Blod og svette, men ingen tårer

Siden helgens sykkelopplevelse ved Randsfjorden, har jeg vært gira på å komme meg ut igjen. Planen i ukene fremover er å spisse treninga mer mot triathlon, så derfor var det duket for en komboøkt.

Mørke skyer på himmelen truet hele opplegget. Jeg er fortsatt en (tempo)sykkel novice, og glatt, våt asfalt er ikke å foretrekke. Så jeg kalte på min private Tobias i tårnet og han lovet godt sykkelvær.

Fra Hvervenbukta,  langs Gamle Mossevei mot Ås kommune går en flott, nokså strak og oversiktlig vei, som blir mye brukt av syklister. Dit satte jeg kursen, og syklet i nydelige omgivelser, nesten bilfritt,tålelig god asfalt, men i øs, pøs regnvær.

Regnet plaget meg forøvrig ikke så mye. Jeg prøvde å holde et jevnt tempo, men kløner en del med girene. Sykkelen er ikke skapt for oppoverbakker (eller er det lårene mine som svikter?), så på de siste kilometerne hjemover  føltes bena som gammel tyggis. Men jeg kom meg helt til topps og var klar for T2.

T2, fra sykkel til løp

Jeg var kliss våt på sokkene og sykkeltrøya, men den nye Tridrakta (I love it!) var tørr og fin. Den har noen små finesser, som innebygget sports-bh. Jo mindre klær å drasse på, desto bedre, tenker jeg. Derfor dro jeg av meg de våte sokkene også. Men t-skjorte måtte jeg ha; vil ikke bli kjent i nærområdet som hun gale som løper rundt i kondomdress lissom...

Fort, fort!

Å løpe med sykkelben var en merkelig opplevelse. Samtidig som jeg var baktung og litt stinn, så ville bena fort frem. En helt underlig følelse de første par hundre meterne. Et lite øyeblikk var jeg litt redd for å svime av, men det ordna seg så fort jeg fikk tempo opp.
Jeg valgte en så flat løype som mulig, men i de få, slakke bakkene føltes det som om jeg fløy oppover. Jeg har lest et sted at i sykkeldelen av triathlon lønner det seg å tenke rask frekvens i lettere gir fremfor tungt tråkk, for så å opprettholde  tilnærmet samme frekvens når en skal løpe. Det gir mening!

 På slutten av økta kjente jeg et gnagsår i hælen, men det skulle ikke stoppe meg! Det ble litt mye gnissing mellom sko og fuktig hud, men pytt, litt blod tåler vel vi triatleter?!

I kveld føler jeg meg sporty, sterk, stolt, fyllt av vilje og glede. Det som gjenstår å se er hvor mye mot jeg har. Mot til å tørre å ta skikkelig i. For jeg tror det finnes mye mer å hente!

Camp Randsfjorden

Paradis på jord og barnevakt, kan man be om mer?
Hytta til mine foreldre ved Randsfjorden ( for de uinnvidde: ikke en ordentlig fjord, men Norges 4. største innsjø) er et utmerket sted både for avslapning og trening. Jeg hadde pakket både løpesko og temposykkel, og det var nærmest utenkelig å prioritere avslapning før trening, når sola glitrer på vindstille vann, og landeveiene er så og si bilfrie.

Siden dette sykkelgreiene er litt uvant for meg, lokket jeg Njaal med. Han måtte dog nøye seg med pappas ikke-så-værst-men-likevel-10-år-gamle sykkel. Og det ble ganske komisk. Han tråkka for harde livet, mens jeg suste av gårde, alltid et par hundre meter foran, uansett innsats. Så ja, sykkelen i seg selv genererer mye fart. Og rytteren har vel en bittelite potensiale?

Turen i detaljer

I starten ventet jeg høflig(og glemte dermed å skru på og av klokka/ GPS), men N kjenner sin kvinne og lot meg sykle i mitt tempo på returen. Herlighet så moro. Og det går jo fort!(for meg). Og jeg skjønner nå iveren etter å ha en skikkelig sykkel!

Vel tilbake på hytta var søsteren min på vei ut for å løpe, og da jeg følte meg ganske oppesen, slo jeg likegodt følge. Hun har fått trent lite de siste månedene, men har sjumilsstøvler, så det er en reel fare for at jeg kan bli hengende etter. Nå ble det ikke sånn denne gangen, men jeg fikk meg en etterlengtet rolig mil, og bidro til at søster's dro på seg løpeklær også idag!

Forrige ukas blues er som blåst bort, og jeg gleder til å slå følge med Marit hjem fra jobb imorgen, med en innlagt omvei!