Om meg

Bildet mitt
Wannabe triatlet og mosjonistløper som ikke har, men tar seg tid, til trening. Og det er for det meste det denne bloggen handler om. Treninga jeg får til i hverdagen. Trening, på godt og vondt, og veien mot små og store mål- nå IRONMAN HAUGESUND 70.3 og FRANKFURT MARATON i 2014... og litt hist og her underveis!

søndag 2. januar 2011

Knall og fall på årets første (lang) tur

1. nyttårsdag var særdeles bedagelig. Jeg var ikke i nærheten av å være fyllesyk eller redusert på andre måter, men bare usedvanlig passiv. Vi dro ut på Sola-stranda, men det blåste sterk kuling, og det ble bare et halvhjertet tur-forsøk. Resten av dagen brukte jeg til å lese boka: "What I talk about when I talk about running", og nikke anerkjennende. Boka, sammen med det faktum at jeg konsumerte et ukjent antall tomme kalorier, inspirerte til årets første langtur.

I ett par plussgrader og nydelig sol bar det ut, Hafrsfjord rundt. På turstier var det speilblank is, men på sykkelstiene var det kun stedvis glatt.
Jeg ville strarte løpeåret 2011 med en skikkelig langtur. Jevnt og trutt, bare løpe og skravle litt innimellom. Kjenne at kropp og hode tåler noen ekstra kilometer. Så tempo skulle være rolig, og jeg la opp til en liten pause ca. halvveis.
Men så var det duket for et ekteskapelig drama. Njaal hadde fått ansvaret for provianten, nærmere bestemt solbærsaft. Det sårt trengte energikicket, som også skulle slukke tørsten og få bort eimen av tinende kumøkk (Stavanger kan takke og prise oljen, uten den hadde de kjørt rundt i traktor i blå kjeledress hele gjengen!) i munn og svelg. Den deilige tørsteslukkende saften var derimot mer som sirup, sånn som bare lager slim i munnen og gjør en mye tørstere. Og når jeg ikke får det som jeg forventer og har planlagt,  tennes alle plugger. Det smalt noen gloser der langs veien som fikk kyrne til å rødme. Men med tanke på at vi så vidt var halvveis, og at vi etter noen kilometer kom til å komme til en bensinstasjon, klarte jeg på mirakuløst vis hente meg inn.
 Vi fortsatte i fint tempo, helt til løypa måtte revurderes. Turstien langs fjorden liknet mer på en skøytebane, så vi måtte forsere noen busker og kratt for å komme til en annen vei. Og der, rundt en skarp sving, sa det kræsj-boom-bæng og jeg lå på snørra! Skrapte kneet ganske kraftig og fikk et lite hull i buksa. Det var såpass vondt at et par tårer spratt frem, og det var jo litt pinlig, for med ett hadde jeg en hel barnefamilie rundt meg, som lurte på om det hadde gått bra. Jeg måtte være tapper og tøff, dette var da ingenting for en rutinert løper av mitt kaliber, liksom!

No time to waste, skjønte jeg neste gang jeg tittet på klokka. Nesten 2 mil var unnagjort, og tida på en halvmaraton-distanse så ut til å bli langt bedre enn i Oslo 1/2 Maraton i 2009, som var en fadese og en personlig nedtur av dimensjoner. Jeg fatter ikke hva jeg holdt på med da! Men idag:

lett som en plett! For en deilig følelse av mestring. Å slå sin egen tid med 3 minutter, uten å måtte ta i engang! Dette lover godt for Gøteborgsvarvet, og gjør underverker for selvtilliten.

Men jeg er ingen mellomdistanse-racer. Etter 22 km sa det stopp, også takket være en siste stigning som var i det glatteste laget. Men jeg noterer likevel 22,4 km  med gjennomsnittstempo på 5,23 min/ km. Med bedre føre og mindre busker og kratt, hoppe over gjerdet osv.? Det gjenstår å se.

Og hvis du lurte, det vonde fallet som brakte frem tårer, ødela buksa og som "helt sikkert griseblør", så sånn ut når jeg skulle få litt medynk fra ungene


Ja, jeg vet, det synes knapt. Men det gjorde veldig vondt altså. Helt sant!

3 kommentarer:

  1. For en perfekt start på året! Håper beina føles bra nå etterpå, også fall-skaden da (synes jeg ser en beinpipe stikke ut litt der...?)

    SvarSlett
  2. WOW, meget imponert!!! SÅ BRA :-) Det får en jammen si var en rakettstart på det nye året!!! MORO :-)

    SvarSlett
  3. Oi, kjempestart på året. Det er virkelig de usynlige skadene som setter oss ut. Jeg falt og slo meg under halvtraveren i september, det gjorde så vondt at jeg ville grine. Ble bare litt rød, men snufs så vondt det gjorde.

    SvarSlett