They tried to make me go to rehab...

Ovetråkk- så trivielt, men akk så enerverende. For 14 dager siden, i kveldens mulm og mørke satte jeg foten ned, på feil sted, til feil tid. I etterkant iset jeg ned, komprimerte, avlastet og satt med benet høyt. En blålig hevelse spredte seg, å belaste foten mer enn ytterst nødvendig var uaktuelt de første tida. Men så går no' daga'n, og rastløsheten rir. Etter en uke kunne jeg gå tilnærmet normalt, så hvorfor ikke prøve  løpe litt?  

Ankelen var øm og vaklete, men å tape, det ga jeg opp ganske fort. En ting er å tape andre, men meg selv? For slapt, for stramt, krøll, hundehår og fandens oldemor. Nei, en gjenbrukbar ankelstøtte; litt som en svært trang sokk, med ekstra støtte rundt selve 'problemområdet', det ville bli min venn i nøden. Så full av forventning dro jeg ut, og subbet rundt, ikke bare i 2-3 km, men nesten en mil. Ankelen kjente jeg ikke særlig mye til, men resten av kroppen, fra fotsåle til nakke, var stokk stive av en nyervervet løpestil. Ikke det lureste jeg har gjort. Vel, så måtte det vel bli bedre på mølla? Dagen etter så klart, ingen tid å miste! Jeg gampet av gårde i 6-7km, til fornuften endelig slo meg hardt i hodet. Skulle jeg (ankelen) komme styrket ut av dette, så må det rehabilitering til.

Så hvordan rehabilitere ett overtråkk? Ikke én vei som fører til Rom, men generelt kan foten belastes til smertegrense, egentlig så fort som mulig. Unngå stivhet, og opprettholde blodgjennomstrømning. Men den viktigste jobben er å forebygge nye overtråkk, og da må stabiliteten i ankelen på plass. Så jeg har pusset tenner, gredd håret og utnyttet heve-senke-funksjonen av pulten på kontoret, på ett ben. Gradvis har jeg begynt å stå på en balansepute, og gjort styrkeøvelser for ankelen med en strikk eller et belte. I dag dristet jeg meg til knebøy uten belastning og hopp-opp-hold på en Bosu-ball. Og jammen har jeg løpt (jogge er vel mer korrekt, men en gang løper, alltid løper) 20 minutter på mølla igår, og 30 minutter idag. Baby-steps! Og ankelen, den er der, men det begynner å hjelpe. Det som ikke hjelper, er det håpløse føret ute. Jeg vokter mine skritt som en gammel tante med nyoperert hofte. En løpetur i frisk luft er altså fortsatt i det blå.

I stedet for å miste motet totalt, har jeg forsonet meg med min sjebne, og gjort det beste ut av det. Jeg har egentlig gjort alt som er mulig av alternativ trening. Syklet på ergometersykkel, svømt, svettet på spinning, gjort 45/15 intervaller på ellipse-maskin, løftet vekter, vært ufrivillig akrobatisk med slynge, funnet min indre yogi, bitt tennene sammen på foam-roller, og stått på ett ben... Likevel, er det å snøre på meg løpeskoene og la bena ta meg dit de vil, så fort eller sakte de orker, det er det eneste som står i hodet på meg.  

Så derfor, mine venner:

og...

Bråstopp!!!

Høsten er en kjip og mørk årstid for mange, men jeg liker høsten! Særlig når den har vært så klar og tørr som i år. Det har vært duket for mange fine løpeturer, både på vei og i skogen. Zola er blitt en fast følgesvenn i skogen, og løper nå 'fot' når vi møter andre folk. Jeg liker nemlig svært dårlig andres hunder hoppende rundt mine ben, og da skal jeg sørge for at de jeg møter, slipper å få hjertet i halsen av en nokså stor, sprellende, logrende hund i fullt firsprang.

Dette er ikke Zola, men du skjønner tegninga. Lydighet er en must!

Jeg hadde en klar målsetning om å øke antall kilometer i løpet av denne høsten. Rett og slett fordi jeg har lyst og anledning, men også fordi jeg tror at denne basen vil utgjøre en solid grunnmur til våren og sommeren. I september, oktober og november har jeg tilbakelagt henholdsvis 188, 213 og 232 km. I oktober trente jeg også en del styrke, og er så smått i gang med svømming igjen (det er en sorgens kapittel, mer om det en annen gang ). 

Men alle gode ting må ta en slutt? Denne siste november-uka var håpet om en ny all time high i sikte. På onsdag følte jeg meg litt sliten i hodet, men en løpedate er en løpedate, og når har jeg angret en løpetur jeg faktisk tok? Ut i flerfoldige plussgrader og fønvind, pent og rolig sammen med en venninne.

Dunkel belysning på gangstiene, og foran meg registrerer jeg en rund, mellomstor stein. Den må jeg unngå. Tråkker rett på, steinen ruller og ankelen følger etter. AUSCH! Jeg har aldri vrikket benet på den måten før, og den satt! Etter noen minutter med syting og halting, og min bekymrede venninne (1/3 av min kroppsmasse) lurte på om hun måtte ta meg i brannmannsgrep hele veien hjem. Neida, dette går bra, og jeg luntet den lengste  veien hjem. Kronidiot!

Vel hjemme, kom den fornuftige sykepleieren i meg omsider frem og det ble R I K E etter alle kunstens regler. Ro, is, kompresjon og elevasjon. En ispose, eller frosne grønnsaker for den saks skyld, og en kompresjonsbandasje er noe ethvert hjem med aktive mennesker bør ha liggende!

Nå, 3 dager senere, er utsiden av ankelen hoven og misfarget, men jeg klarer å belaste foten. Det er surt, men ikke verdens ende. Hadde vært verre dersom det var en overbelastning, for da hadde jeg gjort ukloke valg og ikke lyttet til kroppen. Men akutte skader kan man aldri helgardere seg mot. Dessuten er det bare november og fortsatt 12-13 uker til halvmaraton i Paris, jeg er ikke alvorlig skadet og jeg har bunnsolide ankler etter mange turer i terreng og utallige tåhev. Veien tilbake i løpesko blir nok ikke altfor lang, men det er en fordel å ha litt is i magen. Dessuten har jeg nå en utmerket anledning til å lese til to nært forestående eksamener. For det er klart at økt antall tid i løpesko må gå på bekostning av noe annet ;-)

Er ikke helt stødig i bandasjering lenger, men det duger