SkiLøpet ifjor var en sorgens kapittel. Ikke selve løpet og arrangementet, langt ifra. Det var heller en særdeles ikkesaaperfekt oppladning og disponering som får skylda for fadesen. Men nytt løp, nye muligheter!
Siden SkiLøpet var et av årets delmål, ladet jeg like godt opp med
Årungen rundt forrige søndag. Løypa der er 10.5 km med mye unnabakker i starten, og desto mer stigning mot slutten. Kort fortalt var mitt løp en gedigen opptur, og det var fint for selvtilliten før gårsdagens SkiLøp.
Jeg mener at SkiLøpet er nærmest perfekt organisert, og det blir sånn når de som styrer sjappa selv deltar i løp og har samlet seg god erfaring og tanker omkring hva som funker og ikke. Det er fortsatt et 'lite' løp, men alt står til svært godt. Fin t-skjorte, som for en gangs skyld er lang nok etter min smak, sokker fra Løplabbet og div. dill i deltakerposen. Det eneste godtemonsen i meg savner, er nettopp, godteri. Det er rikelig med offentlige, kø- og luktfrie toaletter, bra info om løypa og andre praktiske ting før løpet, det lokkes med fete premier og sist, men ikke minst, barnepass! Det gjorde at både jeg og min raskere halvdel kunne stille til start.
Sola skinte fra en skyfri himmel og det ble hilst til høyre og venstre. God og avslappet stemning og et romslig tidskjema gjorde at jeg var avslappet når startskuddet nærmet seg. Målet var å kjenne på kroppen, presse litt og uansett ville det bli bedre enn ifjor. Noe PB-løp er Skiløpet ikke, da det løpes både på grus og sti, det sistnevnte i kø for oss bak i rekkene. Noen hvisket at selveste Ingrid Kristiansen hadde funnet veien til Ski, og det er lett å kjenne seg både
startstruck og
newbie da. Hun jogget forbi meg, lett på tå, vel 4 km ut i løypa.
Løpet starter i en slak oppoverbakke, og det er lett å brenne for mye krutt i disse første, viktige minuttene. Adrenalin blandet med følelsen av at
alle løper fra en, resulterer ofte i en heidundrande åpningsfart, og en like heidundrande vegg etter 4-6 kilometer. Så er det et råd jeg skal gi til de som ikke har løpet mange løp i sitt liv: planlegg farta på forhånd, hold deg til planen, og satse heller på en negativ splitt, altså å løpe siste halvdel raskere enn den første.
Jeg startet nokså fort, og mener jeg er god for den farta på en god dag på en flat 10 km. I SkiLøpet får man en liten 'pause' i skogen og på stiene mellom km 3 og 6, og da faller intensiteten noe. Det er bare å følge på etter løperen foran, her er det ikke rom for verken somling eller passeringer.Ved drikkestasjon rett før 6 km er man over på asfalt igjen, etter en god slurk av sportsdrikke og en kopp med vann over hodet. Det vra nemlig varmt, men jeg var ikke særlig plaget. Ja, tunga føles to nummer for stor og limer seg til ganen, men det kan jeg leve med i noen og førte minutter.
Det som er verre å leve med, og som igår fikk meg til å jobbe mot kjelleren, det er to 'konkurrenter' rett i hælene. Bloggerlivet har beriket meg med diverse nye bekjentskaper, og med det følger vennskapelig konkurranse.
Siri og
Marit ble borte for meg i det startskuddet gikk, og jeg innbilte meg at de lå langt foran meg, helt til jeg glimtet Marits lange ben og løpeskjørt i øyekroken. Hun skulle pokker ta meg ikke gli forbi som ifjor. Men joda, hun angriper i nedoverbakke, og fikk en luke på et par meter.
'Pokker, jobbe på nå Anna. 3 km til mål. Siste går oppover. Du må klare å henge på og angripe der du vet det svir mest. Og Siri, hvor er Siri?'
Så jeg la meg skulder til skulder med Marit og lot henne dra meg de tunge kilometerne åtte og ni. Hun ante nok mitt nærvær, og sa etterpå at hun så skyggen min hele veien. Men det gikk unna!
Drøye siste kilometer stiger løypa. Ikke høydemeter å miste pusten av, men det koster når kreftene seriøst begynner å ta slutt. Så her måtte jeg grave litt, og til min glede og overraskelse, ga konkurranseinstinktet meg et godt spark bak. Adios Marit! Men jeg tok ingenting for gitt, for hun er som sagt en rakker på nedoverbakker, og løpet avsluttes nemlig med en sådan. Så jeg la inn en sluttspurt, tunnelsyn og det som hører til og passerte målstreken etter 47.05 (nettotid). Stønnet noen ukvemsord og fikk en flott medalje av selveste sjefinnen,
lettbente Janicke. Godt levert Janicke og resten av gjengen! (
Marit var ikke vond å be og fulgte hakk i hæl, Siri stormet inn kun et øyeblikk bak. Vi ble nr 11, 12 og 14 i kvinneklassen. Fulltidsjobbende småbarnsmammaer. Respekt!)
Etter løpet så er det igjen dags for å hilse i øst og vest, skryte litt, klage litt og legge nye planer.
Bilde lånt fra Kondis.no, fotograf Tim Bennet. En blid gjeng: Silja, Siri, Marit, Njaal og meg.
Kort oppsummert ble det en strålende dag, en god og hard løpeøkt der jeg fikk jobbet både med kropp og hode og et resultat som gjør meg optimistisk med tanke på ny pers på 10 km før sesongen er omme!
