Restless legs syndrome?

Jeg vil løpe!
Kjenne vinden i håret, duskregnet i ansiktet. Jeg vil lukte våt skog eller varm asfalt. Trippe over vanndammer, bestige bakketopper. Jeg vil kjenne blodet pumpe, hjertet banke, musklene spenne seg.  Jeg vil kjenne pusten rive i brystet på toppen av den bratteste bakken. Jeg vil se skyggene bli lange og skumringen komme krypende. Jeg vil lukte syriner og nypeblomster mens jeg traver forbi, lett på tå, ustoppelig, uendelig sterk og fri. Jeg vil tømme hodet, utfordre kroppen. Jeg vil stå på trappa hjemme, utmattet, men lykkelig. Jeg vil løpe over en (innbilt) målstrek, juble og heve armene over hodet.

Nedtrapping av trening er lik opptrapping av hvile er  lik overskudd av energi.

Jeg har beiset veranda, ommøblert et soverom og en kjellerstue. Jeg kjenner etter mystiske ondter i  hals, knær og legger. Jeg sjekker værvarsel, og planlegger påkledning. Jeg visualiserer løypa og gjennomgår treningsloggen. Jeg sluker racerapporter, kjøper inn energigelér, spiser godt og legger meg tidlig. Jeg leser løpebøker, og kjenner at hele kroppen sitrer av beskrivelser av umenneskelige ultraløp i meksikansk ødemark. Jeg har laget spillelister, og gjentatt O Store Gyldne Regel: Ikke gå ut for hardt! Jeg har prøvd å forestille meg hvordan kroppen føles etter 38 km og hvordan jeg skal håndtere de resterende 4.

Jeg er som en unge som venter på julaften, bursdag og eksamen på samme dag. Men jeg skal jo bare løpe. Litt lenger enn vanlig, men ingenting ikke andre har gjort før meg. Jeg vet at en gang mellom 11 og sånn ca. 15 på lørdag kommer jeg til å sverge på at jeg aldri skal løpe, verken maraton eller et eneste skritt for den gangs skyld, igjen. Men jeg vet også at i neste uke så...

...vil jeg løpe! 

Kjenne vinden i håret, duskregnet i ansiktet. Jeg vil lukte våt skog eller varm asfalt. Trippe over vanndammer, bestige bakketopper. Jeg vil kjenne blodet pumpe, hjertet banke, musklene spenne seg.  Jeg vil kjenne pusten rive i brystet på toppen av den bratteste bakken. Jeg vil se skyggene bli lange og skumringen komme krypende. Jeg vil lukte syriner og nypeblomster mens jeg traver forbi, lett på tå, ustoppelig, uendelig sterk og fri. Jeg vil tømme hodet, utfordre kroppen. Jeg vil stå på trappa hjemme, utmattet, men lykkelig. Jeg vil løpe over en (innbilt) målstrek, juble og heve armene over hodet...

Ferdig stekt?

Hvordan vet jeg at jeg er klar, ferdig, moden for the big M?

På en kake er det bare å stikke en gaffel midt i. Henger litt røre igjen? Ja, da kan den stå noen minutter til.  Har du smakt eplekart, vet du klokelig at eplene trygt kan henge noen uker til.

Nå er det dessverre ikke sånn før et maraton. Der er Dagen med stor D satt. Ready or not. Så da gjelder det å time det hele riktig?

Denne helgen har jeg lest utelukkende positive racerapporter fra andres maraton-eventyr. Da kjenner jeg at det kribler i bena, jeg vil også legge ut på den store ferden. Men jeg må vente. Det er ikke dags enda.

12 dager igjen, og jeg la ut på min siste langtur. Alene, for en gangs skyld. Det er mange tanker som farer rundt i hodet i løpet av 2 1/2 time. Særlig når det butter imot, for det gjør det jo unektelig en kilometer her og der. Da kommer de skumle, ekle tankene. De som trykker deg ned. "Dette kommer aldri til å gå. Så sliten allerede, og fortsatt nesten halve distansen igjen. Du er ikke klar enda. Best å vente til neste år. Eller enda bedre; finn på noe annet. Sånn patchwork ser jo artig ut."

Det går heldigvis over, ved å telle lyktestolper eller høre på litt musikk; "Shoot me down, but I won't fall, I am titanium..."

Turen ble bra den, men vel hjemme måtte jeg ta en opptelling for å booste selvtilliten.

Siden 14. april har jeg løpt 6 lange langturer (< 25 km).
I mai løp jeg hele 237 km, mot gjennomsnittlige 165.
Jeg hadde 8 helt treningfrie dager, og 5 dager med alternativ trening.
Jeg har løpt langturene med rolig snittempo og relativt lav puls, forholdene (bakkene) tatt i betraktning. Det har blitt noen intervalløkter også, med fokus på lengre intervaller og kontrollert puls , under 90 % av maks (noe  særlig fart kan jeg dog se lenge etter).
Og så har jeg løpt i skauen. På grus og sti. Pustet og pest meg oppover monsterbakker i marka. Rullet nedover med gelèben.
Jeg er blitt brun i ansiktet. Fått mye frisk luft. Testet tålmodigheten.

Og således kan jeg vel konstatere at jeg er, om ikke klar, så definitivt i modningsfasen. Så håper jeg at jeg klarer å høstene fruktene akkurat til rett tid.

Har du noen gode tips og råd hvordan treninga de knappe to siste ukene bør være, så taes dette imot med takk!