Jeg skal bruke alt av lungekraft...

...på å heie på alle sprekinger som stiller på løp imorgen. Skal faktisk heie så ivrig og entusiastisk at det høres helt til Larvik:-)

Fra Sentrumsløpet 2011. Ikke så fornøyd som jeg ser ut...

Selv velger jeg å holde fokus på lange løp, og stikker på en. ca 33 km lang skogstur imorgen tidlig sammen med en jente som jeg pratet litt med på langturen fra Hakadal og innover mot Oslo. Greit å ha noen å skravle med, regner med å være på bena i ca. 3 timer. Og greit å ha en som kan ringe etter Røde Kors eller noe dersom jeg segner om.

Vis større kart

Dette er turen som er planlagt for imorgen, minus ca. 3 km. Les mer her.

Men senere på ettermiddagen regner jeg med å være fit for fight, stikke innom Oslo Sportslager etter eventuelt noen nye løpesko (tilbud på Asics) og deretter heie, motivere, beundre og skråle alt jeg bare kan et sted rundt Rådhuset.

Go, go, go! En fot forann den andre, la kroppen jobbe for deg, flytt fokus til armene når bena sliter, ikke tenk, løp!

Anna med hjertet i hånden

I dag har jeg hatt fri, og all verdens muligheter til å løpe. Turen ble likevel utsatt både en og to ganger, og når jeg vel var i gang, skjønte, og kjente, jeg hvorfor.

For å forstå nåtiden, må man gjerne ta et tilbakeblikk på fortiden.

Lørdag var jeg og ca. 2000 andre SATS ansatte på plass på vår årlige Convention, denne gang i Göteborg. En hel dag med trening og inspirasjon er hektisk, og toppen av kransekaka er festen om kvelden.

Her fra Zumba(der var ikke jeg;-), men det var mange! andre. Bilde lånt av SATS

Note to self: det er ikke lurt å slukke tørsten med musserende eller rødvin. Løpeføtter i skyhøye stiletthæler, non- stop på dansegulvet: ai, ai, ai. Og sist men ikke minst, å late som om man ikke kjenner det dagen derpå er bare å lure seg selv. Da kan man like så godt kjøre den helt ut, ligge i vater under et pledd og håpe på en ny start neste dag!

Så får man altså betale for gamle synder.
I dag løp jeg med hjertet utenpå kroppen. Seriøst dumt å legge igjen pulsbeltet på sånne dager, for jeg ville sprengt alle skalaer! Hjernen var  heller ikke helt på plass. Jeg hadde ingen plan, intet mål eller mening, inget flyt, ingen følelse. Jeg bare løp, hit og dit, opp og ned, fort og ulidelig sakte. Og når jeg nesten var hjemme igjen, tok jeg en liten omvei. Sikkert for å tukte meg selv. Med vondt skal vondt fordrives.

Men nå er siste rest av helgens strabaser definitivt ute av kroppen, forrige ukes nedturer er glemt, det er en ny uke og nye muligheter. Det skal bli både fort og kort med bakkeintervaller på torsdag, og lørdag skal jeg etter planen løpe mitt livs (hittil) lengste tur. Bring it on!

I sucked!

Norge vant GORE-TEX Active Challenge og det er det aller viktigste. Men det var vel ikke akkurat takket være min innsats...

Dagen startet etter en dårlig natt; ikke nerver, men ett stykk mann med tre! brukne ribben som ikke får sove; det smitter.
Knappe to fattige timer på kontoret og så bar det av sted til studio.
Inne i en bortgjemt katakombe skulle det hele skje og broadcastes på nett-tv. Vi på det "norske landslaget" ble utstyrt med div. klær, og briefet om hva som skulle skje. Så fikk jeg en fin liten joggetur langs Alna-elva som oppvarming. Denne var forøvrig fullstendig bortkastet, da det drøyde 25 minutter før jeg skulle til pers.

Det norske laget med coach Mads Kaggestad

Å løpe 10 km på maksfart på en tredemølle, i en studio, med lyskastere, kamera, i en skalljakke, mot en svensk ultraløper, med en svensk kommentator som gjorde sitt ypperste for å psyke meg ned; det er uvant kost for meg.

De første 5 km gikk bra, jeg følte jeg hadde kontroll og fint flyt. Mellom 6-8 km synes jeg det alltid er tungt, men idag var det ille. Jeg holdt faktisk på å rulle av mølla; eller kanskje jeg mistet balansen? Uansett måtte jeg hoppe av et lite øyeblikk. Det var knapt to sekunder, men litt flaut. Så her gjaldt det å holde fokus!
Svenskene, hvis jabbing jeg hørte ustanselig, var veldig opptatt av at jeg svettet så mye, det kunne ikke være et godt tegn. Vel, sist jeg sjekket så er svette kroppens måte å kvitte seg med overskuddsvarme for å opprettholde kroppstemperaturen. Å løpe fort= mye energi= mye varme= svette. Kanskje svenskene ikke er bygget sånn?

Svenske Miranda knuste meg så det sang! Hun fullførte på rett under 43 minutter, og jeg var forberedt på det. Men at jeg skulle tulle rundt sånn da gitt?! Ved 7 km var jeg helt ute og kjøre, men jeg klarte heldigvis å dra meg litt inn den siste kilometeren. Da var det så klart for sent, og jeg kom i mål på ca. 47 min. Blææh! Egentlig ikke for min egen innsats, min pers på mila er 45.51, og hurtighet har ikke stått på planen denne vinteren. Men på grunn av meg fikk det svenske laget 4-5 minutters forsprang, og det var ingen god følelse...

Sterke prestasjoner, da særlig fra de norske syklistene, gjorde at Norge til slutt vant, med en margin på litt over 1 minutt. Så det ble tight, som svenskene sier.

Dagens erkjennelser:
- Pt. suger jeg på hurtighetsfronten.
- Jeg har ingen vinnerskalle. Jeg må bli sterkere mentalt. Jeg skal til coach...you know who you are...
- Apropos coach; man trenger ikke å være en dyktig sådann bare for at man har vært en god utøver.
- Det er forskjell på mosjonister og mosjonister.
- Skalljakke er vel og bra, men den blir nok i med på løpetur på sommerferie i Tyrkia.
- Nå skal løpeskoa få hvile noen dager, etter Active Challenge bar det nemlig videre til SATS Running Club med 10 x 400 meters intervaller! Godt jeg kunne runde av denne dagen med en økt yoga ;-)

Active Challenge

(Et øyeblikks nervøst sammenbrudd, før jeg tar meg sammen:Oj, oj, oj. Hva har jeg begitt meg ut på?!?)

Imorgen smeller det. GORE-TEX Active Challenge, en (ikke så) uhøytidelig landskamp mellom Norge og Sverige. 3 løpere og 3 syklister på hvert lag kjemper mot hverandre, mann mot mann, kvinne mot kvinne, nasjon mot nasjon. Annenhver etappe skal løpes og sykles, før den siste og avgjørende etappen avsluttes med jaktstart på sykkel.

Og hvem skal åpne hele bøtteballetten?

Denne sykt beintøffe, dedikerte, fokuserte, raske, sterke, målretta, sultne, vinnersugne, motiverte, skadefrie O2-snapperen av en maskin.

Så Miranda, you better watch out. Det blir:

Over bekken etter vann?

Denne ukas tidsbruk for å finne frem til nye løyper i marka, kan ikke forsvares. Markadatabasen er blitt besøkt, både i tide og utide. Målet har vært å finne en løype som jeg enkelt kan komme til med kollektivt, og som, etter 27 km, ville ende ca. hjemme.
Diverse vann og myrer i Østmarka har irritert meg grønn, der jeg har stirret på topografiske kart og prøvd etter beste evne å skille mellom sommer- og vinterløyper. Klok av skade etter en tur med Marit forrige sommer, vet jeg heldigvis nå at blå markering betyr sommerløype. Mange av de rød kan jo også brukes på sommerstid, men du kan risikere å måtte bli svært våt på beina.

Jeg noterte og funderte, før det med ett slo meg; jeg må jo ikke over bekken etter vann! Drøye 2 km hjemmefra er jo marka, med alle sine muligheter. Jeg er relativt godt kjent i området, og vet at dette hjemlige løypenettet henger sammen med uendelig med muligheter både i Øst- og Sørmarka.

Armert med tre drikkeflasker, mobil, buss- og Visakort (jeg skulle jo ikke helt utenfor allfarvei;-) dro jeg avgårde med scooteren litt etter 09 i morges. Jeg kunne nok ha løpt, men visste at etter dagens økt ville bena være mye mer takknemlige for å kjøre enn å løpe de siste asfaltkilometerne.

Skogen er som forventet; yrende av liv der siste rest av vinteren viskes ut. Men hvor er alle menneskene? Hvor er Oslos borgere som hevder at marka er svært viktig for dem, at de bruker den flittig, og at nei, vi må for all del ikke flytte markagrensa én meter, det er den for verdifull til. Enig, langt på vei, men idag var det mye skog og lite folk!

Etter noen kilometer oppleves skogens ro nokså monotont. Men igjen, det er ikke bare kroppen som skal forberedes til maraton, det er også hodet. Og når det ikke er mye å hvile blikket på annet enn et tre- et tre- et fallent tre - oj, et tre, så gjelder det å tenke positive tanker og finne fokus. Når det er som mest kjedelig pleier jeg å intervjue meg selv. Herremin så mye interessant jeg kan komme på, på en øde skogsvei!

Gjennom skogen, på skogsvei og sti; via de samme løypene som jeg noen få måneder siden beseiret med langrennski på bena. Litt asfalt, og videre :

Den Fredrikshaldske Kongevei, bygd på 1600-tallet, og gikk fra Christiania til Fredrikshald (Halden). Den var i bruk i rundt 250 år, før den fikk avløsning av Mosseveien i 1860-årene. Veien var den første offentlige innfartsåren til Oslo fra sør. Veien kan ses flere steder i Sørmarka og Follomarka.

(fra Markadatabasen)

Utrolig vakkert, tildels ukjent for meg, fullt av gamle kulturminner; garantert på en av sommerens must do 's på sykkel. 

Ca. 3 km etter dette merket  snudde jeg og fulgte samme Kongevei hele veien tilbake til utgangspunktet.



Jeg var inderlig glad for å se min fine, lille scooter igjen og kunne juble over drøye 27 tilbakelagte kilometer.

Dagens erkjennelser:

-Tre flasker på 10 oz er for lite, selv nå som det ikke er varmt. Nytt drikkebelte må anskaffes.
- Brooks Ghost'ene mine må herved avgå med døden; de er utslitt og utbrukt før et år er omme. Snufs!      Nye mengedesko må kjøpes.
- Det enkle er som oftest det beste. Ut av døra, til høyre eller venstre? Det trenger ikke være mer komplisert enn det.
- 42 km er j....g langt ( men idag hadde jeg kunnet fortsette bittelitt til)
-

Danser med ulver?

I det siste har jeg tatt meg selv i å kommentere, med indre overbevisning, til div. løpere som skal i maratonilden før sommeren, om at "det er leenge til, du har god tid." Jeg har vel på sett og vis fortrengt at også jeg snart skal begi meg ut på disse 42 195 meterne. Og et kjapt blikk i kalenderen avkrefter mine hardnakkede påstander om at det er et hav av tid til . Vi snakker 9 uker.

Videre har jeg forstått at å fullføre maraton først og fremst handler om å ha mange kilometer i bena , og en god porsjon tålmodighet.

Når fakta skal på bordet, er det lengste jeg noensinne har løpt 28 km. I løpet av de neste 9 ukene bør jeg vel ha tangert den rekorden med både 5 og 6 km.  For at jeg på 9 uker skal få nok lange langturer, måtte jeg bare kaste meg ut i det.

Studere kart og lese i Markadatabasen. Bite merke til stedsnavn og håpe på det beste.

Jeg banet opp til Ellingsrudåsen, og siden det er nesten 20 år siden jeg sist satte mine føtter der, rota jeg litt rundt før jeg fant frem til Mariholtveien. Rene ramme autostradaen straka veien inn i Østmarka. Jeg ble lovet en tilnærmet flat strekning, men innser at forfatterne i Markadatabasen har en annen definisjon på "flatt" en jeg. Bena var tunge og pulsen ubehagelig høy. Vel fremme ved Mariholtet hadde jeg flere valgmuligheter, men valgte den mest safe mot Nøklevann og Rustadsaga fremfor Sandbakken. Mest fordi jeg var veldig usikker på om kroppen skulle orke å fullføre hele den planlagte turen.

Videre valgte jeg en blåmerket sti, og der løsnet det. Jeg liker å løpe det jeg kaller for teknisk løping i terreng, det utfordrer kroppen på en helt annen måte, og man må hele veien planere hvor foten skal settes. Over stubber og røtter, opp og ned steinrøys. Sol som varmer, fuglekvitter, ikke et menneske å se og og en kropp som endelig er i  komfortsonen. Det er fullkommen løpelykke.

Vel fremmeved Rustadsaga siktet jeg videre mot Skullerud og rota som vanlig rundt der for å finne veien til Grønmo. Der, etter vel 18 km, sluttet skogseventyret, og bena måtte igjen forholde seg til asfalt. Og tålmodigheten ble satt på prøve. For å bytte ut natur mot et usedvanlig kjedelig asfaltstrekke, det krevde sitt. Men jeg flyttet tankene til andre ting, og sakte men sikkert nærmet jeg meg hjemme.

Målet for denne langturen var minst 25 km, og nå gjelder det å holde seg til planen fremover.  Vel hjemme måtte jeg ta en liten ekstra runde. Når jeg passerte inngangsdøra for annen gang, sa det imidlertid stopp og jeg kunne stoppe kroppen. Og det er jo det som er det aller verste! Gelè ben, men samtidig stiv som en stokk.


Noen erkjennelser etter turen:

- Å løpe i skogen er deilig, skånsomt mot kroppen og balsam for sjela.
- Å løpe på sti er utrolig moro, og jeg gleder meg til Skaubygda.
-Jeg må ha nye mengdetreningssko. Brooksene knirker. Hvorfor brukte jeg penger på de lette tåspiss-   skoene? Jeg kommer uansett ikke til å løpe maraton med de!
-Langturene fremover må bli 27- 30- 32 og 35 km. Tålmodighet er en dyd!
- En km er en km, uansett hvor jeg løper. Ingenting kommer gratis.
-42 km er jæ...g langt!!!
- Ulven i Østmarka er redd for mennesker. Jeg må finne et annet indianernavn.

God påske!

Jeg skal prøve å ligge med bena høyt i påska. Etter en løpetur vel og merke.