jeg erkjenner mine svakheter, og har meldt meg på svømmekurs. Hver tirsdag i 8 uker kommer vannstanden på Lambertseter bad til å synke drastisk, da jeg lett slurper i meg halve bassenget og vel så det. Jeg kan svømme bryst og rygg, men crawl blir et helt annet kapittel. Utholdenheten og styrken er der, men teknikken? For ikke å snakke om pusten. Jeg snapper etter luft som en fisk på land; ikke rart jeg blir fullstendig utmattet etter bare ett par tak. De andre på kurset er heldigvis ikke så mye bedre, tre har vært på kurs før og er ett par hakk over meg, en er like elendig som jeg. Men de videregående trøster meg med at jeg vil merke fremgang. Etterhvert.

Klar for avansert plasking

Når det gjelder sykling, er jeg optimistisk. Eller kanskje bare naiv. Jeg har vært sykkel -instruktør på SATS i nærmere 15 år, og tar det for gitt at det vil gjøre det litt lettere for meg. Igjen, jeg har nok styrke og kondis, men teknikk, for ikke å snakke om egnet sykkel, er totalt fraværende. Nå er jeg så heldig at jeg har en venninne, Thrude, som er i Norgeseliten i sykkel. Hun har tilbudt meg coaching. Og det takker man ja til. Hun har også sagt at jeg kan få låne utstyr, men jeg er skeptisk. Har ikke lyst å vrake en sykkel med en verdi av en bruktbil.

Thrude, min ekspertcoach, til høyre

Løpingen går sin ukentlige gang. Jeg er godt i gang med å følge Run less, run faster- bokas opplegg, treningsopplegget FIRST. Vel og merke har jeg valgt ut halvmaratonprogrammet, men ett av de tre ukentlige øktene er intervaller. Tempo ligger definitivt over komfortsonen, og det er disse øktene jeg tror kommer til å bære frukter også i forhold til triathlon.

Triathlon føles ikke uoverkommelig. Uansett tid på målstreken har jeg vunnet. På veien dit har jeg nemlig beveget meg utenfor boksen, og utfordret meg selv på ting jeg ikke mestrer. Og den følelsen som venter meg etter en gjennomført sprintdistanse i Oslo Triathlon, etter mange måneders forberedelser, det er den jeg gleder meg til.