Så sakte at jeg IKKE skjemmes

Jeg har hørt noen si at de rolige langturene skal gå 'så sakte at du skjemmes'. Er det ikke rart, at et eller annet svært subjektivt sted i enhver løpers realitet, går det en grense for når løping går over til jogging.  Subb, jogg, kall det hva du vil. Men dersom pulsen skal holdes lav, må det gå såpass sakte fremover at den tightskledde GPS-junkien med gore-tex og Windproof, high-tec, kompresjon og lavdropp  ikke ønsker å vedkjenne seg denne aktiviteten. Don't think, just jogg? Tru'kke det.

Men nå er det nå engang slik at skal min puls ligge i lavere del av intensitetsskalaer, uansett hvilken jeg velger å forholde meg til, så går det ikke akkurat fast forward. Følger man pulsen underveis i en økt som oppleves som lett, kan man få seg en liten overraskelse. Det som føltes så lett kan etter litt kjapp hoderegning være godt innenfor 'lapsskaussonen'. Der kroppen jobber såpass hardt at restitusjonen tar tid, men ikke hardt noktil at det har noe for seg i forhold til å flytte terskelen eller øke det maksimale oksygenopptaket. Dersom antall kilometer for min del skal økes, må mesteparten av de foregå i rolige takter.

Dette har jeg jo visst lenge, men å få det bekreftet hos Ingrid Kristiansen, fikk meg til å tenke på det enda mer. Jeg har lest meg opp og skjønt at ikke 'alle' er enige. Men jeg har trua. Skal jeg få til kvalitetsøktene, intervallene eller mer kontinuerlig jobbing på eller rett under terskel, og øke antall kilometer i uka, ja da er dette veien å gå. Eller jogge.

Men lett er det altså ikke, å bevege seg med håndbrekket på. Ikke la seg rive med selv om bena eller klokka ber om at det skal gå fort, fortere.

Idag gjorde jeg en hederlig innsats, som jeg besto med glans!
Tidlig hjem fra jobb, ut i skogen med mann og hund. Ikke noe stress, ikke noe mas. Endelig et pulsbelte som jeg kunne stole på. Kjølig, fuktig luft. Lav sol over trærne. Tåkebanker over små skogsvann. Våt grus, glatte svaberg, gjørmete stier. Løst prat, lett pust. En hund med høy, viftende hale. Skumring. Duften av vått løv. Skogens ro. For hver kilometer legges litt mer av arbeidsuka bak, og helgen rykker nærmere.
Ved bilen kan jeg konstatere at jeg, kanskje for første gang i mitt liv, virkelig har gjennomført en rolig langtur. 105 minutter med snittpuls på 73 % av maks. Absolutt ikke noe å skjemmes over!

God helg!

Anna + Ingrid Kristiansen, BFF?

Ingrid Kristiansen trenger ingen introduksjon. Jeg så henne live for første gang i SkiLøpet der hun lekende lett trippet forbi meg vel 4 kilometer ut i løpet. Etterpå nikket jeg anerkjennende når hun snakket om hvor opprømt og begeistret hun ble når hun opplevde løpeglede, ikke bare jag etter tid og prestasjon. Det er klart, har du vært verdensmester, trenger du aldri mer å bevise noe for noen. Men min treningsfilosofi, om jeg har noe sånt da, er jo akkurat det. Fysisk aktivitet skal være drevet av lyst, glede og opplevelser. Når denne indre drivkraften møter en personlig bestenotering eller opplevelsen av å være i flytsonen, er det få ting som kan måle seg med #den følelsen.

Jeg visste at Ingrid driver løpegrupper, men etter å ha lest litt på hennes hjemmeside og på div blogger, fant jef ut at hun også tilbyr personlige løpetimer. I 2010 testet jeg VO2 max, men den testen ga meg egentlig ikke mer enn et tall og en makspuls. Hos Ingrid kunne jeg kanskje få noe mer konkret å jobbe med, nå som jeg famler rundt i høstmørket og ikke helt vet hvilken vei jeg skal velge.

Så idag troppet jeg opp hjemme hos løpedronninga og ble møtt av en sprudlende, skravlete dame; en sånn som praten sitter løst med. Puh! Jeg var nemlig ganske spent. Ydmyk og spent. Og det var veldig moro å løpe der, på hennes løpemaskin, og se på bilder av Ingrid, og Grete, fra ulike løp og premieseremonier. Det i seg selv var veldig inspirerende. Damen visste også hva hun skulle si når, og hvilke knapper hun skulle trykke på for å få meg til å skvise ut litt ekstra.

To dronninger. Bilde: W. Mikkelsen/ Dagbladet

Selve økta startet med 5 min oppvarming, og deretter 5 minutters bolker i 5.30- 4.30- 5.30- 4.20 - 5.30 -4.10- tempo. Ingrid fulgte pulsen min, og kom med tips og råd i forhold til løpeteknikk: holdning, fotisett, armbruk. De 5 minuttene i 4.10- tempo er ikke akkurat daglig kost for meg, men heldigvis endte jeg ikke som en våt kladd på veggen bak mølla. Og nok en gang fikk jeg bevis på at det mentale har utrolig mye å si! Pulsmessig var jeg 4-5 slag unna makspuls, så da var det helt greit å skru ned tempo til skravelfart og runde mila i lett jogg.

Så, hva fikk jeg ut av det? Ingenting jeg egentlig ikke visste  fra før. Ikke har jeg tenkt å avsløre alt her heller, du får heller bestille en time selv :-)

Men noe kan jeg dele :

*De rolige langturene må gå enda roligere for seg. Det er lett å tro at man ligger i sone 1, men i realiteten peser man avgårde i sone 2-3 og får bare lapskaus. Dermed finnes ikke overskuddet til intervalløktene, og kvaliteten forringes. Det igjen betyr at man enten blir umotivert fordi fremgangen stagnerer eller uteblir, eller at man bruker unødvendig mye tid, kvantitet, fremfor kvalitet. Og siden jeg ikke har ubegrenset med tid og ganske konkrete mål jeg ønsker å nå, bør valget være lett. Men enkelt? Absolutt ikke! Når Ingrid presenterte pulssoner langturene burde ligge i, protesterte jeg så høylytt jeg turte...inni meg. Når jeg regner på det nå, så snakker vi jo om å ligge godt under 80%. Det blir utvilsomt en utfordring!
*Mølla er min venn. Noen ganger er det greit å ty til mølla. Bakker er vel og bra, men noen ganger så skal det rett og slett løpes fast forward , og det kan være lettest å få til på en mølle.
* Noen ganger er det fint å legge fra seg klokke og pulsmåler. Men ikke på kvalitetsøkter. Og for min del, ikke på de rolige langturene heller...
* Glem forfot, bakfot, mellomfot...for å bli god til å løpe, må du...LØPE. Punktum.

....og mye, mye mer. Nå venter jeg spent på en mail med litt mer detaljer og forslag til ulike økter.

Og som om ikke tilbud om både dusj og lånehåndkle var nok, fikk jeg også en finfin teknisk løpetrøye

Ja, ja, så blir det gratis reklame, men jeg har reklamert for værre...

Så hva skal jeg gjøre videre med denne nyervervede entusiasme og kunnskap, som jeg i utgangspunktet besittet fra før? Jo, jeg skal gjemme den i en skuff og ta den frem en gang i desember. Frem til det, skal jeg koseløpe, transportjogge, sprinte bakker og trave i skauen, alt etter hva hjertet, hodet og humøret tilsier. Nye planer og mål for 2014 er under utforming, og struktur i treningen kommer tidsnok.