Wings for Life World Run- Stavanger (og tjuvtrening i Ironmanløypa)

Langhelg! Rydde i hagen? Gå i tog? Lese til eksamen? Bare sløve? Nei, nei og atter nei (dessverre til det nest siste...) Vi satte oss i bilen og durte over fjellet til Stavanger. Her skulle vi få barnevakt av svigers mens N og jeg skulle teste sykkelruta til Ironman 70.3 Haugesund, og løpe Wings for life World Run.

Torsdag, nokså tung etter en lang biltur dagen før, sto vi opp med sola og kjørte til Haugesund. Du tenker kanskje at det er som Oslo og Drammen, men med ferge og kjøring er det faktisk 1.5 times tur hver vei. Men dette var en gylden mulighet til å tjuvtrene til Ironman, i selve løypa, med godt selskap. Været var upåklagelig, og jeg har allerede henvendt meg til høyere makter og bedt om noe liknende 5.juli. Vi får se. Vestlandet kan jo by på litt av hvert...

En lang sykkeltur kort fortalt: det var idyllisk, det luktet ku, noe ruglete asfalt, ikke teknisk krevende (med forbehold om at vi ikke syklet 100 % riktig i sentrum), ikke flatt, men heller ikke noen bakker å gnisse tenner over. Det eneste kjipe med løypa er at den vender tilbake til sentrum etter vel 70 km. De siste 20 må du ut på landet igjen, og da kan 2 mil virke uendelig langt. Den lengste stigningen kommer også her, så note to self om å spare litt krefter! 

Etter endt sykkeltur dro vi på oss løpeskoene og tok overgangsøkta ved Skeisvatnet. Det er her svømmeetappen går, og nå kan jeg i det minste mentalt se det for meg; et lite vann som bokstavelig talt koker av triatleter.

Følelsen etter både sykkel- og den korte løpeturen var god. Formen er definitivt i anmarsj!

88 km sykkel og 4 km løp i sol. Med rød trøye, var jo 1.mai tross alt!

Deretter fulgte noen dager med tilnærmet hvile (en skikkelig kjip og tung nær-drukningsdødenaktig svømmeøkt og styrketrening) før det neste målet for turen: Wings for Life World Run. 

Dette er et løp som arrangeres for første gang i 2014, og deltakeravgiften går til forskning på beinmargskadede. Løpet løpes samtidig mange steder rundt omkring i verden og har ingen målstrek. 30 minutter etter start kjører en catcher-car ut og den øker hastigheten etterhvert. Når du blir nådd av bilen, er ditt løp over.

Det var godt å våkne søndag morgen uten en eneste sommerfugl i magen. Ingen målstrek, ingen store planer. Bare løpe ut og lytte til kroppen. Jeg bestemte meg for for å forsøke i det minste en halvmaraton-distanse; alt etter det ville være bonus.

I startområdet møtte jeg Trude som jeg 'kjenner' via bloggen. Vi traff hverandre under Berlin maraton 2012 og delte noen smertefulle kilometer på slutten. Og endelig fikk jeg også truffet coach Kari! Akkurat så blid og energisk som jeg har forestilt meg. Kari skulle være følge for Eline, som er synshemmet, og skravla gikk mellom oss så jeg glemte å varme opp. Pyttskitt, det kunne jeg jo gjøre de første par kilometerne. 

Det var drøye 300 løpere til start i Norge. Jeg la meg raskt bak Kari og Eline og koste meg der store deler av den lettløpte løypa. Trengte ikke å tenke på tid eller fart; det hadde Kari stålkontroll på og jeg gikk på autopilot. Kilometerne rant av gårde, og jeg ble stadig innhentet av verdens beste heiagjeng:

Heia mamma!

Det var drikkestasjon ved hver 5 km og selv om det var sol fra skyfri himmel, var jeg ikke plaget av varme eller særlig tørst. En slurk Red Bull og en med vann, og så bar det av gårde igjen. Ved 17-18 km kjente jeg på slitne ben, og fylte på med en gel. Vet ikke om det var den, eller om det var Red Bull som ga meg vinger, men jeg satt opp tempo og kunne klokke inn mitt livs nest beste halvmaratontid på knappe 1.43. Veldig godt fornøyd med det satte jeg ned tempo og så etter noen å skravle med. Nå kunne cather-car bare komme. Men så kom Kari og Eline stormende, og jeg hang meg på. 25 km, dit skal vi! 

Eline og jeg, stråler om kapp med sola

Ved 25 km fikk vi beskjed om at bilen var på vei, og da nytter det vel ikke å stoppe? Siste 1200 m ble en lang og tung sluttspurt, og jeg ble hentet inn 2 timer og 11 minutter etter start. Ruslet til nærmeste drikkestasjon og ventet på bussen som fraktet oss tilbake til start.

Hele løpet var en stor opptur. Jeg følte meg lett i kroppen og lettere euforisk, overveldet og lykkelig over å kunne løpe i  fine omgivelser, omgitt av bra folk.  Ingen nerver, ingen forventninger. Bare en fot foran den andre. La tankene sveve, se asfalten suse forbi. Kjenne kroppen jobbe. Løpe fordi jeg kan.  Og der og da fikk jeg det bekreftet. Jeg synes triathlon er moro. Men jeg elsker å løpe. Ihvertfall i medgangstider.

When the shit comes down, you better be ready

Det lakker og lir mot vår, og vips! er det kun 12 uker igjen til et av årets store treningsmål.

Man blir god på det man trener på, og derfor er treninsgplanen en god miks av svømming, sykling og løping. Litt for lite av det siste etter min smak, men noe av poenget er nettopp å trene på det som ikke er så trygt, enkelt og greit. Derfor har jeg minst to ukentlige økter i det våte element, og jaggu om ikke farta begynner å komme seg. Jeg er forsiktig optimist.

Men så handler ikke triathlon om tre enkeltvise grener, men å lykkes å sette de sammen i en kontinium av aktivitet. Det er enklere sagt enn gjort. Overgang fra svømming til sykling innebærer å komme seg fra ett element til et annet, fra horisontal til noe mer vertikal stilling, fra våtdrakt til sykkelsko, og det i en fart! Det verste er for min del å finne balansen; opp fra vannet er hodet og balansen på en snurr, og det er ikke barebare å sette en for foran den andre da, for ikke å snakke om å skrelle av seg en åletrang catsuite i samme slengen.

Men den overgangen som er den mest selsomme, er fra sykkel til løp. Fra sittende til stående, fra rundtråkk til steg. Slike overganger må øves på, i såkalte brick-sessions. I går hadde jeg sesongens første sådanne.

På planen sto 2.5 time sykling og 20 minutter løp. Til tross for at jeg var tidlig ute, lot regnet ikke vente på seg og etter en liten time bøttet det ned. Med regn kommer ofte vind, og det ble en kald og våt affære . De sirlig innpakkede godbitene jeg porsjonerte ut hver 30.-40. minutt ble til slutt revet opp med tennene, og iskalde kjever jobbet på høygir. Etter inspirasjon fra lettbente Janicke valgte jeg å teste ut Nugatti-tuber fremfor energi-gel. Sjokoladepålegget gjør susen det, men den lille skrukorken ble jaggu en stri oppgave med frosne fingre. Av med korken på forhånd altså.

Magen min takler ikke hva som helst. Nutrilett inneholder stort sett det samme som andre barer men smaker ikke høgg.  Den ble dessverre litt for hard og vanskelig å tygge.  Nugatti derimot stivnet ikke i det kalde april-været.

Fordelen med sykkel er at man kan dekke relativt store områder på kort tid. Igår rakk jeg innom tre fylker og 5 (?) kommuner. Dessuten er syklister som båtfolk, alle hilser på hverandre. Der har løpere noe å lære. Løft blikket, smil og si hei! Vi er alle på samme lag.
Men det blir mistrøstig å sykle milevis alene i regnet. Grå, gjørmete åkre og hullete veibane (fy skamme seg Østfold!). Jeg endte opp med å snakke høyt med meg selv; en fin miks av positivt selvsnakk og banning og sverting over hvor følelsesløse tær man egentlig kan få, før de detter av. Var det dessuten ingen som hadde kommet på vindusviskere til solbriller?

Vel hjemme måtte jeg ta meg tid til et skift. Føttene var numne og kalde, men et lite minutt på varmekablene på badet gjorde underverker. Så var det bare å snøre løpeskoene på og erfare noe av det mest selsomme min kropp kan by på: bikelegs.
Det er som om bena kommer i en slags identitetskrise og sender gjentatte signaler om at det er godt med variasjon altså, men hør nå her; var vi ikke enige om rundt og rundt? For ikke å snakke om hofteleddsbøyerne som gjerne vil sitte ned i hvert steg. Så det ser sikkert like festlig ut som det føles. Etter noen kilometer går det seg til, og da er det bare tiden og veien. På planen sto det racepace, uten at jeg har en formening om hva det vil si. I Paris var det ca 4.50 min/ km. Etter sykdom, men med gjennomsnittlig 1.5- 2 mil mer i bena pr. uke enn nå. Gårsdagens resultat ble knappe 5 km med snittfart på rett over 5 min/ km. Med liktær.
Det er vel å tro på julenissen at jeg klarer den farta,  etter svømming og sykling, i 21 km. Men vet du hva? Akkurat nå tror jeg på julenissen. Og uansett, when the shit comes down, I'll be ready!