Tid for tvil

Det er en måned siden jeg oppdaterte bloggen sist. Det har vært en måned full av eksamen, helligdager, hverdag og trening. Veldig A4, og ikke mye å skrive om.

Etter Wings for Life World Run slet jeg med en vond fot/ legg, og satte kjapt et par-tre diagnoser på meg selv, med tilhørende 'behandling'. Det besto av tøying og bruk av foamroller, litt Voltarol gel og nye løpesko. Nå har jeg det hele under kontroll, men så løper jeg sørgelig lite også. Det blir ikke mer enn drøye 3 mil i uka. Jeg er spent på hvordan bena kommer til å reagere på den planlagte maraton i slutten av oktober. Den tid, den sorg.

Det er 4 uker igjen til Haugesund. Jeg er inne i en såkalt hvilkeuke. Det vil si at både mengde og intensitet skrus ned. Og da blir det plutselig tid til både å tenke og gruble, analysere og grue seg.

Tvilen dukker opp. Hvordan skal dette gå? Jeg har jo egentlig ikke blitt så mye raskere verken til lands eller til vanns. Og så med all den treningen da. Så flaut, å ikke bli noe bedre. Første ordentlige open water svøm ble fin den, men det var vel ikke så mye mer tempo enn på de samme turene ifjor? Og hvor ble det av bensparkene i den nye våtdrakten? Jeg følge meg som en duppe der jeg fløt rundt  i Sognsvann. Og hvor kom dette intense behovet for å dytte i seg masse søtsaker fra? (Jeg forbanner min mann for hans tax-free handel samt lunsjrommet på jobb som bugner over av godsaker. Min egen usle villjekraft til å stå imot, den rår jeg derimot ikke over...)

Fra Oslo tri 2013. Ganske tomt i vannet bak meg ja. Heldigvis var jeg raskere til lands enn til vanns

Jeg gruer meg stadig til svømmetreningene. Egentlig er det ganske godt å svømme når jeg først er igang, og ikke minst etterpå. Men før. Jeg gruer meg til å gå inn i solskinn. Jeg gruer meg til å måtte svømme på kryss og tvers. Jeg gruer meg til følelsen av å være anpusten med hodet under vann, uten mulighet til å puste fritt.  Jeg gruer meg til å se at det ikke går så mye raskere enn før, til tross for at jeg faktisk prøver. Jeg leser at folk kjøper seg klippekort i svømmehallen og en-to-vips har de fått ned 100 m tiden sin til langt under 2 minutter. Jeg har gått tre kurs! og nærmer meg 2 min/ 100 m . På en god dag. Synd tittelen 'Norges tregeste triatlet' er tatt. Tipper at vedkommende ikke legger ned like mye tid og tankekraft på trening som jeg.

Og sykkel. Litt sterkere sykkelben kjenner jeg jo på, men 90 km er langt. Og lenge. Har jeg egentlig touchet tempostyret på turene til nå, eller sitter jeg bare å kosesykler og nyter naturen? Sykling tar så ulidelig mye tid. Jeg skal ærlig innrømme at noen av turene er blitt 3 istedet for 3.5 time. Unnasluntrer! Har ikke øvd på å skifte slange engang. Kommer ti å stå der i grøftekanten og grine som et mehe, mens jeg desperat søker etter YouTube-klipp om slangebytte med blåfrosne fingre.

Og så løpinga da. Min 'gren' i triathlon. (Unntatt ernæring da. Der er jeg på topp! Ref. avsnitt om raske karbo). Tung og treg, det går knapt fremover, og det på hælene. 21 km. 21 x 1000 m. Hvor mange skritt blir det egentlig?
I denne siste gren er jeg dessuten helt naken. Her er det mano to mano, se seg sjøl i hvitøyet. Her skilles klinten fra hveten. Kan'kke kjøpe deg til flyt eller aero.

Ikke at jeg har gjort det ellers heller. Har ikke penger til alt utstyret. Alt du trenger er en badedrakt, en sykkel og et par sko du liksom. Jeg har måttet ta stilling til  innkjøp av ting jeg ikke vet hva heter engang. Budsjettet er sprengt for lengst. Og det med 'First Price'- triathlon utstyr.  Det være trangt, men fleksibelt. Neopren i akkurat passe tykkelse, på de rette plassene. Sykkelen skal være aerodymamisk, lett og sexy. Når ble en sykkel sexy? Er det ikke den som sitter oppå som er x-et som får likninga til å gå opp? Nå er verken jeg eller sykkelen særlig full av x. Ref. avsnitt om karbo og avsnitt om hælløping.  Og for å bøte mot den evinnelige hællandiga kjøpte jeg sko med lav dropp. Fikk vondt under tåballen. Kjøpte et par andre. Vondt flyttet bare på seg. Så skoa hjalp meg ikke til å løp mer økonomisk eller raskere.  En fattig, treg triatlet.

Jepp, dette er tingenes tilstand drøye fire uker før raceday. Det føles sånn som når jeg leste til eksamen for en måned siden.

Men heldigvis vet jeg at når eksamensdag kommer, så er jeg beredt. For her gjøres ikke skippertak, men det jobbes jevnt og trutt, selv om noen dager er mer preget av tungsinn en andre. Jeg er fokusert på målet. Og jeg vet at jobbingen vil bære frukter. Dessverre er jeg så utålmodig at jeg ikke alltid evner å vente til modningsprosessen er ferdig. Jeg vil stadig spise eplekart og lar meg trekke ned av det faktum at de ikke er modne, helt enda. Selv den søteste, saftigste og mest modne frukt må plukkes akkurat på rette tidspunkt. Og tiden er ikke omme, enda.

Så jeg drar på meg badehetta, snører på meg løpeskoa og tråkker avgårde. Kanskje ikke så fort. Men det går fremover.

Wings for Life World Run- Stavanger (og tjuvtrening i Ironmanløypa)

Langhelg! Rydde i hagen? Gå i tog? Lese til eksamen? Bare sløve? Nei, nei og atter nei (dessverre til det nest siste...) Vi satte oss i bilen og durte over fjellet til Stavanger. Her skulle vi få barnevakt av svigers mens N og jeg skulle teste sykkelruta til Ironman 70.3 Haugesund, og løpe Wings for life World Run.

Torsdag, nokså tung etter en lang biltur dagen før, sto vi opp med sola og kjørte til Haugesund. Du tenker kanskje at det er som Oslo og Drammen, men med ferge og kjøring er det faktisk 1.5 times tur hver vei. Men dette var en gylden mulighet til å tjuvtrene til Ironman, i selve løypa, med godt selskap. Været var upåklagelig, og jeg har allerede henvendt meg til høyere makter og bedt om noe liknende 5.juli. Vi får se. Vestlandet kan jo by på litt av hvert...

En lang sykkeltur kort fortalt: det var idyllisk, det luktet ku, noe ruglete asfalt, ikke teknisk krevende (med forbehold om at vi ikke syklet 100 % riktig i sentrum), ikke flatt, men heller ikke noen bakker å gnisse tenner over. Det eneste kjipe med løypa er at den vender tilbake til sentrum etter vel 70 km. De siste 20 må du ut på landet igjen, og da kan 2 mil virke uendelig langt. Den lengste stigningen kommer også her, så note to self om å spare litt krefter! 

Etter endt sykkeltur dro vi på oss løpeskoene og tok overgangsøkta ved Skeisvatnet. Det er her svømmeetappen går, og nå kan jeg i det minste mentalt se det for meg; et lite vann som bokstavelig talt koker av triatleter.

Følelsen etter både sykkel- og den korte løpeturen var god. Formen er definitivt i anmarsj!

88 km sykkel og 4 km løp i sol. Med rød trøye, var jo 1.mai tross alt!

Deretter fulgte noen dager med tilnærmet hvile (en skikkelig kjip og tung nær-drukningsdødenaktig svømmeøkt og styrketrening) før det neste målet for turen: Wings for Life World Run. 

Dette er et løp som arrangeres for første gang i 2014, og deltakeravgiften går til forskning på beinmargskadede. Løpet løpes samtidig mange steder rundt omkring i verden og har ingen målstrek. 30 minutter etter start kjører en catcher-car ut og den øker hastigheten etterhvert. Når du blir nådd av bilen, er ditt løp over.

Det var godt å våkne søndag morgen uten en eneste sommerfugl i magen. Ingen målstrek, ingen store planer. Bare løpe ut og lytte til kroppen. Jeg bestemte meg for for å forsøke i det minste en halvmaraton-distanse; alt etter det ville være bonus.

I startområdet møtte jeg Trude som jeg 'kjenner' via bloggen. Vi traff hverandre under Berlin maraton 2012 og delte noen smertefulle kilometer på slutten. Og endelig fikk jeg også truffet coach Kari! Akkurat så blid og energisk som jeg har forestilt meg. Kari skulle være følge for Eline, som er synshemmet, og skravla gikk mellom oss så jeg glemte å varme opp. Pyttskitt, det kunne jeg jo gjøre de første par kilometerne. 

Det var drøye 300 løpere til start i Norge. Jeg la meg raskt bak Kari og Eline og koste meg der store deler av den lettløpte løypa. Trengte ikke å tenke på tid eller fart; det hadde Kari stålkontroll på og jeg gikk på autopilot. Kilometerne rant av gårde, og jeg ble stadig innhentet av verdens beste heiagjeng:

Heia mamma!

Det var drikkestasjon ved hver 5 km og selv om det var sol fra skyfri himmel, var jeg ikke plaget av varme eller særlig tørst. En slurk Red Bull og en med vann, og så bar det av gårde igjen. Ved 17-18 km kjente jeg på slitne ben, og fylte på med en gel. Vet ikke om det var den, eller om det var Red Bull som ga meg vinger, men jeg satt opp tempo og kunne klokke inn mitt livs nest beste halvmaratontid på knappe 1.43. Veldig godt fornøyd med det satte jeg ned tempo og så etter noen å skravle med. Nå kunne cather-car bare komme. Men så kom Kari og Eline stormende, og jeg hang meg på. 25 km, dit skal vi! 

Eline og jeg, stråler om kapp med sola

Ved 25 km fikk vi beskjed om at bilen var på vei, og da nytter det vel ikke å stoppe? Siste 1200 m ble en lang og tung sluttspurt, og jeg ble hentet inn 2 timer og 11 minutter etter start. Ruslet til nærmeste drikkestasjon og ventet på bussen som fraktet oss tilbake til start.

Hele løpet var en stor opptur. Jeg følte meg lett i kroppen og lettere euforisk, overveldet og lykkelig over å kunne løpe i  fine omgivelser, omgitt av bra folk.  Ingen nerver, ingen forventninger. Bare en fot foran den andre. La tankene sveve, se asfalten suse forbi. Kjenne kroppen jobbe. Løpe fordi jeg kan.  Og der og da fikk jeg det bekreftet. Jeg synes triathlon er moro. Men jeg elsker å løpe. Ihvertfall i medgangstider.